Nytt fra andre

Blendahvitt på Trøndelag Teater

Scenekunst.no - tir, 2019-01-29 13:28

I min hverdag bruker jeg mye tid med unge og unge voksne som bor på Saupstad, Flatåsen, Kolstad og Heimdal. Mange av dem er født og oppvokst i Norge med foreldre med en annen bakgrunn enn norsk.Jeg møter mennesker med stor interesse for film, musikk og teater. Det er mennesker med en kreativ drivkraft og ønske om å uttrykke seg gjennom ulike kunstformer, men de har også stor lyst til å se og oppleve kunst som publikum.

Jeg har også vært i kontakt med mennesker som nettopp har kommet til Norge som flyktninger. Mange av dem har ofte uttrykt at de bearbeider sine sorger og traumer gjennom, skriving, sang, dans, fortellinger og lignende. Fra tid til annen spør jeg om de har vært på Trøndelag Teater, for eksempel, og svaret er ofte lattermildt: «Nei, er det noe å se for oss der da? Hvor er det? Aldri vært der, nei!» Så ser jeg heller aldri noen andre enn mine norske venner når jeg er på Trøndelag Teater. Jeg har et par ganger prøvd å overbevise mine brødre og søstre med minoritetsbakgrunn om at de må komme til Trøndelag Teater, for det er mye bra som skjer der og som de muligens kunne like. Men de lot seg ikke overtalte, så jeg ga opp.

Etter hvert har jeg heller snudd blikket mot teatret selv: Hva og hvem er de egentlig? En oversikt over ensemblet viser at skuespillerne er blond, blondere, blondest. Jeg er faktisk blond selv, og det er ikke noe galt med det. Men når ensemblet har en så fattig og på grensen til latterlig representasjon av det mangfoldet vi faktisk lever i, her i dagens Trondheim, så ser men jo at det er noe som er galt!

Så kan vi lese i teatrets program. Hva er de opptatt av? Jo, vi finner historier om utenforskap og fremmedfrykt, men det er så tydelig «vi som forteller historien om dem», og dette er i beste fall gammeldags. Jeg forventer mer av et institusjonsteater. Har vi virkelig ikke kommet lenger i Trondheim? Hva gjør det med inkluderingen at Trøndelag Teater har så lite mangfold? Jo, inkludering er så godt som ikke eksisterende.Det er ikke nok at Ola og Kari, som har jobbet ved Trøndelag Teater siden 1894, forteller oss at «det er viktig å være inkluderende og det er fælt å være utenfor». Kjære Trøndelag Teater, det er ikke inkludering, det er nedlatenhet.Trondheimere med minoritetsbakgrunn kan godt like å gå på teater, ta seg et glass vin, se et teaterstykke, for så å dra på kafé og snakke om det etterpå. Mange av oss elsker dette, men vi liker ikke å dra til steder hvor vi ikke føler oss inkludert, der vi føler oss fremmedgjort og sett på som noe eksotisk.

Hvis Trøndelag Teater virkelig mener det er et hus for alle, hvorfor er ikke alle der da? Hva har de tenkt å gjøre med at det de driver med ikke har noen som helst relevans for en stor del av befolkningen i Trondheim? Jeg spurte en 25-åring på Saupstad, som er født og oppvokst her, om han kjenner til Mads Bones. Han hadde ikke peiling! For moro skyld spurte jeg en kronisk norsk på 25 fra Singsaker om han visste hvem Mads Bones er, og jo det visste han godt, han hadde sett mange forestillinger og ledd seg i hjel.Ingenting galt i dette selvfølgelig, men det sier noe om representasjon og relevans. Husk at det er mange, mange trondheimere som opplever at Trøndelag Teater ikke er deres hus, ikke i det hele tatt, og det bør Trøndelag Teater gjøre noe med.

«Vi har sovet i timen» sier Elisabeth Egseth Hansen om temaet i podkasten «Anna og Azra bretter opp ermene». Jeg tenker at å sove er majoritetens privilegium.

Kategorier: Nytt fra andre

Slutten på all krukkeknusing

Scenekunst.no - tir, 2019-01-29 10:32

Scenen er helt tom. Det er mørkt. Kanskje kunne man si at scenograf Nia Damerell har tatt lett på jobben, men det ville vært en dårlig vits, og i beste fall en misforståelse, for hun vet hva hun gjør når hun gir skuespillerne en tom og mørk scene. I denne komedien er det ikke farsegrepene som står først, men skuespilleren, teksten og kommunikasjonen, og det gir svært gode teatrale perspektiver. Det blir heller aldri kjedelig å se på, for strålende lysdesign gjort av regissør Johannes Holmen Dahl selv og Nia Damerells kostymer forteller sine egne historier.

1808 og 2019
Den knuste krukka ble skrevet av dramatikeren Heinrich von Kleist i 1808. Det er lenge siden. Det var under Napoleonskrigene. Ifølge Det Norske Teatret er Kleist fremdeles en av de mest spilte dramatikerne i Tyskland, men spilles sjelden i Norge. Den knuste krukka har bare vært satt opp to ganger tidligere i Norge, på Teater Ibsen i 1982 og på Nordland Teater i 1980. Jeg vet ikke hvorfor det ikke er blitt spilt mer, kanskje er kombinasjonen av lite drama og utpreget farsekomikk noe man har tenkt det er vanskelig å realisere på en god måte, eller kanskje det er tilfeldig. Jeg var i hvert fall spent på hvordan denne farsen skulle angripes av Johannes Holmen Dahl, som de siste årene har bygget seg opp som en regissør som går til kjernen av tekstene og gir dem rom, samtidig som han har en særegen teatral bevissthet. Da jeg anmeldte hans oppsetning av Antigone på Det Norske Teatret i fjor syntes jeg det var svært godt gjort, men at forestillingen nesten var litt insisterende på sin egen fortreffelighet. Hvordan skulle denne estetikken hamle opp med en farse som i så stor grad har situasjonskomikk som sitt dramaturgiske utgangspunkt?

Skuespillet handler om dommer Adam som sitter i landsbyen Husum helt nord i Tyskland, og får beskjed om at det skal komme en dommerinspektør fra Utrecht. Dommerinspektøren skal undersøke hvordan de utfører jussen på landsbygda. Dommer Adam har i løpet av natten skadet seg og mistet parykken sin, så han fremstår ganske lurvete når inspektøren Walter dukker opp og ber om at de første klagerne skal bringes frem. Her kan farsen nesten minne om Nikolai Gogols Revisoren fra 1836 der bygda venter på en revisor og derfor tror at den første og beste fremmede som dukker opp er mannen de skal lure til å tro at alt er på stell, men hos Kleist får ikke dommeren tid til å finne ut hvordan de kan lure nykommeren. Dessuten er det også inspektøren som kommer, ikke en intetanende fremmed. Så istedenfor å møte bygdas frykt for det utenforstående blikket, får vi i publikum se hvordan inspektøren bryter ned maktapparatet for folkets del. Det er ikke, som hos Gogol, folket som skal avkles, men makten selv vi ser falle.

Når dommer Adam skal møte klagerne, er det Fru Marthe som står først. Hun har med seg en krukke som er blitt knust av en mann som har kommet til huset hennes om natten, for å møte datteren Eva. Hun anklager datterens forlovede Ruprecht, som hevder seg uskyldig, for han så at det var en annen mann som oppsøkte forloveden, og så har vi det gående. Forvirring og misforståelser følger, men etter hvert står det tydelig frem at det er Adam selv som har vært hos Eva med løfter om at Ruprecht kan slippe militærtjeneste hvis hun gir Adam det han vil ha. Dette har ført til at Adam er blitt slått til av Ruprecht, skadet bakhodet, mistet parykken og knust krukka.

#metoo
Det kan hende dette skuespillet settes opp nå fordi det er en anledning til å lage det jeg på vei inn i salen hørte noen andre publikummere kalle ”#metoo-teater”. Det er selvfølgelig viktig at teatret prøver å gå i seg selv og utfordre de patriarkalske strukturene som institusjonene og kunsten har vært innsauset i altfor lenge, men jeg angriper ideen med mistenksomhet. Kan et grep som å gjøre mannskarakterer til kvinner være nok til å snu opp ned på verden som vi kjenner den?

Kanskje ikke alene, men i denne regien er det et grep som i sin enkelhet setter så mye i perspektiv. Spilt av Ingeborg Sundrehagen Raustøl blir inspektøren Walter en karakter som utfordrer Adam i dobbel forstand. Raustøl spiller også karakteren med akkurat nok tilbakeholdenhet til at motstanden til Adam blir intens og poengtert.

Det er ellers mye godt å si om skuespillerprestasjonene. Ola G. Furuseth som dommer Adam klarer å kombinere et stilisert uttrykk med komisk spill på en måte som gjør at jeg tenker at dette er noe av det beste jeg har sett ham gjøre. Han har også god hjelp av nydelig maskearbeid av Tonje Lie Nauff, for måten han ser forslått ut på balanserer mellom overdreven realisme, ren komikk og det groteske. Jeg vil i tillegg særlig trekke frem Gjertrud Jynge som Fru Marthe. Spillestilen til Jynge er generelt sett særpreget med et ofte kjølig preg, og hun har en egen evne til å formidle tekst. Dette gjør henne til en perfekt skuespiller for Johannes Holmen Dahl, som lar henne få spille på alle de strengene hun har.

Ny vår
Dahls regi er preget av mye frontalt spill, men det hindrer ikke at kommunikasjonen mellom karakterene føles levende. Komedien tones ned, og kan således minne om Laurent Chétouanes oppsetninger av Misantropen av Moliére (2009) og Holbergs Den Stundesløse (2016) på Nationaltheatret, der de komiske grepene nærmest var fjernet. Hos Dahl gis komedien rom på tekstens premisser uten å forsynes med overspill og fjas, men trer allikevel frem gjennom den iboende absurditeten.

Adam har forgrepet seg på en ung kvinne. Siden han er dommer er han vant til å kunne gjøre som han vil. Det ser plutselig annerledes ut når det er en ny dommer i byen, og selv om jeg har tenkt at #metoo-parallellene fort kan bli kleine, er det fristende å trekke linjer til Harvey Weinstein og hans likemenn. For det finnes nå plutselig en ny justis der gamle menn med makt ikke i like stor grad kan ta for seg uten konsekvenser. Den knuste krukka står dermed med ett frem som lynende relevant uten at den forsøker å innprente noe hos noen. Den viser oss verden og historien med så enkle grep at alt blir tydelig. Når avslutningsscenen kommer og Sara Khorami og Eivin Nilsen Salthe danser mens confetti sprøytes over dem, tenker jeg i mitt stille sinn i et kort øyeblikk at det finnes endring, det finnes en ny dag, en ny vår. Så tar jeg meg i det, verden er ikke endret til det ugjenkjennelige, men jammen var det godt å kjenne på mulighetene der i sekundene på slutten.

Kategorier: Nytt fra andre

En verdensscene

Scenekunst.no - lør, 2019-01-26 13:23

Dansens Hus har de siste årene programmert med et tydelig internasjonalt fokus. Kompanier fra både sør-amerikanske, asiatiske og afrikanske land har gjestet huset. Internasjonalt anerkjente koreografer som Dada Masilo, Tao Ye, Bruno Beltrão, Lia Rodriguez, Marlene Freitas og nå Gregory Maqoma med Via Kanana fra Johannesburg i Sør-Afrika, bringer verden inn på den norske dansescenen. Dét er kanskje viktigere enn vi er klar over.

Verden i flux
Vi nordmenn utgjør 0,07% av verdens befolkning. En unnselig gjeng, til vi fant olja i hvert fall. Som en del av Vest-Europa har vi likevel hatt en enorm global definisjonsmakt. Eurosentrismen har vi under huden, og vestlig kultur er fortsatt målestokken. Men globaliseringen har skapt en verden med mer kulturell bevegelse. Verden er i konstant kulturell flux, hver tredje innbygger i Oslo har innvandrerbakgrunn, og den nye demografien i befolkningen reiser nye problemstillinger med stadig større kraft. Debatten om dekolonialisering av akademia blomstret opp igjen høsten 2018, og påtrykket om å avtrone det europeiske akademiske perspektivet er sterkere enn på lenge.

Når jeg skriver dette, befinner jeg meg i Cape Town, byen jeg flyttet til for tre år siden og som skulle snu livet på hodet for meg. Det er tidlig om morgenen. Fra balkongen min ser jeg morgensolen over de nydelige fjellene som omkranser byen, men kikker jeg ned på de støvete fortauene, ser jeg ‘svarte’ sørafrikanere fra townshipene på vei til jobb. De skal bruke dagen sin på å vaske de hvites hus og fylle drikke i glassene deres på restaurantene. Slik er det fortsatt, overordnet sett. Apartheidlovene er oppløst, men strukturene sitter igjen som spøkelser. Jeg har litt etter litt blitt kjent med deres historier, det afrosentriske perspektivet. Nå har det blitt en del av meg, og det er min forbanna plikt å fortelle om det.

Vi ‘etniske’ nordmenn deler syn på hva som er avanserte og høyverdige kunstformer og hvilken estetikk som er sofistikert med våre nærmeste naboer. For eksempel klassisk ballett: I vesten kanskje ansett som den mest sublime av danseformer, mens den i Sør-Afrika er forbundet med undertrykkelse. Ballett var danseformen kolonialistene brakte med seg, og under apartheidregimet var det den eneste danseformen som kvalifiserte til støtteordninger og innpass på offentlige scener. Men ‘svarte’ sørafrikanere var tvunget til å reise til Europa for å ta ballettutdanning og for å kunne danse, fordi de i Sør-Afrika ikke fikk lov. Og for å trekke tråden til vår tid: Tåspissko tilpasset asiatisk og mørk hudfarge kom faktisk først på markedet i den tidligere kolonimakten Storbritannia i fjor.

Få gjestespill i Norge
Det kommer få gjestespill til Oslo og Norge fra land utenfor Europa og USA. De fleste er fra våre naboland, og land som Belgia, Nederland og England. Vi er fortsatt ikke helt vant til afrikanske, sør-amerikanske og asiatiske estetikker og scenekunsttradisjoner.

Innen scenekunsten blir semiotikk og estetikk et spørsmål om kulturell oversettelse og fordrer en viss grad av kontekstuell innsikt og eksponering. Dette handler også om (ut)dannelse.

Dansens Hus er blant få norske institusjoner hvor vi kan se forestillinger som ikke har gått gjennom en assimilasjonsprosess mot det eurosentriske. Dette er ikke tekstbaserte oppsetninger som er tolket i vårt bilde og rekontekstualisert. Disse forestillingene er kuratert nettopp fordi de har renskårne uttrykk som skiller seg fra vårt sedvanlige europeiske perspektiv og vante estetiske vokabular.

Jeg har lenge lurt på hvordan Dansens Hus tenker når de kuraterer sitt program. De fleste ikke-vestlige forestillingene jeg har sett i Oslo, har jeg sett der. Jeg bestemmer meg for å høre om jeg kan få et intervju med kunstnerisk leder, belgiske Samme Raeymaekers. Det får jeg, et intervju via skype mellom Oslo til Cape Town.

“Vi forsøker å ha et 360 graders fokus når vi tenker på hva samtidsdans er og kan være. Samtidig som vi har en viktig nasjonal oppgave, er jeg opptatt av at Dansens Hus skal kunne tilby en plattform til talentfulle internasjonale kunstnere på ulike stadier i karrieren,” forteller Raeymaekers. “Det er viktig å bringe dans fra Oslo og Norge ut i verden, men det er også viktig å bringe dans fra hele verden hit.” I 2017 huset Dansens Hus verdenspremiéren på Giselle av Dada Masilo, støttet av The Joyce Theatre i New York som tidligere hadde hatt enorm suksess med hennes tidligere oppsetning av Svanesjøen – satt i en sørafrikansk ramme.

 Opplever du at det europeiske publikums interesse for ulike afrikanske trender og estetikker innen dans har blitt større de siste årene?

“Ja. Det er helt klart flere transkulturelle impulser og en større grad av kulturell utveksling. Men afrikanske land produserer generelt også mer dans for det internasjonale samtidsmarkedet enn tidligere. Dét handler ikke minst om nye finansieringsmuligheter og flere tverrkontinentale samarbeid. Enkelte europeiske nøkkelkulratorer har satset bevisst på å løfte fram sentrale afrikanske danseensembler, noe som over tid har ført til en større interesse i Europa- ikke minst i Belgia (Raeymaekers hjemland red. anm.) Men det handler jo først og fremst om at den kunstneriske kvaliteten er svært høy, ellers hadde vi ikke fått denne trend-effekten. En del av strategiplanen vår er å satse på den ‘ikke-vestlige samtidsdans-kanonen’.”

Hvorfor valgte Dansens Hus å programmere Via Kanana?

“Koreografen Gregory Maqoma er en ekstremt dyktig kunstner som jeg har fulgt fra helt i starten av hans karriere,” forklarer Raeymaeker. “ Og Via Kanana er en forestilling med veldig mange lag. Den er fargerik, energisk og kraftfull. Man kan se den som underholdende afrikansk urban street-dans, men den går mye dypere enn det. Jo mer man kjenner til den historiske og politiske konteksten i Sør-Afrika, dess mer berørt blir man. Det ‘sosiopolitiske dna-et’ i kompaniet, Via Katlehong, veldig viktig,” fortsetter han. “Rett og slett kompaniets forankring i det sørafrikanske samfunnet. Derfor er det viktig for oss å formidle kontekst til vårt publikum, ved å publisere tekster og artikler på hjemmesidene våre som kan leses i forkant. Dette gjelder selvsagt ikke bare afrikansk koreografi. For å forstå estetikken for eksempel til den thailandske stjernekoreografen Pichet Klunchun, er det viktig å kunne noe om konteksten og historien rundt uttrykket. Dess mer du vet, dess mer spennende blir det.”

De undertryktes narrativ
Via Kanana, forestillingen som spilles ved Dansens Hus denne helgen, presenterer de undertryktes narrativ, ikke vårt vestlige. Samtidig som forestillingen estetisk og teknologisk har et sofistikert uttrykk i tråd med samtidstrender fra ung, sørafrikansk kultur, er koreografiene basert på danseformer som oppstod under apartheid og utgjorde ordløs opposisjon mot kolonistenes regime. Formen Gumboot ble til i mørke gruveganger, hvor slavearbeiderne, som ikke fikk lov til å snakke med hverandre under arbeidet, utviklet et ‘morsespråk’ av rytmisk stamping og klapping på sidene av gummistøvlene sine. Etter hvert ble formen mer og mer avansert, og endte som et av de viktigste uttrykkene for ‘svart’ kultur i anti-apartheid-bevegelsen. Pantsula oppstod i Johannesburg -som en protest mot apartheid-regimets tvangsflytting av ‘svarte’ og ‘fargede’ sørafrikanere til egne township-områder. Dette er fusion mellom en rekke ulike stiler og estetikker, et urbant danseuttrykk med mye raskt fotarbeid og synkoperinger kombinert med abrupte stopp og en slags spent motstand – som om fargene og lettheten er opposisjon mot en slags usynlig seig og mørk kraft. Pantsula har elementer fra Sotho-dansene mquaranga og marabi, men tydelig gjenkjennelige trekk fra 1930-tallets amerikanske stepp, jazz og charleston. Dette ser man blant annet i klesestetikken, men det er som om bruntonene fra det amerikanske charleston-antrekket er blitt byttet ut med fargerike skjorter, bukser, bukseseler, sko og stokker. Senere har locking, popping og andre elementer fra amerikansk hip-hop og street-dance blitt en del av uttrykket, og ikke minst african house –kwaito. Forestillingen Via Kanana bygger på livssituasjonen og bekymringene til de unge danserne i kompaniet. 24 år etter apartheid bor fortsatt mange av familiene deres i ‘shacks’, blikkskur. Via Kanana– eller Det Lovede Landet er deres historier, fortalt på deres eget språk, om løftene som aldri ble innfridd.

Utvid horisonten
Mange av forestillingene som når oss fra andre kontinenter rommer underfortalte historier og perspektiver. Utfordringen med et eurosentrisk verdenssyn og en oss-dem verdensforståelse, er at vi lett slutter å være nysgjerrige. Når Dansens Hus lager tilbudspakker som Utvid Horisonten ‘for deg som er opptatt av menneskelig sameksistens og vil ta del i andres erfaringer’, så tenker jeg det er en gave til alle nysgjerrige sjeler. Men jeg vil faktisk anbefale nettopp deg som ikke er spesielt interessert i hva dette er, til å kjøpe deg nettopp den pakka.

 

 

 

 

 

Kategorier: Nytt fra andre

Tung tids tale

Dramatiker.no - lør, 2019-01-26 00:21

Premiere på Tung tids tale, dramatisert av Toril Solvang, Olaug Nilssen og Marit Moum Aune. Det Norske Teatret.

Kategorier: Nytt fra andre

En ganske vanlig dame

Scenekunst.no - fre, 2019-01-25 14:54

Mitt første møte med Henrik Ibsens skuespill Hedda Gabler (1890) var verken gjennom teaterscenen eller bokpermen, men gjennom kunstneren Håkon Blekens (f. 1929) litografiserie fra 1987 basert på Hedda Gabler. Her likner Hedda et gjenferd, med øyne formet som store, sorte, tomme hull. Felles for alle bildene i serien er dette veldige mørket. Det er som om Bleken har fanget essensen av skuespillet. Å se på bildene hans er å kikke inn i dette voldsomme mørket, å betrakte en suggererende destruktiv kraft som trenger seg inn i alle ting og river dem i stykker.

Blant Ibsens sterke og tankevekkende kvinneskikkelser utpeker Hedda Gabler seg som det største mysteriet fordi hun er så mange forskjellige ting på én gang i all sin ubegrensede, ødeleggende utfoldelse. Dødsdrift, livskraft og begjær eksisterer side om side. Over hundre år etterpå er det all grunn til å fortsette å la seg fascinere og frustrere av den utilregnelige, desperate, destruktive og tiltrekkende Hedda. I alle fall i teorien. Når Den Nationale Scene med Anne-Karen Hytten som regissør setter opp skuespillet er det mest tankevekkende hvordan alt det som i utgangspunktet er gåtefullt og mangefasettert med Hedda-skikkelsen smuldrer opp til ingenting i en forestilling som til slutt etterlater meg helt uten spørsmål og undring.

Lovende begynnelse
Handlingen strekker seg over et knapt døgn. Hedda har akkurat giftet seg med kulturhistoriestipendiat og kommende professor Jørgen Tesman av fornuftsgrunner for så å innse at ekteskapets plikter i realiteten er skuffende og kjedelige. Når Eilert Løvborg, Heddas tidligere flamme og Tesmans rival, plutselig dukker opp, strammer alt seg til. Kvinnen som har hjulpet Eilert med å skrive en vitenskapelig bok, samt den sleipe advokat Brack som begjærer Hedda, er blant gjestene som kommer innom. I Ibsens skuespill finnes det masse undertekst, og materialet har potensial til å ta mange retninger når det realiseres på scenen, spesielt med tanke på rolletolkning.

Det begynner tilsynelatende ganske lovende. Milja Salovaara har laget en scenografi som understreker ensomheten i Heddas liv. En stor, høyreist sort scenevegg bakerst på scenen med to dører skaper et inntrykk av at verden med sine muligheter knapt nok eksisterer utenfor det borgerlige hjemmets trykkende atmosfære. Sceneteppet går opp og Hedda, spilt av Stine Robin, skuer smilende utover publikum kledd i en hvit kjole mens Bachs preludium nr. 1 i C-dur strømmer ut av høyttalerne. Smilet glir straks over i et gråtkvalt ansiktsuttrykk mens hun tydelig kjemper for å gjenvinne kontrollen. At alt ikke er som det skal i det nygifte parets hjem antydes altså umiddelbart. Det er fornøyelig i første scene når Jørgens tante Juliane Tesman ankommer og Hedda vaklende forsøker å forkle sin forakt i påklistret og overfladisk høflighet og entusiasme, mens tanten duller og daller med Jørgen. I Kim Jøran Olsens skikkelse er Jørgen en godtroende naivist som uanfektet lar Heddas harde ord prelle rett av mens han entusiastisk leser i fagbøker.

Mangler undertekst og luft
Men herfra skurrer det. Regien og dramaturgien får rollefigurer som jeg i utgangspunktet oppfatter som komplekse og sammensatte, til å fremstå som litt platte og enkle. Karaktertrekkene deres er liksom ensidig forsterket store deler av tiden: Jørgen er så veldig naiv, Thea er så veldig selvoppofrende, Hedda lider enten av en veldig kjedsomhet eller hun er bare sint eller bare trist. Den sammensatte og uberegnelige Hedda, hun som kontinuerlig kjemper for å vinne kontroll over sitt eget indre og har i seg et dypt, erotisk begjær blandet med destruktivitet, finnes i liten grad i denne oppsetningen. Stine Robin spiller isteden en ganske kontrollert Hedda.

Det virker som Hytten i sin regi tilstreber at handlingen skal være så tydelig som mulig. Konsekvensen er at underteksten ikke får nok plass og at alt det som kan uttrykkes subtilt gjennom skuespillerens kropp og tilstedeværelse er erstattet av blant annet en konstant stemningsforsterkende bakgrunnsmusikk av varierende styrkegrad (stikkord her er blant annet mye strykeinstrumenter). Videre plasserer skuespillerne seg flere ganger frontalt ytterst på scenekanten i viktige dialoger, med det resultat at det blir lite spill og øyekontakt dem i mellom og mye spill ut mot salen. Her går nyanser definitivt tapt.

Med lite undertekst blir det også lite luft i dialogene. Samtlige scener får et veldig oppjaget tempo der tendensen altfor ofte er at skuespillerne gjerne snakker i munnen på hverandre. Den finstilte dramaturgien som trengs for å bygge opp nødvendig spenning mot stykkets skjebnesvangre slutt der Hedda skyter seg, er ikke til stede her. Når assessor Brack snikende stiller seg bak Hedda og fanger henne i armene sine mens hun skriker «slipp meg!» eller når hun senere roper til Jørgen at hun ikke orker mer av ham, har begge opptrinn et melodramatisk og lettvint preg over seg, kanskje nettopp fordi det mangler dynamikk i regi og dramaturgi i forestillingen som helhet.

Humor og ukritisk virkemiddelbruk
Særlig forsøket på å betone de komiske trekkene i materialet er en interessant idé som mangler en gjennomført, samlende kunstnerisk tanke og visjon. Jovisst er det morsomt hvordan Jørgen Tesman blir dullet med av tanten, eller hvordan assessor Brack kommer dansende inn i det nygifte parets hjem. En tegneserieinspirert sekvens med Hedda som løper etter Jørgen og forsøker å skyte ham til soundtracket av Benny Goodmans «Sing, sing, sing» er også både underholdende og lekent tenkt. Et annet eksempel er slutten der Hedda ikke skyter seg med én gang, men først danser infernalsk til høy musikk mens lyskasterne blinker intenst før hun blir avbrutt av Tesman, assessor Brack og Thea med beskjed om å dempe seg i replikken «Hedda, ikke ikveld». Når hun så skyter seg, faller den store sceneveggen bak henne ned og spretter opp slik at skriften «Hedda Gabler» kommer skarpt til syne i skinnet fra lyskasterne. Det minner om avslutningen på en filmtrailer. Spørsmålet er bare hva hensikten er, når det verken tas helt ut eller spilles tilstrekkelig opp mot alvoret.

Etter to timer med denne forestillingen har jeg glemt hva det er med Hedda Gabler som gjør at hun fortjener en plass blant teaterhistoriens mest interessante kvinneskikkelser. Det er riktignok én scene i løpet forestillingen som gjør at jeg får en smak av intensiteten som finnes i materialet. Når Kristoffer Sagmo Aalberg og Stine Robin spiller mot hverandre som henholdsvis Eilert Løvborg og Hedda Tesman som møter hverandre igjen etter flere år, gjør de det med slående nærvær, tvetydighet, sårbarhet og begjær. Plutselig kjenner jeg spenningen og nyansene i de mellommenneskelige forholdene Ibsen skildrer. Dessverre er ikke noen få minutter med solid skuespillerarbeid nok til å redde en svak iscenesettelse av Hedda Gabler.

Kategorier: Nytt fra andre

Fremtidens kreative ledelse

Dramatiker.no - fre, 2019-01-25 09:38

Mandag 28. januar kl.14-17.00 inviterer Den norske filmskolen og NFI:LAB til Artistic Research Café på Myrens i Oslo. Dette er et månedlig gratis-arrangement og denne gangen tar vi opp et høyaktuelt tema – Fremtidens kreative ledelse.

Frederick Howard vil med utgangspunkt i sitt doktogradsprosjekt «Creating the Creatives» lede oss gjennom en halv dag der vi møter noen av landets viktigste film-og-TV-skapere. Vi går i dybden på serieskaperrollen i tv-drama og ledelse av kreative prosesser.

14:00 — Den flunkende nye “Dr. Philm-podcasten” spør: Hva er egentlig en serieskaper?
Samtale mellom Frederick Howard og serieskaper Lars Gudmestad

14:30 — Hva er Artistic Research?
David Skaufjord intervjuer Filmskolens dekan Karin Julsrud og prodekan Fredrik Graver

14:45:— Presentasjon av Filmskolens Phd-prosjekt “Creating the Creatives”.
Ved stipendiat Frederick P N Howard

15:05 — Kaffepause

15:15 — Paneldebatt mellom serieskapere moderert av Frederick P N Howard
I panelet sitter Mette Bølstad, Thomas S Torjussen og Lars Gudmestad og Anne Bjørnstad.

16:00 — Serieskaperen sett fra et lederperspektiv
Ivar Køhn og Anders Tangen i dialog med Frederick P N Howard

Her er arrangementet på Facebook
Her er påmelding

Kategorier: Nytt fra andre

Verda er ein skandale

Dramatiker.no - fre, 2019-01-25 00:19

Premiere på Verda er ein skandale – av Agnes Ravatn, dramatisert og regissert av Toril Solvang. Haugesund teater, Stord Kulturhus.

Kategorier: Nytt fra andre

Rekordmange vil bli operasjef i Bergen

Scenekunst.no - tor, 2019-01-24 09:47

Vi er veldig fornøyd med at så mange spennende og høyt kvalifiserte kandidater har søkt på stillingen som operasjef. Dette sier noe om hvor attraktiv denne stillingen og kulturbyen Bergen er, også på et internasjonalt nivå, sier styreleder Harald Viktor Hove.

Totalt har 43 søkt jobben som operasjef i Bergen. Dette er et svært godt resultat for en topplederstilling innen kulturfeltet, hvor høy kompetanse på internasjonalt nivå er et krav.

OM STILLINGEN
BNO søker ny operasjef for et åremål på 5 år, med tiltredelse 1. januar 2021 og fullt repertoaransvar fra 1. juli samme år. BNOs målsetting for kommende sjefsperiode er å holde vedlike BNOs gode internasjonale posisjon, og samtidig styrke stillingen som et nasjonalt kompani bl.a. gjennom talentutvikling, økt turné- og formidlingsvirksomhet, og etablering av et nytt musikkteaterhus i Bergen.

Herunder ser BNO etter kandidater med bl.a. et bredt internasjonalt nettverk innen opera- og musikkfeltet. De siste 10 årene har Mary Miller bygget operaselskapet til en institusjon som blir lagt merke til også utenfor Norge.

–Jeg er sikker på at vi finner en spennende kandidat blant søkerne som kan ta over som operasjef, avslutter Hove.

 

Kategorier: Nytt fra andre

Internert av Kathrine Nedrejord

Dramatiker.no - tor, 2019-01-24 00:00

Et nytt manuskript i MANUSBANKEN.

Kategorier: Nytt fra andre

Frokostmøte: Bør vi avkolonialisere kulturlivet?

Dramatiker.no - ons, 2019-01-23 10:23

Høsten 2018 tok debatten om avkolonialisering av akademia fyr i norsk offentlighet. Mange mener det er på tide skrive om historiebøkene og gi studentene nytt pensum. Bør kulturinstitusjonene gjøre det samme? Kulturrådet og Nationaltheatret inviterer til årets første frokostmøte tirsdag 29. januar kl. 8-9, på Nationaltheatret i Oslo.

Panelet består av Britt Kramvig, Jørn Mortensen, Kjersti Horn og Camara L. Joof. Foto: Nationaltheatret

Den vestlige mannen har historisk sett produsert og definert den vestlige kanon i de fleste kunstgreiner. Derfor preges verkene av den vestlige mannens perspektiv. Hvilket ansvar har museer og teatre for fortellinger om utdaterte kjønnsroller og gamle forestillinger om etnisitet? Og hvordan opplever minoritetene, deriblant samene, å vokse opp i et land der den kulturhistoriske fremstillingen ikke inkluderer dem?

Velkommen til en av vår tids viktigste kunstdebatter, med stor betydning for hvordan vi presenterer kulturarven og tolker samtidskunsten.

I panelet

Kjersti Horn, husregissør ved Nationaltheatret
Jørn Mortensen, rektor ved Kunsthøgskolen i Oslo
Camara Lundestad Joof, husdramatiker ved Dramatikkens hus, dokumentarisk scenekunstner og forfatter.
Britt Kramvig, professor ved Institutt for reiseliv og nordlige studier, UiT
Moderator er Silje Eikemo Sande, Kulturrådet

Sted: Publikumsfoajeen, Nationaltheatret, Oslo

Meld deg på

Les mer om debatten

 

Kategorier: Nytt fra andre

Dei usynlege blant oss

Scenekunst.no - ons, 2019-01-23 10:05

Vibeke er ikkje heilt som andre ungar, men det er ikkje pappa heller. Eller sagt på ein annan måte, det finst mange Vibeker og slike pappaer, det er berre ikkje så lett å få auge på dei. Nokon vil kalle dei sensitive. Andre vil seie at dei er øydelagde, noko gjekk sund ein gong bak i slektsledda, noko som har gått i arv, noko som er uråd å reparere. Men dei fleste seier ingenting, snur seg bort og bryr seg ikkje.

Den lyse og den mørke pappaen
Alt det lyse og alt det mørke byggjer på romanen med same namn av Brynjulf Jung Tjønn. Boka vart karakterisert som lågmæl i VG, men på scena er historia også høglydt, det må den vere, for det kokar i vesle Vibeke, og det bråkar når pappa kjem full heim. Vibeke er så sitrande av kjensler at dei spreier seg til publikum, ikkje berre følgjer vi ho inn i skuggane, vi ER den vesle jenta, ho som er annleis, ho som er som oss, ho som prøver å gjere seg så lita og vere så stor ho må for å halde den skjøre, vesle familien i hop. Einsemda og ansvaret ho opplever saman med pappaen står i skarp kontrast til dei vakre stundene ute i skogen før skuggane kjem luskande att.

Vibeke tørkar spy, får pappa til sengs, tømmer ølflaskene, glattar over, tek ansvar, slik ein har lese så mange historier om når det gjeld barn som opplever omsorgssvikt. Det er hjarteskjerande. Kjærleiken mellom far og dotter er sterk, til tider reint magisk. Dei har kvarandre, og det er alt dei har.

Pappa drøymer om å byggje eit slott til dei, Vibeke seier ho vil nøye seg med eit lite, rosa rom. Dei krev så lite, desse barna som opplever svik, at heimen ikkje er ei slik trygg hamn den bør vere. Det betyr ikkje at alt er vondt, faren gjev ho kjærleik, faren gjer så godt han kan.

Men så går han på ein smell under bygginga av den nye kyrkja i bygda, og etter ei fyllekule forsvinn han brått, så langt inn i skuggane at han aldri kjem attende.

Tante frå helvete
Tante Liv Anette – berre namnet får meg av ein eller annan grunn til å grøsse. Ho er enda verre enn eg først såg føre meg, arketypen av ei barnlaus tante som slett ikkje fattar noko av kva ein tolvåring treng. Likevel er ho ikkje vond, berre så steinhard og hjelpelaus når ho må ta over omsorga for niesa. Det er vondt og det er komisk. Idun Losnegård får fram låtten i ei elles alvorstynga historie, og skapar den balansen forteljinga treng for ikkje å bli for mørk. Ho er kosteleg, ho er heilt jævlig, men etter kvart får ein medkjensle for ho og. Nok eit menneskje som ikkje har hatt den barndomen alle skulle hatt.

Den evig røykande, krevjande tanta er den første som bakar bursdagskake til Vibeke. Igjen desse små dryppa som fortel om ein annleis barndom full av hol og mørke skuggar. Skal du ikkje invitere nokre vener på bursdagen din? spør tante etter å ha lært Vibeke at ho må blåse ut alle dei tolv lysa. Men Vibeke vil ikkje det. Sist ho inviterte til bursdagsselskap, kom det ingen. Tante tek med seg Vibeke frå den mørke skogen til garden sin ved havet. Her er det så lyst, tykkjer Vibeke. Ingen mørke skuggar å gøyme seg i. Men heller ingen mørke krefter å gøyme seg for.

Primalskriket
Aller størst inntrykk gjer Reidun Melvær Berge i rolla som Vibeke, frå lita jenta til vaksen kvinne. Ein trur slik på ho at ein til tider gløymer at ein sit i ein teatersal. Det tause ropet om hjelp i det ho rømmer ut i skogen, inn i skuggane, som er både trygge og skremmande på same tid. Glimt av tindrande lykke ved det lyse havet saman med klassekameraten Albert. Primalskriket når ho sjølv vert mor, herre gud som mine eigne fødslar renn meg i hu. Ja, så vondt var det. Men for Vibeke kjem ikkje lykka etterpå. Alt er berre vondt.

Korleis skal ho vite noko om å ta seg av eit barn? Med ei mor ho ikkje hugsar, og som ifølgje tanta var som ein båt ved kai, ein båt som sleit seg og dreiv av garde ved første vindrosse. Med ein far som forsvann då livet vart for vanskeleg, kor vart det av han? Vibeke ventar og ventar. Men han kjem aldri att. Mot slutten kjem Hildegunn, dottera til Vibeke, på besøk til mor si. Ho er gravid. Det vert enda eit vanskeleg møte. Det er lenge sia dei har sett kvarandre, Hildegunn fekk ikkje vokse opp hos mora. Ikkje ho heller.

Det er då ein lurer på om alt det lyse Vibeke hugsar frå barndomen kanskje berre var draumar. Men berre kanskje. Hildegunn har vokse opp hos andre. Korleis vil ho takle å bli mor? Vil ho klare å bryte mønsteret?

Nyskapande
Scenebiletet til Dordi Strøm er både fullt og enkelt, men langt frå minimalistisk, sjølv om både huset Vibeke og pappa bur i og kyrkja pappa byggjer er i miniatyr. Handlinga sklir naturleg mellom kjøkenbordet, det vesle huset, rammeverket til ei kyrkja med høvelbenken, klessnora og det transparente sceneteppe der vi skimtar musikar og songar Selma Stang. Slik vi skimtar musikken som heile tida ligg som eit bakteppe og forsterkar handlinga meir enn ein tenkjer der og då. For musikken set heile tida stemning med si leikande blanding av elektronisk, folkemusikk og salmar. Ofte umerkeleg, du gløymer den fordi merksemda heile tida er spikra til det du ser og høyrer frå scena. Men brått er ho der, Selma med hjortegeviret, der mellom trea i skogen, med den såre, klangfulle røysta si. Det slår meg at dette stykket fyller alle sansar. Lukta av trespon og sigarettrøyk. Håret som reiser seg på ryggen og den salte tåra som pressar seg fram.

Her er ingen daudpunkt, regissør Miriam Prestøy Lie har levert eit solid og på same tid nyskapande handverk og handterer den vanskelege balansekunsten mellom humor og sorg, liding og lått, på ein framifrå måte.

– Det beste med ein draum er at den alltid tek slutt, seier Vibeke. Det er ein vond slutt.

Om Hildegunn klarer å bryte den vonde sirkelen får vi aldri vite.

Kategorier: Nytt fra andre

l.i.f.e.g.o.e.s.o.n av Rolf Kristian Larsen

Dramatiker.no - ons, 2019-01-23 00:00

Et nytt manuskript i MANUSBANKEN.

Kategorier: Nytt fra andre

Utsikt av Gyrid Axe Øvsteng

Dramatiker.no - ons, 2019-01-23 00:00

Eit par står på trappa til eit nytt hus.

Kategorier: Nytt fra andre

Klaustrofobisk, kraftfull og vakker

Scenekunst.no - tir, 2019-01-22 14:33

Med berre menn – 75 stykk – på scena i eit militært miljø, kunne ein frykte at Benjamin Brittens opera ville bli i overkant barsk, kanskje flat. I staden er den full av nyansar. Når kvinnene er utelatne, og dermed alle potensielle – og tradisjonelle – plot spunne ut av heterofil kjærleik, kjem nemleg andre typar spel og spenning inn. Eit stort register av mannsroller blir falda ut: unge gutar og sårbare matrosar, sveitte arbeidskarar og joviale bamsar i tillegg til, sjølvsagt, maktglade menn i uniform.

Britisk marine
Billy Budd er ein klassikar i England, men spelast no i Noreg for første gong. Operaen er basert på Herman Melvilles roman Billy Budd, og har libretto av Edward M. Forster og Eric Crozier. Første versjon, i fire aktar, kom i 1951. I Bjørvika går versjonen frå 1964, korta ned til to aktar. Mens handlinga i boka er lagt til eit britisk krigsskip seint på 1700-talet, har Miskimmon lagt alt til ein ubåt frå rundt 1940, med referansar til ei for mange av oss gløymt hending: då den britiske marinen bomba franske fartøy, i ein fortvilt manøver mot Hitler.

Det vil seie: Det tar ei stund før ubåten dukkar opp. Frå starten ligg perspektivet hos kaptein Edward Vere – nydeleg tolka av tenor Peter Hoare – som gamal mann, mjukt akkompagnert av lys stryk. Stivt sitjande i eit stort scenerom, med blå tapet og skipsmaleri på veggane, ser han tilbake på det som skjedde på The Indomitable (den urokkelege), der han var øvstkommanderande då Billy Budd kom om bord. Rommet, som òg kan minne om et fotoalbum, blir snart invadert av det som skjedde den gongen. Sjøfolk strenar inn og ut, ei skipsbru blir skuven inn, dørene slår og luker opnar og lukkar seg i golvet. Det til dels brutale hierarkiske systemet om bord kjem effektivt fram, arbeidsfellesskapet er heftig, også i form av lyd: Når heile mannskoret og operaorkesteret set alle klutar til, er det nesten så vi grip etter øyreproppane på dei fremste radane.

Psykologisk drama
I Billy Budd får regissør Miskimmon i det heile tatt vist fram musklane i operahuset ho er sjef for: frå ubåt-effektane utanfor til det imponerande fartøyet som snart fyller scena og dei topptrena musikarane framfor den. Solistlaget er sterkt, men det psykologiske dramaet spelar seg minst like mykje ut frå orkestergrava, under energisk leiing av Mark Wigglesworth. I Brittens partitur bryt mektige bølgjer mot kvarandre i mystisk organiske skifte, ubestemmeleg moderne og tilbakeskodane på same tid. Særleg rørande er det når klangane tynnast ut i kammermusikalske parti. Her slyngjer enkeltstemmene seg saman med kvarandre og songen, gjerne i smått sære kombinasjonar med saksofon og bassklarinett, horn eller strykarar med sordin. Det oppstår svakare augneblink i frasering, intonasjon og presisjon, men orkesteret fortener til fulle å bli gitt så mykje av merksemda som i Miskimmons regi og Annemarie Woods’ scenografi.

Rom opne for tolking
For når det blå rommet sakte blir trekt bakover på scena i eit langt orkestermellomspel mens ubåten stig opp framfor oss og intensiteten i handlinga stig, er det ikkje berre vakkert – det er eit signal om at regien lyttar. Kanskje litt i meste laget, kan ein spørje seg, når ein skinande durakkord er perfekt synkronisert med ei dør som opnar seg mot solskinet ute, eller når matrosane klatrar opp stigar til ditto stigande rørsler i orkesteret. Tidvis er det også noko stivt poserande i måten songarane blir stilt opp på – og ikkje berre i sluttscena, der den yndlingen, den godhjarta Billy Budd blir sendt i døden, av ranke menn på rad.

Men desse litt vel «konsertante» grepa blir likevel for unntak å rekne i ei framstilling som er sterk, levande og fleirdimensjonal. Alle songarane gjer sjølvsagt sitt til dette – frå gutar og menn i koret på, under og på sidene av scena, til kokken (Kristinn Sigmundsson), novisen (Petter Moen) og offiserane (mellom dei Johannes Weisser, Jens-Erik Aasbø, Øystein Skre og Marius Roth Christensen) med den autoritære, men vaklande John Claggart i front, flott gestalta av John Relyea. Er det fordi han blir forfjetra av den vakre, sjarmerande og stammande Billy, at han må sende han i døden? Kva undertonar syng med her?

Utfordrande undertonar
Benjamin Britten, som sjølv var homofil og levde i eit «offentleg hemmeleg» forhold til tenoren Peter Pears, blei ekspert på å verke i og for britiske borgarlege miljø – i eit land og ei tid der homofili var forbode, men hans liv på sitt vis blei akseptert (trass ei innkalling til Scotland Yard). Samtidig utfordra kunsten hans både klassesamfunnet og stereotype måtar å leve på som mann og menneske. I Billy Budd syng dette med, men utan å kome eksplisitt fram, verken i ord eller regi. Ambivalens og uro dirrar til det siste, òg i den lange arien når Billy sit forhutla i eit fangehol og skjønar at han skal dø. Baryton Jacques Imbrailo er noko nær perfekt for rolla. Smidig, frampå og kjenslevar syng og agerer han det foreldrelause barnet som er blitt ung vaksen, og i desperasjon ikkje ser anna råd enn å slå ned Claggart i forsvar mot dei falske skuldingane som er produsert.

Det er noko klaustrofobisk med samfunnet av menn som er stengt inne i ein ubåt, rastlaust ventande på å få slå til mot franske fartøy, overgitt til kvarandre. Men nettopp i denne ramma blir dramaet skikkeleg tett og fint. Å leggje operaen under vatn, i fjordkanten i Bjørvika, er ein himla god idé – av operasjefen som for første gong regisserer sjølv i Oslo. Så gå og sjå Billy Budd! Om det visuelle tidvis blir litt statisk, er det berre å lytte desto meir intenst til Benjamin Brittens djuptloddande, utfordrande og, mest av alt, vakre musikk.

Kategorier: Nytt fra andre

Et folkelig teater?

Scenekunst.no - tir, 2019-01-22 10:29

Nå har Kristian Seltun tatt hatten sin og gått, og takk for alt vi har blitt servert. Alt fra Erlend Loes Doppler, Påfuglen, Ubu. Vi har også opplevd spennende samarbeid, for eksempel med Teater Fot i Du skal få høre fuglesang og Hundre hemmeligheter av Cirka Teater som var et visuelt fyrverkeri. Det er mye bra å se tilbake på, men jeg reagerer likevel på utviklingen av det såkalt «folkelige» uttrykket de siste årene. For hva har vi sett?»

Er det egentlig slik at trøndere skal forvente seg utskjelling fra scenen og plumpe billige underbuksepoeng som er ment for voksne i Nøtteknekkeren? Undertegnede opplevde at en skuespiller henvendte seg til publikum under Juleevangeliet – The Smash Hit Musical med en fornærmelse. Tilskueren ble kalt en kulturfitte fordi hun «sikkert ikke likte forestillingen, fordi det ikke var finkultur nok». Regel nummer én på Trøndelag Teater: Ikke fornærm publikum! Det andre tilfellet av dårlig humor fra samme forestilling var en parodi på ubåtkapteinen i Danmark som drepte en journalist sammen med en skuespiller som spilte Adresseavisens journalist Tone Sofie Aglen hvorpå man hører lyder av motorsag og at journalisten liksom blir hogd i biter. Lavmål!

Det er fint at skuespillerne får utfolde seg, men her har de kanskje fått litt vel frie tøyler. Er det fordi “Mini” Jakobsen synes at Rai, Rai i Sherwoodskogen var så forbasket festlig, og visstnok hadde sett forestillingen fem ganger man velger å tilby dette til trønderne? Bygger dette på fordommer om at det er dette trønderne vil ha? Synes teatret at dette er folkelig? Jeg bare lurer. Undertegnede har sett alle forestillingene av trioen Bones, Løseth og Havdal, bortsett fra Slaget på Testiklestad. Trioen har fått klippekort på å lage «folkelig» trøndersk teater de siste årene. Beklageligvis likte jeg ingen av forestillingene. Det er nesten slik at Sjetne-revyen like gjerne kunne ha blitt satt opp på hovedscenen. Jeg lo også mer hjertelig av Russerevyen til Steinkjerrussen, hvor niesa mi var med i fjor. Kanskje var dette morsommere fordi det sparket oppover, istedenfor nedover? Kanskje var det bedre fordi det var humor med varme og med gode poeng? Det som vises på hovedscenen bør ha kvalitet, uansett sjanger. Jeg hørte heller ikke mange rundt meg som gapskratta, akkurat. Er ikke dette keiserens nye klær? Hva med å anerkjenne trøndere som oppegående mennesker som kan forstå humor uten å ty til slikt lavmål?

Dette er synsing, og det er kanskje noen som er uenig med meg, men jeg håper ikke at Trøndelag Teater mener at kunst skal lønne seg. Dessuten så er dette, etter min mening, ikke spesielt kunstnerisk.

Trøndelag Teater er et godt teater. Teatret har mange flotte skuespillere i staben, flinke koreografer, dansere, musikere, scenografer, lysfolk, og det hyres tidvis inn meget dyktige regissører. Det skorter ikke på noe av dette, samtidig har teateret litt å gå på. Jeg har vært i Berlin og sett mye flott og spennende scenekunst på blant annet Volksbühne og på Schaubühne. Også lokalt i Trondheim finnes det svært mange gode frie grupper som ligger helt i front i landet når det gjelder å skape nytt og spennende barne- og ungdomsteater. Det jeg ønsker meg for Trøndelag Teater, og den nye teatersjefen, er et sprekere program med høyere kvalitet på de folkelige produksjonene, samt mer dybde i programmet som sådan. Kanskje dere til og med kunne hatt en egen scene med både barne- og ungdomsteater? Det hadde vært noe det, det er tross alt de som framtidas publikum!

 

 

Kategorier: Nytt fra andre

Lettvint om ein tungnem

Scenekunst.no - tir, 2019-01-22 09:22

Eit av dei tidlege barneminna til mor mi, er frå den gongen ho møtte Tarjei Vesaas. Dei sat på same lasteplan på veg til fjells. Vesaas var på besøk hjå oldefaren min, ein obskur vestlandsforfattar, og ærendet var å visa han rundt i heimtraktene. Mor mi var omlag fire år, så minnet er ikkje heilt påliteleg, men ho hugsar at han ikkje sa stort, men hadde eit venleg andlet. Seinare møtte ho Vesaas igjen, men då gjennom litteraturen, då klassen hennar las Det store spelet på realskulen. I dag hadde dette vore eit underleg val til bruk i skulen. Fuglane er truleg det verket ein møter fyrst, og det er denne romanen Riksteatret no har gitt seg i kast med å omforme til scenen.

Den dagen Vesaas delte lasteplan med mor mi, hadde han enno ikkje skrive Fuglane. Romanen om Mattis Tust kom fyrst tre år seinare, i 1957, og vert av mange rekna for å vera Vesaas sitt meisterverk. Det er ikkje risikofritt å tukle med ein roman som vert halden så høgt av så mange. I tillegg er Fuglane utfordrande å omskape for scenen på grunn av hovudpersonen sin indre monolog og mangelen på effektiv dramaturgisk handlingsutvikling. Riksteatret har laga ei tolking som nok er veldig praktisk på turné, men som ikkje heilt lukkast i å arbeide seg rundt desse utfordringane.

Lettvint skildring av miljø
Romanen til Vesaas fortel om Mattis må takast vare på av systera Hege. Han fylgjer ein eigen logikk. Denne er lett å forstå for oss som vert innvigd i den indre monologen hans, men den skapar trøbbel i møte med sambygdingane. For han er det utfordring nok å ta ein tur inn til kjøpmannen. Folk i bygda tek godt hand om han, og somme gongar vert han også undervurdert. Dette hender til dømes når kjøpmannen gjev han den vanlege posen med kamferdrops sjølv om pengane ikkje strekk til. Han trur Mattis har rekna feil, men det er ikkje slik. Mattis hadde aldri tenkt å kjøpe kamfer denne dagen, han skulle berre ha daglegvarer og kjenner såleis på det å bli snakka til som eit barn. Denne situasjonen frå romanen er ikkje med på scenen hjå Riksteatret, og eg forstår at ein må kutte ein stad. Men nettopp denne scena kunne sagt noko om staden han bur på, om velmeint omsorg og omsyn som også vert feil for Mattis. Slike strykingar gjer at samspelet mellom han og lokalsamfunnet ikkje får den plassen den treng for å teikna eit heilskapleg bilete.

Endra er også møtet med nabokona som trøystar han når åkerarbeidet nok ein gong har gått i stå. Det er her Mattis stiller spørsmålet beint fram, «Kvifor er det som det er?» Dette er for meg det mest vemodige med situasjonen hans. Han veit at han er annleis, men han skjønar ikkje kvifor. Han spør seg stadig kva han skal seie og gjere for å syne at han kan vere skarp han også, slik som Hege og dei andre. «Ikkje lov å tenkje på jenter midt i veka.» Seier Mattis. Han brukar mykje kapasitet på å lengte etter det normale, det som kjem så lett til andre, men som han djupt inne veit at han aldri kan få. Denne lengtinga etter det normale er for meg kjernen i forteljinga, men den er tett knytt opp mot dei som er skarpare og flinkare til å arbeide og som kan snakke med jenter utan å seie feil ting.

I regien til Lasse Kolsrud er Mattis mykje overlaten til seg sjølv, og det er ei redusering av konteksten. Hege har si fulle hyre med å legge lokk på desse spørsmåla. Ho har ikkje alltid overskot eller humør til å kome Mattis i møte, og dette slit på ein allereie skjør syskenrelasjon. Hege (Ingvild Holte Bygdnes) og Mattis (Tom Styve) synast å vere grovare utgåver enn dei vi finn i teksten til Vesaas. Holte Bygdnes skildrar ei Hege som er meir oppfarande og utålmodig enn den Vesaas teiknar opp i romanen, og Tom Styve simplifiserer ein mann som er enkel nok frå før, men samstundes meir kompleks enn dei fleste. Dei er litt flate enno, men dette kan gå seg til i løpet av speleperioden.

Faren med ei scenisk framstilling av ei bok som i stor grad er bygd på indre monolog, er at intensjonen bak handlingane forsvinn. Dramatiseringa til Lasse Kolsrud er tru mot teksten og det er gjort eit utval av replikkar. Den indre monologen har Kolsrud løyst gjennom lyddesign av Kjetil Schjander Luhr. Sanseapparatet til Mattis kjem til uttrykk gjennom lydar som nesten utelukkande vert laga av stemmer og pust. Dette gjeld vengeslaga til rugda, denne fuglen som Mattis kjenner seg så knytt til, det gjeld vêr og vind, toreskrall og vatn. Draumane hans får også stor plass på scenen og er med på å forklare kva som finn stad i Mattis sine mildt svekte kognitive prosessar. Dette er verknadsfullt, men vert til tider også overtydeleg.

Praktisk, men ikkje spanande
Det fyrste som slår meg når eg set meg i salen er at scenografien nok er veldig turnévenleg, men eg sit samstundes og håpar at den skal vere meir enn det, og at den skal tilføra noko vesentleg. Men nok ein gong finn vi grep som fyrst og fremst er praktiske med luker som kan opnast og bli til noko anna. Det er mellom anna bygd eit podium med luker som skildrar dei trygge stadene til Mattis. Slagbenken han har sove i frå han var liten, er ein slik trygg stad. Utedoen er ein annan, der han søkjer dekning i torevêr. Båten er førebels også trygg for han, for ro – det kan han. Denne er skildra gjennom to luker midt på scena som vert slått opp slik at toftene og åregaflane kjem til syne. Vatnet vert skapt av tungrøyk som sig faretrugande inn i den vasstrekte morkne båten, ein visuell effekt som fungerer godt. Kostymane til Milja Salovaara er det dessverre gjort lite ut av. Dei grepa som tek sikte på å dublere handlinga vert anten overtydlege eller vage. Overtydlege vert dei når Hege går frå overall til kjole i møte med den tilreisande skogskaren Jørgen, eller når fuglane frå draumane til Mattis tek form som kvinner med fjørkledde kjolar. Eit døme på vage kostymeval, er bonden med åkerarbeidet og Jørgen som på ingen måte speglar verken resten av ensemblet eller tidskoloritten til dei 1950-talsinspirerte feriejentene i bygda. I staden er arbeidskarane kledd i noko ein i 2019 ville kjøpt hjå herrekledekjeda Volt. Dette kunne eg sett forbi, hadde resten vore bunnsolid, men når dette kjem på toppen av det eg tidlegare har hengt meg opp i, vert eg sitjande å undre meg over slike sprikande val.

I dag er det ikkje sjølvsagt at elevar møter Vesaas sitt forfattarskap slik mor mi gjorde på realskulen. Sceneversjonen av Fuglane på Riksteatret kan såleis vere med på å gi nye generasjonar ein inngangsport til Vesaas, og dette tilbodet håpar eg lærarar omkring i landet nyttar. Framsyninga er ei ryddig framstilling av handlinga ispedd element som er i overkant tydelege for dei som kjenner Vesaas godt, men som kan vere fine å lene seg på for dei som møter Vesaas for fyrste gong. Det er vanskeleg å finna ein lettformulert bodskap i historia om Mattis og Hege til skulebruk. Velferdsstaten har endra stoda for slike som Mattis, – og slike som Hege. Det viktigaste ein kan ta med seg frå Fuglane i dette teaterformatet er truleg det å få vere saman med Mattis og Hege i dei vel to timane framsyninga varer. For ein får eit innblikk i korleis det er å vere makteslaus omsorgsperson og ein forstår korleis det er å vere annleis og kjenne seg som ein byrde. Så får skuleelevane heller plukke opp boka seinare i livet å teikna seg det heile fulle biletet av Mattis og Hege då, for det lukkast ikkje denne framsyninga til Riksteatret med å gjere.

 

 

Kategorier: Nytt fra andre

Den Tredje Mann på Vega filmklubb

Dramatiker.no - man, 2019-01-21 16:02

Fredag 25. januar viser Vega filmklubb Den Tredje Mann kl. 17:00.
Jakob Lothe, professor i britisk litteratur, vil holde en innledning om adaptasjon, og forholdet mellom bok og film. Både boka og manus til filmen er skrevet av Graham Greene.

Det blir gratis kaffe og noe lite å bite i fra kl. 16:30.

Mer informasjon og billetter >>

Kategorier: Nytt fra andre