Nytt fra andre

Solveigs andre sang (Solveig’s second song) av M H Hallum

Dramatiker.no - ons, 2019-05-15 00:00

Et nytt manuskript i MANUSBANKEN.

Kategorier: Nytt fra andre

Rekonstruksjoner av M H Hallum

Dramatiker.no - ons, 2019-05-15 00:00

Et nytt manuskript i MANUSBANKEN.

Kategorier: Nytt fra andre

Ballett 2.0

Scenekunst.no - tir, 2019-05-14 13:50

Hovedscenen på Dansens hus er helt tom, bare dansematter vitner om at noen snart skal opptre, og det er fremdeles lyst i salen når vi begynner å høre fulgekvitter. Jeg tror ikke det er opptak av ekte fuglekvitter, for det høres litt elektronisk ut, men lydene er ikke til å misforstå. Lyset i salen slås av, og to dansere kommer ut på scenen. De danser en duett, men aldri helt sammen, alltid litt hver for seg. Koreografisk forholder både den mannlige og den kvinnelige danseren seg til det samme bevegelsesspråket. Det er store elegante bevegelser, noen ganger er de litt brå, men for det meste er det glidende bevegelser med både armer og ben.

De er også tydelige i holdningene sine, og sikkert fordi den eneste lyden som akkompagnerer er fuglekvitter tenker jeg at de minner om fugler. Svane, tenker jeg, før jeg kommer på at det å si at en danser minner om en svane har noen ganske tydelige konnotasjoner. Mye av dansen som vises frem i denne helaftens forestillingen er sånn. Det er fine, litt repetitive bevegelser som gir poetiske og abstrakte assosiasjoner jeg selv står fritt til å danne. Danserne danser tilsynelatende uten å legge veldig mye merke til meddanserne sine, men så møtes de koreografisk innimellom, og nærmest umerkelig glir de inn i symmetri. Det er veldig fine øyeblikk.

William Forsythe
A Quiet Evening of Dance er den første forestillingen av den amerikanske koreografen William Forsythe som blir presentert på Dansens hus. Koreografiene hans har imidlertid flere ganger blitt vist i Den Norske Opera & Ballett på såkalte mesteraftener. Han har vært virksom som koreograf i 45 år, og i 20 år var han leder for Ballet Frankfurt. Da det ble lagt ned i 2004 startet han sitt eget kompani, The Forsythe Company, som holdt på til 2015. I dag er han en berømt og anerkjent koreograf. Koreografiene er tydelige i sitt utgangspunkt i den klassiske balletten. Alle de metodiske inngangene og enkeltelementene er basert i ballettens teknikk og trinn, men det er som om han har tatt det et steg lenger, dratt og strukket i balletten både for å utforske hva det er for noe og se hva den kan bidra i utviklingen av et annet estetisk paradigme.

Samtidig holder den strenge metodiske balletten uttrykket litt igjen, passer på at det ikke går for langt. Ingen slipper seg løs. Kroppene på scenen slutter for eksempel aldri å være ballettkropper, og etter å ha sett mye samtidsdans der alle kropper er lov, er det en blanding av fascinerende og uvant å se den regelbundne mykheten og stramheten som kommer med en skolert ballettkropp.

A Quiet Evening of Dance består av fem koreografier. Før pause får vi fire verk, tre av dem duetter, og ett verk der flere dansere deltar etter tur. Etter pause er gulvet blitt hvitt, og en mer leken dans trer frem. Koreografien er gjennomgående preget av en humoristisk grunnholdning, men den er underkommunisert og implisitt på en måte som får publikum til å humre mer enn å komme med de store latterutbruddene. Noen av koreografiene er laget som selvstendige verk, og etterpå satt inn i konstellasjonen med de andre verkene, mens andre er laget for helkvelden. Det synes jeg man kan merke, og særlig dansen Dialogue (DUO2015) synes jeg passer dårligere inn i den visuelle helheten. Dansen er morsom nok, og det er et fint samspill mellom danserne, men kommunikasjonen de utviser bryter litt med resten av helheten.

Foto: Bill Cooper

Bevegelsesutforskning
Alle danserne bortsett fra én er skolerte i klassisk ballett. Den siste, Rauf ”RubberLegz” Yasit, har bakgrunn i streetdance. Jeg synes de aller fineste sekvensene oppstod da dansen som er basert i den klassiske balletten møtte bevegelsesspråket til Yasit. De kunne danse på helt tilsvarende måter, bevegelsene kunne være veldig like, men samtidig opplevde jeg det som parallelle og komplementerende koreografier. Dette syntes jeg var interessant å se. Yasit fikk også flere ganger vist frem mer tekniske annerledesheter der man lettere kunne se hvordan han har fått tilnavnet ”RubberLegz”, og også dette synes jeg var nydelig i kontrast til det ellers dominerende ballettuttrykket.

I de siste verkene var dansen akkompagnert av barokkmusikk. Dette resulterte i en fin utforskning i ballettspråket og vår forståelse av den. Klassisk ballett har noen ganger en nærmest absurd musealitet i seg med underlige ting som tåspissko og tutuer. Når det ikke er en tutu i sikte, og både klær å sko så ut til å være valgt av hovedsakelig praktiske hensyn, oppstod det gjennom det nesten subtile grepet det var å innføre barokkens lydbilde et perspektiv vi kunne lese dansen gjennom.

William Forsythes koreografi er vakker, intens og lett. Det er nærmest vanskelig ikke å like det. I tillegg er det imponerende gjennomført. Det er fullt av små koreografiske overraskelser og vakre overganger. Med ørsmå grep setter han balletten i perspektiv, men aller mest er det laget for at publikum skal nyte det. Jeg opplever ikke at det er gjort noen utforskning rundt hva det vakre er eller hvorfor vi skal synes at dette er vakkert. Det er ingen problematisering av kanon eller formidling, men en selvbevisst trygghet i at det de holder på med er vakkert, litt sånn per definisjon. Der jeg innimellom skulle ønske at det stod noe på spill, er det allikevel bare å gi seg hen. For det er vakkert, og når noe er vakkert på dette nivået er det også mer enn nok.

Kategorier: Nytt fra andre

EVA DAHR ER DØD

Dramatiker.no - tir, 2019-05-14 11:46

En markant stemme i norsk film har gått bort.

Eva Dahr (Foto: Harald Pålgaard)

Eva Dahr lagde i en årrekke film etter film av skyhøy kvalitet. Filmer som satte sitt preg på kortfilmmiljøet. Festivalvinneren Dolce vita (1989) var et andre gjennombrudd for henne, etter spillefilmdebuten, og den ble fulgt av en rekke viktige kortfilmer som både hadde formvilje og en nysgjerrig evne til å problematisere kjønnsroller og nye former for familie- og samliv. Hun klarte å forene en eksperimentell impuls med et stort fortellertalent i film etter film. Det gjorde inntrykk.

Eva Dahr ble medlem i Dramatikerforbundet i 2011. Da hadde hun skrevet – og regissert – kortfilmene Trette Menn, Tempo, Fjording, Dolce Vita, Du er ikke alene og En Mann. Sammen med Andreas Markusson og Monica Boracco skrev hun spillefilmen Mars & Venus (2007) som ble nominert til Årets kinofilm.

Som regissør hadde hun allerede en lang rekke kort- og spillefilmer bak seg.

Eva Dahr var medregissør på Brennende blomster (1985), en film basert på Lars Saabye Christensens roman med samme navn og regissør på Appelsinpiken (2009), basert på Jostein Gaarders roman.

På sin første tv-serie, Himmelblå var Eva Dahr konseptuell regissør og regisserte selv de to siste episodene. For disse episodene fikk hun Gullrutens fagpris for beste regi i tillegg til at serien vant Gullruten for beste tv-dramaserie. Serien satte den gang publikumsrekord for norsk tv-drama med 1,3 millioner seere.

Hennes neste tv-serie var ungdomsserien Stikk (2012), skrevet av Morten Hovland. Tv-serien kom på 2.-plass i mønstringen Prix Jeunesse i 2013 og ble samme året Emmy-nominert.

Hennes siste film ble ungdomsfilmen, Trio, Jakten på Olavsskrinet i 2017. Nok et samarbeid med Morten Hovland.

Eva Dahr har vunnet flere norske og internasjonale priser, deriblant en Amanda-statuett samt to ganger Gullstolen under Kortfilmfestivalen i Grimstad.

Eva Dahr engasjerte seg sterkt i rettighetsproblematikk og regissørers arbeidsvilkår, og har hatt flere verv for Norske Filmregissører. Hun har vært kortfilmkonsulent ved NFI, og linjeleder ved Kunst og Filmskolen i Nordland. De siste årene arbeidet Eva også som hovedlærer i regi ved Den Norske Filmskolen på Lillehammer.

Med Eva har det norske film og tv-miljøet mistet en stor ressurs og en viktig stemme som blir savnet av mange.

Bisettelse torsdag 16.mai kl. 13.00 i Vestre Aker Kirke.

Kategorier: Nytt fra andre

Musikalsymposium 13. – 14. juni

Dramatiker.no - man, 2019-05-13 15:09

Musikkteaterforum, Musikkteaterhøyskolen og Heddadagene ønsker deg velkommen til Musikalsymposium 13. og 14. juni i Oslo.

Blant temaene som skal diskuteres er Musikkdramatikkens samfunnsøkonomiske muligheter og betydning, Nordic Network for development of new musicals, Politisk korrekt kulturliv/scenekunst og Musikalproduksjon i fremtiden.

Blant paneldeltagerne finner vi markante aktører innenfor feltet. Som kunstnerisk leder for Fredericia Teater Søren Møller, kunstnerisk leder ved Kulturhuset Spira/Smålands Musik&Teater Jönköping Staffan Aspegren, Erik Ulfsby, teatersjef for Det Norske Teatret i Oslo, og Atle Halstensen, kunstnerisk ansvarlig for Scenekvelder.

Musikalsymposiet er en spennende og utviklende møteplass for alle som arbeider innen musikkteater i Norden. Det  er et samarbeid med Musikkteaterhøyskolen i Oslo, Norges ledende høyskoleutdanning i musikkteater, og er en del av fagprogrammet til Heddadagene, Norges største teaterfestival. Fra 11. – 18. juni fylles Oslo med scenekunst fra hele landet – her er festivalens program: https://www.heddadagene.no/program

Påmelding til Musikalsymposiet finner du her: https://www.deltager.no/musikalsymposium_2019_13062019

Priser: Kr 175,- pr. dag
Begge dager: Kr 350,-

Facebookeventet fnner du her: https://www.facebook.com/events/413593236125372/?event_time_id=413593239458705

Kategorier: Nytt fra andre

Nyansenes dramatikk

Scenekunst.no - man, 2019-05-13 14:58

«Ask yourself this question: / do we have to be human for ever?», synger sopranen Angela Hicks, liggende på ryggen på scenegulvet i operaen Penelope sleeps. Forestillingen nærmer seg slutten, og Hicks synger videre: «Consciousness is exhausted». Det stemmer muligens som samfunnsanalyse, men forestillingseffekten er snarere motsatt: Oppmerksomheten er skjerpet.

Penelope sleeps har myten om Penelope – kona til Odyssevs, mest kjent for sin tjue år lange trofasthet til ektemannen – som hovedreferanse. De fleste av Edvardsens seneste produksjoner har vært soloforestillinger hvor hun både er koreograf og utøver. No Title (2014), We to be (2015), Black (2011) og Oslo (2017) har vært tydeligere konseptuelle forestillinger som utforsker scenerommet og den sceniske situasjonen gjennom språket. I Penelope sleeps er det mer eksistensielle og relasjonelle tema som utforskes, men på samme stillferdige måte. Tekstmaterialet er her mer essayistisk enn i tidligere arbeid av Edvardsen, men er fortsatt stringent og konseptuelt. I likhet med tidligere forestillinger er også den scenografiske løsningen low-fi og enkel, det er generelt lite som skjer i Edvardsens forestillinger, men det gir desto mer oppmerksomhet til hver setning og bevegelse. Hennes kanskje fremste egenskap som utøver er en egen evne til å skape ro i et rom, måten hun fullstendig blottet for brautende gester likevel krever oppmerksomhet og konsentrasjon. Eller; forestillingen krever dette, mens hun som utøver i forestillingen legger til rette for at det kan skje.

Mens Brüssels publikum ankommer Kaaitheaters scene ligger Edvardsen, sammen med den svært erfarne scenekunstneren Matteo Fargion, og allerede nevnte Hicks, på scenegulvet. Vi vandrer rundt dem og finner et sted å sitte i et provisorisk amfi. Scenens bakvegg er det originale publikumsamfiet, det ligger der som en mørklagt bakscene hvor jeg lurer på om det skal utspille seg noe. «I can’t believe how many people are here. I almost didn’t come, because of the rain», sier Edvardsen – fortsatt liggende på gulvet, med det som fra der jeg sitter ser ut som lukkede øyne.

Relasjonskoreografi
Deretter begynner Edvardsen å fortelle det som på et overfladisk nivå er en historie om en voksen datter på besøk hos sin far. Hun oppdager en edderkopp på soverommet, som hun så får faren til å fjerne. Men det er det ordinære, gjentakelsen av en prosedyre, som utforskes. Edvardsen reflekterer over hvordan hun som mor selv utfører denne oppgaven, mens hun på besøk hos sin far inntar rollen som datter og påfølgende forventer at faren utfører den samme oppgaven for henne. Det er en synliggjøring av hvordan relasjonene våre innebærer en rekke forhandlingssituasjoner, av mer eller mindre triviell natur, hvor vi gjerne går inn i roller uten å reflektere over det. At Edvardsen ber faren om å fjerne edderkoppen tenker jeg inngår i repertoaret deres. Mange av forholdene vi inngår i har noen koreografier, så å si, som vi repeterer på automatikk. Men de fyller også en funksjon; i all sin banalitet er de med på å befeste vår relasjon.

Edvardsen betrakter de dagligdagse scenene med en knusktørr humor, og klarer parallelt å vise frem den dypt eksistensielle siden ved disse trivielle handlingene. Repetisjonen forsterker båndene mellom oss – samtidig som det er en helt på ekte eksistensiell dimensjon for edderkoppen i historien. Vil den overleve om den kastes ut i hagen? Vil den ha alle ben intakt? Edvardsen lar historien veksle mellom et narrativ som knytter seg til henne og hennes familie, en farlig situasjon for edderkoppen – og faktaopplysninger om edderkopper..

Opera og noveller
Forestillingen er bygget opp av flere slike nærmest anekdotiske scener, hvor Edvardsen forteller historier. Mellom dem synger sopranen Angela Hicks (som regel liggende), mens Fargion spiller rollen som orkester og kor der han veksler mellom liggende og sittende posisjon. Det er noe foruroligende over den tilsynelatende slappe kroppen og den klokkeklare stemmen, som ytterligere underliggjøres av tekstmaterialet til sangene. Som i sangen «Outside myself», hvor Hicks synger: «Outside myself there is a world unfinished». I en annen scene har Edvardsen og Hicks en duett. Hicks setter seg opp, plukker opp et ark og synger fra det. Sangen handler om en kvinne som vever, og som norsk skjønner jeg tidlig at det må være Hanna Ryggen det synges om. Edvardsen kryper bort til Hicks, mottar et skriv og begynner å lese – mens Hicks fortsetter å synge samme tekst.

Den nokså lave og relativt flate stemmen til Edvardsen er en nydelig kontrast til den lyse og klangfulle stemmen til Hicks. Den myke musikken kler også sangtekstene, som er mer abstrakte og teoretiske enn Edvardsens monologer. Flere av sistnevnte minner om små noveller, og jeg tenker flere ganger underveis på Vigdis Hjorths forfatterskap. Det er noe med humoren i det trivielle, måten hverdagslige situasjoner fremstår eksistensielle og samtidig morsomme. Flere av historiene har også mer eksplisitt norske referanser, en faktor som sannsynligvis spiller inn i min bedømming av humor – men som potensielt kan ha motsatt effekt på andre tilskuere.

Rom for ro
I tillegg til at Edvardsen her altså har to medutøvere, så inneholder også forestillingen en dramaturgisk overraskende vending som jeg, uten å avsløre for mye, først tenkte ikke hørte til i selve forestillingen. Sekvensen oppleves ekstra overraskende og nesten brutal nettopp fordi forestillingen i seg selv er så lavmælt. Litt som når man lytter til et hørespill eller et opptak av en samtale. Hvis man har volumet på maksimal styrke kan musikk avspilt i samme styrke oppleves nærmest voldelig fordi man ikke er forberedt på overgangen.

Penelope sleeps er en forestilling som åpner opp for mange, og sannsynligvis svært ulike, lesninger. En historie om en surrealistisk drøm om kunstnerresidens i Antarktis («chill out in Antarctica») får umiddelbart tankene til å gå til klimakatastrofe, hvilket fores ytterligere av måten utøverne liksom bare ligger på scenen. En slags overgivelse. Samtidig opplever jeg ikke den lavmælte forestillingen som passiv eller resignert. Snarere tvert imot. Stillstand og ro kan også være en form for protest, og det er heller slik jeg formulerer min lesning. Det er en hommage til de små gestene og handlingene, til det tilsynelatende trivielle som er limet som holder resten sammen.

 

Kategorier: Nytt fra andre

Perfekt Match – vet du hvem du møter? av Heidi Rygh

Dramatiker.no - man, 2019-05-13 00:00

6 episoders tidsriktig tv-drama med voksne kvinner (resirkulert ungdom) i hovedrollene. Ulike produksjonsselskap har gitt meget god respons. Vi ønsker å komme i mål med prosjektet og håper å treffe noen som har tro på dette og de rette midlene.

Kategorier: Nytt fra andre

Perfekt Match – vet du hvem du møter? av Anne Merete Knudsen Moe

Dramatiker.no - man, 2019-05-13 00:00

6 episoders tidsriktig tv-drama med voksne kvinner (resirkulert ungdom) i hovedrollene. Ulike produksjonsselskap har gitt meget god respons. Vi ønsker å komme i mål med prosjektet og håper å treffe noen som har tro på dette og de rette midlene.

Kategorier: Nytt fra andre

Jo Blank – en monolog

Dramatiker.no - fre, 2019-05-10 21:39



Jeg har skrevet en monolog for en kvinnelig skuespiller. Den er med i Dramatikkens hus sin katalog over Norsk Dramatikk fra 2018-2019.

Her kan man bla i katalogen.Nytt for i år er at Dramatikkens Hus har lagd noen utdrag man kan lytte til. Her kan man lytte til Jo Blank. Utdragene er lagd på kort tid som små stunt og vil kunne gjøres på mange andre måter om man skulle sette opp tekstene. 


Kategorier: Nytt fra andre

En konsert om et hus

Scenekunst.no - fre, 2019-05-10 11:35

Midt i et villastrøk på Oslos vestligste vestkant, halvveis gjemt mellom tujaer og epletrær, et steinkast fra kommunegrensen til Bærum, ligger Lilleaker Folkets Hus. I dag er det lite ved Lilleaker som minner om strøkets fortid som arbeidersamfunn, men huset har en stolt historie som samlingspunkt for det som tidligere var en rød enklave i et hav av blått. Med dette som bakgrunn, innbød Erik Dæhlin og Frank Havrøy til en forestilling om arbeiderbevegelsen, om Lilleaker og mer spesifikt om Lilleaker Folkets Hus.

Arbeidersang og biomekanikk
Forestillingen, med det nokså provisorisk-lydende navnet Arbeidstittel: Lilleaker Folkets Hus, var del av Dæhlins kunstneriske utviklingsarbeid Shared Spaces ved Norges musikkhøgskole. Prosjektet står et sted i krysningen mellom musikalsk kompositorisk praksis og «strategier fra den moderne scenekunsten», og forestillingen bar vel så mye preg av teater og dans som av musikk. Som tittelen skulle tilsi, var dette i stor grad en forestilling om Lilleaker Folkets Hus. Huset fungerte både som geografisk forankring og som ideologisk og arkitektonisk ramme, men også som springbrett og utgangspunkt for flere av de til sammen ti scenene, en slags rød tråd. Ett av de mest eksplisitte eksemplene på dette var da «Internasjonalen» ble spilt av fiolinist Ole-Henrik Moe jr, i et særdeles sjarmerende innslag. Fremførelsen var en gjenskapelse – i det minste et forsøk på en gjenskapelse – av Moes egen, ganske så nervøse fremførelse av «Internasjonalen» 1. mai 1976 på nettopp Lilleaker Folkets Hus. Det var hans første spillejobb, han var 10 år og fikk 20 kroner og et rundstykke med gulost som honorar.

Forestillingen åpnet på tunet utenfor med en velkomsttale ved Frank Havrøy – basert på en tale i et kabaret-program utgitt av Arbeidernes Opplysningsforbund – og en lydlig flaggheising: Utkledt som noe som liknet en rødhåret utgave av monsteret fra den klassiske skrekkfilmen Den sorte lagune heiste Dæhlin en høyttaler opp i flaggstangen. Ut fra høyttaleren strømmet en sterkt bearbeidet versjon av «Seieren følger våre faner». Utkledningen kom også igjen i neste scene, nå inne i storsalen: det første av tre «bidrag til kabaretprogrammet» ført i pennen av Dorian Red, alias Arne Paasche Aasen. Dette første bidraget – en vise ved navn «Det private initiativ», sunget på melodien til «Pål sine høner» – kom i form av en video av Dæhlin og Havrøy, der de ikledt røde kostymer sang mens de spratt rundt med bevegelser inspirert av Vsevolod Meyerholds biomekaniske etyder. Det ble stadig mer klart hva kveldens røde tråd – eller for den saks skyld røde troll – var for noe.

Allerede i forhåndsmaterialet ble det definert en skarp kontrast mellom det å tilhøre arbeiderbevegelsen og det å stå utenfor. Motsetningen mellom etablert kunst og kunstmusikk, og arbeidersanger, var betegnende for hele forestillingen; Havrøys tilhørighet til Lilleaker og bakgrunn i arbeiderbevegelsen, og Dæhlins bakgrunn som utenforstående, var alltid til stede. Selv om både Dæhlin og Havrøy har bakgrunn i kunstmusikken som henholdsvis komponist og sanger, var det Dæhlin som fremsto som kunstmusikkens representant. Dette var motsetninger som til stadighet ble kombinert og ofte blødde over i hverandre, med en tidvis svimlende mengde musikalske, teatralske og koreografiske referanser og innfallsvinkler. I scenen «Rom(me)», ble resonanstoner fra selve huset og improvisasjon av Moe og akkordeonist Andreas Borregaard blandet sammen med opptak av intervjuer gjort med folk med tilknytning til Lilleaker og Lilleaker Folkets Hus.

Et forsøk på satire
I deler av forestillingen kunne man merke en viss satirisk brodd mot dagens arbeiderbevegelse. Scenen «Vi bygger landet» viste en video av Sosialistisk kor i Oslo som sang nettopp denne arbeidersangen. Fremførelsen ble bivånet av et par rikinger i grisemaske som satt og skålte i sjampanje, og utover i sangen ble det klart at disse grisemaske-bekledte figurene styrte dirigenten som en marionett. Det ble smurt tykt på med virkemidler, og videoen i seg var overtydelig og på grensen til plump. Ikke at det var noe galt i det, men groteskeriene føltes ufullendte. Videoen klarte likevel å kaste en uhyggelig skygge over scenene før og etter: I den foregående scenen – intervjuene og improvisasjonene i «Rom(me)» – snakket flere av intervjuobjektene nettopp om kinodriften som foregikk på Folkets Hus. At den påfølgende kinofilmen så skulle forestille hvordan arbeiderbevegelsens musikalske fortropp egentlig er styrt av ondsinnede, grisemaskerte rikinger, gav en viss bismak til det som først hadde blitt oppfattet som hyggelige barndomsminner. Skyggen falt også over neste scene, «Høvding», der Havrøy fremførte en tekst om sin egen bestefar og hans rolle som støttende mann til en stadig mer fremgangsrik kone og tiden etter hennes død. Både bestefaren og kona, stortingsrepresentanten Haldis Havrøy (Ap), var sentrale skikkelser i arbeidermiljøet på Lilleaker. Det var en dypt personlig tekst, men i lys av den foregående scenen, ble den også en fortelling om en stadig mindre tilstedeværende arbeiderbevegelse i vår tid.

Bildet av arbeiderbevegelsen som ble tegnet opp i løpet av Arbeidstittel: Lilleaker Folkets Hus var først og fremst et historisk bilde. Et bilde av en stor og stolt bevegelse med sin egen tekstlige og musikalske tradisjon. De gangene samtiden fikk slippe til, var det en alt mer broket fremstilling. Dæhlins tilnærming til arbeidersangene virket først og fremst å være å behandle dem som lydlige objekter og ikke som sanger med et historisk, ideologisk eller tekstlig innhold. Forestillingen var fragmentarisk satt sammen, men blikket var alltid festet på arbeiderbevegelsen og Folkets Hus på Lilleaker. Det historiske perspektivet var fint nok i seg selv, men først når samtidens arbeiderbevegelse kom under lupen, ble forestillingen mer enn omarrangerte kabaretviser og arbeidersanger, og man fikk man følelsen av at noe var på spill. Forestillingen var preget av artige påfunn, men den manglet jevnt over litt brodd. Rent musikalsk var det lite å utsette; musikerne spilte det de skulle, men musikken var underordnet de performative og sceniske delene av forestillingen.

Motsetningen mellom Dæhlins utenforskap og Havrøys tilhørighet, mellom «seriøs kunst» og arbeiderkultur var alltid til stede. Denne motsetningen oppnådde muligvis noe som kan betegnes som en apoteose i siste scene, «Fem arbeidersanger». Dæhlin og Havrøy, ikledt røde trollkostymer, sang korte arbeidersangstrofer, med bevegelser hentet både fra biomekanikk og det tidlige 1900-tallets linjegymnastikk. Nummeret oppsummerte nærmest hele forestillingen, fra det humoristisk absurde til arbeidersangenes ektefølte alvor, iblandet Dæhlins kunstmusikalske tilnærming og tematisering av fellesskap. Nummeret fikk en uplanlagt avslutning da strømmen plutselig gikk. Poetisk nok fikk Dæhlin og Havrøys kombinasjon av arbeiderbevegelse og kunstmusikk ikke noen lekkert avrundet slutt. I stedet ble det hele bare hengende i luften, der inne i Lilleaker Folkets Hus.

 

 

Kategorier: Nytt fra andre

De nominerte til Årets kritikk

Scenekunst.no - tor, 2019-05-09 12:12

Norsk kritikerlag, Festspillene i Bergen og Norsk teater- og orkesterforening samarbeider om Årets kritikk, en kåring av årets beste kritiske tekst eller radiomanus om utøvende kunstuttrykk.

Gjennom å invitere kritikere til å reise, ønsker Kritikerlaget, FiB og NTO å bidra til å styrke nasjonal og internasjonal offentlighet på det utøvende kunstfeltet og inspirere til god og faglig relevant kritikk.

Utdelingen av Årets kritikk 2018/2019 skjer i etterkant av Kritikerlagets årlige panelsamtale under Festspillene i Bergen. Samtalen finner sted i Studio Bergen 24. mai kl. 18.00, og handler om hvordan musikk og koreografi virker sammen i en forestilling.

Juryen for Årets kritikk 2018/2019 er utpekt av arbeidsutvalget i Kritikerlagets seksjon for teater, musikk og dans, med ett medlem foreslått av Festspillene i Bergen, og ett medlem foreslått av NTO. Juryen har lest kritikker publisert i norskspråklige, redigerte medier i perioden 1. mai 2018 til 1. mai 2019.

De tre nominerte er:

Filip Roshauw: «Blant mumriker og mummitroll», publisert på Periskop.no 27. august 2018

Teksten er en velskrevet, faglig grundig og samtidig forbilledlig lettleselig anmeldelse som engasjerer leseren og åpner feltet barnemusikk for nye lesere.

Mariken Lauvstad: «Den ultimate tragedien», publisert i Norsk Shakespearetidsskrift 3-4, 2018

Kritisk essay som ved hjelp av et rikt tilfang av kilder ikke bare er en kritikk av et enkeltstående verk, men en analyse av hvordan klimaendringene aktualiseres i kunsten.

Ilse Ghekiere: «Hoomanism», publisert i Norsk Shakespearetidsskrift, 31. mars 2019 En faglig forankret anmeldelse hvor kritikerens posisjon og erfaringer blir gjort tilgjengelig for leseren gjennom at kritikeren synliggjør egen ambivalens og tvil, og som videre viser hvordan analyse av makt og privilegier virker inn på persepsjonen av kunst og kunstnere.

Juryen har bestått av:

– Anette Therese Pettersen (juryleder), danse- og teaterkritiker
– Solveig Styve Holte, danser og koreograf
– Kristian Lykkeslet Strømskag, dramaturg og påtroppende teatersjef ved Teatret Vårt, utnevnt av NTO
– Magnus Andersson, musikkritiker, utnevnt av Festspillene i Bergen
– Goro Tronsmo, scenekunstkritiker og kunstner, fjorårets vinner

Kategorier: Nytt fra andre

Musikk = bevegelse?

Scenekunst.no - tor, 2019-05-09 11:56

Det er jo nå det virkelig begynner, tenker jeg plutselig idet Eva Pfitzenmaier og Maik Rieborts forestilling Song går mot slutten. Etter flere usammenhengende sekvenser med musikk og dans er det med ett som om det klaffer når forestillingen munner ut i en konsertliknende sluttdel. Utøver og musiker Pfitzenmaier bygger langsomt opp en låt sammen med musiker Øyvind Hegg-Lunde mens de står på hver sin side av black boxen på USF Verftet og spiller. Lydbildet, som består av trommer, keyboards, elektronikk, gitar og vokal, vokser og ekspanderer i rommet, og gjennomgår små transformasjoner. Et øyeblikk er alle elementene like viktige, og den markerte rytmeseksjonen smelter sammen med den myke vokalen.

Etter hvert skjærer en skarp basslinje gjennom, og låten går over i en mer progressiv fase før den til løser seg opp i et mer balladeliknende, langsomt parti med lyden av Hegg-Lundes gitar i forgrunnen. Mens utøverne spiller trekkes publikums blikk mot et dyneliknende, stort oppblåsbart objekt på gulvet. Samtidig som musikken utvikler seg, fylles objektet med luft og blir større og større. Omsider er det blitt en stor, hvit, skulpturell klump med det som likner små bein stikkende ut av seg. Pfitzenmaier begynner å skyve på klumpen, hun dytter den fra seg, og publikum dytter den tilbake til henne, igjen og igjen. Det er litt som å spille ball. Men så er det over. Lyset fra lyskasterne dør ut og publikum sitter i stummende mørke før lyset skrus på og applausen starter.

Foto: Ben Speck. Idé, kunstnerisk utvikling, regi, scenografi : Maik Riebort. Lysdesign: Thomas Bruvik

Mellom musikk og bevegelse
I forestillingen Song, som er det første samarbeidet mellom den bergensbaserte musikeren og vokalisten Eva Pfitzenmaier og koreografen og danseren Maik Riebort, er utgangspunktet enkelt nok: De ønsker å utforske sammenhengen mellom musikk og bevegelse. I programheftet til forestillingen står det at «to musikere plukker en kjent sang fra hverandre, deler den opp i sine minste elementer og overfører dem til bevegelse, for så å gjenoppbygge det som en ny sang». Videre trekker de fram musikkens evne til å fremkalle kroppslige reaksjoner som en sentral kvalitet ved musikk og som nettopp et eksempel på musikkens enorme makt på mennesker. Deretter stiller de spørsmålet: «Vil effekten være den samme hvis vi oversetter musikken til bevegelse, lys og scenografi? Hva skjer om sangeren slutter å synge og lar kroppen ta over?».

Dette er ikke første gang Pfitzenmaier, som er utdannet vokalist og utøvende musiker, og kanskje er best kjent for plateutgivelsene fra soloprosjektet By The Waterhole og bandet Krachmacher, jobber i skjæringspunktet mellom musikk og scenekunst. Foruten å ha initiert og medvirket i flere samarbeidsprosjekter tidligere, var hennes siste soloforestilling ord/word/Wort & land/land/Land på BIT Teatergarasjen i 2017 en scenisk konsert der hun med tekst, musikk og video forsøkte å nærme seg sine egne erfaringer som tysk innvandrer i Bergen. Den gangen baserte materialet seg i stor grad på hennes egne tekster, og hun fortalte små anekdoter og lekte seg med ord og stavelser på engelsk, tysk og norsk i loop-baserte lydspor der hun gjerne akkompagnerte seg selv med keyboard. Forestillingen Song markerer et klart brudd med 2017-oppsetningen, og selv om enkelte aspekter ved materialet slår meg som typisk pfitzenmaiersk, slik som en del der hun mutters alene hvisker tekst, vitner kombinasjonen av musikk og bevegelse om en uredd utøver som ikke er redd for å bevege seg over i ukjent terreng.

Danseforestilling? Konsert?
Her er imidlertid også noe av problemet. Forestillingen befinner seg et sted i landskapet mellom danseforestilling og konsert, men klarer ikke å utnytte verken rommet og scenografien eller sammenstillingen av de to kunstuttrykkene skikkelig. Publikum sitter på stoler langs scenegulvet, og det legger opp til en umiddelbar nærhet mellom publikum og de to utøverne. Trommesettet Hegg-Lunde spiller på er i den ene enden av rommet, mens keyboardene og mikrofonen til Pfitzenmaier står diagonalt på den andre siden av rommet. Det går stort sett greit i sekvensene der de spiller sammen, men avstanden kjennes litt konstruert ut, og jeg har problemer med å forstå hvorfor de har valgt dette oppsettet. At Pfitzenmaier to ganger stiller seg på to små platåer på siden av rommet mens hun gjør vokale krumspring oppleves også kunstig fordi det ikke har noen synlig funksjon for plasseringen av publikum. Dette gir også et preg av stasjonsdramaturgi som virker helt formålsløst.

Når det er sagt, er det flere interessante sekvenser der musikk oversettes til bevegelse i praksis. Helt i begynnelsen går Pfitzenmaier ut på gulvet og gjør en vokalimprovisasjon der hun synger ulike fraseringer på bokstaven a mens hun markerer fraseringene med hendene og viser et stort spenn i både dynamikk og stemmeregister. Sangen glir etter hvert mer og mer over i lyd, og når hun stiller seg på et lite platå på siden av scenen krøkes kroppen sakte sammen. Hun minner om en fugl. Hun går inn i den skjærende lyden med hele kroppen, utgir et hest, fuglelignende skrik. Omsider sier hun «aaaaa» lenge mens lyden av stemmen er som et langt, dypt knirk. Til slutt er det ikke mer lyd igjen i henne, hun har beveget seg gradvis til et nullpunkt. Tom for lyd og tom for luft. Litt som når man klemmer ut innholdet i en tannkremtube.

Pfitzenmaier og Hegg-Lunde begir seg siden ut i både rytmisk, musikalsk setningslek med tramping og klapping i skiftende tempo og en koreografert sekvens der de skyver fra seg med kroppen samtidig som de puster høylytt. Her er mye på plass, men aktørene virker ikke trygge nok til å slippe seg helt løs. Når de så går bort til instrumentriggene for å spille sammen, er dette skiftet unaturlig og bidrar til manglende flyt i forestillingen. Kanskje er det også denne manglende flyten hele veien som gjør at prosjektet som helhet er utydelig for meg, til tross for den forholdsvis tilgjengelige grunntanken om å undersøke overføringene og sammenhengene mellom musikk og bevegelse. Selv om Song avslutter med en konsertsekvens der utøverne demonstrerer sin dyktighet og musikalitet, er det ikke nok til å veie opp for et konsept som ikke helt finner sin form.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kategorier: Nytt fra andre

Snelle Ingrid Hall ny dekan ved avdeling dans på KHiO

Scenekunst.no - tor, 2019-05-09 09:35

Snelle Ingrid Hall (49) er utdanna dansar frå Statens balletthøgskole og teatervitar frå UiO. Ho har brei erfaring både som utøvande kunstnar og koreograf, produsent og prosjektleiar i det frie scenekunstfeltet, og har i ei årrekke utvikla framsyningar, mellom anna i kompaniet Siri&Snelle som ho driv saman med Siri Jøntvedt.

Hall har sidan hausten 2015 arbeidd som førsteamanuensis ved avdeling dans der ho særleg har undervist i kunst- og danseteori og koreografiske emne, i tillegg til at ho har vore rettleiar på master og ph.d.-nivå. Ho har også vore leiar av fagleg utval for scenekunst i Norsk kulturråd.

Snelle Ingrid Hall tiltrer stillinga som dekan ved avdeling dans på KHiO 1. august 2019.

Kategorier: Nytt fra andre

Blå åker

Dramatiker.no - tor, 2019-05-09 00:21

Urpremiere på Blå åker av Ragnar Olsen i samarbeid med ensemblet, Hålogaland Teater.

Kategorier: Nytt fra andre

Skuespiller- og danseralliansen utvider

Scenekunst.no - ons, 2019-05-08 11:37

– Det er en gledelig nyhet og en viktig milepæl at Skuespiller- og danseralliansen nå har over 100 ansatte kunstnere i god tid før utløpet av 2019. Dette har vært en utvidelse i tråd med våre ambisjoner, fra å være et lite prøveprosjekt med 20 kunstnere i 2012, til i dag å være en arbeidsgiver for en så spennende og stor gruppe mennesker. I Sverige har Dansalliansen, TeaterAlliansen og Musikalliansen eksistert i mange år og har i 2019 ca 400 kunstnere. Nå jobber vi mot vår neste milepæl her i Norge, som er å nå 150 ansatte kunstnere innen 2022, sier daglig leder Tone Øvrebø Johannessen.

De nye kunstnerne er ansatt på bakgrunn av søknadsrunden våren 2019. Det var 198 søkere, 131 skuespillere og 67 dansere. Når søknader vurderes, er omfang av kunstnerisk utøvende arbeid innenfor en definert tidsperiode, det viktigste kriteriet. De nye tilsatte representerer i sitt arbeid stor sjangermessig variasjon i scenekunsten, fra samtidsuttrykk i dans og teater, i performance, nysirkus, spel og musikaler til de mer klassiske oppsetningene. Forestillingene de har medvirket i er vist i hele landet og i utlandet. Flere har jobbet i spillefilmer og Tv-drama. Kunstnerne som blir ansatt er bosatt i fire ulike fylker; Akershus, Hordaland, Oslo og Telemark.

Følgende kunstnerne er ansatt pr. 6.5.2019:

Dansere

Ludvig Daae, Amalie Hyun Ju Eggen, Janne Häger Eraker, Antero Hein, Gard Hjertaas Bjørnson, Geir Kristian Hytten, Vegard Kristiansen, Daniel Proietto, Mikael Rønne og Anne Guri Tvedt.

Skuespillere

Jon Arne Arnseth, Frida Odden Brinkmann, Jorunn Lullau, Katrine Lunde Mackenzie, Jesper Malm, Geir Robsrud, Evy Kasseth Røsten, Hanne Amalie Smedstad, Marte Stolp og Oddrun Valestrand.

– Ansettelsene bidrar til at kunstnere kan utvikle bærekraftige kunstneriske karrierer, kunstnerne sikres rettigheter og inntekt i periodene de arbeider i SKUDA mellom andre tilsetningsforhold og oppdrag. De får mulighet til å styrke sin kompetanse, og bidra med sin erfaring som mentorer for yngre bransjekolleger. Det blir spennende å følge disse kunstnerne sier Øvrebø Johannessen

Ansettelsene er et direkte resultat av budsjettøkningen på 2 millioner kroner etter forhandlingene mellom KrF og regjeringspartiene V, H og FrP om årets statsbudsjett. Ansettelsene er et betydelig virkemiddel i scenekunst- og kunstnerpolitikken, med den hensikt å tilrettelegge for at frilansdansere og -skuespillere kan utvikle bærekraftige kunstnerkarrierer.

Kategorier: Nytt fra andre

Innspill til Mediemeldingen

Dramatiker.no - ons, 2019-05-08 10:32

Dramatikerforbundets innspill til Meld St. 17 (2018-2019)  – «Mangfald og armlengdes avstand»

  1. Innledning

Dramatikerforbundet anser det som positivt at Regjeringen presiserer NRKs stilling som en viktig fellesinstitusjon i Norge. Dramatikerforbundet støtter opp om nødvendigheten av å sikre NRK som en ikke- kommersiell aktør. En forutsetter at NRK for fremtiden vil fortsatt kunne levere høy-kvalitets dramaproduksjoner, underholdning og dokumentarer.

Det er kanskje selvsagt, men vi vil uansett støtte målet om at NRK skal sikres som et ikke-kommersielt kringkastingstilbud av høy kvalitet, men meldingen er uklar på hvordan dette kan sikres samtidig som at NRK ikke svekker aktivitetsgrunnlaget til medium som henter inntektene sine i markedet.

  1. Om fribrukslisens

Det er i melding anført at det skal vurderes om produksjoner der NRK selv eier opphavsretten, skal gjøres digitalt tilgjengelig under fribrukslisens. For våre medlemmer er opphavsrett og vederlagsrett en viktig inntektskilde. Opphavsretten er under sterkt press og det er en stadig mer tilspisset kamp om rettigheter. Og selv om vi har en ny åndsverkslov som sikrer opphaver et rimelig vederlag for en overdragelse av rettigheter, er det fortsatt en kamp om hva vederlaget skal være og omfang i tid og sted. Våre inntekter går stadig nedover som følge av krav om stadig større utkjøp av rettigheter for lavere pris. Dersom NRK skal tilgjengeliggjøre verk under en frilisens vil presset på opphavere øke fordi inntektene på den andre side ikke sikres.

Vi mener derfor, i likhet med Creo, at NRK må respektere opphavsrett og nærstående rettigheter, og at NRK, både som arbeidsgiver og som oppdragsgiver, ikke erverver flere rettigheter enn det som er nødvendig for at ansettelsesforholdet eller oppdragsforholdet skal nå sitt formål.

Opphaver og rettighetshaver skal ha reell adgang til å tidsbegrense NRKs utnyttelsesrett. Både når NRK selv produserer programmer og når programproduksjoner settes ut på oppdrag, skal rettighetshavere, herunder eksternt produksjonsselskap, ha reell adgang til å forbeholde seg sine rettigheter til tredjeparts bruk, herunder bruk som skjer i henhold til beskrivelse i åndsverklovens avtalelisensbestemmelser. Med tredjeparts bruk menes bruk som foretas av andre enn kringkasteren selv, herunder videresending i kabel, catch-up og lignende tjenester, offentlig fremføring eller overføring av kringkastingsprogrammer og kopiering med henblikk på tilgjengeliggjøring for seere.

Dramatikerforbundet mener derfor at det i den nye NRK plakaten må spesifiseres at NRK må respektere opphavernes enerett og at kjøp av rettigheter ikke skal gå utover deres rett til å få betalt vederlag for løpende bruk og at kun de nødvendige rettigheter overdras for en tidsbegrenset periode mot et rimelig vederlag.

  1. Om eksterne NRK bestillinger

Videre vises til punkt 8.2.7 vedrørende ønske om økt effektivitet ved at NRK skal fortsette med større volum av bestillinger fra eksterne produsenter. Der fremgår det at NRK de siste årene nesten har tredoblet bestillinger av eksterne produksjoner.

Produksjonene får støtte fra kilder som er forbeholdt private produsenter. Når produksjoner flyttes fra NRK internt til eksterne produsenter blir det flere produksjoner som konkurrer om de samme midlene tildelt gjennom NFI og derved blir den totale potten som går til produksjon redusert fordi NRKs økonomiske bidrag er marginalt sammenlignet med det produksjonsselskap må hente av eksterne midler. I finanseringen av et prosjekt er NFI-støtte ofte avgjørende for at kommersielle aktører skal bli med i prosjektet. Det antas derfor at det reduserte interne produksjonsvolum som en slik effektivitetsomlegging utgjør ikke reduserer den totale støtten produsenter har tilgang til og at NRK – som med statsstøtte, «slipper unna» med et svært lavt bidrag til produksjonsstøtte.

  1. Allmennkringkasting og annen TV-distribusjon – en viktig inntektskilde for rettighetshavere

Rettighetshaverne har i mange år hatt avtaler med TV-distributører som gir dem rett til å sende innhold i TV-kanaler ut til sine kunder. Dramatikerforbundets medlemmer, som står for selve grunnstenen i enhver dramaproduksjon, har i utgangspunktet rett til rettighetsvederlag for dette.

Regjeringen ønsker med den nye åndsverkloven å styrke kunstnernes mulighet til å leve av sin virksomhet. Slik situasjonen er i dag ser vi derimot at inntog av internasjonale distributører og kringkastere på det norske marked har medført stort press på den enkelte manusforfatter fra produsenter, kringkastere og distributører som ønsker å forhåndsfrikjøpe rettigheter til evig eller langvarig bruk, på kjente og ukjente plattformer.

Konsekvensen av slike avtaler om frikjøp er at opphavsmenn, utøvende kunstnere og produsenter av TV-innhold ikke får ta del i den inntektsstrømmen som kommer inn fra TV-distributører som Telenor, Get, Altibox, RiksTV som har betalende abonnenter.

Dramatikerforbundet, i likhet med Creo, mener at når nye avtaler for kommersiell allmennkringkasting på TV lyses ut, må det stilles som vilkår at vedkommende kringkaster respekterer åndsverkloven og gir rettighetshavere som ønsker det en reell mulighet til å forbeholde seg rettighetene til utnyttelse på andre ledd i verdikjeden. Dette gjør seg særlig gjeldende om det foreslås å gi en kommersiell allmennkringkaster økonomisk støtte for å drive allmennkringkasting. Det blir urimelig dersom Staten på den ene siden foreslår en styrking av opphavsretten, mens den på den annen side gir offentlig pengestøtte til en aktør som direkte eller indirekte bruker den offentlige støtten til å frikjøpe rettigheter mot rettighetshavernes vilje.

Oslo, 07.05.2019
Monica Boracco
Forbundsleder, Dramatikerforbundet

Her kan du lese mediemeldingen >>

Kategorier: Nytt fra andre

Strategisk fremmedgjøring

Scenekunst.no - ons, 2019-05-08 10:20

Frikar, dansekompaniet som er ledet av Hallgrim Hansegård, har i årevis tatt utgangspunkt i folkedans og blandet det med nyere danseformer. Gjennom deltakelse i Norske Talenter og med koreografi til Alexander Rybaks Eurovisionseier Fairytale, er Frikar også blitt norgesberømte. Danseformen er således tilgjengelig og humørfylt, men den er også avansert og full av triks og akrobatikk. I forestillingen Gestr, som Hansegård nå spiller på Teater Innlandet sammen med Sudesh Adhana, er dette danseuttrykket bevart og satt i duettform. I tillegg til de to mannlige danserne, står musikeren Amina Sewali på scenen.

Det er allikevel feil å si at det bare var disse tre som medvirket selv om de er de eneste navnene som står i programmet, for publikum er også en viktig medspiller. Selv er jeg ikke så veldig glad i publikumsinvolvering, og merket raskt motstand da vi helt innledningsvis ble gitt instruksjoner om hvordan vi skulle bevege oss inne i scenerommet. Det ble gjort klart at vi ikke skulle sitte på stoler. Hvis det var noen som trengte stol skulle de få det, men jeg kunne ikke se at noen ba om det.

Skog av stoffposer
Når vi får komme inn i scenerommet, kommer en skog av stoffposer som henger fra taket til syne. Scenograf Corentin JPM Leven har omformet black-boxen til en installasjon som inviterer publikum inn, godt hjulpet av Olav Nordhagens lysdesign. Alle tilskuerne blir etter hvert bedt om å henge av seg ytterklærne inni stoffposene og heise dem opp mot taket. Amfiet er dekket til, og både tilskuere og aktører vandrer rundt på den samme scenen, før de fleste etter hvert setter seg ned på gulvet inntil veggen. Først ser vi bare stoffposene, men når de heises opp mot taket frigjøres det plass på gulvet, og vi får se mer av scenen. Allikevel klarer ikke den innviklede scenografien å skape et godt nok arbeidsrom for danserne, og selv om jeg likte rommet da jeg kom inn, opplever jeg det fort som rotete og som vanskelig for aktørene å kontrollere når de begynner å bevege seg.

Dramaturgien er svært episodisk og oppstykket. Ett bevegelsesmateriale utforskes en stund før de avslutter og begynner med noe nytt. Det er ingen glidende overganger. Temaet for forestillingen er gjestfrihet, men det er ikke synlig i bevegelsesmaterialet. Jeg synes allikevel at det er mye fint i kommunikasjonen mellom de to danserne, og de fremviser nærhet og tilstedeværelse, men jeg savner at det står litt mer på spill. De er så trygge i sin tilnærming til stoffet, og selv om jeg blir imponert over deres evner innen akrobatikk, kjenner jeg at jeg blir litt matt de stedene det føles som om det at det er imponerende er den eneste grunnen til at akkurat de bevegelsene er valgt. Hansegård utfører en headspin som er hinsides alt vanlige mennesker kan gjøre, men jeg forstår ikke helt hva det estetiske potensialet er i disse bevegelsene, i denne sammenhengen, eller hvordan det utfordrer tematikk og kommunikasjon. Det hele oppleves som litt ensidig. Amina Sewalis sang umåtelig vakkert, og hennes stemme og nærvær var en nydelig kontrast til de to mennenes styrkefremvisning, men dessverre var hun bare med i begynnelsen og forsvant ut av scenen litt for fort.

Foto: Lise Skjæraasen. Scenografi: Corentin JPM Leven. Lysdesign: Olav Nordhagen

Publikumsinvolvering
Den legendariske polske regissøren og teaterteoretikeren Jerzy Grotowski skal ha argumentert for at det å involvere publikum direkte i teatret bare ville føre til at de ble selvbevisste. For Grotowski var publikum den mest essensielle bestanddelen i teatret, men det var avgjørende at de opptrådte uten å tenke gjennom sin egen rolle. Sånn sett kan man si at publikumsinvolvering egentlig ikke lar seg gjøre. Når publikum blir selvbevisste, utfordres publikums posisjon som essens i teaterkommunikasjonen, og hendelsen omformes fra teater til noe annet. Jeg skal ikke si at Gestr mislykkes i å være teater, men de gjør meg mer enn bare litt selvbevisst.

Flere ganger inviterer Hansegård og Adhana publikum opp på scenen. Jeg er imponert over grepet de har om publikum, og hvor lett det er for dem å invitere folk inn, men jeg vet ikke om det fungerer som kunstnerisk grep. I tråd med Grotowskis teorier ender det for min egen del med at jeg blir veldig bevisst min egen tilstedeværelse i rommet. Jeg mister litt fokus på det som skjer, og tenker mer på konseptet publikumsinvolvering enn på hva som skjer kunstnerisk. Jeg vet hvorfor jeg liker teater. Det er fordi teater er en kommunikativ handling som lar meg være i fred og lar meg tenke. Teaterrommet og -kommunikasjonen er avgrenset, og det gir meg frihet til å la de lange tankene feste seg. Når det blir forventet at jeg også skal være på scenen liker jeg det ikke like godt.

Jeg tenker også på hvordan jeg som kritiker skal forholde meg til å bli dratt opp på scenen. Skal jeg avstå fordi jeg må forsøke å få med meg helheten av det som skjer, forsøke å få et overblikk, eller bør jeg gi meg hen fordi jeg må oppleve hvordan det er tenkt?

Danserne gir publikum taustumper og instruksjoner sånn at måten de går på fletter tauene sammen. Da turen kom til meg, forsøkte jeg å velge det første, og ristet hardt på hodet. Jeg prøvde å gjøre notatboken min synlig for å vise at jeg skrev, men jeg følte til slutt at jeg måtte gi etter. Så der stod jeg inni en ring av tau tett inntil en gjeng fremmede. Aktørene tok på seg noen tepper av tau som gjorde at de så ut som hunder, og bjeffet seg vei mellom bena våre. Jeg kjente på stivheten i min egen kropp, tenkte på at jeg egentlig er redd for hunder og menneskemengder, og lurte på om jeg måtte gi meg hen til dette eller om jeg kunne få slippe. Jeg lurte også på hvordan det så ut fra siden og om de som satt igjen langs veggene fikk se noe jeg burde ha sett for å ha oversikt over helhetsbildet.

Gjestfrihet
Alt dette gjorde at jeg glemte at det hele skulle handle om gjestfrihet, men mot slutten ble vi plassert i ring rundt opplyste stener som så ut som leirbål og bedt om å skrive i en slags hyttebok hva vi forbandt med begrepet. Jeg lurte allikevel mest på hva gjestfrihet betydde for skaperne av forestillingen, for det hadde jeg til nå ikke fått grep om. Koblingen mellom tematikken og koreografien ble vanskelig å få øye på, og jeg skulle ønske jeg kunne få se dem danse mer.

I motsetning til mine tanker om teatret som et frirom der jeg ikke trenger å tenke så mye på meg selv, har denne forestillingen satt publikum i sentrum. Kanskje det er det som er gjestfriheten, at publikum har fått den sentrale rollen, og imøtekommenheten aktørene møter publikum med er bemerkelsesverdig. For meg står dette litt i veien for hva forestillingen i sin essens ønsker å bidra med, og jeg skulle ønske at jeg hadde fått bedre grep om den kunstneriske tanken, det estetiske materialet og det koreografiske målet. Da hadde jeg kanskje fått slippe å tenke på meg selv.

 

Kategorier: Nytt fra andre

Tilbakelent opprør

Scenekunst.no - man, 2019-05-06 14:51

Postmodern Cool er skapt av den unge koreografen Inés Belli, som gikk ut av Kunsthøgskolen i Oslo med en bachelor i jazzdans i 2015. Koreografien var en del av fjorårets Koreografilaboratorium på Dansens Hus, og nå er stykket blitt videreutviklet til en helaftens forestilling på Hovedscenen.

Hva er egentlig jazzdans?
I Norge har jazzdansen fått større plass i scenekunstfeltet enn det man ser i andre europeiske land. Etter å ha studert dans tre år i England har jeg kommet tilbake med en enda større takknemlighet for hvor bred og anerkjent jazzdansen faktisk er i Norge. Jeg husker at jeg så min første danseforestilling i Leeds med Pheonix Dance Theater – som betegnes som et moderne/samtidsdanskompani, og tenkte “Er ikke dette jazzdans?”. Flere forestillinger har fått meg til å lure på det samme, og jeg tror det kommer av at den norske jazzdansen har kommet lenger i å være nyskapende samtidig som den har vært flinkere til å opprettholde og anerkjenne sine røtter. Jeg opplever at jazzdans som begrep sitter mer fast i det kommersielle i andre land, mens i Norge har den klart å strekke seg mot, og ofte overlappe med, det vi definerer som samtidsdans. Når det er sagt gjenstår det likevel en viktig debatt om hvordan vi definerer jazzdans og anser dens plass i scenekunstuttrykket i Norge.

Å bryte grenser
Postmodern Cool er et opprør mot, og en hyllest til, jazzdansen. Med et postmodernistisk syn ønsker Belli å “sette spørsmålstegn ved de autoriteter, narrativ og “sannheter” som i stor grad definerer vår forståelse av jazzdans spesielt, og dans generelt.” Allerede når vi kommer inn i salen ser vi et tydelig brudd med det konvensjonelle. Scenerommet er åpnet opp, sceneteppet er tatt vekk, og i midten ser vi et hvitt scenegulv som danner en slags diamant. Fem kvinnelige utøvere står foran scenen i noe jeg oppfatter som ulike show-posisjoner. Noen er mer entusiastiske og andre virker mer usikre. De fremstår som menneskelige med en smule kleinhet i det publikum kommer inn.

Utøverne har på seg enkle svarte kostymer og hvite sko, og starter dansen med å stille seg på rekke. Dansen har et tydelig rytmisk fokus og er satt til pulserende house-lignende musikk komponert av Jordan Fields. Musikken har en monoton dynamikk – et bevisst valg fra Belli, som gir et skarpere blikk på det rytmiske i selve bevegelsene. Med et relativt enkelt, repeterende og tradisjonelt jazz-bevegelsesspråk og matematiske mønstre klarer dansen stadig å gå mot forventning. Forestillingen bryter sånn sett med flere normer og tradisjoner som det frontale, det narrative, det uttrykksfulle og det pyntede, som historisk har stått sterkt i jazzdansen. Her handler det ikke om å underholde eller imponere, heller tvert imot. Bruk av tid står også frem som et tydelig brudd, der det repeterende bevegelsesmaterialet har blitt strukket lenger enn det man typisk ser i et slikt materiale. De ulike bruddene er et forsøk på å bryte ned hierarkier og maktstrukturer innenfor sjangeren, noe som er et tydelig og sterkt gjennomgående tema.

Kult og tilbakelent
De fem utøverne komplementerer hverandre godt og er helt samkjørte i alle deler. Utøverne har alle bakgrunn fra jazzdans. Fire av dem har en bachelor i jazzdans, og dette synes veldig godt. Fremførelsen til utøverne har et tilbakelent preg over seg. Bevegelsene virker uanstrengte og naturlige. En danser ser seg til siden for å se om  hun er på linje med gruppa, bevegelsene utføres rent og praktisk, og på ett punkt går alle  danserne ut av scenen og drikker vann mens de tar seg en pustepause på siden. Deler av forestillingen oppleves som å se på en danseklasse der vi observerer de typiske jazz-trinnene som utøverne har terpet på i flere år. De har en fin balanse mellom et nøytralt og engasjert uttrykk. Denne tilbakelente tilnærmingen skaper en genuinitet som er forfriskende å se

Mens danserne tar seg en pustepause, spilles en instrumental versjon av klassikeren “Sing, Sing, Sing (With a Swing)” mens vi ser på en tom scene og en kort lys-installasjon som beveger seg til musikken. Vi får enda et brudd med normene. Belli forklarer i ettersnakken at dette er en slags hyllest til det som ikke alltid får den oppmerksomheten den fortjener, i denne konteksten er det musikken og lyset. Dette kan også ses parallelt som en hyllest til jazzdansen, som flere mener ikke har fått den anerkjennelsen som scenekunstuttrykk den burde fått gjennom årene. Det er flere momenter i forestillingen der intensjonene må leses bak linjene. Verket er både politisk, feministisk og opprørsk, uten å virke påtrengende.

Redefinere begrepet jazzdans
Det er herlig å se at Dansens Hus programmerer en ung koreograf som Belli. Det er viktig å kunne løfte frem de unge og ferske stemmene i dansemiljøet, for det er slik vi kan gi nytt liv til gamle normer og tradisjoner. Kvelden er opplysende og inspirerende, og har åpnet opp for en viktig debatt om hvordan vi definerer begrepet jazzdans, og hvilken plass den fortjener i scenekunstfeltet. Det er et sterkt behov for flere diskusjoner rundt begrepet jazzdans for å kunne skape flere muligheter for utvikling og nyskapning innenfor sjangeren. Med Postmodern Cool viser Belli et sterkt eksempel på hvor nyskapende og eksperimentell jazzdansen kan være, og jeg håper dette kan være en begynnelse på å finne en tydeligere felles forståelse for jazzdanskunsten i Norge.

 

Kategorier: Nytt fra andre