Nytt fra andre

×

Feilmelding

  • Warning: date_timezone_set() expects parameter 1 to be DateTime, boolean given i format_date() (linje 2069 av /www/larsvik.no/htdocs/includes/common.inc).
  • Warning: date_format() expects parameter 1 to be DateTimeInterface, boolean given i format_date() (linje 2079 av /www/larsvik.no/htdocs/includes/common.inc).
  • Warning: date_timezone_set() expects parameter 1 to be DateTime, boolean given i format_date() (linje 2069 av /www/larsvik.no/htdocs/includes/common.inc).
  • Warning: date_format() expects parameter 1 to be DateTimeInterface, boolean given i format_date() (linje 2079 av /www/larsvik.no/htdocs/includes/common.inc).
  • Warning: date_timezone_set() expects parameter 1 to be DateTime, boolean given i format_date() (linje 2069 av /www/larsvik.no/htdocs/includes/common.inc).
  • Warning: date_format() expects parameter 1 to be DateTimeInterface, boolean given i format_date() (linje 2079 av /www/larsvik.no/htdocs/includes/common.inc).
  • Warning: date_timezone_set() expects parameter 1 to be DateTime, boolean given i format_date() (linje 2069 av /www/larsvik.no/htdocs/includes/common.inc).
  • Warning: date_format() expects parameter 1 to be DateTimeInterface, boolean given i format_date() (linje 2079 av /www/larsvik.no/htdocs/includes/common.inc).
  • Warning: date_timezone_set() expects parameter 1 to be DateTime, boolean given i format_date() (linje 2069 av /www/larsvik.no/htdocs/includes/common.inc).
  • Warning: date_format() expects parameter 1 to be DateTimeInterface, boolean given i format_date() (linje 2079 av /www/larsvik.no/htdocs/includes/common.inc).
  • Warning: date_timezone_set() expects parameter 1 to be DateTime, boolean given i format_date() (linje 2069 av /www/larsvik.no/htdocs/includes/common.inc).
  • Warning: date_format() expects parameter 1 to be DateTimeInterface, boolean given i format_date() (linje 2079 av /www/larsvik.no/htdocs/includes/common.inc).
  • Warning: date_timezone_set() expects parameter 1 to be DateTime, boolean given i format_date() (linje 2069 av /www/larsvik.no/htdocs/includes/common.inc).
  • Warning: date_format() expects parameter 1 to be DateTimeInterface, boolean given i format_date() (linje 2079 av /www/larsvik.no/htdocs/includes/common.inc).
  • Warning: date_timezone_set() expects parameter 1 to be DateTime, boolean given i format_date() (linje 2069 av /www/larsvik.no/htdocs/includes/common.inc).
  • Warning: date_format() expects parameter 1 to be DateTimeInterface, boolean given i format_date() (linje 2079 av /www/larsvik.no/htdocs/includes/common.inc).
  • Warning: date_timezone_set() expects parameter 1 to be DateTime, boolean given i format_date() (linje 2069 av /www/larsvik.no/htdocs/includes/common.inc).
  • Warning: date_format() expects parameter 1 to be DateTimeInterface, boolean given i format_date() (linje 2079 av /www/larsvik.no/htdocs/includes/common.inc).

Kulturbudsjettet 2019

Dramatiker.no - man, 2018-10-08 15:28

Kulturminister Trine Skei Grande har nettopp presentert kulturbudsjettet på Dramatikkens hus. Dit hadde hun med seg økt støtte til film og dataspill, økning i langtidsstipendene, øremerkede midler til Dramatikkens hus, pluss skattefradrag for pensjonssparing for selvstendig næringsdrivende. Det er også en økt satsning på det frie feltet samt et løft for de programmerende scenene.

Screenshot fra Kulturdepartementes direktesending. Kulturminister Trine Skei Grande legger frem kulturbudsjettet 2019 på Dramatikkens hus

Film og tv
Her foreslår regjeringen å øke bevilgningen til Filmfondet med 30,9 mill. kroner, herav 5,1 millioner øremerket satsing på dataspill. Videre foreslår de å øke tilskuddet til insentivordningen for internasjonale film- og serieproduksjoner i Norge med 10 mill. kroner.
Det foreslås å opprette en nasjonal filmkommisjon, og det er satt av 3 mill kroner til dette.
Fond for lyd og bilde får en påplussning på 4 millioner kroner.

Stipend
Størrelsen på de langvarige stipendene foreslås økt, slik at disse kommer opp på samme nivå som arbeidsstipendene.

Dramatikkens hus
Dagens verskap for pressekonferansen kom svært godt ut av årets budsjett.  En ekstra bevilgning på kr 500 000 til en podkastordning for å få den nye dramatikken ut til folket, samt et løft på driftssiden for første gang på mange år. Til sammen nesten en million ekstra til Dramatikkens hus.

 

Kategorier: Nytt fra andre

Scenekunst på statsbudsjettet

Scenekunst.no - man, 2018-10-08 12:27

I Trondheim får Teaterhuset Avant Garden 7,5 millioner kroner for å realisere flyttingen av teatret til Rosendal og komme på plass i nytt scenekunsthus. I tillegg får alle de tre programmerende scenene, Teaterhuset Avant Garden, BIT Teatergarasjen i Bergen og Black Box teater i Oslo til sammen fire millioner kroner i økt driftsstøtte.

Dansenett Norge får seks millioner kroner, noe som er en økning på tre millioner, for en varig etablering av turnénettverket. Dansenett Norge er et samarbeidsprosjekt mellom Dansens hus i Oslo og de regionale kompetansesentrene for dans, RAS i Sandnes, Bærum kulturhus, DansiT i Trondheim og Dansearena Nord i Hammerfest.

Det Norske Teatret får en økning på 500 000 kroner i 2019 for å arrangere den første internasjonale Fossefestivalen.

Bevilgningen til scenekunst i Norsk Kulturfond økes med syv millioner kroner slik at det frie scenekunstfeltet kan utvikles.

Regjeringen foreslår et tilskudd på to millioner kroner til Applaus, en nyoppstartet strømmetjeneste for scenekunst som skal tilby profesjonell scenekunst digitialt til barn og unge.

Det er foreslått å bevilge 500 000 kroner til Dramatikkens hus for å gjøre utvalgte dramatikere tilgjengelige på podcast for på den måten å øke utbredelsen av ny norsk dramatikk.

Nordnorsk Opera og Symfoniorkester, Opera Rogaland og Edvard Grieg Kor har fått en foreslått økning på til sammen seks millioner kroner.

Det er foreslått en økning i bevilgningen til langvarige kunstnerstipend med 5,3 millioner kroner.

Balansekunst, som jobber for et likestilt og mangfoldig kulturliv, blir i forslaget til statsbudsjett for 2019 bevilget 1,5 millioner kroner. Som en del av satsningen på å å nå flere publikumsgrupper får også Brageteatret i Drammen 1,5 millioner til sin ungdomssatsning.

I forslaget til statsbudsjett kommer det også frem at Regjeringen vil flytte ansvaret for å forvalte penger til amatørteater og frivillige teaterformål til Norsk Kulturråd. Dette inkluderer tilskuddsordninger for historiske spel og Dramas manusbank.

I Kristiansund ønsker Regjeringen å bidra til at det blir nytt opera- og kulturhus. Det statlige bidraget kan bli på inntil 150 millioner kroner, men i forslaget til statsbudsjett for 2019 foreslår Regjeringen å tildele fem millioner kroner til Kristiansund kommune. Et krav for statlig medvirkning er at prosjektet blir nedskalert noe.

 

Kategorier: Nytt fra andre

Kjersti Kramm Engebrigtsen mottar Danseinformasjonens ærespris 2018

Scenekunst.no - man, 2018-10-08 10:10

Danseinformasjonens ærespris tildeles aktører som har gjort en bemerkelsesverdig innsats for dansekunsten, og i år går prisen til en kunstner som har satt varige spor etter seg. Prisen deles ut den 20. oktober på Dansens Hus etter forestillingen Notes on Frailty / En liste over ting han sa, av Ingun Bjørnsgaard Prosjekt, og prisutdeler er koreograf og tidligere kunstnerisk leder på Dansens Hus, Un-Magritt Nordseth.

Kjersti Kramm Engebrigtsen
Engebrigtsen (f. 1947) ble uteksaminert fra Ballettinstituttet i 1968, og siden har hun skapt over 20 koreografiske verk. Engebrigtsen var med å etablere Norges første frigruppe i moderne dans, Høvik Ballett, i 1968. Hun tok Diplom ved London School of Contemporary Dance i 1972 og etablerte Danseloftet i 1976. I tillegg var hun initiativtager til Dansens År ’93, som var en viktig markering av dansekunsten i Norge. Hennes arbeid med blinde og svaksynte begynte i 1987. Hun tok hovedfag om emnet på UiO i 1999 og arbeidet kulminerte i EU-prosjektet Fragile (2011-2013) og forestillingen Touched.

Kunstner og igangsetter
Engebrigtsen har gjennom 50 år i dansen vært en stor ressurs for dansefeltet, og med sin skaperglede, sjenerøsitet og vilje har hun satt varige spor etter seg. Uredd, og med en imponerende kraft og energi har hun igangsatt kunstneriske prosjekter, store markeringer og nye arenaer for utforskning og eksperimentering innen dansen. Hennes banebrytende arbeid for og med blinde og svaksynte ble hyllet da hun i 2013 vant Dansekritikerprisen for forestillingen Touched.

Journalist, kunstkritiker og kommentator for Dagsavisen, Lars Elton, har fulgt Engebrigtsens kunstnerskap i flere tiår og sier følgende om henne:
«– Sprenging av grenser har vært en rød tråd i Kjersti Kramm Engebrigtsens danseriske historie. I spennet mellom det viltre utgangspunktet på legendariske Club 7 og den modne koreografens bruk av dans som et kunstnerisk høyverdig uttrykk for omsorg, finner vi en koreograf og danser med en sterk, personlig vilje bak alt hun har gjort.»

Koreograf og tidligere kunstnerisk leder på Dansens Hus, Un-Magritt Nordseth beskriver henne med disse ordene:
«– Kjersti Kramm Engebrigtsen har et brennende engasjement som gjennomsyrer alt hun har gjort og gjør. Hun er en stor kunstner: forskende, nysgjerrig og reflekterende, og hun har bidratt og bidrar til å utvide grensene for hva dans kan være, både gjennom arbeidet som koreograf og pedagog.»

Fra ærespriskomiteen begrunnelse
Som kunstner er Engebrigtsen visjonær, uredd, frihetssøkende og disiplinert. Hun har skapt over 20 danseverk som koreograf, ofte i samarbeid med norske komponister, og arbeidet lenge som utøvende danser fra sin debut i 1969. Kjersti Kramm Engebrigtsen er en viktig kunstner og drivkraft i en generasjon som har banet vei for dansekunst i Norge, både kunstnerisk, pedagogisk, formidlende, politisk og strukturelt. Les hele begrunnelsen her.

Om Danseinformasjonens ærespris
Prisen ble opprettet for å rette oppmerksomhet mot kunstarten og hedre fortjente dansekunstnere. Æresprisen deles ut til en aktør som har gjort en bemerkelsesverdig innsats for dansekunsten. Den deles ut for 22. gang, og er tidligere tildelt bl.a. Ingunn Rimestad, Edith Roger, Anne Borg, Runar Borge, Anne Grete Eriksen, Ellen Kjellberg, Oslo Danse Ensemble, Marte Sæther og Lise Nordal.

Prisen består av bronsestatuetten Narren av Nina Sundbye og et stipend på 25 000 kr. Ærespriskomiteen for 2018 består av dansekunstnerne Eivind Seljeseth, Kristina Gjems, Maja Roel, Jens Trinidad og Solveig Leinan-Hermo. Les mer om Danseinformasjonens ærespris her.

Kategorier: Nytt fra andre

FA(R)EN

Dramatiker.no - lør, 2018-10-06 15:07

«FA(R)EN» (2017) av Hanne Ramsdal vises i bearbeidet versjon som del av Høstutstillingen på Kunstnernes Hus. FA(R)EN er et aksjonistisk talekorverk med sang basert på intervjuer med fedre som ikke får se barna sine så mye som de ønsker etter brudd. Med Birkelunden Mannskor. Kl 1600 begge dager. Søndag blir det samtale på scenen om tematikken etter visningen.
Fri inngang med billett til Høstutstillingen. (Åpent fra 1100-1800 begge dager) Plasser kan bestilles ved å sende en mail til:  booking(hos)hostutstillingen.no
Begrenset antall. Billettene må hentes ut senest 15. min før det starter.

Kategorier: Nytt fra andre

Mye lek og litt magi

Scenekunst.no - fre, 2018-10-05 12:45

På vei hjem fra Riksteatrets oppsetning av Roald Dahls bok Georgs magiske medisin er min nesten fem år gamle medkritiker ettertenksom. Det er noe magisk som har skjedd, og hun har sett det, men hvordan går det an? Når Georgs bestemor får smake på hans tilfeldig sammensatte og ekle, men magiske, medisin begynner det først å ryke av henne, før bena hennes blir kjempelange. Skuespiller Ulla Marie Broch blir heist opp langs bakveggen, men med et ekstra langt skjørt ser det ut som om det er bena som har vokst. ”Hun er jo bare et vanlig menneske! Hvordan kan hun bli så høy?” Mitt forsøk på å svare vagt for å la magien dvele fungerer ikke, dette vil hun forstå, men det gjør ikke noe, for forklaringen på teatraliteten er nesten like magisk som hendelsen i seg selv. ”Ja! Hun satt fast i veggen!”

Det er egentlig ganske lett å forstå hvorfor man vil gjøre teater av Roald Dahls bok Georgs magiske medisin. Dramaturgisk sett er fortellingen i boken enhetlig, drevet frem av én enkel intrige, og handlingen utspiller seg på samme sted over kort tid med to tydelige akter. Det er bare det at det skjer magiske ting som at bestemoren plutselig blir høyere enn huset og at dyrene blir digre før alle sammen blir små igjen. Det er elementer man kan tenke seg kan være litt vanskelig for teaterformatet å ta kontroll over.

Magi
Det er teatermagien som er forestillingens styrke. Scenograf og kostymedesigner Gjermund Andresen har laget et praktisk scenerom med dører som kan trekkes ned og løftes opp, og som gjør at rommet der alt foregår med svært enkle grep kan bli til et kjøkken, et bad eller en garasje. De er både ute og inne samtidig uten at scenografien trengs å endres. Det gir gode muligheter for å spille på teatrets premisser og fremheve leken. Dyrekostymene er morsomme, og faren til Georgs (Kristian Winther) bilselgeraktige bonde har akkurat riktig kombinasjon av briller og hårsleik. Kostymet til Georg ser imidlertid litt lite ut, som om det at man skal ha en voksen til å spille en ung gutt blir mer troverdig hvis han har vokst ut av klærne sine, men kanskje skal han bare se ut som en ukul bondetamp.

Fordi lek er så viktig her er forestillingen best når det magiske skjer på scenen, ikke når deler av det gjemmes bak den. Alle skjønner at en kosedyrhøne ikke på magisk vis blir en voksen skuespiller i kostyme bak scenen, og det hadde derfor ikke vært noen ting i veien for at publikum hadde fått se noe mer av forvandlingene og at teatret hadde fremhevet mer av leken i sin formidling av magien.

Umotivert
Det er skrevet masse ny musikk av Gunnar Eiriksson og Espen Mauno, og forestillingen bikker egentlig over i å være musikkteater. Det er jo fint det, men mye av musikken virker litt umotivert, som om de er redde for ikke å få publikum med seg, og må skru opp trykket med en sang. Gjennomgående er vokalen skrudd litt lavt, og diksjonen forsvinner når de synger. Det er derfor ikke alltid like lett å få med seg hva de synger om, og det er heller ikke melodier som fester seg. Ofte bidrar ikke sangene med noe utover det som allerede er blitt sagt, og det er særlig her jeg opplever sangene som umotiverte publikumsfrierier. Når høna er blitt stor og hun synger akkurat det lurer jeg på hva det tilfører. Andre ganger er det omvendt. Når faren til Georg får dollarblikk fordi han tror han kan bli rik på medisinen som får dyr til å vokse, synger han en sang om penger som på elegant vis utdyper denne karakteren. Her bidrar musikken til å skape dybde i forestillingen, mens det andre steder har lite å tilføre.

Når musikken føles umotivert virker det som om det kunstneriske teamet ikke har turt å stole på at den teatrale magien de viser frem gjennom lek og spenning er nok. Den samme følelsen får jeg i enkelte partier som spilles ut for å få barna til å le. Det er noen vitser om bæsj som føles påtatte og tatt ut av sammenheng. Jeg er ikke motstander av at det vitses om bæsj i teater for barn, men det bør ha en større betydning enn at man sier ordet fordi barna synes det er morsomt. Når Georg lager medisinen sin blander han oppi alt mulig rart, blant annet her en klut som er blitt brukt til å skrubbe doen. Da forklarer Espen Mauno at det har vært skittent oppi doen etter at de har bæsja. Dette er ikke engang morsomt nok til å kunne forsvares som publikumsfrieri, og barna i publikum er store nok til å forstå hva folk gjør på do uten at det må forklares bare for å kunne si et ord.

Bestemor
Ulla Marie Broch er forestillingens klare høydepunkt. Hun spiller Georgs bestemor med akkurat riktig nivå skrekkinngytelse og humor. Medkritikeren min hikster av redsel og tviholder i armen min før hun gir seg over til storøyd spenning avløst av latter. Alt fra mimikk og stemmebruk til kroppsbeherskelse er strålende, og Broch gir forestillingen akkurat det riktige nivået av spenning. Hun er så god at hun tilsidesetter de andre skuespillerne, og rollene deres fremstår tidvis som litt karakterløse og veike. Kontrasten i karakterer er derimot poengtert, og skrekken bestemoren setter i dem alle sammen får plass til å vokse i det kontrastfylte spillet.

Georgs magiske medisin er en morsom og spennende forestilling som med styrke i mange ledd vet å nyttegjøre seg av teatrets magi, men som innimellom føles umotivert og tilfeldig. Den skal ut på en lang turné i hele Norge, og jeg håper den vil spille seg litt inn på veien. For med økt selvtillit, klarere karaktertegninger og tryggere ensemble kan også magien vokse seg stor.

Kategorier: Nytt fra andre

Jungelfeber

Scenekunst.no - tor, 2018-10-04 12:56

Studioscenen på Dansens hus er gjort om til en kombinasjon av en jungel og et barnerom fra IKEA-katalogen. Det kan kanskje høres ut som negativ kritikk å sammenligne Carl Nilssen-Loves scenografi med IKEA-katalogen, men egentlig er assosiasjonen mer at det er et gjennomført rom for barn. Så når publikum kommer inn i salen, er det samtidig både underliggjørende og gjenkjennbart. Det er et rom som skiller seg fra hverdagsrommet, men for barnepublikummet er det også tiltalende i den forstand at det snakker direkte til dem og lar dem forstå at dette er et kunstrom for dem. Godt hjulpet av Daniel Kolstad Gimles varme lysdesign blir scenerommet både interessevekkende og avvæpnende.

Barnesamtidsdansparadigme
Det kan virke som om det finnes en tanke om at samtidsdans er egnet for små barn. Denne forestillingen har målgruppe fra to til seks år, men det er ikke store endringer som skal til for at det også kan møte mindre barn. Denne forestillingen føyer seg dermed fint inn i sjangerkonvensjonene som finnes for samtidsdansforestillinger for småbarn. Det er tenkt som sanseopplevelser med mennesker i med visuelle effekter, abstrakte bevegelser, flytende dramaturgi og assosiative sammenhenger. Det er ofte vakkert og trivelig, og i møte med småbarn trenger man ikke finne opp kruttet hver gang, det holder i massevis å engasjere dem, men det kan også føles litt ensidig at paradigmet er så tydelig definert. Det må finnes flere måter å gjøre det på som også er engasjerende og som ville gitt et større mangfold i hvordan scenekunsten og samtidsdansen møter småbarna.

Når det er sagt er det flere ting som gjøres i denne forestillingen som viser at de ikke ensidig har stivnet i et paradigme. For eksempel danser danserne mer, de er mer ekspressive i bevegelsene og de to danserne danser sammen både utfyllende og synkront. Dette faller også i smak hos barna i publikum som viser interesse for de høye hoppene og kråkestupene. Det er en eleganse i det som skjer og synkroniteten er feilfri. Dette viser at samtidsdans for barn ikke bare er vakker og sanselig, men også lek og fysisk utfoldelse som her gir vitalitet til uttrykket.

Sanserikt
Tumble in the Jungle annonseres som en forestilling for både døve og hørende barn. Hvorfor denne forestillingen er mer for døve enn andre forestillinger av samme type, det skjønner jeg ikke helt, men det er gjort en ekstra innsats for å skape større sanseopplevelser. Barna blir gitt ting å ta på og lukte på. ”Det lukter godt!”, hører jeg et barn si, og jeg tenker på hvor sjeldent gode lukter blir tatt med inn i scenerommet. Det virker sånn sett som at de i denne forestillingen har tenkt på alt, og at alt skal med. Det gjør også at enkelte elementer står igjen som litt uutforsket, og man kunne med fordel dvelt litt mer ved noe for å kutte noe annet. Dramaturgien er stram, og det er gjort et tydelig dramaturgisk arbeid. Det er bra, for til småbarnsforestilling å være er den litt lang, den varer omtrent 45 minutter. Litt fortgang er nok derfor nødvendig for å holde på barneengasjementet, men overgangene er litt rotete og noen av sekvensene føles overflødige. Skillet mellom scene og sal føles litt massivt, og når barna får ting å ta på eller lukte på er det synd at det ikke er nok til alle barna, noe som skaper litt uro hos enkelte barn som ikke får. Denne uroen kommer da også av at det er det eneste dramaturgiske elementet som skjer akkurat da, og det gjør jo at det blir kjedelig å sitte å se på at det skal ta slutt.

Selv om det innimellom føles som om de ikke helt har klart å velge hvordan de skal gjøre det og hva de skal ta med og hva de skal ta bort, er det i sanselig overskudd og leken kommunikasjon at denne forestillingen finner sin styrke og oppnår å engasjere barnepublikummet. Det er et tydelig skille mellom scene og sal, men barna er så engasjerte at det ikke virker som de vil noe annet enn å sitte der, stille, på en pute og observere. Istedenfor å være en interaktiv sanseopplevelse med publikumsdeltakelse, er styrken her at det blir en øvelse i å være publikum, i å sitte ned og bli kommunisert med. Det å være publikum kan nemlig være skikkelig fint.

Kategorier: Nytt fra andre

Hvordan skal vi få alle med?

Scenekunst.no - tor, 2018-10-04 09:44

Under tittelen «Er norske scener for alle?» skriver Mariken Lauvstad den 28. september en artikkel hvor hun refererer fra en fagdag om mangfold som ble arrangert av Østfold kulturutvikling, samt en samtale med undertegnede. Artikkelen kan gi inntrykk av at Norsk Skuespillerforbund er lite engasjert i disse problemstillingene, men det stemmer ikke.

Generalforsamlingen i Norsk Skuespillerforbund vedtok i mai i år en ny handlingsplan for årene fram til 2022. Kampen for økt mangfold i norsk scenekunst og film er et av fire prioriterte områder for forbundet i denne perioden. Det er flere gode grunner til å arbeide for dette:

Dersom norsk scenekunst og film skal utvikle seg og bli stadig mer relevant, må vi rekruttere de aller ypperste kunstnerne. Vi kan ikke la talenter forsvinne til andre bransjer bare på grunn av fordommer og vanetenkning. Dersom vi vil at kunsten som produseres skal nå ut til et stort publikum, må den angå folk. Den må handle om temaer som engasjerer og berører alle samfunnsgrupper. Dersom vi ønsker et kulturliv hvor utenforliggende faktorer som kjønn, seksuell identitet, etnisitet eller alder ikke skal være til hinder for at kunstnere skal få uttrykke seg, må vi ta hensyn til dette i alle rekrutteringsprosesser. Som Lauvstad påpeker, vil de aller fleste være enig med meg i dette. Men hva er da problemet? Hvorfor går det så lang tid før vi ser mangfoldet i samfunnet gjenspeile seg i scenekunst og på film? Skal vi sette inn de riktige tiltakene, må vi ha en god analyse av dette spørsmålet.

Ifølge Lauvstad hevdet teatersjef Thomas Østgaard at kvalitetsargumentet ofte blir brukt mot inkludering og mangfold. Jeg deler denne erfaringen, og derfor trenger vi en grundig debatt om hva som skal regnes som «kvalitet». Er det ikke også en kvalitet om en historie blir fortalt fra et minoritetsperspektiv? De som sitter i posisjoner hvor de har makt til å definere kvalitet – som kritikere, medlemmer av ulike utvalg for tildeling av tilskudd og stipend, castere, teatersjefer og de som programmerer festivaler og bransjetreff – må stadig møtes med kritiske spørsmål om hvilke kunstneriske valg de treffer, og hvilke kvalitetskriterier de vektlegger. Det er viktig å arbeide for at de som sitter i disse maktposisjonene også skal representere et bredt utvalg av befolkningen.

Kunstens autonomi kan også komme i motsetning til ønsket om å styre innholdet og uttrykket i retning av større mangfold. Det er den enkelte teatersjef, filmprodusent, scenekunstkompani og regissør som på fritt kunstnerisk grunnlag skal velge sitt kunstneriske prosjekt og hvem som skal medvirke. Det skal ikke legges politiske, religiøse eller etiske føringer fra utenforstående. Samtidig ser vi at moderat kvotering ved tildelinger av tilskudd er et virkemiddel som fungerer i praksis. Når to prosjekter er tilnærmet like gode, skal det som representerer størst mangfold prioriteres, mener Norsk Skuespillerforbund.

Kunstens vei er tornefull, heter det. Det gjelder for både medlemmer av minoriteter og majoriteten. Skal du etablere deg som yrkesutøver innen film og teater, må du være forberedt på å møte motstand. Du må tåle å ikke få den rollen du drømte om, og å få avslag på prosjektstøttesøknaden. Om du har opplevd å bli diskriminert, vil slike slag ramme spesielt hardt. Derfor er det viktig å etablere et sosialt sikkerhetsnett scenekunstnere imellom. Vi må bygge trygge møteplasser hvor vi kan gi hverandre råd og støtte.

Alt dette er tiltak som Norsk Skuespillerforbund har arbeidet med i mange år. I årene som kommer øker vi innsatsen ytterligere. Vi er hele tiden på leting etter nye tiltak som kan bidra til å nå målet om å inkludere flest mulig.

Kampen for å øke mangfoldet vil aldri være vunnet én gang for alle. Selv om det endelige målet skal være at en god skuespiller skal vurderes som «god» verken på grunn av eller på tross av irrelevante faktorer, vil det alltid være noen som faller utenfor i en beinhard bransje. Norsk Skuespillerforbund kjemper for rettighetene til alle skuespillere, uavhengig av alder, etnisitet, kjønn og seksuell identitet.

Kategorier: Nytt fra andre

Ja, det er lov å spise på rekvisittene

Scenekunst.no - ons, 2018-10-03 15:21

Seanse – Senter for kunstproduksjon og Teaterhuset Avant Garden gikk i år sammen om å presentere årets Småkunstfestival, en scenekunstfestival med teaterforestillinger for barn fra null til seks år. I oppstartsåret 2012 ble festivalen holdt i Oslo i samarbeid med Dansens Hus og i 2015 ble den arrangert i Ålesund som et samarbeid med Høstscena.

Festivalen får en viktig funksjon for byen når den nå, i sitt tredje år, er lagt til Trondheim.  Her mistet man nemlig i 2015 en viktig arena for visning av nyskapende scenekunst for barn og unge: Teaterhuset Avant Gardens tidligere satsning på denne type scenekunst, Den unge garde, en festival som i 2013 ble slått sammen med teaterhusets andre scenekunstfestival, Bastard, ble avviklet dette året. Enkeltstående barneforestillinger har riktignok fått plass på teaterhusets ordinære program siden da, men det helhetlige og overskuddspregede inntrykket som en egen festival kan gi oppleves unikt. Ekstra gledelig er det at flere av Småkunstfestivalens forestillinger henvendte seg til barn under tre år, da jeg har inntrykk av at oppsetninger for denne aldersgruppen ofte er å regne som mangelvare.

Årets festival fylte dermed et tomrom. Ikke minst var det forfriskende med de internasjonale programpostene – slik programmering er helleri alle fall ikke hverdagskost for de minste. Siden de norske forestillingene enten har vært vist før (Firkantskogen av Ompaniet), er en videreutvikling av eksisterende materiale (Baby Becomings av Teater Fot) eller er i en utviklingsfase ennå (Cirka Teaters Inn, opp og bortover), vil jeg i denne teksten fokusere på de internasjonale teaterstykkene.

Canadiske camping-dronninger
Fra Canada var teaterkompaniet Corpus representert med forestillingen Camping Royale, om to jålete, barokke dronninger som lar sine kongelige nykker få bryne seg i møte med skog og mark. Forestillingen skiller seg ut blant festivalens øvrige programmering: Den har et tydelig, lineært narrativ som den er avhengig av at barna forstår og aksepterer, og selv om de inviterer til interaksjon så er det utelukkende på forestillingens premisser.

Noen ganger kunne det virke som at de selvopptatte dronningene fylte rollen sitt litt for godt – det var som om det unge publikummet kom litt i andre rekke når interaksjonen mellom de to var på sitt aller mest intense. Da skuespillerne tok i bruk en nokså stor sceneflate og deler av handlingen skjedde omtrent fem meter unna den fremste publikumsrekka fremsto forestillingen distansert rent fysisk. Det gjorde at det nok kunne være noe krevende for de yngste i sin målgruppe (vagt betegnet som «fra tre år og oppover»), og selv om det har sine vittigheter og enkelte snedige scenografiske løsninger, ble jeg ikke helt overbevist om at det egentlig traff publikum.

Tilrettelagt, men åpent
Det er kanskje ikke så uvanlig at barneforestillinger, sikkert også som et resultat av velment formidlingsglede, blir ilagt en vid målgruppe. I utgangspunktet virket det også som om Traffic Light var overambisiøs i så måte. Forestillingen, som er laget av den nederlandske kunstnerduoen Wiersma og Smeets, er beregnet på barn i aldersspennet tre til ni år. Imidlertid tror jeg at forestillingen i kraft av sin svært kreative utførelse, som tok i bruk mange analoge duppedingser og lure løsninger, makter å appellere til barn i begge endene av skalaen. Den Flåklypa-aktige estetikken virket i alle fall å sjarmere både barn og voksne som satt i teatersalen. Gjennom utstrakt bruk av lys, farger og lasere har Wiersma og Smeets skapt en forestillingsverden som inviterer publikum inn, og som samtidig engasjerer dem til å forme sitt eget narrativ ut fra de visuelle sporene forestillingen byr på. Med sitt teaterfaglige feinschmeckeri er Traffic Light den forestillingen som imponerte meg aller mest under festivalen.

Svenske Dalija Acin Thelanders interaktive drømmeverden Garden of Spirited Minds henvendte seg på sin side mer strategisk til det aller yngste publikummet, de under ett år. Forestillingen tok form av en romlig sanseopplevelse, som varte i tre timer i strekk hvor man kunne komme og gå som man ville. Publikum entret et scenerom badet i duse rosa- og lillafarger, hvor stillferdig ambient-musikk klukket svalt over høyttalerne. Dansemattene innbød umiddelbart til krabbing, mens skulpturelle, stofflige objekter hang fra taket. Diverse mindre objekter med myke kanter lå strødd på gulvet, og to dansere iført gulltights beveget seg smidig gjennom rommet. Presentasjonen ble belønnet med begeistrede hvin fra småungene som var til stede. Her fikk de selv velge hvor aktive de skulle være, og hvor de skulle rette sin oppmerksomhet. Det var nok å se, høre og ta på, uten at det på noen måte fremsto invaderende.

Faglig forankring
Det er ingen tvil om at Småkunstfestivalen tar ungene alvorlig. Under festivalen ble det også arrangert et faglig seminar, med blant annet foredrag av Katherine Morley, stipendiat ved universitetet i Manchester. Hun presenterte sitt forskningsarbeid innenfor spedbarns respons på musikalsk stimuli. Ifølge Morley er ikke babyer i stand til å «blokkere» eller rangere inntrykk og således velge hva de skal forholde seg til. De er programmert, så å si, til å skulle ta innover seg og lære seg alt. Kanskje er det en slik innsikt som ligger til grunn for at Garden of Spirited Minds fungerte såpass godt, for i denne forestillingen spilte alle elementene på lag og skapte et sømløst helhetlig univers – som en slags totalkoreografi.

Morley fremhevet også betydningen av å fortelle publikum nok, men ikke for mye når man lager teater. Dette gjelder også for de aller minste barna, for selv om de ikke er innforstått med scenekunstens «publikumskontrakter» på samme måte som voksne, har også de evnende bør også få muligheten til å skjønne sammenhenger og fylle inn tomrom selv. Initiativ som Småkunstfestivalen legger til rette for at små barna får øvelse i nettopp det å skape mening og forbindelser, tolke visuelle element og reflektere over egne opplevelser på lystbetont og kreativt vis. I Traffic Light, for eksempel, lærer ungene å koble non-verbale, visuelle inntrykk opp mot handling og emosjoner. Uttrykk som i utgangspunktet er nokså abstrakte, som Traffic Lights projiserte fargeflimmer og dansen i Garden of Spirited Minds, kan fungere som et springbrett for videre assosiasjoner som styrker barnas forestillingsevne. I dag, hvor estetiske fag i stadig større grad nedprioriteres i skolen, fremstår dermed initiativ som Småkunstfestivalen desto mer meningsfulle og viktige.

 

Kategorier: Nytt fra andre

Kan vi skrive om hva vi vil?

Dramatiker.no - ons, 2018-10-03 14:16

Monica Boracco, forbundsleder. Foto: Kristin von Hirsch

Det handler til syvende og sist om Europas identitet. Et Europa i fred, med felles verdier bygget rundt disse tre pilarene; helse, menneskerettigheter og demokrati.

Det er Generalsekretær i Europarådet, Thorbjørn Jagland som sier dette i sin timelange forelesning for LO sekretariatet.

En gang i løpet av hver kongressperiode, drar hele LO sekretariatet på studietur sammen. Da skal blikket løftes og tiden vies til et større perspektiv et par dager. I år gikk turen til Strasbourg, sete for Europarådet. Det var god timing.

Vi vet at det europeiske verdigrunnlaget er under press. Og paradoksalt nok er det kreftene som sier de kjemper for ”Det gamle Europa og sin nasjonale kultur” som utgjør den største trusselen. Det er de høyreradikale partiene som vil justere og kanskje trekke seg fra internasjonale traktater som voktes av rådet og domstolen i Strasbourg.

Men hvorfor i all verden vil de justere menneskerettighetskonvensjonen? Den har fungert etter planen siden 1950. Dødsstraff er avskaffet i Europa og landene som er tilsluttet lever i fred med hverandre.

Menneskerettigheter er noe vi tar for gitt. Noe som alltid har vært der for alle som er født etter 1950 og har tilsluttet seg Europarådet. Med dagens utvikling i deler av Europa som Polen, Ungarn, og kanskje Italia, er menneskerettighetene i spill og vi andre må klare å løfte blikket og se at vi ikke kan ta noe for gitt. Vi må holde oss med politikere som tenker lengre enn til å flikke på menneskerettighetene for å løse kortsiktige problemer. Det kan bli veldig farlig og få konsekvenser man ikke overskuer i øyeblikket.

Ytringsfriheten er nedfelt i vår grunnlov i §100. Det betyr ikke at vi ikke trenger menneskerettsdomstolens beskyttelse dersom vi skulle komme i en situasjon der vi får en regjering som direkte eller indirekte vil ønske å ramme deg dersom du ytrer deg på en måte som ikke faller i smak.

Dramatikerforbundet hadde fokus på nettopp §100 ved vårt 75 års jubileum. Vi kan konstatere at det har skjedd mye på fem år. Ord som falske nyheter og alternative fakta har kommet inn i vokabularet.  Journalister og intellektuelle mistenkeliggjøres, en kritisk presse forsøkes undertrykket i mange land vi samarbeider med. Vi er et stykke unna Trumpismen her hjemme heldigvis. For selv om en og annen fra ytre høyre forsøker å snik-innføre en slik tone, har folk flest fortsatt stor tillit til de største mediene som NRK og Aftenposten.

Når forbundet fyller 80 år i år, skal vi tematisere hva vi skriver om og hvorfor på vårt seminar 24. november. Kan vi skrive om hva vi vil i 2018? Har vi vår kunstneriske frihet og vår ytringsfrihet i behold?  – Og hvem definerer hvilke historier som skal fortelles?

Monica Boracco
Forbundsleder

Kategorier: Nytt fra andre

Utøya-film i bokform

Dramatiker.no - ons, 2018-10-03 10:05

Utøya-film i bokform (bok365.no)

Kategorier: Nytt fra andre