Nytt fra andre

Ernas farlige uttalelser

Dramatiker.no - fre, 2019-03-15 13:37

Ernas farlige uttalelser (dagsavisen.no)

Kategorier: Nytt fra andre

– Barn er ikke fremtidens publikum. De er publikum nå.

Scenekunst.no - fre, 2019-03-15 10:17

I fire år har den avtroppende kunstneriske lederen på Teatret vårt i Ålesund, Cecilie Lundsholt, utforsket hvordan scene og sal kan gi barn og unge et handlingsrom.

– Barn er publikum nå. De skal ikke skoleres til å komme tilbake, teateret skal være for dem, her og nå, sier Cecile Lundsholt med ettertrykk.

Vi har spurt den avtroppende kunstneriske lederen på Teatret vårt i Ålesund om hvorfor hun har vært opptatt av handlingsrom.

– Gjennom å vise fram noe vi kan identifisere oss med, tror jeg kunsten gir oss referansepunkter vi kan ta med ut i det virkelige liv. Det er nok derfor jeg driver med teater, fordi jeg tror på akkurat det, sier Lundsholt.

Det er ikke uvanlig å snakke om barn som «fremtidens publikum». I det ligger en tanke om at barnet, hvis det får et forhold til teateret, er en framtidig, voksen billettkjøper. Noe som har kjennetegnet de fire årene Lundsholt har vært på Teatret vårt, er viljen til å utforske hva teater kan være gjennom teknologi, interaktivitet og nærhet. Noe som har kjennetegnet de fire årene Lundsholt har vært på Teatret vårt, er viljen til å utforske hva teater kan være gjennom teknologi, interaktivitet og nærhet.

Fra forestillingen Labyrint. Foto: Arild Moen, Tingh Kommunikasjon

Se verden på nye måter
Programmet på Teatret vårt har inneholdt alt fra actionthrillere og skrekk til teaterklassikere av Shakespeare og Ibsen. Det har også vært god plass til store spørsmål omkring identitet, døden, seksualitet og kjærlighet. Hvorfor har Lundsholt vært så opptatt av dette, lurer vi, og hvor strategisk er det – kan man jo spørre seg – å starte opp en satsning mot barn og unge med å sette opp Shakespeares Othello?

– Det du egentlig spør om, er hvorfor vi lager teater, er Lundsholts svar.

– For meg er det ikke noen forskjell på å lage teater for voksne og for barn og unge. Det er en stor undervurdering å tro at barn bare vil underholdes. For meg er det naturlig at vi skal fortelle historier som berører og åpner opp for at publikum skal få se seg selv og verden på nye måter. Uansett hvem som er publikum.

Når Lundsholt går av som kunstnerisk leder ved Teateret vårt til sommeren, er bosted en del av regnestykket. Hun ler når hun forteller at mannen hennes nettopp regnet på det, og funnet ut at han har reist 2,4 ganger rundt jorda for å komme til henne i Ålesund de fire siste årene. Men som skuespiller, regissør og dramatiker, handler det også om en iver til å gå løs på andre typer prosjekter. I Ålesund har Lundsholt imidlertid opplevd å få stå på skuldrene til en tradisjon med eksperimentelt teater og nyskrevet dramatikk.

Noe Lundsholt har vært en pioner i å utforske, er teknologi i teaterrommet. I årene hun har vært kunstnerisk leder, har teatret vært med på et EU-prosjekt som har forsket på teater for unge og ny teknologi. Det har vært VR-briller, datamaskiner, ny lydteknologi. Samtidig har Lundsholt vært opptatt av teater som møte.

– Uansett hva slags teater du setter opp, er det et møte mellom scene og sal. Hvis publikummerne hadde visst hvor viktige de er, så hadde de ikke betalt for å komme!

Lundsholt ler godt.

– Det er det fantastiske med vår kunstform. Jeg har villet utforske følelsen av å være i rommet sammen, og at dette skjer her og nå.

Fra forestillingen Othello. Foto: Arild Moen, Tingh.

Lek og erfaring
Lundsholt forteller at regissør Philipp Stengele denne våren, da han satte opp Ibsens En folkefiende, benyttet anledningen til å utforske kjønnsroller. Det ble ikke gjort så mye som et tema gitt av sceneteksten, som i selve formen.

– Som skuespiller kan du ta roller uavhengig av kjønn. I utgangspunktet var alle skuespillerne i forestillingen simpelthen mennesker. Egentlig utforsket Stengele teateret som form, selv om det ikke var noe vi reklamerte for i programmet. Det handler jo ikke om kunstnerisk «nerding», men om hva formen ender opp med å bety for publikum. Hva gjør formen det mulig å reflektere over i ettertid? For publikum var det nok mest en lek, men samtidig får de kanskje en erfaring av hva handlingsrom er for noe, hvilke handlingsrom vi blir gitt når det kommer til kjønn.

I 2016 satte Teatret vårt opp forestillingen Romkadettene med det britiske kompaniet Non Zero One.

– Da hadde jeg lest mye av hvordan barns handlingsrom i stadig større grad begrenses av voksne, sier Lundsholt.

Hun forklarer at det kan handle om «overvåkning» av hva barna gjør på nett, men også helt enkelt at barn ofte har en voksen med seg inn i alt de opplever. De lar seg i stor grad prege av foreldrenes oppfatninger, følelser og meninger.

– Å gå på teater er jo en fin måte å være sammen med barnet sitt på, men vi ville også lage en forestilling der de voksne ikke fikk være med.

Vi pleier å si: Vi er ganske gode på å lage teater, men vi er ikke så gode på å være så gamle som dere er. Så dere er våre eksperter.

Fra En folkefiende, Teatret vårt, Ålesund. Foto: Tingh

Midtpunktet i opplevelsen
Romkadettene handlet om et romskip som ble sendt opp i verdensrommet i 1972. Astronautene har vært i dvale fram til det blir funnet liv på en planet. Her skal det bygges et nytt verdenssamfunn, og det er barna i publikum som skal bestemme hvilke strukturer, styresett, lover og regler som skal ligge til grunn for en god verden. Heller ingen voksne skuespillere fikk oppholde seg i rommet. De var kun tilstede gjennom streamingen av dirkektefilm på en datamaskin, som barna interagerte med.

– Slik var barna fri fra de voksnes blikk. Etterpå fikk de skrive et brev til ordføreren om hva de skulle ønske at var annerledes i byen sin, sier Lundsholt.

For henne var det en måte å jobbe konkret med handlingsrom for barn på. Hver forestilling ble deres.

– Tok de det rommet de ble tilbudt?

– De syntes det var kjempegøy! Men vi fikk også oppleve de voksnes berøringsangst. Ganske mange foreldre spurte: «hva er det dere skal gjøre med barnet mitt?» og valgte å ikke la barna være med.

Dette kom overaskende på Lundsholt. I ettertid tenker hun at hun kunne ha gjort mer for å trygge og forberede foreldrene før forestillingen. Kanskje kunne de hatt en interaktiv forestilling for hele familien først?

– Interaktivt teater er jo i det hele tatt fremmed for mange. Når man jobber eksperimentelt i en by på Nord-Vestlandet, er det viktig å trygge før man introduserer en ny form.

–Jeg synes også at interaktivt teater og performancekunst kan være på grensen til ubehagelig. Jeg er redd for å bli presset inn i en situasjon og å bli testet.

– Det skjønner jeg. Derfor har jeg vært opptatt av at når vi lager interaktive forestillinger, skal du få komme som deg selv. Du skal aldri trenge å ta på deg en annen rolle. Du får lov til å være deg selv i en situasjon der vi sammen utforsker noe. Å ta andre roller er skuespillernes jobb. Publikum er heller ikke ansvarlig for å drive handlingen fram. Forløpet i fortellingen avhenger ikke av dem.

Noe av det mest spennende med interaktivt teater, er at vi alle er midtpunktet i eget liv, mener Lundsholt.

– Når du kommer inn i et altomsluttende univers, er du hovedpersonen. Du er der, i handlingen, med kroppen din. I et intimt teaterrom spiller du ikke mot, men med, sier hun.

Jonas Delerud er den unge Hamlet i Hamlets pappa er et spøkelse på Barneteatret Vårt i Ålesund. Foto: Arild Moen, Tingh Kommunikasjon AS.

Resten er ikke taushet
For å nå målgruppen og finne barneperspektivet i en fortelling, har Lundsholt og teamet hennes i Teatret vårt jobbet tett på referansegrupper. Da de i 2017 satte opp Hamlets pappa er et spøkelse fikk de inn en prest med erfaring fra sorggrupper, og sykepleiere med kompetanse på å følge barn som har mistet en forelder. Like viktig var det å få tilbakemelding fra barn som selv hadde erfaringer med dette, men også barn som ikke hadde det.

– Det handler ikke om å forandre på den kunstneriske målsetningen eller uttrykket, men å sørge for at publikum oppfatter det du har en intensjon om å formidle. Vi pleier å si: Vi er ganske gode på å lage teater, men vi er ikke så gode på å være så gamle som dere er. Så dere er våre eksperter.

Lundsholt forteller om en spesiell opplevelse i forbindelse med Hamlets pappa er et spøkelse.  En skoleklasse var inne som referansegruppe, og de visste på forhånd at en jente i gruppa hadde mistet moren sin. Hun hadde nesten ikke villet snakke om dødsfallet med hverken lærere eller psykologer. Hun var usikker på om hun i det hele tatt skulle være med og se forestillingen, men endte opp med å gjøre det.

– Etter oppsetningen snakket vi med klassen og spurte dem hva de syntes. Da var det en hånd som skjøt i været, og en jente som sa: «Det er den beste forestillingen jeg noensinne har sett».

Da teaterteamet etterpå spurte en lærer hvordan det hadde gått med jenta som hadde mistet moren sin, fortalte læreren at det var den samme jenta som hadde rukket opp hånda. Videre fikk de tilbakemelding på at jenta etter denne hendelsen hadde begynt å snakke med medelevene sine om dødsfallet.

– Hun hadde fått et handlingsrom. Plutselig hadde hun denne referansen i Hamlet sammen med de andre i klassen, og fikk mulighet til å åpne opp om opplevelsene sine til vennene, sier Lundsholt og legger til:

– Vi kunne satt opp Hamlet bare for å få denne ene følgen. Det minner om at teateret virkelig har i seg å skape disse handlingsrommene. At det er verdt det, sier hun.

 

 

Kategorier: Nytt fra andre

Et ekko av FRP

Dramatiker.no - tor, 2019-03-14 14:39

Et ekko av FRP (shakespearetidsskrift.no)

Kategorier: Nytt fra andre

Statsministeren og kunsten

Scenekunst.no - tor, 2019-03-14 14:34

For bare noen dager siden skrev jeg en kommentar om at teater er demokrati. Teksten var et resultat av at kommentator og tidligere sjefredaktør i Aftenposten, Harald Stanghelle, mente at Black Box teater hadde ”tråkket over en farlig grense” da de valgte å presentere forestillingen Ways of Seeing. Selv om vi kan regne med at Stanghelle, og mange med ham, ikke forstår hvordan fri scenekunst i Norge er organisert, og at han, og mange med ham, ikke har sett forestillingen eller lest kritikker av den, er det en urovekkende påstand.

I går kom statsminister Erna Solberg på banen med kritikk av forestillingen generelt og regissør Pia Maria Roll spesielt. Erna Solberg er landets leder. Hun er også leder av Regjeringen, og de som jobber der. Kanskje ser hun bare at en av hennes ansatte, justisminister Tor Mikkel Wara, blir utsatt for trusler og hærverk og vil forsvare ham. At hun overser de komplekse grunnene til at dette skjer, og retter ansvaret mot et scenekunstkompani, er populistisk forenkling. Flere andre har også skrevet poengtert om hvor skremmende det er at statsministeren uttaler seg på denne måten, for eksempel Ragnhild Freng Dale i Shakespearetidsskriftet og leder av dramatikerforbundet Monica Boracco i Dagsavisen. Jeg vil her legge til at en del av det som er skremmende med dette utspillet er det bildet statsministeren tegner av den frie kunsten.

Det begynner å bli en stund siden jeg så og kritiserte forestillingen, men så vidt jeg kan huske brukes ordet rasist svært lite, og ingen bruker det om Wara. Når Solberg trekker sine konklusjoner gjør hun det uten å vite noe om hva forestillingen inneholder, hun gjør det også uten å tenke på at det finnes et reelt maktforhold. Flere av de medvirkende i forestillingen har mottatt hets og trusler. Erna Solberg er statsminister, de frie scenekunstnerne sitter i en total maktesløs posisjon. Når hun uttaler seg på denne måten om en lovlig og demokratisk ytring er det et maktovertramp.

Vi har i den siste tiden sett at scenekunst som utfordrer normene er under press fra politiske grupperinger som er i mot at staten skal finansiere det. Nylig ble det tydeliggjort da koreograf og dansekunstner Mia Habib anmeldte Resett for medvirkning til spredning av hatefulle ytringer. Hetsen mot henne har åpenbart vært rasistisk motivert, men Sløseriombudsmannen, som startet hele hetskampanjen har tidligere også hengt ut andre som arbeider innenfor feltet. Vi er i en situasjon der det å drive med kunst som utfordrer og forsøker å skape nye kunstneriske innganger møter prinsipiell motvilje. Når Erna Solberg går ut mot et teateruttrykk hun ikke kjenner, er hun en del av mistenkeliggjøringen av et helt kunstfelt. Hun ser effektivt bort fra demokratiske rettigheter og friheter, og hun maler et skremselsbilde der det som er skummelt i et samfunn der trusler og hets er normalt er fri scenekunst.

Statsminister Erna Solberg bør forsvare demokratiet og forstå at fri kunst er nødvendig for et demokratisk samfunn. Det vi ikke trenger er trusler, hets og terror.

Kategorier: Nytt fra andre

Teatret som samfunnsaktør og affektivt lim

Dramatiker.no - tor, 2019-03-14 11:02

Drude von der Fehr og Siren Leirvåg har skrevet boken Teater som betyr noe. Teatrets evne og mulighet til å bli en aktør i det samfunnet det skapes i er knyttet til teatrets evne til kritisk «tenkning» og evne til å aktualisere det etiske og empatiske i tilskuerens persepsjon og erfaring. De spør: Kan det virkelig tenkes at teatret kan påvirke tilskueren slik at det kan skapes en ny form for kulturell, demokratisk og kritisk generøsitet?

«Ulrike Maria Stuart» av Elfriede Jelinek. (Foto fra Norsk Shakespearetidsskrift)

Her kan du lese artikkelen «Teatret som samfunnsaktør og affektivt lim» (pdf)

Drude von der Fehr er professor i allmenn litteraturvitenskap og Siren Leirvåg, Cand. philol. med hovedfag i teatervitenskap.

Vi har fått tillatelse til å gjengi artikkelen «Teatret som samfunnsaktør og affektivt lim», som ble publisert i Norsk Shakespearetidsskrift nr. 3 – 4, 2018.

Kategorier: Nytt fra andre

Pærekraft

Scenekunst.no - tor, 2019-03-14 10:37

Å gå på Nationaltheatret med barn er en fest i seg selv. Det er fløyel i trappene og høytidelige portrettmalerier på veggene. Inne på hovedscenen er det en stor lysekrone i taket, og det er balkong og kongelosje. Det skal ikke mer til for å oppmuntre til kreativitet hos de minste. Derfor er det ordentlig gledelig at Nationaltheatret har tatt seg bryet med å lage teater av nytt materiale for en yngre målgruppe. Det er en varslet publikumssuksess, for boken og filmen om pæra er allerede blitt en klassiker blant barn selv om den bare er syv år gammel. Sånn sett er det ikke noe risikoprosjekt eller forsøk på å være nyskapende, men det vitner om et ønske om å lage godt teater for mange barn. For oss som er lei av Torbjørn Egner, er dette et etterlengtet bidrag.

Boken er skrevet av den danske forfatteren og illustratøren Jakob Martin Strid, og er oversatt til norsk av Erlend Loe, som også har dramatisert den for Nationaltheatret. Fortellingen handler om elefanten Sebastian og katten Mitcho som bor i Solby. Her forsvinner borgermesteren, Jeronimus, eller JB som han også kalles, plutselig, og byen blir styrt av viseborgermester Kvist, en sint og sur liten mann. Samtidig finner Mitcho og Sebastian en flaskepost, som inneholder et brev fra den forsvunne borgermesteren – og et frø. Når de planter frøet, vokser det raskt til en kjempestor pære. Etter mye om og men flytter de inn i pæra, men Kvist vil ha den bort, så han skyter etter den. Pæra ruller ut i havet, der den blir til en båt. Inni pæra har Sebastian og Mitcho fått med seg professor Glykose, og sammen legger de ut på reise for å finne JB, som de har skjønt er på ”den mystiske øya.” For å komme dit må de gjennom flere farer, som møter med sjørøvere og spøkelser, i tillegg til tykk og skummel tåke. De finner JB og øya, som viser seg egentlig å være en båt, og seiler hjem. Der bli JB gjeninnsatt som borgermester.

Den kjempestore pæra. Foto Øyvind Eide. Scenograf: Even Børsum. Kostymedesigner: Ingrid Nylander. Lysdesigner: Øyvind Wangensteen

Tekstlige svakheter
Noe av det første som møter publikum som skal se Pæra på Nationaltheatrets hovedscene er Per Christian Ellefsen i pærekostyme. Han er kritiker i PG – Pæras gang, og vandrer omkring i salen før teppet går opp og sjekker at alle har det bra. Etterpå går han opp på scenen under påskudd av at telefonen ringer. Han tar opp en gammel sveivetelefon, og avslutter med å be oss om å slå av telefonene. Rett etterpå hører jeg en bestemor forklare et barn hvordan det var å ha fasttelefon. Det skal vise seg at dette er en forestilling som inneholder litt for mange vitser forbeholdt de eldre i publikum.

Forestillingen er detaljrik, og det er en styrke at en forestilling som denne kan møte barn i mange aldre. Barn på teater trenger heller ikke å skjønne alt, det viktigste er opplevelsen, men den opplevelsen bør innebære at barn og voksne ler sammen, ikke hver for seg. I en forestilling som dette, som består av mye godt håndverk og teaterentusiasme, må det kunstneriske teamet også tørre å tro på at det de formidler er bra nok for hele familien. Når de reisende vennene leter etter batterier til kompasset som skal vise dem veien til den magiske øya, synger de en sang der de finner mange ting som rimer på batterier, som ”dongerier og filmer av von Trier.” Når sjørøverne dukker opp sier sjørøverkapteinen (Hanna-Maria Grønneberg), at de er de ”grusommeste” piratene i verden, men professor Glykose (Mathias Luppichini) retter på henne, og sier at hun har bøyd adverbet feil.

Noen tekstlige problemer kommer også til uttrykk i dramaturgien. Det knaker litt i overgangene, og en handling som er såpass episodisk som denne, kunne nok hatt klarere inndelinger for å unngå dødtid i overgangspartiene. Materialet er ikke godt nok tilpasset teatret, og det mangler driv i handlingsutviklingen. Flere partier føles som de tværes ut. Skuespillerteamet gjør det de kan for å holde intensiteten oppe, men jeg mistenker at de skulle hatt bedre regi.

Den kjempestore pæra. Foto Øyvind Eide. Scenograf: Even Børsum. Kostymedesigner: Ingrid Nylander. Lysdesigner: Øyvind Wangensteen

Visuell fest
Det er først og fremst i det visuelle at det blir en fest. Ingrid Nylanders kostymer er fantasifulle og effektive. Vi ser det nesten med én gang i det vi møter mannen i pærekostyme, og derfra dras vi videre inn i det visuelle universet. Scenograf Even Børsum har latt seg inspirere av tegningene fra boken, men han har gjort en tydelig tolkning og tilrettelegging som er svært vellykket. Byen Solby er blitt til en tett husklynge som er mulig å flytte på når det er nødvendig, samtidig som den er full av små detaljer som gjør den spennende å se på. Flere av karakterene er dukker, og dukkemaker Marthe Brandt har skapt kjempefine figurer som fungerer godt. Særlig er dukken som utgjør viseborgermester Kvist flott, og bruken av disse dukkene er med på å heve den teatrale og lekende opplevelsen det legges opp til.

Det som er aller kulest, er den kjempestore pæra. Fra den ene siden ser den bare ut som en diger pære, men når den snus rundt er det som et lite hus, og det er plass til skuespillerne inni. Så da seiler de liksom rundt omkring, ved hjelp av lysdesign og dreiescene. Det er også innmari fint, og litt skummelt på den riktige måten, når de pærereisende møter sjørøvere og spøkelser. Den kulturelle gjenkjennelsen som oppstår i disse øyeblikkene er fin. Barna forstår umiddelbart hva som skjer, samtidig som de utvider og utvikler oppfatningene sine av disse kulturelle bildene. Jeg må også gi honnør til lysdesigner Øyvind Wangensteen for å gjøre lyset til en så viktig medvirkende faktor i handlingsutvikling og intensitet.

Den kjempestore pæra. Foto Øyvind Eide. Scenograf: Even Børsum. Kostymedesigner: Ingrid Nylander. Lysdesigner: Øyvind Wangensteen. Fra venstre Olav Waastad, Hanne Skille Reitan og Mathias Luppichini

Dette er en forestilling som får svært god drahjelp av en haug med gode skuespillerprestasjoner. Hanne Skille Reitan og Olav Waastad spiller henholdsvis Mitcho og Sebastian med overskudd, presisjon og teaterglede. Samspillet dem i mellom er også en bragd, og sprer vennskap i scenerommet. Det er skrevet flere sanger til oppsetningen, og Simon Revholt står for musikken. Det er helt nytt at det er skrevet sanger til fortellingen, men jeg opplever at flere av sangnumrene er for løst knyttet til handlingen, og tekstlig stemmer ikke språket overens med språket til Strid. Det betyr ikke at det ikke finnes kvaliteter i de musikalske partiene. Flere av sangene, spesielt sjørøversangen Røve, røve, fungerer samlende, og mange av sangpartiene er fint koreografert.

Politikk
Denne dramatiseringen av boken er blitt politisk. Det synes jeg er et ordentlig fint grep. Det er gjort mer eksplisitt at borgermester JB er politisk valgt, og at Kvist er en korrupt og autoritær figur. Årsaken til at JB har forsvunnet er her et resultat av at Kvist har villet ta makten i Solby, som han omdøper til Kvistiania (dette er vel også mest for voksne, men det er jo litt gøy, da). Det er en fin formidling av politiske problemstillinger på en enkel måte, og det er relevant og poengtert.

På sin reise møter vennene også Ulyssa Karlsen, spilt av Mari Maurstad som er tydelig i sin karaktertegning. I sin første replikk til dem sier at hun ønsker seg lik lønn for likt arbeid. Det blir kanskje litt parodisk, men fungerer på et vis. Jeg irriterer meg imidlertid over at hun så veldig gjerne vil bli kjæreste med, og etter hvert gifte seg med, JB når hun møter ham. Det er ikke det at feminister ikke kan gifte seg, men hvis man først innfører en uttalt feministisk karakter i barneteater, kan man vel la henne operere helt uavhengig av menn? Når man etterlyser kvinnekarakterer i barnekultur, er det ikke fordi vi trenger dem som partnere til de mannlige karakterene, men som egenmotiverte karakterer.

Den mystiske øya der det vokser mange kjempepærer drives av plastsøppel fra havet. Pærene omgjør næringen i plasten til energi, eller noe sånt. Pærekraft er bærekraft heter det i avslutningssangen. Jeg tenker at pærekraften ligger i engasjementet som ligger bak denne forestillingen og gleden den formidles med. For selv om jeg synes den med fordel kunne vært strammere, og at en god del darlings burde vært tatt livet av, er det gleden på scenen og i salen jeg sitter igjen med.

 

 

 

 

 

Kategorier: Nytt fra andre

Tekstens prosess

Scenekunst.no - tor, 2019-03-14 10:15

Hvor begynner og slutter egentlig en dramatisk tekst? Og hva skjer når ord og setninger, som forfatteren har satt sitt personlige avtrykk på gjennom opplesninger, beveger seg over i en romlig iscenesettelse?

Spørsmålene trenger seg fram etter urpremieren av en iscenesatt lesning av første del av den svensk-iranske forfatteren, dramatikeren og aktivisten Athena Farrokhzads lyriske drama Brev til en krigerska på Cornerteateret i Bergen. Format og formidling har utvilsomt betydning for hvordan man oppfatter og forstår en dramatisk tekst. Derfor oppleves Cornerstone, det forholdsvis ferske initiativet for ny scenetekst med base på Vestlandet, på mange måter som et fruktbart tilskudd til et teaterlandskap der utforskning og refleksjon rundt ny scenetekst hører til sjeldenhetene. Fra 2019-2020 er Idun Vik og Miriam Prestøy Lie engasjert som gjestekuratorer ved Cornerteateret, og den iscenesatte lesningen av Farrokhzads lyriske drama markerte startpunktet for sesongens program.

Morskap og migrasjon
Farrokhzad debuterte i 2013 med diktsamlingen Vitsvit som kom i norsk oversettelse med tittelen Hvitverk i 2016. Tematisk kretset diktsamlingen seg rundt hvithet, rasisme og migrasjonserfaringer, og den var formet som en dialog mellom familiemedlemmer. Brev til en krigerska spinner videre der debuten slapp, og består av to deler. Første del ble opprinnelig skrevet som radioteater for Sveriges Radio i 2016, og andre del var et bestillingsverk til Litteraturhuset i Oslos jubileumsforestilling Den politiske kroppen i 2017. I den iscenesatte lesningen på Cornerteatret presenteres publikum for første del av verket, som for anledningen er oversatt til nynorsk av Kristina Leganger Iversen og Camara Lundestad Joof.

I den dramatiske teksten møter vi en gravid mor som i monologform forsøker å formidle sin historie. Hun snakker til sitt ufødte barn om migrasjon, familiens krigserfaringer og opplevelsen av å være uønsket i landet hun nå befinner seg i, som likeså godt kan være et samtidens Sverige som Norge. Teksten er utpreget poetisk fordi språket er bygget opp av gjentakelser og tydelige bilder. Det er ikke et tradisjonelt dramaturgisk handlingsforløp, men fokuset ligger i det poetiske og billedrike språket. Forløpet i Farrokhzads tekst oppleves snarere som sirkulært, og det er nesten som fortid og nåtid glir over i hverandre. Verselinjen «Barnet mitt, sprellande krigarske, vesle liv på innsida av magen» går igjen som et omkved.

Lavmælt iscenesettelse
Utfordringen med en iscenesatt lesning der teksten i så stor grad baserer seg på det musiske, lydlige, gjentakende og rytmiske, er at det krever en uhyre nyansert tilnærming regimessig og skuespillerteknisk for ikke å bikke over i det statiske. I Kjersti Horns regi får teksten stor plass: Skuespiller Iselin Shumba sitter på en stol i et mørkt scenerom mens snøflak faller ned bak henne. Hun stryker den høygravide magen, og legger mikrofonen mot den slik at babyens hjertelyd strømmer ut i hele rommet. Lyden av det ufødte livets bankende hjerte fortsetter å ligge som et rytmisk lydspor gjennom hele iscenesettelsen. Lydsporet fungerer som en effektiv påminnelse om personen utsigelsen er rettet til, mens snømaskinen fremstår mer som unødvendig staffasje – den minner meg om at jeg ser en iscenesettelse, men tjener til lite annet.

Prøvetiden har, så vidt jeg vet, vært noen knappe dager, og lesningen bærer dermed preg av å være i prosess. Likevel har Shumba et nærvær og naturlig autoritet på scenen som gir tematikken en overbevisende tyngde. At hun rolig og dempet formidler krigsscener gir materialet en effektiv ladning. Mot slutten av fremførelsen er det som om hun litt etter litt begynner å trenge dypere inn i tematikken og finner en rytme. Som helhet blir lesningen likevel i overkant monoton underveis. En viktig årsak er at teksten er svært repetitiv og blant annet lyder: «Eg skal fortelje deg om alle som har gått framfor deg/ Eg skal fortelje om korleis livet ditt høyrer saman med deira/ Eg skal fortelje om kvifor dei ikkje er her for å ta imot deg når du kjem/ Eg skal fortelje om kvifor du får pakker frå andre kontinent/ Eg skal fortelje om kva murar som held dei som gislar/ Eg skal fortelje om torg som får oss til å samle oss (…)».

Jeg undrer meg over hvorfor man ikke har forsøkt å bruke rommet mer til å utforske flere nivåer av teksten. En slik tilnærming kunne bidratt til å bryte opp alle gjentakelsene. Shumba sitter i løpet av lesningen kun i ro på en stol. I teaterrommet finnes potensialet for at tekstens kvaliteter kan smelte sammen med det visuelle og skuespillerens kropp, og slik skape nye lag med mening. Farrokhzads tekst åpner for mange muligheter gjennom det poetiske aspektet, og det er uforståelig for meg at den framføres på en så tradisjonell måte. Tematisk byr den på variasjon i kontrast til mye annen scenetekst fordi morserfaringen står så sentralt, og da kjennes Horns valg veldig trygt. Når jeg sitter i salen lengter jeg etter å se lesningen realisert på en mer eksperimenterende og risikofylt måte.

Uforløst forsøk på å kontekstualisere
Rett etter den iscenesatte lesningen arrangerte Cornerstone en panelsamtale der hensikten, ifølge programteksten, var å diskutere ulike ideologiske og estetiske ståsteder i teatret. Det lå et tydelig ønske fra arrangørene om å berøre sentrale spørsmål knyttet til representasjon på norske scener: «Hvilket verdensbilde ligger til grunn for Brev til en krigerske? Har det sammenheng med de formmessige valgene? Hvordan står verket i forhold til regjerende formspråk og perspektiver?». Kjersti Horn hadde meldt avbud på grunn av sykdom, men Iselin Shumba, Athena Farrokhzad, og oversetterne bak den nynorske utgaven av teksten Kristina Leganger Iversen og Camara Joof Lundestad deltok i samtalen som var moderert av Idun Vik.

Samtalen bød på forbausende få refleksjoner rundt hvordan Brev til ei krigerske fungerer som scenetekst. Dette stusset jeg ved ettersom et mål bak initiativet er å «fremme kunnskap om de mange formene for scenetekst som dagens teater rommer». Panelsamtalen lyktes ikke helt med å balansere den fanklubbaktige, nesten talkshowliknende stemningen som oppstod i forbindelse med Farrokhzads deltakelse med de mer dyptgående refleksjonene omkring kunstens rolle i samfunnet. Farrokhzads rolle som samfunnsdebattant og aktivist ble et naturlig tema, men diskusjonen rundt kunstens politiske potensial, representasjon, hvithet og hvilke stemmer som får slippe til i den kulturelle offentligheten, kunne med fordel fått en mer grundig behandling.

I forlengelsen av panelsamtalen er jeg svært usikker på hva en slik kontekstualisering i etterkant av en iscenesatt lesning egentlig bidrar med. Lesningen i seg selv fremstår som et selvstendig kunstverk som står støtt på egne bein selv om det er uferdig, og avhenger på ingen måte av at noen forklarer publikum hvorfor teksten er relevant og aktuell. Som første arrangement i en serie er det likevel en lovende begynnelse fordi det ikke eksisterer noe tilsvarende initiativ i Bergen. Dersom arrangørene tør å leke seg mer med formatet og formen på det som presenteres, kan det være mye å se frem til.

Kategorier: Nytt fra andre

SPILLEFILMKONVENT 2019

Dramatiker.no - tor, 2019-03-14 09:40

Norsk filminstitutt arrangerer «Spillefilmkonvent 2019 – Relevans og Ambisjoner» på VEGA Scene fredag 15. mars fra kl. 10-01.

Her er programmet >>

Kategorier: Nytt fra andre

DRAMATIKKSEMINAR

Dramatiker.no - tor, 2019-03-14 09:20

20. mars kl. 13 – 16 inviteter Teater Ibsen til Dramatikkseminar i forbindelse med Ibsenprisen. Teatersjef Thomas Bye samtaler med de nominerte: Kristofer Blindheim Grønskag, Demian Vitanza og Kristin Auestad Danielsen.  

Dette er en unik mulighet til å bli inn i dramatikernes hemmeligheter: Hva var det som inspirerte teksten?

Hvordan var skriveprosessen? Hva handler teksten om? Hvor stort er det å være nominert til landets eneste dramatikerpris?

De nominerte tekstene til Ibsenprisen 2019 er:

Satellitter på himmelen av Kristofer B. Grønskag.

Tyngde av Demian Vitanza.

Vår vesle av Kristin Auestad Danielsen.

Seminaret er gratis, men vi har begrenset med plasser så meld deg på til firmapost@teateribsen.no innen 18. mars dersom du ønsker å delta.

Kategorier: Nytt fra andre

ØY av Jonas Corell Petersen

Dramatiker.no - tor, 2019-03-14 00:00

Et nytt manuskript i MANUSBANKEN.

Kategorier: Nytt fra andre

Arbeidstittel: Savnet fellesskap av Jonas Corell Petersen

Dramatiker.no - tor, 2019-03-14 00:00

Et nytt manuskript i MANUSBANKEN.

Kategorier: Nytt fra andre

Vi tygger på tidens knokler av Jonas Corell Petersen

Dramatiker.no - tor, 2019-03-14 00:00

Et nytt manuskript i MANUSBANKEN.

Kategorier: Nytt fra andre

Pris til Einat Weizman

Dramatiker.no - ons, 2019-03-13 13:54

Einat Weizman er en jødisk-israelsk dramatiker, regissør og skuespiller som de senere årene har skrevet og regissert dokumentarbaserte forestillinger som går stadig dypere inn i problematikken «hva gjør okkupasjonen med oss som enkeltpersoner og splittet multietnisk samfunn?»

Einat Weizman er tildelt Dramatikerforbundets Solidaritetsstipend 2019.
(Foto: Torunn Eikanger)

Hun har valgt å bruke sin posisjon som kjent skuespiller til å gi stemme til noen av de mest marginaliserte av de palestinske israelerne, eller statsløse palestinere. Hennes kunstneriske formidling av disse problemstillingene har møtt stadig sterke motstand under den sittende høyrepopulistiske regjeringen og hun lever med sensur, drapstrusler, trakassering og svært vanskelige arbeidsforhold.

Hennes prosjekt Prisoners of the Occupation ble stanset av kulturministeren Miri Regev, rett før det skulle vises på Akko-festivalen, den største festivalen i Israel. Weizman har på tross av sensuren utvidet researcharbeidet og skrivingen i samarbeid med israelske menneskerettsorganisasjoner og palestinske organisasjoner for politiske fanger og eks-fanger. Kulturministeren har svart med å kalle henne forræder, angripe henne personlig fra talerstolen i Knesset og truet med at ethvert teater som tar i dette stoffet vil miste statsstøtten umiddelbart. Weizman jobber derfor for at stykket skal settes opp i første omgang utenfor landets grenser og sensurens rekkevidde.

I tillegg jobber hun med en annen strategi: Ved å skrive en monolog som hun kan fremføre selv, kan hun fremføre den hvor som helst, og er ikke avhengig av å ha støtte fra et offentlig finansiert teater. Hun skriver i øyeblikket på stykket «I, Dareen T» basert på samtaler med den palestinsk-israelske poeten Dareen Tatour som har sittet i husarrest og nå er fengslet på grunn av et dikt hun publiserte på facebook. 

Et solidaritets-stipend vil kunne gi Weizman mulighet til å få skrive ferdig stykkene «Prisoners of the Occupation» og «I, Dareen Tatour», oversette utsmuglede brev og tekstmateriale fra nåværende politiske fanger og intervjumateriale med eksfanger fra arabisk til hebraisk, samt til å oversette de ferdige stykkene til engelsk for å få spredd dem til utlandet. Hennes tidligere stykker har blitt vist på festivaler i Europa, Asia og Amerika, og foreligger interesse fra teatre og festivaler i flere land for å få satt opp stykkene. 

Den moralske støtten i et solidaritetsstipend vil i tillegg ha en sterk motiverende effekt for både Weizman og hennes informanter og samtalepartnere som ikke under dagens klima selv kan fronte kritiske ytringer offentlig.

Kategorier: Nytt fra andre

Tragiske, magiske Florida

Scenekunst.no - ons, 2019-03-13 13:29

En kvinne åler seg fremover på scenen. Hun har på seg treningstights, en grønn collegejakke i silke og joggesko. Hun har en langstrakt strandlinje og blå bølger på en skjerm bak seg, men et sort intet åpner seg på midten og truer stadig med å dele havet i to. Kvinnen beveger seg langsomt, som en snegle, men det går likevel radig fremover. Det er som en oppvåkningsprosess i sakte film. Selv om det er flere på scenen med henne, er hun på en måte alene i et virvar av polerte effekter og ville vekster.

Kvinnen er Marit Sandsmark, som utgjør den ene halvdelen av kunstnerduoen Findlay//Sandsmark. Den andre delen er Iver Findlay, og sammen driver de et performance-kompani som arbeider på kryss av disipliner som dans, teater, live musikk og videokunst. Over de siste årene har de utarbeidet produksjonen lowlands (FL) med Pål Asle Pettersen, Chris Brokaw, Nils Erga, Jon Refsdal Moe, Peter Warren, Jean-Vincent Kerebel og Sander L. Haga. Den ble først vist i Stavanger, på duoens visningsplattform IMIR Scenekunst, etterfulgt av Oslo-premiere på Black Box teater under Oslo Internasjonale Teaterfestival denne uka. Selv kaller de lowlands (FL) en «meditasjon rundt minner og hjemland», og tar utgangspunkt i en utforskning av Daytona Beach i Florida, hvor Findlay selv vokste opp. Forestillingen ligger i krysningspunktet mellom performance, teater og konsert. Den serverer videokunst, dans, tekst og musikk i en kompleks installasjon, og bygger opp en abstrakt handling som drives av de ulike stemningene som elementene skaper.

På stranda
Gulvet er dekket av et lyst, sandfarget teppe, og på skjermen på den bakre sceneveggen vises bilder av hav, strand og iblant mørkere, mer abstrakte motiver. På den ene siden av scenen står en stor, firkantet og transparent boks, hvor det projiseres tekster, farger og bilder som får en fascinerende 3D-effekt. Ved siden av denne spiller to musikere elektrisk gitar og fiolin. På den andre siden er det bygget en konstruksjon rundt et mixebord, og de har også plassert et trekantet telt dekket av palmegreiner og blader der. Rommet inneholder også en rosa flamingo-figur stående i noen vekster og det ligger bomull rundt omkring og henger sukkerspinn på en stang over scenen. Findlay//Sandsmarsk setter slik et ustelt og villere uttrykk mot den polerte strandlinjen.

Forestillingen varer i nesten to timer, men generøst nok lyser en bar opp litt utenfor scenen to ganger. Bak palmemotiver og neonlys står to bartendere og serverer frozen margarita til publikum på «stranden». Vi sitter nemlig på lave trappetrinn på det lyse teppet, bare en drøy meter fra scenen. Gjennom disse pausene deles forestillingen opp i tre deler, som blander Sandsmarks koreografier, en tekstopplesning og ulike videoelementer – alt med live musikk til. Lydbildet spenner fra sart og «zen», via melankolske toner, til foruroligende buldring. Det er samtidsmusikk av høy kvalitet, som står godt til tematikken, de visuelle effektene og koreografien.

Forlokkene og frastøtende
I den transparente boksen surrer en strøm av lokalnyheter fra Florida. Stort sett handler disse små tittel- og ingressaktige tekstbitene om kriminalitet. «Florida stripper gives doctor lap dance to get him to subscribe drugs, officials say», ruller forbi, etterfulgt av lignende, mer og mindre alvorlige saker. Teksten som leses opp forteller også om et smått tragisk sted, og gjentar ord som «cocaine», «fat people», «poor people on bikes», men også idyller som «beaches», «spring break» og «kindness».

I forestillingsprogrammet forklares det om lowlands (FL) at forestillingen er en utforskning av Daytonas, Floridas og USAs natur. Den beskrives som «både forlokkende og frastøtende på samme tid». Jeg blir litt overrasket over at forestillingen har et kanskje enda større fokus på amerikansk og «floridiansk» kultur. Dette er dog en positiv overraskelse, for lowlands (FL) åpner slik muligheten for å vise hvordan kulturen henger sammen med, og defineres av naturen, og at kultur også er natur. Og dermed blir det også politisk, når ikke bare naturen, men også kulturen portretteres som både forlokkende og frastøtende.

Den amerikanske drømmen
Flere av de store byene i Florida ligger høyt på listene over fattigdom og kriminalitet i USA. Samtidig har staten status som ferieparadis, og denne ambivalensen kommer godt fram i forestillingen. I en spesielt fin sekvens går Sandsmark fra å jogge rundt i treningstøy til en koreografi av både kontrollerte og tilsynelatende ukontrollerte, sportslige bevegelser som minner om jogging og boksing. Havet bak henne er deilig blått, og fargene på scenen er lilla og rosa – typisk for vakre landskapsbilder og andre kunstneriske hyllester til USAs kystlinje, som i billedkunstneren Alex Israels LA-fetisjisering. Fargene, lydene og dansen får fram et ekstremt forlokkende bilde av den amerikanske kulturens (og naturens) posisjon som et sted hvor drømmer går i oppfyllelse.

Samtidig er det noe som skurrer, bevegelsene er for krasse, musikken snur raskt. I korte glimt kjenner jeg på at jeg skulle ønske at jeg satt midt i mylderet av utopien, men Sandsmark har også en lenger, roligere dansesekvens hvor jeg nesten føler det motsatte. Jeg føler meg som en fratrukket observatør, som om stanga av sukkerspinn som henger over scenen rammer den inn til en skjerm jeg bare ser på. Selv om jeg opplever denne delen som litt kjedeligere, fungerer det som en påpekning av minners natur: Man beveger seg hele tiden inn og ut av disse, enten det gjelder minnet om et (hjem)sted, en person eller en kultur.

Gjennomført uttrykk
Utopi blandes med dystopi. Stemningen blir etter hvert mer desperat. Fargene og scenen mørklegges, og et udefinert objekt (det ligner til tider silhuetten av en joggesko) snurrer rundt som en mørk sky i den transparente boksen. Sandsmark beveger seg mer aggressivt, og hun dras til og fra skyen. Det hele blir småskummelt når en skikkelse i en maske lusker bak teltet Sandsmark legger seg i. Den foruroligende og utrygge følelsen setter siste tone, litt som stedet følelsen av dagens USA befinner seg på. Det gjennomførte uttrykket i lowlands (FL) blir dermed som et moderne geografisk portrett: I sin hyllest til og melankoli over Daytona Beachs ånd og følelse sier forestillingen også noe om større samfunnsstrukturer.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kategorier: Nytt fra andre

Styret etter årsmøtet 2019

Dramatiker.no - ons, 2019-03-13 11:18

På Dramatikerforbundets årsmøte 9. mars ble Lene Therese Teigen valgt som nestleder for to år, Vegard Steiro Amundsen og Kristin E. Bjørn ble valgt som styremedlemmer for to år, mens Eirik Ildahl ble valgt som styremedlem for ett år. Nina Wester ble gjenvalgt som styremedlem for to år. Styrets leder Monica Boracco og styremedlemmene Ragnhild Tronvoll og Trond Arntzen har alle ett år igjen av periodene sine.

Dramatikerforbundets styre 2019

Her er en kort presentasjon av Dramatikerforbundets styre:

Monica Boracco (Foto: Kristin von Hirsch)
Styreleder

Monica Boracco er utdannet fra universitetet i Oslo og Den norske filmskolen i Lillehammer. Hun har skrevet film, tv, bøker. Monica er inne i sin 4. periode som leder av Dramatikerforbundet.

Lene Therese Teigen (Foto: Signe Dons)
Nestleder

Lene Therese Teigen har arbeidet frilans som dramatiker, regissør og dramaturg fra 1992 med oppdrag både ved institusjoner og i det frie feltet. I tillegg til scenetekst har hun skrevet for film, fjernsyn og radioteater, og bl.a. vært ansatt i NRK som dramaturg. Hennes dramatikk har blitt oppført på scener i inn- og utland, og hun har utgitt både dramatikk og skjønnlitteratur siden debuten i 1993 da hun fikk Aschehougs debutantpris. Hun er cand.philol. fra Universitet i Bergen med dramaturgi som spesialfelt og har professorkompetanse innen scenetekst.

Kristin Eriksen Bjørn (Foto: Marius Fiskum)
Styremedlem

Kristin Eriksen Bjørn har sittet i styret tidligere. Hun har studert teatervitenskap og tatt et 2-årig forfatterstudium ved universitetet i Tromsø, der hun også var med i Totalteatret i femten år. I tillegg til å skrive dramatikk, jobber Bjørn som dramaturg og sceneinstruktør. Siden 2012 har hun vært daglig leder i stiftelsen Ferske Scener, og er også en av grunnleggerne av Scenetekstivalen. I 2016 ga hun ut novellesamlingen ‘Sant nok’. Bjørn sitter også i styret for Den Nationale Scene i Bergen.

Vegard Steiro Amundsen
Styremedlem

Vegard Steiro Amundsen er utdannet ved Den norske filmskolens manuslinje og har jobbet som manusforfatter siden 2008. Amundsen skriver for film og TV, teater og radio – blant annet hørespillserien ‘Lucifers by’ som mottok Special Commendations under Prix Europa i 2011. Han er også blant manusforfatterne på den nye dramaserien ‘Twin’.

Eirik Ildahl (Foto: Ea Herstad)
Styremedlem

Eirik Ildahl var før årsmøtet nestleder i forbundet. Han har vært styremedlem i flere perioder, samt sittet i Økonomiutvalget. Ildahl har vært forfatter på heltid i snart 40 år og har jobbet i mange formater. Han har gitt ut flere romaner, skrevet tegneserier og krimhørespill, vært episode- og dialogforfatter på ‘Hotel Cæsar’ og skrevet manus til spillefilmene ‘Blackout’, ‘Hodet over vannet’ og ‘Andreaskorset’.

Nina Wester (Foto: Nina Opdan)
Styremedlem

Nina Wester er udannet dramatiker og regissør fra Dramatiska Institutet i Stockholm. I løpet av de siste 10 årene har hun skrevet og regissert en rekke forestillinger både i Norge og Sverige. I Stockholm har hun jobbet både på Dramaten og på Stadsteatret. I 2020 mottok hun Heddaprisen «Årets forestilling» for oppsetningen ‘Vi som er hundre’ på Rogaland Teater.  Nina Wester var teatersjef på Hålogaland Teater i årene 2013 til 2016. Hun har sittet i forbundets styre i to år og sier altså ja til en ny periode i forbundet.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ragnhild Tronvoll (Foto: Pål Holdahl)
Styremedlem

Ragnhild Tronvoll er utdannet fra Kunsthøgskolen i Bergen hvor hun studerte grafisk design og illustrasjon. Hun har også et år ved Skrivekunstakademiet i Hordaland. Tronvoll ble uteksaminert fra manuslinjen ved Den norske filmskolen på Lillehammer i 2006.

 

 

 

 

 

 

Trond Arntzen (Selvportrett)
Styremedlem

Trond Arntzen, født 1974, er bosatt i Kristiansand. Han har studert litteraturvitenskap og fortellerkunst og er utdannet manusforfatter (MA in Screenwriting) fra Leeds Metropolitan University. Arntzen har skrevet prosa, filmmanus og scenetekster. 

Mette Bølstad og Geir Meum Olsen ble valgt som varamedlemmer til styret i to år: 

Mette Bølstad (Foto: Thomas Løberg)

Mette Bølstad er utdannet ved Central School of Speech and Drama i London, der hun bodde i flere år og skrev dramatikk for blant annet Royal Court Theatre og Bush Theatre. Her til lands har Bølstad vært manuskonsulent hos Filmutviklingen og skrevet spillefilmer som ‘Den siste revejakta’ og ‘Sonja’, samt store dramaserier som ‘Halvbroren’, ‘Nobel’ og ‘Lykkeland’. Bølstad sitter også i styret for Serieskaperne.

Geir Meum Olsen

Geir Meum Olsen har levert revynummer til Chat Noir, Edderkoppen, ABC-teatret og Parkteatret og skrevet manus til TV-serier som ‘Seks som oss’, ‘Hotel Cæsar’ og ‘Sju Søstre’. Meum Olsen har også skrevet filmmanus – som barnefilmen ‘Venner for livet’, og ‘Kalde hjerter’ etter Gunnar Stålesens roman. 

Kategorier: Nytt fra andre

Årsmøtet 9. mars

Dramatiker.no - man, 2019-03-11 15:46

9. mars samlet medlemmer av forbundet seg på Vega Scene til årsmøte. Einat Weizman ble overrakt Dramatikerforbundets Solidaritetsstipend 2019 under møtet.

Einat Weizman ble overrakt Dramatikerforbundets Solidaritetsstipend 2019 under Dramatikerforbundets årsmøte 9. mars. (Foto: Torunn Eikanger)

Forbundsleder Monica Boracco åpnet møtet med å orienterte om aktuelle saker. En høyt prioritert oppgave er å jobbe for utjevning av det store inntektsgapet dramatikere fra de ulike feltene har. I gjennomsnitt tjener manusforfattere som skriver for tv 50 % mer enn scenedramatikere. Det viser medlemsundersøkelsen som ble gjennomført i to omganger i 2018.

Advokatene redegjorde om avtalesituasjonen, og et eget punkt på programmet ble viet til Forfatterforbundets tilkjente forhandlingsrett om Bibliotekvederlaget.

Bjørn-Erik Hanssen, leder av Dramatikerforbundets lokallag i Trøndelag. (Foto: Torunn Eikanger)

Bjørn-Erik Hanssen holdt et innlegg om Dramatikerforbundets lokallag i Trondheim hvor han snakket om stiftelsen i juni i fjor og hva de jobber med fremover. Bjørn-Erik fremhevet at de har fått med sine krav i valgkampbrosjyren for kommunevalget 2019, formulert som «Fulle sosiale rettigheter for frilansere og oppdragstakere. Egen pensjonskonto med pensjonsopptjening fra første krone».

Dramatikerforbundets solidaritetsstipend til Einat Weizman

Solidaritetsstipendet ble tildelt Einat Weizman, som for anledningen gjestet Norge, og var til stede på årsmøtet. Hun holdt et foredrag for oss, og viste et gripende utdrag fra sitt kommende teaterstykke «Prisoners of the Occupation» før hun fikk overrakt selve stipendet.

Styrets årsmelding og regnskap samt handlingsplan for kommende år ble godkjent. Deretter presenterte valgkomiteen sin innstilling.

Styret etter årsmøtet

Monica Boracco har ett år igjen av perioden som styrets leder, mens Eirik Ildahl går inn som styremedlem i ett år. (Foto: Torunn Eikanger)

Lene Therese Teigen ble valgt som ny nestleder. Forhenværende nestleder, Eirik Ildahl, ble valgt som ordinært styremedlem,  Nina Wester ble gjenvalgt for en ny periode, mens Vegard Steiro Amundsen og Kristin E. Bjørn ble valgt inn som nye styremedlemmer.

I tillegg ble det valgt to varamedlemmer for styret; Mette Bølstad og Geir Meum Olsen

Øvrige styremedlemmer var ikke på valg. Kort om styrets representanter:

Monica Boracco
Styreleder
Monica Boracco er utdannet fra Universitetet i Oslo og Den norske filmskolen på Lillehammer. Hun har skrevet film, tv, bøker. Lene Therese Teigen har vært medlem siden 1995. Hun har tidligere sittet i styret i to

perioder, og i Oversetterutvalget, som hun også har vært leder for. Teigen er utdannet cand. philol fra Universitetet i Bergen, med grunnfag i litteratur og fjernsynsproduksjon, og teatervitenskap hovedfag, med dramaturgi som spesialfelt.

Vegard Steiro Amundsen har vært medlem siden 2012. Han er utdannet ved Den Norske Filmskolens manuslinje og har jobbet som manusforfatter siden 2008.

Amundsen skriver for film, TV, teater og radio – blant annet hørespillserien ‘Lucifers by’, som mottok Special Commendations under Prix Europa i 2011. Han er også blant manusforfatterne på den nye dramaserien Twin.

Kristin Eriksen Bjørn ble medlem i 1997 og har sittet to perioder i styret tidligere. Hun har studert teatervitenskap og tatt et 2-årig forfatterstudium ved universitetet i Tromsø, der hun også var med i Totalteatret i femten år. I tillegg til å skrive dramatikk, jobber Bjørn som dramaturg og sceneinstruktør. Siden 2012 har hun vært daglig leder i stiftelsen Ferske Scener, og er også en av grunnleggerne av Scenetekstivalen. I 2016 ga hun ut novellesamlingen Sant nok. Bjørn sitter også i styret for Den Nationale Scene i Bergen.

Eirik Ildahl har vært medlem siden 1995 og er for tiden nestleder i forbundet. Han har vært styremedlem i flere perioder, samt sittet i Økonomiutvalget. Ildahl har vært forfatter på heltid i snart 40 år og har jobbet i mange formater. Han gitt ut flere romaner, skrevet tegneserier og krimhørespill, vært episode- og dialogforfatter på Hotel Cæsar og skrevet manus til spillefilmene Blackout, Hodet over vannet og Andreaskorset.

Nina Wester er er utdannet dramatiker og regissør fra Dramatiska institutet i Stockholm. I løpet av de siste 10 årene har hun skrevet og regissert en rekke forestillinger både i Norge og i Sverige. I Stockholm har hun jobbet både på Dramaten og på Stadsteatret. I 2010 mottok hun heddaprisen” Årets forestilling” for oppsetningen ”Vi som er hundre” på Rogaland Teater.

Nina Wester var teatersjef på Hålogaland Teater i årene 2013 til 2016. Hun har sittet i forbundets styre i to år og sier altså ja til en ny periode her hos oss.

Ragnhild Tronvoll
Styremedlem
Ragnhild Tronvoll er utdannet fra Kunsthøgskolen i Bergen hvor hun studerte grafisk design og illustrasjon. Hun har også et år ved Skrivekunstakademiet i Hordaland. Tronvoll ble uteksaminert fra manuslinjen ved Den norske filmskolen på Lillehammer i 2006.

Trond Arntzen
Styremedlem
Trond Arntzen, født 1974, er bosatt i Kristiansand. Han har studert litteraturvitenskap og fortellerkunst og er utdannet manusforfatter (MA in Screenwriting) fra Leeds Metropolitan University. Arntzen har skrevet prosa, filmmanus og scenetekster.

Dramatikerforbundets utmerkelser:

Christopher Haug, dramasjef i Tv2 ble overrakt «Håndtrykket». (Foto: Torunn Eikanger)

Håndtrykket

Tv2s dramasjef, Christopher Haug, ble tildelt årets Håndtrykk. Håndtrykket går til en utenfor forbundet som er viktig for norsk dramatikk.

Eirik Ildahl formidlet forbundets begrunnelse slik:

«Vi er i en gullalder, sies det, men det handler ikke bare om flinke forfattere og regissører. Tv2s dramasjef, Christopher Haug – en enmannsdramaavdeling  – i en stor kommersiell tv-kanal har gjort et kjempeløft for norsk tv-drama.

Han har kjempet for satsing på norsk drama i en tid med omstillinger og harde prioriteringer i en kommersiell kanal og dermed gitt NRK helt nødvendig konkurranse på tv-markedet i Norge. Hans innsats har vært en viktig årsak til fremgangen i hele bransjen. Som dramasjef viser han stor tillit til forfattere og prosjekter i en tidlig fase og tar tydelige valg, noe som virker stimulerende og inspirerende for aktører som forholder seg til tv2 drama. 

Christopher, som selv har bakgrunn som manusforfatter, har et brennende engasjement for den gode historien og evner å balansere kvalitetsmessige og kommersielle hensyn.

Hans Heibergs Minnestipend

Bjørn-Erik Hanssen fikk Hans Heibergs Minnestipend for sitt mangeårige engasjement for og i  Dramatikerforbundet, og nå nylig  for opprettelsen av forbundets lokallag i Trondheim.

Gledesglass

Gledesglassene gikk til Lene Therese Teigen (Tiden uten bøker), Johan Fasting (Heimebane) og Toril Solvang (fire premierer i 2018).

Kategorier: Nytt fra andre