Nytt fra andre

SKATTEKURS

Dramatiker.no - fre, 2019-04-05 11:26

LO Selvstendig tilbyr hjelp til skatt og skattemelding. Det blir åpent kurs om skatt for selvstendig næringsdrivende 6. mai kl. 13 – 17 hos LO Oslo og Akershus, Storgata 33 C (Inngang fra Hammersborggata).

PROGRAM:
Åpning
ved LOs 1. sekretær Julie Lødrup
Hvordan kan LOs juridiske avdeling hjelpe deg? 
Ved LO-advokatene
En god start
Innledning fra Skatteetaten for deg som driver enkeltpersonsforetak

Det blir anledning til å stille spørsmål. Lett servering.

Bindende påmelding til e-post: osloakershus@lo.no

Arrangementet vil bli filmet og lagt ut på LOs hjemmesider i etterkant.
Oslo-Akershus Distriktskontor er ansvarlig for arrangementet.

Kategorier: Nytt fra andre

Høyskolen Kristiania overtar Musikkteaterhøyskolen

Scenekunst.no - fre, 2019-04-05 11:12

12. desember i fjor signerte Høyskolen Kristiania avtale om sammenslåing med Norges Dansehøyskole, og nå blir også Musikkteaterhøyskolen med på satsingen. Administrerende direktør Solfrid Lind er svært glad for dette: – Vi har jobbet i over ett år med denne prosessen. Dette gjør at vi nå får inn to sterke kunstfaglige høyskoler. Begge høyskolene vil være fullt integrert i Høyskolen Kristiania den 1. september.

Rektor ved Musikkteaterhøyskolen, Erik Schøyen, og gründer Kjersti Riise Karlsen er også fornøyde med den kommende sammenslåingen. De forteller om stor entusiasme hos dem, om ansatte som hele tiden har vært positive til prosessen. Dato for overtakelse av selskapet er satt til 3. juni.

– Nå har vi muligheten til å vokse i et større fagmiljø, utvikle oss raskere enn det vi hadde klart alene. Regjeringens ønske om institusjonsakkreditering for å få statstilskudd har hengt over oss. Nå kan vi, sammen med Høyskolen Kristiania, trygge arbeidsplasser og studietilbud, sier Riise Karlsen.

Musikkteaterhøyskolen, som har flere anerkjente internasjonale samarbeidspartnere, blir værende i sine lokaler i Trondheimsveien 137 inntil videre. En samlokalisering med de andre kunstfaglige utdanningene vil tidligst skje fra høsten 2020. Studenter og ansatte vil bli del av et større kunstfaglig miljø.

– Det er betryggende for oss at Høyskolen Kristiania ikke bare er en utdanningsinstitusjon, men at det står i statuttene at det er en kulturinstitusjon. Det forplikter til å tenke på kunst og kultur som et fagfelt som har en særegen posisjon, sier Schøyen.

Administrerende direktør ved Høyskolen Kristiania, Solfrid Lind, er opptatt av å ta et samfunnsansvar, samtidig som sammenslåingen passer veldig godt inn med høyskolens universitetsambisjoner. Hun tenker det er en vinn-vinn situasjon.

– Vi svarer på regjeringens ønske om færre og større miljøer. Samtidig hjelper vi Musikkteaterhøyskolen ut av en vanskelig situasjon knyttet til usikkerhet rundt fremtidig høyskoledrift. De vil samtidig bli en viktig byggestein inn i vår nye kunstfaglige satsning.

Rektor for alle sammen er Arne H. Krumsvik ved Høyskolen Kristiania: – Med denne fusjonen blir vi Norges største breddehøyskole og landets største på kunstfaglig utdanning. Dette blir et attraktivt miljø både for studenter og ansatte.

Les mer om oppkjøpet i desember: https://kristiania.no/aktuelt/hoyskolen-kristiania-satser-stort-pa-kultur-for-a-bli-universitet/

 

Kategorier: Nytt fra andre

Måns Wrange blir ny rektor på Kunsthøgskolen i Oslo

Scenekunst.no - fre, 2019-04-05 11:02

Måns Wrange er valt til ny rektor rektor på KHiO i dei neste fire åra. Anne-Linn Akselsen vert ny prorektor.

Kandidatparet Måns Wrange og Anne-Linn Akselsen fekk 60,6 % av stemmene.
Kandidatparet Jørn Mortensen og Heidi Haraldsen fekk 37,9 % av stemmene.

Valdeltakinga var 56,8 %.

Det er avgitt 459 stemmer. 5 stemmer var blanke. 3 stemmer vart forkasta.

Kategorier: Nytt fra andre

Den personlige tragediens dramaturgi

Scenekunst.no - tor, 2019-04-04 13:06

Den 14. mars, da skriket mitt hadde stilnet og de andre kundene på Kiwi på Torshov kunne slutte å stirre, grep jeg etter forklaringer på hva som hadde skjedd. Justisministerens samboer, som i måneder hadde vært utsatt for trusselhendelser, var selv pågrepet for å ha tent på familiens bil og latt som det var noe kriminelt som hadde skjedd. Etter at forestillingen Ways of Seeing hadde vist bilder av huset hennes fordi hun bor sammen med Tor Mikkel Wara, skrev hun en kronikk i VG før angrepene på eiendommen startet. Det ble tagget på bilen og huset. Noen hadde satt fyr på en søppelkasse og forsøkt å tenne på bilen, og det var kommet trusselbrev i postkassen. Jeg gikk ut av Kiwi og søkte etter forklaringer. Det er en personlig tragedie, tenkte jeg. For et fall. Det er syk oppførsel, tenkte jeg. Det er irrasjonelt.

Begrepet om den personlige tragedien fikk raskt kritikk. Hvorfor er det sånn at når kona til en hvit mann med makt har gjort noe kriminelt er det en personlig tragedie, mens hvis noen andre hadde gjort det hadde det vært slått ned på som kriminalitet? Egon Holstad skrev i en kommentar i VG 16. mars at vi vasser i personlige tragedier. Det ligger alltid personlige motivasjoner til grunn for uønskede handlinger: ”Hadde begrepet «personlig tragedie» kommet på banen fra de samme, om det var en tilfeldig gærning, en politisk motstander eller en fremmedkulturell som sto bak dette?” Spørsmålet er retorisk, og svaret er nei.

Jeg tror begrepet om tragedien er noe vi tyr til når vi ikke forstår, når motivasjonene for en handling virker ubegripelige. Når man ikke forstår, når det ikke minner om et rasjonelt og logisk handlingsmønster, er det lett å si at det er en tragedie. Begrepet tragedie stammer fra det greske tragoidia, og betegner en form for teater der høytstående mennesker rammes av katastrofe som resultat av handlinger basert på enkeltkarakterenes gjerninger eller skjebnebestemte hendelser. Det kan virke som vi i dag kaller noe en tragedie når det minner oss aller mest om fiksjon.

Dramaturgi
Man trengte ikke å forstå eller bry seg om tragediens dramaturgi for i denne saken å vente på Tor Mikkel Waras avgang som justisminister. Da han endelig gikk av 28. mars fikk han lov til å late som det ikke var uunngåelig. Han fikk late som om det var et personlig valg basert på hans omsorg for familien, men det er ikke mulig å være justisminister når kona di har sendt deg trusselbrev og forsøkt å tenne på bilen deres et par ganger. Da det også kom for dagen at hun også er mistenkt for å ha sendt trusselbrev til sikkerhetsminister Ingvild Smines Tybring-Gjedde og mannen hennes Christian Tybring-Gjedde, ville det jo ikke vært mulig å fortsette som justisminister. Maskefallet var ikke et resultat av egen fri vilje, jeg ville så nær sagt si at det var skjebnebestemt.

Som en gresk tragedie har etterspillet av Ways of Seeing blitt stadig mer komplekst, en kompleksitet som har oppstått på grunn av sentrale rollefigurers karakterbrist og overmot. Hamartia, ville Aristoteles kalt det. Hvis jeg skal fortsette å bruke tragedien som utgangspunkt for å kommentere handlingsutviklingen, vil jeg nesten si at selve premieren på Ways of Seeing måtte ha skjedd før tragedien tok til. De greske tragediene er kjent for å ha en retrospektiv dramaturgi, der mye av grunnlaget for handlingen har skjedd når teppet går opp. Premieren og det påfølgende besøket til Bertheussen på Black Box teater tilhører nå dette mytiske grunnlaget. Dette ser vi også fordi ingen i etterkant har vært særlig opptatt av premieren eller de kunstfaglige diskusjonene som oppstod i lys av den. Egentlig var det interessant at dette var en forestilling som mottok så sprikende kritikk, og det tror jeg sier noe om forestillingens estetiske potensial, kanskje mer enn utføringen, og det hadde vært verdt en diskusjon. Men dette er en digresjon, for den tragedien jeg skal skrive om her, den begynte egentlig ikke før Laila Anita Bertheussen skrev en kronikk.

Bertheussens kronikk, som vi kanskje kan se som en prolog, var et innlegg som forklarte et utgangspunkt, men som også ble startskuddet for det dramaet som skulle utspille seg. Det var med de påfølgende trusselhendelsene at dramaet kom ordentlig i gang, en sakte oppbygning mot klimaks og fall. Det er selvfølgelig fallet som er mest interessant, og som også har gitt grobunn til forklaringen om den personlige tragedien. PSTs pressekonferanse 14. mars var det store omslaget, en peripeti. Selv for de som må ha mistenkt at hendelsene hang sammen på den måte den gjorde, er fallet fra lykke til ulykke, der høyerestående personer mister sin anseelse, selve peripetien.

Anagnorisis
Anagnorisis betyr gjenkjennelse, omslag fra uvitenhet til viten. Mest kjent er det kanskje når Oidipus i Sofokles’ tragedie skjønner at han har drept sin far og giftet seg med sin mor. Da er det også et sammenfall mellom anagnorisis og peripeti. Det er vanskelig å vite hvordan denne tragediens hovedpersoner fikk sin innsikt, men for den jevne tilskuer er det også her et sammenfall av peripeti og anagnorisis. Fallet til justisministeren og kona, sammenfalt med at vi fikk innsikt i hva som egentlig hadde skjedd, og hennes overmot og karakterbrist var grunnen til fallet.

Når Oidipus finner ut at han ved å forsøke å omgå sin egen skjebne allikevel har klart å ta livet av sin far og gifte seg med sin mor kan vi godt si at det er en personlig tragedie. Det var et personlig fall. Han var konge, men måtte abdisere. Det var allikevel også en politisk tragedie både fordi Oidipus’ handlinger var det som hadde ført til pest i byen og fordi det førte til at dronningen Iokaste tok livet av seg og kong Oidipus selv abdiserte og stakk ut øynene sine. Når truslene mot justisministeren og sikkerhetsministeren, viser seg å være fremmet av en som er på innsiden av miljøet er det lett å påstå at det ikke er av samfunnsbetydning, men utelukkende et resultat av karakterbristen. Men samtidig som dette er en personlig tragedie har det både politiske utgangspunkt og konsekvenser.

I Oidipus var byen rammet av pest på grunn av Oidipus’ sitt incestuøse forhold til sin mor. I overført betydning kan hverdagsretorikken som er preget av hets og hat som vi ser i medier som Resett og Rights.no karakteriseres som en sykdom ved samfunnet. Det er det hverdagslige ved å fremme hat inkludert skepsisen mot alle som ikke er majoritet, frie ytringer og en i overkant sterk forståelse av en offerrolle som har gjort peripetien her mulig. Den personlige tragedien er en politisk tragedie, og selv om jeg selvfølgelig håper at Bertheussen får hjelp hvis hun trenger det, kan vi ikke avfeie handlingene som ubetydelige og personlige bare fordi de er utført av en privatperson, for den personlige tragedien er alltid politisk. Tragedier handler om høytstående personer i samfunnet. Det er derfor begrepet om den personlige tragedien ikke kan brukes om ”tilfeldige gærninger eller politiske motstandere”. Begrepet om tragedien passer bare når det er snakk om makt, og offeret er ikke gjerningspersonen.

Katharsis
Katharsis er et av de viktigste aristoteliske begrepene om tragedien. Det betyr renselse. Ifølge Aristoteles oppstår denne renselsen når frykt og medlidenhet publikum har følt gjennom tragedien og dens karakterer oppløses. Da Erna og Tor Mikkel, som de kaller seg, holdt pressekonferanse om Waras avgang som justisminister, gjorde de sitt beste for å holde katharsisen unna. Fordi Regjeringen gjennomgående plasserer seg selv som offer i saken, er både frykten og medlidenheten feilplassert og renselsen har uteblitt. Jeg venter nå spent og håpefullt på tragediens katharsis. Det kan fremdeles komme nye akter.

 

Kategorier: Nytt fra andre

Langligger

Dramatiker.no - tor, 2019-04-04 00:41

Oslopremiere på dokumentarteatret Langligger av Coby Omvlee og Anne Mali Sæther, VEGA Scene. Stykket spilles 4. og 5. april kl. 19 og 6. april kl. 18. 4. og 6. april er det debatt etterpå.

Kategorier: Nytt fra andre

Oslo-premiere på ‘Langligger’

Dramatiker.no - ons, 2019-04-03 16:37

Coby Omvlee og Anne Mali Sæthers dokumentarteater Langligger har premiere på VEGA Scene torsdag 4. april. Stykket spilles 4. og 5. april kl. 19, og 6. april kl. 18. 4. og 6. april er det debatt etterpå.

Mer info og billetter på Vega Scenes hjemmesider >>

> (åpner i en ny fane)» href=»https://vegascene.no/incoming/article1386905.ece» target=»_blank»>

Kategorier: Nytt fra andre

Nationaltheatret innleier Fosse-året

Dramatiker.no - ons, 2019-04-03 14:45

Noregs største nolevande dramatikar, Jon Fosse, fyller 60 år 29. september. Jubileumsåret blir i Oslo innleidd med premiere på Natta syng sine songar på Amfiscenen 3. april.

Nils Golberg Mulvik som Den unge mannen, og Marte Engebrigtsen som Den unge kvinna. (Foto: Nationaltheatret)

Det er den franske regissøren Laurent Chétouane som set opp Natta syng sine songar, som handlar om eit nybakt foreldrepar, der han er ein mislykka og deprimert forfattar. Han vågar ikkje lenger å gå ut, og ligg berre på sofaen og les. Spørsmålet er om han er eit uoppdaga talent, eller ikkje.

Stykket kom ut i 1998, og er eit av Fosses tidlege skodespel. På scenen finn du Marte Engebrigtsen og Nils Golberg Mulvik i som det unge paret. Ågot Sendstad og Henrik Rafaelsen spelar mor og far, som kjem på barselbesøk, medan Ole Johan Skjelbred spelar Baste, som kjem inn og røskar opp i den fastlåste situasjonen.

– Eg likar alt som er litt feil

Nationaltheatret har vore ein stor pådrivar for Fosses dramatikk. Ifølgje dramatikaren og forfattaren sjølv var det Nationaltheatret som i si tid fekk han til å halde fram med å skrive teater.

– Eg likar alt som er litt feil, eg altså. Det er kjekkare når det er kontrært og ikkje sånn det skal vere. At nynorskdiktaren Fosse utviklar seg best på Nationaltheatret, det synest eg er fint, sa Fosse i samband med oppsetjinga av Barnet i 2017.

– Dette blir stort

Teatersjef Hanne Tømta har på si side lenge drøymt om å setje opp Natta syng sine songar.

– Nationaltheatret og Jon Fosse har hatt eit tett forhold i over 20 år, og det er heilt sjølvsagt at vi er med på å feire Fosse-jubileet. Natta syng sine songar er eit stykke eg har drøymt om å setje opp sidan eg vart teatersjef, det er ei svært sterk historie. Dessutan har det nesten ikkje vore spelt, og det er eit stykke som fortener å bli vist, seier Tømta. 

Les meir om framsyninga her

(Pressemeding fra Nationaletheatret)

Kategorier: Nytt fra andre

Natta syng sine songar

Dramatiker.no - ons, 2019-04-03 00:36

Premiere på Natta syng sine songar av Jon Fosse. Nationaltheatret.

Kategorier: Nytt fra andre

Døden kommer ikke med ljå av Nina Ossavy

Dramatiker.no - ons, 2019-04-03 00:00

Fritt etter tekster av og om Ted Kazcynski.

Kategorier: Nytt fra andre

Anbefalte ingen norske filmer

Dramatiker.no - tir, 2019-04-02 13:56
Kategorier: Nytt fra andre

Teologen som ble frelst av filmen

Dramatiker.no - man, 2019-04-01 13:04

Den nye spillefilm- og dramakonsulenten i Norsk filminstitutt, Anne Borggaard Sørensen, ønsker tydelighet fra norske film- og serieskapere, og lover å kvittere med det samme – på godt dansk vis.

Anne Borggard Sørensen er nå på plass i stillingen som spillefilm- og dramakonsulent.
(Foto: NFI)

Samtalen med NFIs nye spillefilm- og dramakonsulent Anne Borggaard Sørensen begynner i teologien. Det var der det startet for henne, som student av blant annet religiøse skrifter og hva som skal til for å skape en medrivende fortelling. Jeg påpeker at danske film- og serieskapere har vært flinke til å ta tro på alvor – fra Carl Theodor Dreyers klassiske filmer til den prisbelønte tv-serien Herrens Veje, og hun sier seg hjertens enig. Men da jeg spør om hun savner åndelige dimensjoner i norsk film – vi kan jo ikke vise til noen tilsvarende spirituell interesse hos våre filmskapere – ser hun litt vaktsomt på meg.

– Én ting har jeg lært fra mine år her i Norge, og det er at du ikke kan spøke med kristendom. Det kan man i Danmark. Åndelighet er viktig i så mange sammenhenger, men jeg studerte ikke for å bli prest. Jeg hadde vel en mer samfunnsmessig interesse av hva kristendommen innebærer. Jeg studerte det nye testamentet på oldgresk og det gamle på hebraisk. Når folk spør meg om hvordan jeg havnet i filmen etter teologistudier, så pleier jeg å svare at den overgangen føltes naturlig – det handler i begge tilfeller om å studere og analysere tekster som er fortellinger. De dramaturgiske virkemidlene i fortellingen om Jesus er like interessante som en hvilken som helst film.

Du begynte filmkarrieren i Zentropa, men ikke som en ”småtte”, som var det selskapet kalte de interns som måtte tåle en ganske spesiell behandling…?

– Nei, jeg fikk jobb som producerassistent for Peter Aalbæk Jensen som den gang også var Suzanne Biers produsent. Dette var på den tiden da Lars von Trier vant Gullpalmen med Dancer in the dark. Før det hadde dogmefilmen ført dansk film til nye høyder, og den var også viktig for meg.

Hvordan har akkurat den perioden formet deg, tror du?

– Av dogmeperioden lærte jeg å ikke være redd for begrensninger, men se mulighetene som lå i det. At noen ganger er begrensningene til stor hjelp. Det handler ikke bare om økonomi, men om å lage regler som leder til at man tenker annerledes. Det utløste i hvert fall en veldig kraft i dogmefilmene.

Den som har fartstid fra den danske filmbransjen vil kanskje oppleve den norske som langt mindre konfliktfylt. Men er du god på å gi avslag, til å stå i stormen, som det heter?

 – Jo, vi dansker er mer direkte. Den danske språkbruken er gjerne tøffere. Men en god konflikt bør aldri bli personlig, og man skal være tydelig.

Det dummeste en ny konsulent kan gjøre er å komme med en ønskeliste av prosjekter. Men hva slags forventninger har du til jobben?

– Jeg oppfatter den norske filmbransjen som så sterkt nå, at min jobb blir å velge mellom mange bunnsolide søknader. Det blir hovedutfordringen. De siste 15 årene har jeg sett hvordan den norske bransjen har hevet seg kvalitetsmessig i alle ledd. Det er også noe av grunnen til at jeg søkte denne stillingen nå – jeg opplevde at jeg var klar for den. Jeg ser virkelig fram til å ta over stafettpinnen etter Silje Riise Næss som har gjort en veldig god jobb de siste årene.

– Jeg har selvsagt ingen konkrete ønskemål til hva slags prosjekter jeg forventer. Men jeg er opptatt av at filmskaperne tilnærmer seg prosjektene med en ærlighet – både overfor valg av tema og fortellerform, og ikke minst: hvem man forteller for. Er det relevante historier? Som filmskaper må du ha en oppfatning om hvem du vil nå, du må drive research på ditt publikum. Det verste en filmskaper kan gjøre er å skuffe sitt publikum.

De små og mellomstore kinofilmene sliter på kino. Hva skal til for at disse skal kunne oppnå større gjennomslag på kino?

– Lansering og distribusjon er helt avgjørende, for der har mye endret seg på få år. Det er jo ikke min jobb, men jeg ser hvor viktig det er. De siste par årene har jeg jobbet med digitale plattformer utenfor filmbransjen, og sett hvordan audiovisuelle historier fortelles på flere nivåer i dag.

Var det derfor du tok jobben som leder for digitalt innhold hos Splay – for å riste av deg den følelsen mange over 40 har om at vi risikerer å bli noen dinosaurer?

– Jo, det kan du godt si. De siste årene har jeg opplevd å ligge fremst i skyttergraven i forhold til den digitale utviklingen. Det har vært spennende, på godt og vondt. Det har gitt meg innsikt i hvordan og hva som lages av egenprodusert innhold hos særlig de unge, både i forhold til strømming, YouTube og sosiale medier.

Det har en stund vært debatt rundt konsulentordningen; det er nå blitt så mange kriterier og hensyn som skal innfris at noen frykter at hele ordningen er blitt utvannet. Hvor stor innflytelse har egentlig en konsulent i dag?

– Det er et godt spørsmål. Men jeg skal kjempe for de prosjektene jeg har tro på. Jeg vet at jeg er pålagt å ta hensyn til alle disse boksene som skal krysses av. Men et hvert prosjekts DNA trumfer alle slike bokser om det har de rette kvalitetene, da skal ikke boksene alene bestemme om det blir noe av. Da er jeg villig til å kjempe for dette prosjektet.

Ville Lars von Triers første filmer, som TheElement of Crime gått gjennom nåløyet hos konsulentene og kinodistributørene i dag? Han er jo et eksempel på en filmskaper som kanskje ikke tenker så mye på hvor mange han vil nå ut til?

– Kanskje ikke Element of Crime, det er vanskelig å si. Men vi har en ordning for den kunstnerisk skjønnsvurderte filmen som absolutt åpner veien for denne typen filmer. Men det er klart at for distributørene er denne typen film annerledes i dag enn den gangen. Publikum har endret seg, kravene har endret seg. Men det er fortsatt plass til den mindre filmen. Men den må henvende seg til publikum, den må fortelle noe grunnleggende om det å være menneske, den kan ikke lukke seg inne. Den skal ikke bare være et personlig uttrykk, men ha en relevans, speile en tid og formidle noe universelt.

Vi ser stadig flere filmfolk emigrere til dramaformatet, av mangel på finansieringsmuligheter innen kinofilmen. Hva vil du synes om at Lukas Moodysson, som nå lager dramaserie for HBO Nordic, aldri mer skulle vende tilbake til kinofilmen?

– Det ville i så fall vært trist. Jeg er kjempeglad i Moodyssons filmer. Men det må ikke bli slik, det bør være en balanse som gjør det mulig for våre fremste filmskapere å veksle mellom formatene. Det vil jeg gjøre mitt for at vi kan oppnå. Men samtidig tror jeg at det er sunt for filmregissører å jobbe med dramaformatet, jeg tror det er skjerpende. Jeg tror spillefilm og dramaformatet vil leve godt side om side i lang tid framover.

Artikkelen ble publisert på Rushprint 27. mars, og er gjengitt med tillatelse. 

 
Kategorier: Nytt fra andre

Musikk i motvind

Scenekunst.no - man, 2019-04-01 11:33

Etter å ha besøkt og skrevet kritikker fra alle landets distrikts- og regionoperaer som har støtte over statsbudsjettet, har jeg nå begynt på en runde med tilsvarende institusjoner som finansieres på annet vis (se faktaboks). Først ut er Opera Bergen, en uavhengig og ideell organisasjon, som i tillegg til større konsertproduksjoner produserer minst én fullskala scenisk oppsetning i året.

Denne våren står Giuseppe Verdis La traviata på programmet. Operaen er basert på Alexandre Dumas d.y. sin roman Kameliadamen, som igjen er basert på en virkelig skikkelse i Dumas’ Paris – en såkalt kurtisane, det vil si en blanding av luksusprostituert og selskapsdame som ble understøttet av en eller flere rike herrer for å kunne følge dem i sosietetslivet.

Kurtisanen heter her Violetta og lider av langt fremskreden tuberkulose (en mulig eufemisme for syfilis). Likevel holder hun stand som selskapslivets midtpunkt, før hun til sin egen og alle andres overraskelse slår seg til ro på landet med den amorøse Alfredo. Der er alt er fryd og gammen, inntil Alfredos far Germont overtaler henne til å gi slipp på Alfredo så søsteren hans kan få gifte seg – det lar seg visst ikke gjøre når familien assosieres med en «fallen kvinne». Violetta gir etter og later sønderknust og motvillig som om hun forlater Alfredo til fordel for sitt gamle liv. Alfredo styrter etter og skjeller henne ut foran hele sosieteten, og hakk i hel følger faren og gjør det samme med ham. Likevel blir ikke saken oppklart før det er gått noe tid, og far og sønn rekker bare så vidt å oppsøke Violetta og be om tilgivelse før hun dør av sykdommen.

The Matrix, isbjørnsekt eller Babylon Berlin?
Det er bare å innrømme det først som sist – jeg skjønte forsvinnende lite av den slovenske regissøren, med kunstnernavnet Rocc, sin iscenesettelse i Grieghallen. På en nesten helt bar scene står tre metallkonstruksjoner i ulike høyder, som ser ut som deler av publikumstribuner. Fra taket henger tre sirkler med noe som ser ut som perlegardiner, som når helt ned til aktørenes lårhøyde. En ensom sort spisestuestol dukker iblant opp på scenen, og en like ensom smarttelefon er forestillingens eneste rekvisitt. Alle aktørene, med unntak Violetta og Alfredo, har halvformelle uniformer bestående av svarte skinnstøvler og svarte bukser av ymse slag, og én av tre ytterplagg: sort uniformsjakke med gullknapper og ditto emblem, lang skinnfrakk á la The Matrix, eller hvit legefrakk.

Violettas gjestebud i første scene virker mer som en slags kongress enn en fest. På et tidspunkt vender alle seg mot publikum med høyre hånd hevet, som om de viser et hemmelig tegn, og jeg begynner å lure på om det er noen form for brorskap eller orden vi har med å gjøre. I operaens andre store festscene midt i annen akt forsterkes dette inntrykket, når en diger utstoppet isbjørn har fått hedersplassen midt på scenen som om den var et gudebilde. Hele selskapet deltar i en nærmest rituell dans som blir mer og mer ekstatisk, og jeg får assosiasjoner den mye omtalte dansescenen i den minst like mye omtalte tyske TV-serien Babylon Berlin.

Utydelige rollefigurer
Jeg får heller ingen hjelp av personregien eller rolletolkningene til å forstå hvem disse folka er, og hva som egentlig foregår. Violetta (Eugenia Dushina) ser ut til å være en slags lederskikkelse i bevegelsen, ettersom hun tydelig er en av dem, men ikke har samme uniform. Hun skifter flere ganger, men lenge er hun iført høyhælte støvletter til midt på låret – udødeliggjort som prostituertes signaturplagg av Julia Roberts i Pretty Woman – uten at handlingens underliggende prostitusjon er tematisert på noen annen måte. Senere dukker hun opp i en elegant knallblå buksedress og himmelhøye, syltynne stiletthæler.

Aleksander Kravets Alfredo-karakter står i sterk kontrast til de andres kjølige væremåte. Han ser ikke ut til å være innlemmet i «isbjørnsektens» fellesskap, og kostymet hans minner litt om en folkedrakt. Med store klisjéfylte gester gir han uttrykk for sin kjærlighet, smerte og glede, og jeg er fremdeles ikke sikker på om det er ment alvorlig eller som karikatur. Kanskje mest forvirrende er likevel grepet med at Evgeny Polikanin spiller både Baronen – Violettas kavaler før og etter Alfredo – og sistnevntes far, Germont. De er til stede samtidig i nevnte festscene med isbjørn, og dette problemet er forsøksvis løst ved at Baronen tar av seg solbrillene når han skal være Germont, uten at denne høyst uventede tvisten utvikles videre eller får andre konsekvenser enn at Alfredo blir ganske så overrasket.

Musikalsk styrke og modige valg
Heldigvis synger de bra, alle tre. Spesielt Dushina er i en klasse for seg, der hun tilsynelatende uanstrengt slynger Verdis virtuose vokallinjer utover publikum. Også Bergen Operakor er imponerende slagkraftig og evner å fylle den svære salen med lyd, og de gir seg i kast med Roccs synkrone håndbevegelser, ville danser og andre påfunn med iver og innlevelse. Opera Bergens Orkester bidrar også til å gjøre dette til en lytteverdig opplevelse. De har selvsagt ikke samme utstuderte briljans og sømløst samkjørte klang som store symfoniorkestre, men de har både presisjon og kraft, i tillegg til stor lydhørhet overfor dirigent Anne Randine Øverdys sans for dynamiske detaljer. De har også noen sterke solister, blant annet førstefiolinist Fabrizio Bono, og en oboist jeg gjerne skulle navngitt, men programmet inneholder ikke navnet på noen andre i orkesteret enn førstefiolinisten. De fire sangerne som gestalter de mindre rollene, Geir D. Molvik, Silje B. Folkedal, Kristin L. Raknes og Åsmund Drottning, gjør gode prestasjoner, og samtlige har bakgrunn fra Bergen Operakor.

Når jeg kritiserer eksperimentell regi for ikke å henge sammen med handlingen, er jeg alltid redd for å bli tatt til inntekt for et tradisjonalistisk syn, for å ønske meg autentiske (hva nå det er) kostymedramaer fra komponistens valgte tidsepoke. Men det er altså ikke det som er saken – det er helt strålende, og iblant tvingende nødvendig, å snu opp-ned på alt og vrenge innsiden ut – men det må jo fungere, for svingende. En fortolkning som stripper vekk all opprinnelig mening må nødvendigvis tilføre ny mening, og det er her jeg synes Roccs regikonsept svikter. Visuelt er det et tydelig, stilrent og hardtslående, og hvis formålet er å skape en kjølig futuristisk verden med dystopiske undertoner, har han absolutt lyktes. Jeg forstår bare ikke hvordan dette universet skal knyttes til stykkets handling. Dermed forsvinner rollefigurenes opprinnelige drivkraft for å gjøre som de gjør, uten at den erstattes med noe annet.

Forrige gang jeg så opera i Grieghallen var det Bergen Nasjonale Operas Il turco in Italia. Og da var problemet diametralt motsatt – en ultra-tradisjonell oppsetning uten refleksjon over innholdet. Som selvstendig foretak uten driftsstøtte har Bergen Opera langt mer å tape på å velge utradisjonelt, og de skal derfor ha all ære for forsøket.

 

 

Kategorier: Nytt fra andre

The Rest Is Silence av Kate Pendry

Dramatiker.no - man, 2019-04-01 00:00

Dark poetic and personal text for dance production.

Kategorier: Nytt fra andre

TRE SØRGELIGE HISTORIER av Lene Therese Teigen

Dramatiker.no - man, 2019-04-01 00:00

Et nytt manuskript i MANUSBANKEN.

Kategorier: Nytt fra andre

Rett og vrangt i Baksia kommune av Pernille Dahl Johnsen

Dramatiker.no - man, 2019-04-01 00:00

Om livet på bygda, og bygdas og bøndenes viktige rolle i Norgeshistorien.

Kategorier: Nytt fra andre

Det personlige er politisk

Scenekunst.no - fre, 2019-03-29 15:28

“Du har sparken!” sa min daværende sjef, da jeg for en ti års tid siden innrømte at jeg aldri hadde sett noe av Hooman Sharifi. Det var ment som en spøk, og jeg tok det som det, men det var også et dannelsesimperativ, en underliggende oppfordring til å forstå hva som var viktig i norsk scenekunst. Mulighetene til å se Impure Company og Hooman Sharifi har for meg siden ikke vært mange. Jeg har i hvert fall aldri tidligere sett Sharifi danse selv. Jeg har derfor aldri sett ham ta rommet og holde på det sånn som han gjorde på Dansens hus med forestillingen The Dead Live On in Our Dreams, og jeg har aldri sett noen andre gjøre det heller.

Politikk
Når publikum går inn i salen, får alle sammen en liten lapp med parfyme på. Sharifi står og ser til at alle får hver sin. Den store sorte Hovedscenen på Dansens hus virker på en måte enda større når den presenteres helt uten inndekning og lite scenografi. I tillegg til Hooman Sharifi selv er det to musikere på scenen, Arash Moradi og Mehdi Bagheri.

Sharifi stiller seg foran på scenen og snakker norsk til publikum, før han sier at han skal slå om til engelsk. Han begynner med enkle beskjeder om telefoner, og jeg lurer på om forestillingen har begynt. Dette virker som en del av det performative uttrykket, for han er så nær publikum. Han virker så selvbevisst, men også så avslappet. Han snakker om at han kan komme til å feile, og at det er mulig vi vil se ham virre rundt uten å vite hva han holder på med, og han sier at han blir nervøs av å se så mange kolleger i salen fordi de vil komme til å se at han har lånt ting fra dem. Ved å gjøre dette, setter han seg selv og sin egen sårbarhet i sentrum. Jeg vet ikke om det er en teknikk han bruker for å få oss til å være på hans lag, et tenkt performativt grep, eller en oppriktig nervøsitet som ligger til grunn. Jeg kjøper det uansett, det personlige og emosjonelle vokser inn som en kvalitet i nærværet. Lyset slås av, og vi sitter i mørket mens musikerne spiller på to ulike strengeinstrumenter, kamanche og tabor.

Etter at scenen har vært mørklagt, og vi har sittet i stummende mørke og lyttet til den persiske musikken som er fascinerende kompleks, snakker Sharifi til oss igjen. Han snakker om identitet, og om Erna Solberg og en dum nasjonalistisk NRK-sketsj hun har medvirket i. Min lesning av hans irritasjon over statsministeren blir selvfølgelig preget av at PST tidligere på dagen offentliggjorde at Tor Mikkel Waras samboer Laila Anita Bertheussen er mistenkt for alle forholdene av trusler og hærverk mot deres felles bolig, og at Wara og Solberg holdt pressekonferanse om at han gikk av som justisminister. Jeg synes statsministeren og den avtroppende justisministeren fremstod som uangripelige ofre i en sak der ofrene er noen helt andre. Der jeg kanskje ellers ville syntes at referanser til statsministerens udugelighet var spekulativt og liksom-politisk, føltes det her befriende og poengtert.

Dans med ritualistiske kvaliteter
Dette er en soloforestilling, men musikerne på scenen og musikken de spiller er likestilt med danseren. Musikken har et rytmisk driv som gjør den godt egnet som sparringspartner for det abstrakte bevegelsesspråket. Lyset spiller også en viktig rolle, ikke minst fordi scenen ofte er lyssatt sånn at Sharifi kaster en lang skygge over gulvet, og skyggen blir, på Peter Pan-aktig manér, en dansepartner. I tillegg henger det en lang lysrigg ned fra taket som den eneste store scenografien sånn at også lyset og lampene blir en meddanser.

Når Sharifi begynner å danse, lar han først kroppen bli dratt fremover av hodets bevegelser rundt i ring. Jeg opplever her en kombinasjon av tilfeldighet og kontroll. Bevegelsene virker utstuderte, men de har også en umiddelbar kvalitet og direkthet ved seg. Dette gjør at jeg tenker at bevegelsene og kommunikasjonen av dem refererer til en kroppslig erfaring som har tvunget seg frem uten at jeg et øyeblikk mistenker at han ikke har et gjennomført intellektuelt forhold til hvordan koreografien ser ut. Etter hvert bruker han mer av kroppen. Han løfter armene som om han flyr fremover, men aldri i én retning, litt som en fugl som ikke har kontroll over vindkastene. Innimellom snurrer han, og minner meg om en dervisj. Dervisjer tilhører et religiøst brorskap som i sin tilbedningspraksis er kjent for å snurre rundt for å oppnå transe. Det gir bevegelsesmaterialet en ritualistisk kvalitet. Den rytmiske gjentakelsen kombinert med en pågående intensitet og fremoverlent energi gir meg en følelse av en dansens nødvendighet.

Jeg har lagt parfymelappen inn i notatboken min, og innimellom når lukten meg. Den milde lukten, som jeg ikke klarer å fastsette, men som minner meg om en blanding av fuktig kjeller og røkelse, blander seg inn i persepsjonen av forestillingen og bidrar til det personlige preget.

Personlig
Det personlige trer frem i denne forestillingen på flere nivåer. Sharifi henter frem sin bakgrunn fra Iran på en måte som inviterer et publikum i en norsk kontekst til å eksotifisere uten at det er generaliserende. Det spesifikt «persiske» er inviterende uten at det blir romantiserende eller reduserende. I tillegg trekker han inn sin personlige identitet som danser og koreograf. Det komplekse bildet dette skaper gjør at det oppstår et medrivende driv som er interessant på et intellektuelt plan, men også heftig i det kroppslige og kommunikative. Ikke bare er dette en svært vakker forestilling der nydelige visuelle effekter, fullendt musikk og suggererende dans drar meg inn i uttrykket sitt, det er også sårbart og emosjonelt. Forestillingen blir på den måten sterkt personlig, men viser gjennom formsterke grep hvordan Sharifi er en koreograf med overbevisende teft for performativ kommunikasjon og hvordan kommunikasjonen kan brukes til å la dansen formidle forholdet mellom kropp og sinn.

Kategorier: Nytt fra andre