Nytt fra andre

MTF Mandagstreff

Dramatiker.no - ons, 2018-10-17 12:30

Musikkteaterforum er klar med nytt MTF Mandagstreff 5. november på Bikuben/Det Norske Teatret kl. 18.30. Da presenteres forskningsresultater for Utvikling av Ny Dansk Musikkdramatikk. Om forskningsprosjektet: Med utgangspunkt i nedslag fra utviklingen og opsettning av den danske musikalen Seebach og med erfaringer fra opsettningen av Shubidua – The Musical i 2015, fokuserer projektet på å utforske jukeboksmusikalen som konsept kontra musikaler med originale partitur.

Thomas Agerholm og Liv Stevns Petersen undersøker og dokumenterer utviklingen av en ny musikal med folkelighet i høysetet via research fra manuskriptutvikling, musikkarrangementer samt opsettning/staging av forestillingen under prøvene frem til premieren.

Projektet undersøker jukeboksmusikalens paradoks mellom hvordan den gjenkennelige popmelodi resonnerer hos publikum, og hvordan den kan anvendes i dramaturgisk sammenheng for å skape scenekunstnerisk opplevelse.

Mer info, se FB arr: https://www.facebook.com/events/253156615596700/

Kategorier: Nytt fra andre

Opprørskolen

Dramatiker.no - ons, 2018-10-17 00:53

Oslopremiere på Opprørsskolen av Elsa Kvamme, Cinemateket kl. 17:30 og kl. 19:15

Kategorier: Nytt fra andre

Opprørskolen

Dramatiker.no - ons, 2018-10-17 00:53

Oslopremiere på Opprørsskolen av Elsa Kvamme, Cinemateket kl. 17:30 og kl. 19:15

Kategorier: Nytt fra andre

En affære av Henrik Dahlsbakken

Dramatiker.no - tir, 2018-10-16 00:00

Et nytt manuskript i MANUSBANKEN.

Kategorier: Nytt fra andre

En affære av Henrik Dahlsbakken

Dramatiker.no - tir, 2018-10-16 00:00

Et nytt manuskript i MANUSBANKEN.

Kategorier: Nytt fra andre

Lysets mestere: Kvinnene bak kamera

Dramatiker.no - man, 2018-10-15 13:56

I anledning Rachel Morrisons Oscarnominasjon – som første kvinne i historien – har FNF og Cinemateket i Oslo gått sammen om en serie filmer dedikert til noen av våre fremste kvinnelige filmfotografer.
Det skulle ta 90 år og mer enn 600 nominasjoner før en kvinne ble anerkjent av the Academy of Motion Picture Art and Sciences. Det var selvsagt på høy tid.

Filmene blir vist på Cinemateket i oktober, november og desember.
Programmet heter Lysets mestere: Kvinnene bak kamera.

Følgende filmer og fotografer er representert:
Om guder og mennesker – Caroline Champetier
Tomboy – Crystel Fournier
Vinterbrødre – Maria von Hausswolff
Få meg på for faen – Marianne Bakke, FNF
Summer of Sam – Ellen Kuras
Beau Travail – Agnès Godard
Black Panther – Rachel Morrison
The Wrestler – Maryse Alberti
The Neon Demon – Natasha Braier

Program og mer om arrangementet fra FNF >> (pdf)

Kategorier: Nytt fra andre

Lysets mestere: Kvinnene bak kamera

Dramatiker.no - man, 2018-10-15 13:56

I anledning Rachel Morrisons Oscarnominasjon – som første kvinne i historien – har FNF og Cinemateket i Oslo gått sammen om en serie filmer dedikert til noen av våre fremste kvinnelige filmfotografer.
Det skulle ta 90 år og mer enn 600 nominasjoner før en kvinne ble anerkjent av the Academy of Motion Picture Art and Sciences. Det var selvsagt på høy tid.

Filmene blir vist på Cinemateket i oktober, november og desember.
Programmet heter Lysets mestere: Kvinnene bak kamera.

Følgende filmer og fotografer er representert:
Om guder og mennesker – Caroline Champetier
Tomboy – Crystel Fournier
Vinterbrødre – Maria von Hausswolff
Få meg på for faen – Marianne Bakke, FNF
Summer of Sam – Ellen Kuras
Beau Travail – Agnès Godard
Black Panther – Rachel Morrison
The Wrestler – Maryse Alberti
The Neon Demon – Natasha Braier

Program og mer om arrangementet fra FNF >> (pdf)

Kategorier: Nytt fra andre

Ansatser til mening

Scenekunst.no - man, 2018-10-15 10:54

Løren øst i Oslo er et gammelt industriområde som nå er arena for en storstilt utbygging som skal ta av for den enorme veksten i hovedstadsområdet. Men det er ikke mye som minner om fordums industri når man stiger inn i området fra den nybygde t-banestasjonen. Her framstår til og med kebabsjappa som ny, ren og sunn.

Bak den igjen ligger Kanonhallen, som ble bygd av tyskerne under krigen til produksjon og vedlikehold av, ja, kanoner og den slags. I dag har den status som utleielokale for film og tv-produksjoner og ulike kulturarrangementer.

Hallen er femti meter lang og har derigjennom gitt navn til forestillingen Femtimeteren, en tittel som først og fremst gir meg assosiasjoner til svømming. Det nærmeste jeg til nå har kommet en scenisk versjon av det må bli Talking Heads-frontmann David Byrnes frenetiske demonstrasjon av «how I learnt to swim on dry ground». På sett og vis er ikke Femtimeteren i Kanonhallen så langt unna et sånt kunststykke.

Industrielle assosiasjoner
Etter en grundig redegjørelse i foajeen for brannsikkerhet, hvor vi opplyses om at de første 20 minuttene av forestillingen kommer til å spilles i mørket, tar vi plass på to stolrekker rygg mot rygg med minst en halv meter mellom hver stol, i hele hallens lengde. Rommet mørklegges. Jeg skimter svakt noen tause figurer for enden som sitter og venter, noen teller dempet til fire før hallen bades i et tiltakende musikalsk støy-lydbilde. Lyden beveger seg etter et tilhørelatende surround-system i hele rommets lengde og får et mer og mer «flerstemt» preg. De lydmessige assosiasjonene til en gammeldags industrihall er åpenbare og jeg tenker på han som er oppgitt som prosjektets «sparring partner», Harald Fetveit. Tilbake på 1980-tallet, da kunstnerne sto klare til å invadere fabrikkene i sin råeste form straks de ble nedlagt, tuslet unge Fetveit rundt i utkanten av kunst/punk-miljøet mens han mumlet noe om at hans store prosjekt var å bygge en helvetesmaskin. Ryktene spredde seg og vi var etter hvert mange som gikk rundt og venta på den. Hvorvidt den noensinne ble bygget er uklart for meg, men Fetveit er under alle omstendigheter en moderne pionér innen støymusikk, og mannen bak foreningen Dans for voksne, et sosialt støymusikk-prosjekt som siden 2003 har hatt flere hundre arrangementer.

Lydnivået i Kanonhallen er langt fra plagsomt for mine tinnitus-befengte ører og matcher sånn sett det behagelige ikke-industrielle inneklimaet og den pent oppussete hallen. Men så får jeg øye på noen røde, lysende prikker som beveger seg rundt i mørket. Jeg tenker på forbipasserende doninger, troppeforflytninger om natta, droner. Flere, kraftigere, lyskilder dukker opp og vi ser at de røde lysene befinner seg på noen store boomblastere som trilles rundt på rullebrett mens de sender ut massive basstoner. Rommet blir gradvis lysere parallelt med at varselet i programteksten om at «Femtimeteren er et koreografisk arbeid» kommer til sin rett. Aktørene forflytter seg rundt i rommet på kassesykler mens de spiller ulike instrumenter; kontrabass, melodica, trekkspill, blokkfløyte. De tar steget ned til bakken. Noen av dem tripper sammen rundt bærende på hver sin gitar som de slår an en forhåndsstemt akkord på som i klang og rytmisk frekvens minner om kirkeklokker. En annen blåser i en trompet mens han går krumbøyd rundt, i Miles Davis-stil. Noen stormer ut av en sidedør og løper for livet rundt i hallen mens han spiller på ei fele.

Slik tas det hele gradvis ned til bakken og inn i lyset helt til aktørene til slutt står igjen som de de er, ribbet for all staffasje.

Femtimeteren. Foto: Elin Osjord

Kollektivt arbeid
Femtimeteren er blitt til som et kollektivt arbeid gjort av alle de medvirkende danserne og musikerne. Det låter, og ser, til tider utrolig tøft ut, og ved hjelp av de stadige auditive og fysiske bevegelsene rundt i rommet favnes hele den lange rekka av publikummere. En sentral figur i dette prosjektet er antakelig Marie Bergby Handeland som har spesialisert seg på å koreografere ikke-dansere, særlig gjennom den Kritikerprisvinnende Forfatterbevegelsen hvor hun fikk en rekke forfattere til å danse fram sine egne tekster. Det sies at musikere ikke kan danse, noe det da strengt tatt heller ikke er noen som gjør her, men måten de beveger seg rundt i rommet på fordrer likevel både musikalitet og rytmesans. Prosjektet som helhet er fascinerende, men jeg synes likevel det mangler en god del på å nå sitt eget potensial.

Nøkkelen til det tror jeg ligger i prosjektets kollektive, flate struktur. Det er ofte blitt sagt at det å skape kunst ikke har noe med demokrati å gjøre. Jeg vil nødig være så bastant. Jeg tror det kan fungere, inntil et visst punkt. Men derfra og ut må noen peke ut retningen og ha siste ordet. Her savnet jeg etter hvert følelsen av en tydelig, samlende vilje bak det som skjedde. Som publikummer trenger jeg, uansett hvor åpent, eksperimentelt og involverende det er, tryggheten som ligger i følelsen av at gangen i det hele er ivaretatt av noen. Det kommer til tider noe statisk over lydbildet og bevegelsene som distraherer meg og gjør at jeg blir sittende og se på, og irritere meg over, aktørenes påkledning. Med mindre dette er en dulgt historie om hipsternes inntog på kunstarenaen er det definitivt noe i det grunnleggende mørke, industrielle, kanskje til og med postapokalyptiske, uttrykket som påkaller noe annet enn olabukser, joggesko og løsthengende t-skjorter! Her burde noen tatt ansvar, men hvem skulle det vært? Femtimeteren presenteres for verden som et ferdig verk. Men det er som om en dimensjon mangler ved dette fine koreografiske og musikalske arbeidet og det slår meg at forestillingen rett og slett ikke er ferdiglagd.

Arbeidsdemonstrasjon
Boomblastere på rullebrett. Røde lys i mørket. Troppeforflytninger. Droner. Til slutt lyset og bare mennesket igjen. Alt dette er mine assosiasjoner, gitt til meg av det jeg så og hørte. Her er mange fine ansatser til mening som ikke kommer fram til sin egen kjerne, som blir slukt av det de kaller «et koreografisk arbeid». Misforstå meg ikke: Jeg er for koreografisk arbeid. Men så slår det meg at den individuelle ansvarsfraskrivelsen som potensielt ligger i det kollektive arbeidet ender opp med å gjøre Femtimeteren til det som kalles en arbeidsdemonstrasjon, eller work in progress. Og sett med det blikket gir dette prosjektet løfter om at vi har store ting i vente.

 

 

 

Kategorier: Nytt fra andre

Skjervøykongen

Dramatiker.no - lør, 2018-10-13 00:21

Skjervøykongen, musikkteater for barn og voksne, av Ragnar Olsen. Musikk av Trygve Brøske. Nordnorsk Opera og Symfoniorkester (NOSO) produserer forestillinga. Urpremiere, Tromsø.

Kategorier: Nytt fra andre

Samfunns- eller psykoanalyse?

Scenekunst.no - fre, 2018-10-12 11:10

Påstand: Hvem som helst kan sette opp Ibsens Et dukkehjem eller En folkefiende – på en god dag til og med Hedda Gabler – uten videre tenkning om verken teatret eller samfunnet, eller hvordan disse forholder seg til hverandre. Så lenge man har habile skuespillere og scenografi så er det mitt inntrykk at nesten hvemsomhelst kan levere en forestilling publikum lett kan komme til å enes om er ‘viktig’. Hvis tematikken anses som aktuell eller sterk, så kan også teatret regnes som viktig, omtrent by default.

 Byggmester Solness derimot, skuespillet om den aldrende byggmesteren Halvard Solness som Ibsen skrev sent i sin karriere, er litt vanskeligere å plassere. Den tidligere kirketårnbyggeren bygger nå hjem til familier, kanskje som en botsøvelse ettersom hans egne barn døde som en konsekvens av en brann i familiehjemmet. Han er bitter, manipulerende og hatsk, og Solness kontrollerer sine omgivelser med jernhånd helt til unge Hilde Wangel kommer spradende inn i livet hans. På Nationaltheatret kommer hun inn gjennom et vindu, og på Trøndelag Teater dukker hun opp fra publikums benkerader. I begge tilfeller snur hun om på tilværelsen hans.

Hilde er tidlig i tyveårene, og ti år tidligere, da hun var 12-13 år, møtte hun byggmesteren for første gang. Beretningene om deres relasjon den gang har mer enn lett Lolita-aktige undertoner, og kanskje er dette også en grunn til at skuespillet ikke iscenesettes like ofte som andre Ibsenklassikere. I tillegg kommer det at Byggmesteren vaser om at han er utvalgt, noe som ikke er en ukjent problemstilling og livsanskuelse hos Ibsens karakterer, samt at det bor et troll i ham. Han hevder at prisen han har måttet betale for sitt kunstnerskap er lykken, ikke bare sin egen, men også menneskene rundt ham har måttet betale med sin lykke.

Størrelsesforskjell
Tidligere har Ibsens eget liv fungert som mulig fortolkningsramme for hans tekster, og det slår meg at dette er noe man nesten har sluttet med når det gjelder Ibsen. Kanskje kommer dette delvis av at Ibsens skuespill er vist så mange ganger og at verkene er så gjennomfortolket som tekst. Men skuespillet, manuset, foreligger også kun som et startpunkt for kunstnerne som jobber videre med det. De har friheten, eller er faktisk forpliktet, til å ha en egen vilje med teksten. Og det er derfor det er spennende å se flere iscenesettelser av samme skuespill, tett i tid. Hvilke retninger vil de ta materialet i? Vil det overlappe?

Trøndelag Teater og Nationaltheatret har valgt ulike måter å tilnærme seg skuespillet på. Det er også to helt forskjellige byggmestre og vektlegging av konflikter vi får se, men likevel ender jeg opp med å se dem gjennom samme prisme. Mer om det om litt.

På Nationaltheatrets hovedscene, i Stéphane Braunschweigs regi og scenografi (med Alexandre de Dardel som samarbeidende scenograf), er handlingen lagt til vår egen tid. Scenerommet er møblert med arbeidsbord og stoler – gjenkjennelige fra Ikeas avdeling arbeidsplassen – samt to stramme sofaer på hver side av rommet. Ingen danske eller italienske designmøbler å spore, slik man ofte ellers ser arkitektkontor fremstilt på scene og film. Det er mulig å tolke de rimelige, men samtidig sofistikerte, masseproduserte møblene som en måte å vise frem Solness sin status innenfor eget yrke. Han driver et arkitektkontor, med to arkitekter i staben, men til tross for at han selv kun er byggmester, så er det likevel han som tegner alle husene. Knut Brovik og sønnen Ragnar er nærmest statister i handlingen, men byggmesteren er avhengig av arbeidet deres.

Byggmester Solness på Nationaltheatret. Regi og scenografi: Stéphane Braunschweig. Med: Mads Ousdal, Mariann Hole og Lasse Lindtner. Foto: Øyvind Eide

Naken scenografi
Regissør Johannes Holmen Dahl har derimot, sammen med scenograf Nia Damerell, valgt å legge handlingen til sent 1800-tall på Trøndelag Teater. Gamle scene, som for øvrig er en miniatyrvariant av hovedscenen på Nationaltheatret, er strippet for objekter. Det eneste objektet som benyttes er en tung papirrull, som symbolsk både fungerer som brevbunke og kontorlokaler, og i første halvdel er deler av scenen innhyllet i røyk slik at skuespillerne sakte kommer til syne når de entrer scenen og går frem mot scenekanten. Dermed er det kostymene som hovedsakelig blir gjenstand for tolkninger. Byggmesteren selv er iført en auberginefarget bukse, skjorte og vest. De øvrige mennene i stykket har på seg ridestøvler eller skoletter, mens Solness er iført sorte militærstøvler. En mann kledd for sin stilling, men med fottøy som indikerer at han er klar for kamp. Selv om kostymene er holdt i ensfarget stoff og med enkle snitt, åpner de for et vell av tolkninger. Byggmesteren og kona Aline er eksempelvis begge kledd i samme auberginefarge, og etter hvert fremstår også antrekket til Hilde Wangel som fargekoordinert med Solness-paret.

Snittet på Alines skjørt er strammere og mer flatterende enn det sekretær Kaja har – som er mer fotsidt. Hilde Wangel er derimot iført vide bukser, som understreker hennes ambisjoner om likestilling med mennene.

Byggmester Solness på Trøndelag Teater. Scenografi og kostymer: Nia Damerell. Lysdesign: Eivind Myre. Foto: GT Nergaard

Kalkulert begjær
På den store og luftige hovedscenen på Nationaltheatret fremstår byggmesterens erotiske begjær som sentral drivkraft. Begjæret er imidlertid mer kalkulert enn neandertaler-typisk bare-må-ligge-med-noen-begjær. Han nærmest henger over sekretæren Kaja, og når Hilde Wangel entrer scenen flyttes oppmerksomheten hans til henne.

På Trøndelag Teater er det nesten som om kroppene er visket ut eller ugyldiggjort. Mye av spillet gjøres frontalt, og skuespillerne benytter lite gestikk. I Holmen Dahls regi er bevegelsene svært presise, og gjennom vektleggingen av kostymene er kroppene i aller høyeste grad til stede, men motivene fremstår ikke som drevet av kroppene. Her er det byggmesterens ekstreme evne til å manipulere som fremheves. Han er en mann med sterk karisma, men minner mer om en sektleder enn en overgriper eller Humbert fra Vladimir Nabokovs roman Lolita. Ikke at den ene nødvendigvis utelukker den andre. I skuespillet er Hilde Wangel i begynnelsen av tjueårene og en voksen kvinne. Da byggmesteren først møtte henne ti år tidligere var hun derimot tolv-tretten år gammel. Hennes skildringer av de første møtene deres bærer preg av en kontakt mellom de to, muligens en gjensidig tiltrekking, noe som gir sterke assosiasjoner til Nabokovs roman. Den unge jenta kan ha flørtet med den voksne mannen, men det er sistnevntes ansvar å sette grenser for deres relasjon.

Fravær av innlevelse
Som jeg har skrevet om tidligere, så opplevde jeg Nationaltheatrets iscenesettelse som tørr og kjedelig. Byggmesterens (Mads Ousdal) pågåenhet først ovenfor Kaja og så Hilde Wangel var mer ubehagelig enn pirrende. Det var som å se en påstand om erotikk utspille seg uten engasjement. I etterkant ble jeg likevel ikke helt ferdig med Byggmester-dramaet, men det tok litt tid før ensomheten og desperasjonen til karakterene transcenderte. Teatraliteten scenene var preget av fikk andre nyanser i hukommelsens behandling av dem, og omtrent som i en fotofremkallingsprosess ble motivene tydeligere over tid.

Også Trøndelag Teaters versjon, med Eindride Eidsvold og Mari Hauge Einbu i rollene som byggmesteren og Hilde, er tung å komme inn i til å begynne med. Den strenge regien og det tidvis statiske scenebildet er en konsentrasjonsøvelse for tilskueren, samtidig som hver minste gest fremstår med stor tydelighet. Det er et krevende format å komme inn i som tilskuer, men verdt anstrengelsen når man først finner roen. Her antydes Innledningsvis det erotiske mer enn det spilles ut. Kanskje er det også derfor det blir ekstra forstyrrende å forestille seg møtet mellom sektlederversjonen av byggmesteren og en tolv år gammel Hilde sammenlignet med den mer brautende versjonen Ousdal forestiller.

Kunstnerens offer
På Nationaltheatret er handlingen mer eksplisitt lagt til nåtiden, og det kan derfor være fristende å tolke stykket som en samfunnskommentar. I dagene som gikk etter at jeg så forestillingen var det de eksistensielle konfliktene til Hilde og Halvard som vokste på meg, deres outsider-posisjon i forholdet til de andre. Arkitektkontorets sentrale plassering som scenografi frister meg til å tolke byggmesterens frustrasjon dithen at selv suksess i yrkeslivet ikke stilner hans jag. Byggmesteren fremstår som nærmest umulig å gjøre til lags, og med et ambisjonsnivå som øker i takt med hans egen suksess.

Kanskje er det fordi jeg fortsatt har #metoo så friskt i minne at jeg likevel ser Hilde Wangel som stykkets egentlige hovedperson. At virkeligheten i tillegg gir meg innsettelsen av Brett Kavanaugh som høyesterettsdommer i USA som et parallelt drama forsterker dette. Det blir umulig ikke å tenke på hvordan det første møtet mellom den tolv-tretten år unge jenta og den voksne byggmesteren må ha artet seg.

Etter å ha sett Trøndelag Teaters versjon av Byggmester Solness er det som om de to iscenesettelsene begynner å smelte sammen. Mariann Holes infame og ville karakterfortolkning vikler seg inn i Mari Hauge Einbus mer intense og stille hevnlyst. Og det er særlig sistnevntes triumferende smil idet byggmesteren faller i døden som trer frem i bevisstheten min nå. Er det døden eller er det byggmesterens seier over egen høydeskrekk som feires av Hilde?

Mens virkelighetsdramaet lar Kavanaugh sverges inn i amerikansk rettssystems gjeveste stilling, er det ikke mye triumf å lese i feministrekkene. Kanskje er det også derfor, i et slags vilt håp om gjenopprettelse av rettferdighet gjennom fiksjonen, at jeg ser for meg at Hilde tenker «so long, sucker» mens Solness faller i døden.

 

 

 

Kategorier: Nytt fra andre

Kulturpolitikk i fremtiden?

Dramatiker.no - fre, 2018-10-12 10:43

Kulturpolitikk i fremtiden? (scenekunst.no)

Kategorier: Nytt fra andre

Kulturpolitikk for fremtiden?

Scenekunst.no - tor, 2018-10-11 15:26

Det virker trivelig å sitte i kulturkomiteen på Stortinget. Her er alle mer eller mindre enige, de nikker når de andre snakker og utfyller hverandres argumenter. Det er ikke stor uenighet om at det er viktig for Norge med mye og god kunst og kultur. Alle i panelet, Anette Trettebergstuen (Ap), Freddy André Øvstegård (SV), Geir Jørgen Bekkevold (KrF) og Kristin Ørmen Johnsen (H) virket innledningsvis ganske fornøyd med statsråden. Selvfølgelig synes opposisjonen at det burde vært avsatt enda mer penger. Det har vært et langsiktig mål at avsetningen til kultur skal være på én prosent av statsbudsjettet, og opp dit gjenstår det fremdeles et par milliarder, ble det sagt, men heller ikke de rødgrønne lyktes i å nå dette målet, og en økning på 640 millioner, som vi ser i dette forslaget, må kunne karakteriseres som betydelig.

Mangfold og likestilling
Kulturminister Trine Skei Grande fikk lov å innlede. Jeg tviler ikke et sekund på at hun synes at det er viktig med god kulturpolitikk og økte midler. Hun fokuserer på ”drive” og engasjement, på frivillighet og tilgjengelige kulturarenaer. Jeg er overbevist av dette engasjementet, men klarer ikke å la være å tenke at for oss som til enhver tid direkte eller indirekte lever av de midlene som bevilges til kultur over statsbudsjettet, er kultur mer enn det som gir glede og krydder i hverdagen. Kulturpolitikk angår livene våre.

Statsråden fremhevet arbeidet for økt mangfold i budsjettet. Over hele kunstfeltet er det nå glede for at Balansekunst, en sammenslutning av over seksti kunst- og kulturorganisasjoner som arbeider for å styrke likestilling og mangfold i kulturlivet nå er blitt bevilget 1.5 millioner kroner. De søkte også penger i fjor, men fikk ikke bevilget midler av daværende kulturminister Linda Hofstad Helleland. Statsråden understreket også at det er satt av 20 millioner kroner til en egen pott som skal gå til ulike prosjekter og tiltak som skal satse på mangfold og likestilling.

Da dette senere ble tatt opp i paneldebatten var alle støttende til bevilgningen til Balansekunst. Grande selv og Kristin Ørmen Johnsen fra Høyre påpekte begge to at det var så viktig at dette engasjementet kom nedenfra, at det ikke var noe staten eller byråkrater kunne gjøre, men at det måtte komme fra feltet selv. Balansekunst hadde kanskje ikke blitt noe av hvis ikke feltet hadde sett at det var viktig, men representantene fra venstresiden var raske med å si at de ikke var enige i at alt måtte komme nedenfra, men at arbeid for likestilling og mangfold også måtte gjøres fra politikerhold. Anette Trettebergstuen langet ut mot nåværende barne- og familieminister Linda Hofstad Helleland og understreket at det ikke er noen avsetninger til likestilling i dette forslaget til statsbudsjett.

Kulturarenaer
Både i sin presentasjon av statsbudsjettet på Dramatikkens hus på mandag og i sin innledning til paneldebatten trakk statsråden frem det hun mener har vært et urettferdig fokus på manglende bevilgninger til kulturbygg. Hun påpekte at det bygges for harde livet i Oslo, men at det også bevilges penger til kulturbygg over hele landet, og trakk spesielt frem Tou scene i Stavanger. I debatten ble det også fremhevet at det å støtte kulturarenaer fører til en styrking av hele feltet, også frivilligheten. En ting er de store kulturhusene, men det er viktig at det også satses på tilgjengelighet på gode øve- og prøvelokaler for alle barn og unge som vil drive med musikk eller teater. Freddy André Øvstegård påpekte at det brukes 28 ganger mer penger på idrettsanlegg enn på kulturbygg. Kuturministeren stilte et retorisk spørsmål til salen om hva som skjer når man bygger nye skoler i tilknytning til idrettshaller, for da forsvinner scenene. Før hadde alle gymsaler også en scene, men nå bygges det moderne idrettshaller der det ikke er plass til kulturen. Senere i debatten uttrykte Kristin Ørmen Johnsen at det var viktig at det ble gitt tilgang til skolene sånn at korps og andre kan bruke lokalene og at lokalene er egnet for kulturformål. Det er klart at rekrutteringen til et bredt kulturfelt kommer fra lokalmiljøene og at det å gjøre kultur tilgjengelig tidlig vil være en styrke for feltet. Mye av dette ligger på kunnskapsministerens bord, og det ble henvist til at Trine Skei Grande har gått sammen med Jan Tore Sanner om å lage en egen barnekulturmelding. Alle kritiske spørsmål om dette ble derfor avfeid med at vi må vente på den.

Uenighet
Først mot slutten av debatten kunne man spore noen egentlig uenighet. Det første gjaldt det viktige poenget med det som effektivt nok heter ”avbyråkratiserings- og effektivitetsreformen”, forkortet til ABE. Kulturministeren var ivrig på å si at selv om hun ikke hadde hatt noe med dette å gjøre nå, er hun tilhenger av reformen. Hun mener at det er viktig at man ser hvordan man drive kunstinstitusjoner mest mulig effektivt for at man ikke bruker mer penger enn nødvendig i institusjonene. Hun var særlig glad for at pengene som ble spart inn på ABE går til andre kulturformål. Fra opposisjonshold ble det fulgt opp med at institusjonene allerede driver svært effektivt, og at det dermed vil gå utover driften.

Anette Trettebergstuen satt dette i sammenheng med nødvendigheten av å styrke kunstnerøkonomien. Hun henvendte seg til salen og påpekte hvordan mange i salen gjør arbeid de ikke blir tilstrekkelig kompensert for, og sammen med Øvstegård fra SV snakket de om viktigheten av å anerkjenne at kunstnere var arbeidsfolk. Kristin Ørmen Johnsen tok ordet og sa at de selvfølgelig anerkjenner det, men det førte til latter fra salen. Her grep kulturministeren inn igjen og sa at ABE står for 0,5 prosent, og det er ikke en alvorlig nedgang. Hun understreket at Venstre har fått gjennom en styrking av pensjons- og sosiale rettigheter for selvstendig næringsdrivende, og at det vil ha innvirkning på kunstnerøkonomien og på forholdene kunstnere jobber under.

Jo Strømgren Kompani
I forslaget til statsbudsjett ligger det en økning av Norsk Kulturfond med syv millioner kroner. Det er fint. Det gir Kulturrådet litt mer handlingsrom. Både på pressekonferansen etter offentliggjøringen av statsbudsjettet og i innledningen til debatten påpekte Trine Skei Grande at hun ikke kunne detaljstyre Kulturrådet. Hun kan derfor ikke bestemme at det skal gis penger til Jo Strømgren Kompani (JSK), men nå hadde Kulturrådet fått midler nok til at de kan gjøre det dersom de vil. ”Dere vet jo at det finnes noe som heter armlengdes avstand”, sa kulturministeren til salen, ”så jeg sier det mest til de som sitter bak her.” Alle kulturpolitikere kjenner til prinsippet om armlengdes avstand og at det ikke er politikere som skal avgjøre kunstnerisk kvalitet eller hvem som skal motta støtte fra kulturfondet. Det er uansett for lettvint å si at nå kan Kulturrådet bevilge penger til JSK hvis de vil. Det vet også kulturministeren. Det er organiseringen av basisfinansieringen som har gjort at JSK ikke lenger får støtte fra Kulturrådet. Det er også blitt forklart at de søkte om prosjektstøtte, men fikk avslag. Det er ikke mangel på penger hos Kulturrådet som har avgjort dette avslaget, men kan være alt fra søknadstekniske ting til at det de har søkt penger til ikke er det prosjektstøtte skal dekke. Hva som skal skje med kompaniene som når 12-årsgrensen for basisfinansiering er det fremdeles ingen som vet. En påplussing av midler til kulturfondet løser ikke dette.

Å skyve JSK foran seg som noe norsk kulturpolitikk må beskytte er en gammel øvelse. Det har kommet gode ting ut av det som har kommet et bredt felt til gode, men nå er det på tide at kulturpolitikerne snakker om ordninger uten at det tas for gitt fra politikerhold at JSK er inkarnasjonen av god norsk scenekunst. JSK er i en helt spesiell posisjon med høyere egeninntjening og flere ansatte enn de aller fleste scenekunstkompanier. Det vi trenger er en ordning som forstår hva feltet trenger, ikke spesialtilpasninger for ett kompani.

Det var derfor gledelig at i det minste Freddy Øvstegård løftet blikket vekk fra JSK og så på utfordringene til andre kompanier, her i særdeleshet Verdensteatret som ikke har muligheter til den typen egeninntjening som JSK holder seg med. Hva som skulle skje med basiskompaniene ble diskutert etter at det ble stilt et spørsmål om det fra Tove Bratten, leder i Danse- og teatersentrum. Hun påpekte også at det har vært kuttet i reisestøtteordningen fra Utenriksdepartementet, og at dette vil ha stor innvirkning på de internasjonale mulighetene til norske scenekunstkompanier. Dette ligger utenfor Kulturdepartementets mandat, og Trine Skei Grande uttrykte skuffelse over dette, før hun fortsatte med venstrepolitikerspråk om at det scenekunstnere egentlig holder på med er eksport, ikke Norgesreklame.

Godt sted å se fremover fra
Norsk kulturpolitikk ser ut til å være på et godt sted. Det er økning i bevilgningene og det ser ut som om det er et godt samarbeidsklima på Stortinget. Det ble vitset en god del om at Geir Jørgen Bekkevold fra Kristelig Folkeparti skulle samarbeide til venstre og om det skulle bli regjeringsskifte, men sett bort fra ulike oppfatninger når det kommer til statens involvering i likestillings- og mangfoldsarbeidet og ABE-reformens påvirkning på kulturinstitusjoner, er konsensus det som virker mest gjennomgående. Da Trine Skei Grande overtok som kulturminister etter Linda Hofstad Helleland skrev jeg at det var som å hoppe etter Eddie the Eagle, det skulle mye til at hun ikke skulle gjøre en bedre og mer tillitsvekkende jobb enn sin forgjenger. Nå er denne tillitsøkningen omgjort til faktiske kroner, og da nærmer det seg kanskje V-stil.

 

 

 

 

Kategorier: Nytt fra andre

Realnedgang for institusjonene

Scenekunst.no - ons, 2018-10-10 14:02

I regjeringens forslag til kulturbudsjett for 2019 som ble lagt frem av kulturminister Trine Skei Grande på mandag får det totale kulturbudsjettet en nominell økning på 4,5 prosent. Flere av NTOs medlemmer får gledelige økninger til viktige tiltak, deriblant til ulike tiltak som skal styrke arbeidet med mangfold, integrering og bekjempelse av fattigdom, samtidig som blant annet avsetningen til scenekunst under Norsk kulturfond foreslås styrket og turnénettverket Dansenett Norge får midler til en varig etablering,

De fleste av NTOs medlemmer får imidlertid en realnedgang i sine bevilgninger på grunn av en underkompensasjon for lønns- og prisvekst. Regjeringen legger til grunn en lønnsvekst på 3,25 % og en prisvekst på 1,5 % til neste år, mens den generelle økningen i rammetilskuddet til NTOs medlemmer i budsjettfremlegget er på i underkant av 2,4 prosent. Forslaget motsvarer etter NTOs syn slik sett verken institusjonenes ambisjoner eller forpliktelser.

Svekkede rammebetingelser for 5. år på rad
– Vi registrerer med optimisme at statsrådsskiftet har satt sitt tydelige preg på språket i budsjettet. I både begrunnelsen for regjeringens kulturpolitikk og i beskrivelsen av hovedprioriteringene ser vi en statsråd med bevissthet rundt at også det man sier og skriver er viktig i kulturpolitikken – ikke kun tall, sier NTOs direktør Morten Gjelten.

– Så har det nok sikkert vært tyngre å oppfylle de økonomiske forventingene som hun selv har vært med på å skape gjennom en offensiv omtale av kulturens betydning i regjeringsplattformen, fortsetter han.

– Det er ingen hemmelighet at vi er lite imponert over refleksjonen rundt regjeringens såkalte effektiviserings- og avbyråkratiseringsreform. For våre medlemmer innebærer det uansett et reelt kutt. Når arbeidskraftintensive virksomheter som teatre og orkestre underkompenseres for lønnsvekst i fem statsbudsjetter på rad, så får dette konsekvenser for både ansatte og publikum, sier han.

Gledelige økninger
NTO er samtidig fornøyd med at flere av foreningens medlemmer har fått viktige økninger i budsjettforslaget. Ekstra gledelig er det at tilskuddet til Nordnorsk Opera og Symfoniorkester (NOSO) foreslås økt med 2,5 millioner kroner og med dette settes i stand til å øke antall musikerstillinger.

Dette er en høyst betimelig og helt nødvendig styrking av landets nordligste orkester- og operaainstitusjon og helt i tråd med hva NTO i flere år har påpekt. Skal utbyggingen av NOSO kunne videreføres, som forutsatt i Stortingets vedtak ved opprettelsen av orkestret i 2009, må orkestrets driftsbudsjetter fremover økes, presiserer Gjelten.

Foreningen er også fornøyd med at kulturministeren anerkjenner at et av de viktigste virkemidlene for å bedre produksjons- og formidlingsvilkårene for frittstående kompanier og ensembler er å styrke de tre programmerende teatrene Black Box teater, BIT Teatergarasjen og Teaterhuset Avant Garden. Disse virksomhetene utgjør en viktig del av den nasjonale infrastrukturen på scenekunstområdet, men har lenge hatt et bevilgningsnivå som ikke gjenspeiler den betydningen de har for utviklingen i scenekunsten.

Vi er også glade for at Edvard Grieg Kor styrkes med 3 millioner kroner, slik at det Bergens-baserte koret kan satse mer langsiktig.

 

Saken ble opprinnelig publisert på nto.no, og publiseres her etter tillatelse

Kategorier: Nytt fra andre

Den minst etiske fargen

Scenekunst.no - ons, 2018-10-10 08:24

Det finst mange nyansar av brunt, men den minst etiske og bisarre av dei alle må vere mumiebrun. Mumiebrun er det ein ville kalla mørkebrun om ein ikkje visste betre. Det er ein vakker farge. Mørkare og mindre raudleg enn terracotta, gulare og meir intens på eitt vis. Pigmentet har ein merkeleg historie og vart, som namnet tilseier, framstilt av finmalte bitar av mumiar. Fargen vart tatt i bruk i europeisk målarkunst frå 1500-talet av.

Arkeologi som fag har ein brokete historie og vart lenge sett på som hobby for rike eksentrikerar. Velståande dilettantar sat ofte på varierte samlingar av kuriosa, eller det ein i museologien omtalar som rarietetskabinett. På midten av 1800-talet vart rarietetskabinetta utvikla og systematiserte. Dette danna såleis grunnlaget for kulturhistoriske og naturhistoriske samlingar. England var eit føregangsland på feltet og samlingane vaks i takt med Det britiske imperiet. I dag kan vi besøke Natural History Museum og British Museum i London om vi vil sjå steinar frå verdsrommet eller mumiar frå Egypt. Med slike institusjonelle bautaer auka også statusen til faget og vi slutta å øydelegge oldtidsfunn for å lage maling. Trass i dette var mumiebrunt i sal heilt fram til 1960-talet, då den ærverdige britiske malingsleverandøren Robertson’s of London innsåg at dei hadde kverna sin siste mumie.

Knoklar og skulpturar frå fortida
Mumiebrun er også namnet på den nyaste produksjonen til teaterkompaniet Susie Wang. Eg visste lite om dette kompaniet på førehand. Det vesle eg visste var at to av medlemmane, Trine Falch og Bo K. Wallstrøm, var med i det nedlagte teaterkompaniet Baktruppen, og at dei i tidlegare produksjonar har imponert med illusjonane dei skapar i scenerommet. Scenekunstnar Mona Solhaug og musiker Martin Langlie utgjer andre halvdel av kompaniet.

Vi sit i eit amfi i eit av sceneromma til Rom for Dans. Scenografien liknar eit museum. Golvet og bakveggen er laga av kvit og brun marmorimitasjon. Det er slåande vakkert. Ei søyle tronar midt i rommet. Rundt den står det pidestallar med skulpturar på. Om det er eit kunstmuseum eller eit naturhistorisk museum er litt uklart. Vi ser gamle knoklar bak i lokalet og vi blir fortalt at ein av skulpturane kjem frå verdsrommet.

Den anemiske danske museumsvakta (Mona Solhaug) fortel oss at ein av dei andre skulpturane er frå fortida. Brått vert tittelen dei har valt, Mumiebrun smått genial. Mumiar er oldtidsobjekt i museum, men dei er samstundes menneske. Ein mumie er blotta for sentimental verdi. Dei er levande vesen som etter årtusen på lager har mista verdien sin som menneske. Til gjengjeld er dei verd svimlande summar i kroner og øre utan å ha kommersiell verdi.

Foto: Alette Schei Rørvik

Roterande egg og hol i golvet
Brått merkar eg at eit av objekta, eit bronsefarga egg, har starta å rotere på pidestallen sin. Eg veit ikkje kor lenge det har rotert før eg ser det, og allereie her må eg vedkjenne at dei har lukkast i avleie blikket mitt på akkurat rett tidspunkt slik at eg vert sitjande å undre meg. Det skal bli rarare enn dette når museumsvakta seier «se opp for hullet.» Kva for eit hol? Er det eit hol her som eg ikkje har sett? Eg har stirra på eit rom der ingenting har hendt dei siste 5 minutta utan å sjå noko hol, tenkjer eg, – før eg ser holet. Det er om lag 50 cm i diameter og «meget dypt» ifylgje museumsvakta. No er forvirringa og fascinasjonen komplett.

Ei kvinne (Mari Strand Ferstad) kjem inn i rommet. Ho har på seg tennistøy. Ho kikkar på objekta og set seg på ein marmorbenk, før ho igjen reiser seg. Det kvite tennisskjørtet er dekt av blod der ho sat. Ei subtil uhygge breier seg i rommet. Verre skal det likevel bli. Museumsgjestar kjem og går før dei dukkar opp igjen. Alt går veldig sakte og rommet er veldig stille slik det gjerne er på museum. Kvart steg ein tek forplantar seg som lyd mellom veggane og gjer at ein vert ekstra medveten på sine eigne handlingar. Slik verkar det også å vere for museumsgjestane på scenen. Den einaste som ikkje let seg affisere av dette er museumsvakta. Ho er kledd i beige bukse, beige skjorte og har på seg eit litt for langt slips. Kostymet er meistarleg gjort. Ho er bleik og vever og fullstendig blotta for mimikk eller glede av formidlinga.

Frå stolen sin ved inngangen fylgjer ho gjestene med augo, og skyt inn ein og anna kommentar. «Du må gjerne ta på den, den er fra fortiden.» Ein mann i kvite bukser og rosa t-skjorte tek ein runde i lokalet før han går igjen. Ei gravid kvinne (Valborg Frøysnes) kjem inn og gjer det same. Ho får den same oppfordringa «Du må gjerne ta på den.» Ho ser usikker ut før ho stikk fingrane inn i ein av skulpturane. Brått skrik ho til og dreg ut ein blodig finger. «Hva var det jeg sa?» seier publikumsvakten. Det er komisk på ein forstyrrande måte. Her kan alt hende. Lydbileta vekslar mellom det blikkstille og den elektroniske støymusikken frå kontrollbordet til Martin Langlie. Eg får assosiasjonar til den danske kultserien Riget av Lars von Trier. Det er humoren og kjensla av at ingenting stemmer som får meg til å dra parallellen. Uhygga ligg i det trivielle ved situasjonen.

Absurd og valdeleg, men originalt og nytt.
Den gravide kvinna har på seg eit langt smykke. I det ho passerer søyla i rommet vert kjedet soge inn som av ei magnetisk kraft og ho vert ståande å skrike i sjokk. Igjen er dette ein illusjon som er banalt enkel men svært effektfull. Situasjonen eskalerer når ho på merkeleg vis vert kasta i bakken av ei usynleg kraft og soge ned i holet etter den gravide magen. I ein scene som fortoner seg som noko av det mest eksplisitte og valdelege eg nokon gong har sett på ei scene vert magen hennar skore/ete av nede i holet. Ho kjempar seg opp igjen og heng etter navlestrengen. Magen er eit einaste stort kjøttsår. Spesialeffekter og make-up er sjeldan vare i den frie scenekunsten. Publikum er fjetra. Eg har aldri sett maken. Eit menneskeetande museum – tygg på den allegorien.

Mannen i den rosa t-skjorta (Kim Atle Hansen) dukkar opp igjen og viser seg å vere far til det ufødde barnet. Utan å gå i detalj, kan eg avsløre at det ikkje endar godt for han heller. I ein scene som burde få 20-årsgrense vert forplantningsorganet hans skilt frå kroppen, før museumsvakta syr det på igjen. «Nei nei, du må snu den» mumlar han gjennom smerten medan ho trer i nåla og gjer seg klar for å sy. «Vi skal lige til at stenge» seier ho trivielt.

Det absurde og blodige kunne lett ha bikka over i det banale og meiningslause, men hamnar på rett side. Eg har lite lyst til å gå inn i tolkinga av kvite, middelaldrande menn som får penis skore av. At patriarkatet står for fall, ville vore ein openbar interpretasjon, men eg vel å sjå det i eit anna lys. Fargen og fenomenet mumiebrunt er bindeleddet mellom naturvitskap, målarkunst og antropologi. Mumiebrunt er også eit resultat av menneskeleg ignoranse og likegyldigheit. No tek fortida, representert av museet og museumsvakta, hemn gjennom å eta opp gjestane sine.

Framsyninga er fundamentalt annleis enn noko eg har sett før. Den er allegorifylt og oppfordrar til tolking, samstundes som den er banal, blodig og grunn. Men det er her magien ligg, og dei held det dei lovar om å ta mysteriet alvorleg. Eg ser fram til å følgje Susie Wang vidare, dei fyller eit tomrom eg ikkje visste fanst i norsk scenekunst.

 

 

 

 

Kategorier: Nytt fra andre

Geir Gulliksen

Dramatiker.no - tir, 2018-10-09 12:48

– Store deler av den nye romanen min har jeg skrevet inn på telefon. Det høres jo ikke så bra ut å skrive med tomlene, men det funker fint.

Geir Gulliksen. Foto: Baard Henriksen

GEIR GULLIKSEN

Født 1963, bor i Oslo

Hva holder du på med nå?

Jeg vugger en baby som er noen uker gammel. Så lenge hun sover, skriver jeg med én hånd  – jeg svarer på mailer og akkurat nå skriver jeg på denne stafetten.
Innimellom går jeg og tenker på en tekst jeg såvidt har begynt å skrive på. Jeg noterer på telefonen. Før brukte jeg alltid notatbøker, og jeg fortsetter å kjøpe nye, selv om jeg ikke bruker dem mer. Fine, svarte notatbøker uten linjer. De er helt tomme. Jeg vet ikke om jeg kommer til å skrive noe i dem. Store deler av den nye romanen min har jeg skrevet inn på telefon. Det høres jo ikke så bra ut å skrive med tomlene, men det funker fint.

Hvordan ser arbeidsplassen din ut?

De gangene jeg ikke skriver på telefon, sitter jeg på lesesal på Blindern. Jeg prøver å se ut som en student. Jeg føler meg som en student. Jeg ligger etter med pensum, jeg vet ikke når eksamen er, jeg holder på med mitt.

Din største kunstopplevelse?

Det er umulig å svare på, det er så mange. Ofte er det jo bare et avsnitt i en bok, som det første avsnittet i Elskeren av Marguerite Duras, eller et øyeblikk i en forestilling, som da jeg så Andrine Sæthers ansikt åpnet seg under en forestilling av Shakespeares sonetter.

Hvilket ord mangler i den norske ordboken?

«Hen» mangler fortsatt. Jeg ser at Dag Johan Haugerud etterlyste det i denne stafetten i februar 2017, men fortsatt har det ikke skjedd noe. Dag Johans begrunnelse for hvorfor vi trenger det ordet var god, og burde være tilstrekkelig, mener jeg. Nå må Språkrådet følge med!

Hvilket medlem går pinnen til?

Kathrine Nedrejord.

 

Kategorier: Nytt fra andre

Lys i operatunnelen

Scenekunst.no - tir, 2018-10-09 09:54

Puccinis Il trittico (1918) består av tre svært ulike enaktere, som er skrevet for å stå i kontrast til og utfylle hverandre. I tydelig verismo-stil beskriver Il tabarro (Kappen) hverdagens blodslit nederst på samfunnsstigen i Puccinis samtid. Suor Angelica (Søster Angelica) foregår i et nonnekloster på 1600-tallet, og selv om handlingen er dypt tragisk anes et eksistensielt religiøst håp, i motsetning til Il tabarros rå realisme. Til slutt kommer Gianni Schicchi, en satirisk farse fra overklassen i Firenze i 1299, om absurd kynisme og griskhet blant de absurd rike. I denne omgang spilles den første og den siste sammen, mens vi må vente til våren med å få se Suor Angelica.

Nøktern tragedie
I tillegg til regi, står Isabella Bywater selv for både scenografi og kostymedesign. Hennes versjon av Il tabarro er gjennomført realistisk og nøktern, og stillferdig gripende. Handlingen foregår i og rundt en lastebåt på Seinen, og den bakre kulissen er et utsnitt av de karakteristiske høye murene langs Seinens bredder, der rekkverket på gatenivå kan skimtes på toppen. I forgrunnen ligger lastebåten til kai. Kostymene er tidsriktige og fillete, og karakterene er slitne og skitne og preget av sin tunge hverdag. Vi møter Giorgetta (Elisabet Strid), fanget i et ulykkelig ekteskap med båtens kaptein, Michele (Ivan Inverardi), og hjelpeløst og gjensidig forelsket i Luigi (Henrik Engelsviken), en havnearbeider i ektemannens tjeneste. Giorgetta og Luigi har en risikabel affære gående rett under Micheles nese, og naturlig nok fatter han mistanke. Han tar Luigi på fersk gjerning på vei til et nattlig stevnemøte med Giorgetta, og dreper ham i blindt raseri.

Det tilsynelatende klassiske trekantdramaet kompliseres av andre tragiske omstendigheter, som løftes forsiktig frem i Bywaters fremstilling. Michele og Giorgetta mistet sønnen sin året før, og under ouverturen ser vi dem håndtere den vesle barnekisten. I sluttscenen, når Giorgetta får se Luigis døde kropp ved Micheles føtter, kaster hun seg ikke fortvilet ned på gulvet til sin elskede slik man kunne forvente, men trøster isteden Michele, som om hun vekkes fra sin desperate virkelighetsflukt og ser også hans sorg og desperasjon, og ikke minst sjokket han er i over sin egen impulsive ugjerning. Det er en sterk slutt, som åpner opp fortolkningen av relasjonen mellom dem.

Ørene har også mye å glede seg over. Ivan Inverardi er bunnsolid og ruvende som den hissige kaptein Michele. Elisabet Strid (Giorgetta) synger lyrisk og inderlig, selv om jeg nok savner litt mer klanglig overskudd i de største følelsesutbruddene. Henrik Engelsviken (Luigi) glimter stadig til med rik og rund klang, men jeg synes han fraserer litt hakkete og mangler noe volum i høyden. Ellers er Martin Hatlo og Marius Roth Christensen knallsterke som henholdsvis Talpa og Tinca, sjauerne på lastebåten.

Gianni Schicchi. Foto: Erik Berg. Regi/scenografi/kostymer: Isabella Bywater

Forseggjort farse
Når teppet går opp til Gianni Schicchi etter pause er stemningsskiftet totalt. Seinens dystre mur er på fiffig vis blitt til et overdådig herskapshus med elghoder og lysekroner, som tilhører den styrtrike og upopulære patriarken Buoso Donati (statist Willy Kringeland). Vanligvis åpner operaen med at han nettopp er død, omgitt av hele storfamilien som overgår hverandre i å simulere mest mulig ektefølt sorg, mens de egentlig bare er opptatt hvem som arver hva. I Bywaters utgave dør han momentant under feiringen av sin egen 80-årsdag, der han sitter i rullestol koblet til mobilt drypp, og faller fremover i en porsjon bløtkake. Det er et godt grep som gjør familiens kynisme enda tydeligere, for de lar ham bare ligge med ansiktet i kaken mens de saumfarer huset etter testamentet. Når de endelig finner det bryter hysteriet ut, for Donati har donert alt han eier til et munkekloster. Det sendes bud på en Gianni Schicchi (Renato Girolami), som slektningene av en eller annen grunn tror kan hjelpe dem ut av knipen. Schicchi trår til, og når han finner ut at ingen utenfor husets fire vegger vet at Donati er død, legger han en slu plan. Han tilkaller en notar, og imiterer den dødes stemme mens han erklærer det gamle testamentet ugyldig. Med notarens hjelp setter han opp et nytt, og slektningene gnir seg i hendene mens han tilgodeser hver og en med de eiendommer og verdier de har ønsket seg. Plutselig setter de imidlertid kaken i halsen alle sammen, når den falske Donati til slutt testamenterer de største verdiene, inkludert huset de alle befinner seg i, til “sin gode venn” Gianni Schicchi.

Når det gjelder personregi har Bywater like godt håndlag med farse som tragedie, og karakterenes oppførsel er utstudert fjollete uten å vippe over i det plumpe. Kostymene er også fantastiske i sin utspjåkete grellhet. Imidlertid skjønner jeg ikke helt hva jeg skal få ut av at handlingen visstnok er lagt til 1970-tallet. Jeg tror heller ikke at jeg hadde lagt merke til det hvis jeg ikke hadde lest det i programmet først, for denne 70-tallsfamilien har nemlig gjort overhodets bursdagsfeiring til en temafest, der alle har middelalderkostymer. Poenget med dét er heller ikke selvforklarende, annet enn at operaens plot delvis er hentet fra Dantes Inferno, så det kan kanskje være en referanse til dennes “samtid”, selv om middelalderen som tidsepoke som kjent utgjør pluss/minus tusen år. I alle tilfelle slår de to tidskolorittene hverandre i hodet, og selv om mange av kostymene er morsomme bare fordi de rett og slett ser rare ut, tror jeg det hadde vært mer gøyalt med en analogi som fungerte uten fotnoter.

 Også her er hovedrolleinnehaveren en italiensk baryton som imponerer stort. Renato Girolami (Schicchi) utviser like stor treffsikkerhet i komisk timing som i stemmebruk. Gianni Schicchis persongalleri av større og mindre roller er ellers enormt, og blant høydepunktene kan jeg nevne Vigdis Unsgård som Lauretta, Schicchis datter, og hennes både nydelige og ironisk sukkersøte versjon av “O mio babbino caro”, en av operahistoriens kanskje største superhits. Som kjæresten hennes, Rinuccio, briljerer Bror Magnus Tødnes med sin smørmyke og metalliske tenor. Den største sangopplevelsen står nok likevel Petri Lindroos (Simone) for, som virkelig får det til å smelle i veggene med et vell av overtoner.

Dirigent Jac van Steen lar Puccinis musikk være akkurat så sofistikert bombastisk som den er, og han leder orkesteret ut i noen voldsomme fortissimo-partier. Det låter praktfullt og den dramatiske effekten er maksimal, men det kan diskuteres om han ikke skulle tatt litt mer hensyn til de sangerne han faktisk har for hånden, for mange av dem overdøves gjentatte ganger.

Uten filter
Selv om uttrykket “less is more” er blitt en klisjé, er denne oppsetningen et eksempel på at idéen som sådan stadig har noe for seg. Ingen kan beskylde Bywater for å sprenge grenser, men det bør vel heller ikke være en forutsetning, spesielt når man jobber med materiale som tåler å bli tatt bokstavelig. Gjennom hennes presise og direkte scenespråk kommer både Puccinis dype alvor og bitende satire til sin rett.

 

 

 

 

Kategorier: Nytt fra andre

Høyre om for kulturlivet

Dramatiker.no - tir, 2018-10-09 09:19

Høyre om for kulturlivet (klassekampen.no)

Kategorier: Nytt fra andre