Nytt fra andre

Trans World Airlines av Pernille Dahl Johnsen

Dramatiker.no - tor, 2019-04-11 00:00

Om hvordan varehandlen utnytter våre ubevisste hjernemekanismer, og slik lurer oss til et ødeleggende forbruk.

Kategorier: Nytt fra andre

Kristian Seltun ny teatersjef på Nationaltheatret

Scenekunst.no - ons, 2019-04-10 20:23

Seltun kommer fra jobben som teatersjef på Trøndelag Teater, en jobb han hadde fra 2010 til 2018. Før det var han teatersjef på Black Box teater i Oslo fra 2001 til 2009, og før det igjen på Teaterhuset Avant Garden i Trondheim.

Nationaltheatret skriver selv at de er svært fornøyd med å få en teatersjef med så mye teaterledererfaring, og som kan vise til gode resultater fra de teatrene han har ledet.

Det var 13 personer som søkte jobben, og til VG sier Seltun at det har vært en lang prosess, og at han virkelig har måttet jobbe for det. I perioden Seltun skal overta som teatersjef for Nationaltheatret må teatret belage seg på en lang periode utenfor huset på grunn av rehabilitering. Det blir svært spennende å se hva Seltun kan få til når teatret er nødt til å tenke nytt rundt stedsbruk og publikumsmøter.

Kategorier: Nytt fra andre

TV-dramakurs

Dramatiker.no - ons, 2019-04-10 14:36

Mange dramatikere ønsker å skrive for tv. Dramatikerforbundet samarbeider med Kristine Berg og Arne Berggren (Shuuto As) om et innføringskurs i tv-drama.

Første helgesamling for kursdeltakerne. (Foto: Shuuto)

Gjennom tre helgesamlinger og utvikling av egne idéer underveis, får dramatikerne en innføring i seriedramaturgi, produksjonsmetoder og økonomi.

– Vi stresser nok litt ekstra dette med muligheten for forfattere til å være produsenter på egne serier, sier Kristine Berg.

– Alle vil ha den kreative kontrollen, men da må man også forstå mer av helheten ved en produksjon, hvordan storyline henger sammen med produksjonsprisen pr. minutt. Det er vel også en tendens for at jo dyrere seriene blir, desto mindre innflytelse har forfatterne, så vi er nok noe mer industrielle i tilnærmingen enn hva som er vanlig i forfatterkretser, sier Berg.

Kurset skal ende opp med pitching og evaluering av serier utviklet av deltakerne.

Kategorier: Nytt fra andre

Stort format – middels resultat

Scenekunst.no - ons, 2019-04-10 08:31

Mens noen få av musikerne i Stavanger symfoniorkester (SSO) spiller taffelmusikk, fester resten av dem store, hvite servietter i kragen. I flere minutter sitter musikerne og prater med sidemannen, småler og lager mumlete bakgrunnsstemning for en restaurantscene som utspiller seg mellom skuespillerne foran på scenen. Serviettene hentes frem flere ganger i løpet av forestillingen, og er bare ett av flere grep for å knytte musikerne sammen med de tre skuespillerne. Ikke alle i orkesteret virker helt komfortable med å ta regi – noen av musikerne griper statist-utfordringen med atskillig mer innlevelse enn andre – men det funker for å skape en ledigere stemning, og en kortere avstand, til de 85 sortkledde i konserthuset.

Ambisiøst prosjekt
Stavanger Symfoniorkester skal ha honnør for å våge å satse på et prosjekt som The Mute. Mange orkestre har de siste tiårene satset på stumfilmkonserter med levende musikk til filmvisning i konsertsalen, men å lage en live konsertforestilling inspirert av stumfilmens formspråk er slett ikke like utbredt. Orkesteret har selv tatt initiativet og invitert musiker Janove Ottesen (kjent som frontmann i Kaizers Orchestra) og skuespiller Christian Eriksen til å skrive musikk og manus. Eriksen spiller selv den mannlige hovedrollen, og arbeidet med forestillingen har ifølge Stavanger Aftenblad tatt fire år.

I programheftet betegnes The Mute som ”symfonisk kjærlighetshistorie”, ”symfonisk stumforestilling” og ”stum teaterforestilling”. Som i en stumfilm er det meningen at musikk skal erstatte replikker og at komposisjon og koreografi skal drive fortellingen fremover. Vi skal få ”se minner fra et levd kjærlighetsliv”. Ifølge programheftet har SSO ”ønsket å skape en forestilling om kjærligheten med alt fra de enkle, små, hverdagslige øyeblikkene til de heftige følelsene”. På scenen medvirker tre skuespillere i tillegg til Ottesen og orkesteret.

I forhåndsomtalene i media, og på orkesterets hjemmeside, skinner det tydelig igjennom at det er Ottesen som er det største trekkplasteret av de medvirkende, i hvert fall for Stavanger-publikummet. Han sitter ved pianoet på scenen sammen med orkesteret og får åpne forestillingen idet han spiller det musikalske hovedtemaet solo. De to hovedrolleinnehaverne kommer vandrende inn, skjelvende som to oldinger, og vi forstår at dette er et kjærestepar seint i livet. Etter hvert sprer temaet seg i orkesteret, og det er typisk filmmusikk fra første stund: Tjukk strykerklang med lange linjer, mild fløyte over poppete akkorder i piano, og ikke minst brå skift som skaper stemninger og driver handlingen. Orkesteret skaper også mer konkrete lydbilder, som regnvær, ved at treblåserne bruker klaffene på instrumentene perkussivt og strykerne lar treet på buen danse over strengene. Flittig bruk av perkusjonsinstrumenter – med imponerende presisjon i synkroniseringen til bevegelsene – understreker slapstick-humoren som hører stumfilmsjangeren til.

Det eldre paret skuer tilbake i livet og vi får se historien om hvordan de møttes. Det kommer frem at han er dirigent – på ett tidspunkt liksom-dirigerer han orkesteret mens virkelighetens dirigent Nick Davies hele tiden står halvveis gjemt bak en hjerteformet projeksjonsduk – og etter hvert hvordan jobben hans kommer i veien for samlivet. Hun forlater ham, finner en annen, han forfaller, etter hvert møtes de tilfeldigvis igjen og finner tilbake til hverandre.

Original form, uoriginale grep
Den typisk overtydelige stumfilmkoreografien og orkesterets illustrasjoner av bevegelser og utvikling i handlingen gjør at videoprojeksjonene ofte føles overflødige. Når den mannlige hovedrollen med hele kroppen lader opp til å blåse støv av notene sine, er det ikke nødvendig med virvlende støv på projeksjonsduken. Så glimrende som orkesteret gjengir lyden av regn, er det unødvendig med andre bilder av dråper. Ettersom projeksjonene er såpass konkrete stjeler de mer magi fra resten av uttrykket enn de tilfører det, og helheten kommer i ubalanse.

Det er dessuten noe ved det visuelle uttrykket som føles litt avleggs: Todimensjonale, malte rekvisitter, gråtoner som dominerer i både kostymene og rekvisittene, blandingen av fotorealistiske og mer dekorative projeksjoner i grått, med innslag av kun noen få andre farger – denne estetikken opplever jeg som litt oppbrukt i scenekunsten. Dersom forestillingen skal fremføres utenlands, slik Ottesen og Eriksen uttrykker ambisjoner om i programheftet, kan nok de visuelle elementene med fordel moderniseres og friskes litt opp.

Ottesens musikalske materiale er arrangert for orkester av Gisle Kverndokk, som har lang erfaring med store formater. Orkestreringen hans er nydelig og allsidig, han bruker det gode orkesteret til gagns og lar dem vise hva de kan gjennom alt fra rumba og vals til tordenvær og nisseorkester.

På et tidspunkt prøver den mannlige hovedrollen å muntre opp kvinnen ved å spille på et gammelt, surt trekkspill. Den naivistiske tivoliestetikken i musikken er gjenkjennelig fra universet til Ottesens band Kaizers Orchestra: skittent og liksom pompøst skranglete samtidig som det er minimalistisk. Når det gjelder de musikalske temaene er Ottesens grunnmateriale simpelthen for minimalistisk. Hovedtemaet går igjen utallige ganger i løpet av de sytti minuttene forestillingen varer, og uansett hvor godt og variert det er orkestrert, føles det allerede halvveis uti for ensformig.

Ikke rikt nok utgangspunkt
Akkurat som jeg trøtner på gjennomgangstemaet blir jeg litt lei av skjelvingen som virkemiddel i koreografien. I utgangspunktet fungerer hoppene i tid – med de gamles tilbakeskuing – som grep i historiefortellingen, men antallet skift til skjelvende mimring kunne vært noe redusert. Flere komiske elementer i forestillingen er liksom-saktefilm, klossete kyss, overdimensjonerte klær og annet vi kjenner fra stumfilmer.

I de mange vekslingene mellom komikk og alvor bikker forestillingen dessuten litt for ofte innom det sentimentale, hovedsakelig gjennom de litt for kitschete projeksjonene og den overtydelige bruken av det musikalske hovedtemaet hver gang vi indirekte skal oppfordres til å tenke store tanker om kjærligheten.

Både musikalsk, visuelt og dramaturgisk blir det etter hvert for lite materiale for de medvirkende å leke med. Dermed fremstår handlingen iblant som utydelig selv om den gjennom sjangergrepene gir inntrykk av å være overtydelig. I enkelte scener, som når paret maler sammen eller når vår mann slåss om kvinnens oppmerksomhet med en amorøs kelner (alle biroller spilles av en til tider nesten akrobatisk Matias Kuoppala), får jeg en følelse av at komposisjonene har fått legge premissene for historiefortellingen i litt for stor grad, på den måten at disse scenene blir langdryge å se på.

Kjærlighetens kraft – og kunstens
En av de vakreste scenene i forestillingen er når de to bytter på å strekke seg mot hverandre, men ikke klarer å møtes, han sittende foran fjernsynet mens hun pakker en koffert og er i ferd med å forlate ham. De bytter på å se på den andre, snur seg bort, strekker seg frem, men blikkene deres møtes aldri. Med enkle koreografiske virkemidler blir denne relativt korte scenen et rørende bilde på hvordan en i samlivet snakker forbi hverandre – i forestillingen ordløst, i virkeligheten både med og uten ord. Denne typen abstrakte fremstillinger av kjærlighetslivet skulle jeg gjerne sett flere av. Mange av scenene lever ikke helt opp til forhåndsbeskrivelsene av forestillingen og føles rett og slett ikke allmenngyldige nok til å ha sterk kunstnerisk kraft.

Det kommer tydelig frem at det ligger hardt arbeid bak forestillingen, og publikum får oppleve mye godt håndverk hos de medvirkende. Spesielt Nina Ellen Ødegård har en utstråling av en annen verden og er svært sjarmerende i rollen som sjarmerende – når hun som gammel kvinne langsomt strekker ut en skjelvende hånd for ertende å knipe sin elskede i rumpen, har hun perfekt taiming og publikum i sin hule hånd. Likevel er det orkesterets innsats jeg kommer til å huske best etter denne kvelden. Og det er neppe intensjonen bak dette helhetskunstverket.

 

Kategorier: Nytt fra andre

Med brede penselstrøk

Scenekunst.no - tir, 2019-04-09 11:16

Den britiske forfatteren og dramatikeren Oscar Wildes klassiker Bildet av Dorian Gray beskriver en ung manns sjelelige korrupsjon i sin higen etter tøylesløse, sensuelle erfaringer og evig skjønnhet. I en viktoriansk setting preget av aristokratisk dekadanse, materialiserer Dorian Grays udåder seg i et portrett av ham. Maleriet blir stadig mer grotesk i sin gjengivelse, mens hovedpersonen selv forblir ubesudlet.

Bildet av Dorian Gray har ikke vært en gjenganger på norske teaterscener siden boken ble utgitt i 1890. Ifølge Sceneweb er det faktisk kun teatergruppa De Utvalgte som her til lands tidligere har vist et par forestillinger bygget på Wildes tekst. Til gjengjeld er det mye ved dagens samfunn som ligger til rette for at fortellingen skulle kunne få en liten 2010-tallsrenessanse: Utviklingen av for eksempel sosiale medier, kosmetisk kirurgi og opplevelses- og selfie-kultur speiler fortellingens forfengelighetsjag og fasadedyrking. Også Wildes utsagn i romanens forord om at en godt skrevet bok er av høy litterær kvalitet uavhengig av moral, finner gjenklang i dagens “virkelighetslitteratur” og den såkalte Lolita-debatten som fikk mye oppmerksomhet i høst, om hvorvidt Nabokovs klassiker Lolita må leses i et nytt lys etter #metoo.

En visuell fest
Sånn sett virker det altså betimelig og godt tenkt å sette opp Bildet av Dorian Gray som teater nå. Likevel, etter å ha sett Trøndelag Teater og regissør Hildur Kristinsdottir sin oppsetning, oppleves aktualiteten som forbigått potensiale. Riktignok er manus krydret med en løs samtidsreferanse her og der, og scenografien ved Katja Ebbels kan til tider minne om et Eurovision-show. Den verdenen som presenteres på scenen er dog vanskelig å løfte ut av sine innimellom fortryllende, men lite relaterbare, gemakker.  

Til gjengjeld er det visuelle svært gjennomført: Publikum tas med inn i en verden av plysj, pels og porselen – en av karakterene har til og med fått glitterstøv spedd inn i hårgeleen. Ebbels’ blomstergirlander og draperier fremstår forføreriske i lysdesigner Are Skarra Kvitnes’ pastellduse belysning, og unge Dorian selv (Mats Moe) ser ut til å være laget av sukkerspinn. Et høyt, babyblått amfi plassert på scenen muliggjør flere fine løsninger i formidlingen av forestillingens ulike tablå.

Inngående forklaringer
I begynnelsen er det lett å la seg fascinere ved all denne overdådige garnityren samt noen tekstlige spissfindigheter sirlig servert av livsbejaende og snobbete britiske spradebasser. Jeg opplever likevel at det flyter over alle bredder når også andre element ved oppsetningen etter hvert blir mer outrerte. “Skumle” scener innledes av utpreget “skummel” musikk (Magnus Børmark), og skuespillet blir oftere mer utagerende og endimensjonalt. Når Dorian ytrer sitt ønske om at det må være hans portrett som skal eldes i stedet for ham selv, inntar Janne Kokkin, som ellers spiller moren til Dorians første kjærlighet Sibyl Vane, plutselig rollen som en slags messende heks – akkompagnert av dundrende musikk. Av en eller annen grunn har hun også fått underlivet bekledt med et løvegap som snerrer mot oss når hun løfter på skjørtene etter at forbannelsen er fullbyrdet.

Når i tillegg forestillingens gang blir skildret av en fortellerfigur, som også er Sibyl Vanes bror, (Ragne Grande) og Dorians replikker påpeker det innlysende (“Jeg vil elske, men er for oppslukt i min egen person”), blir handlingen vel uttalt og uelegant formidlet. Ifølge teatret, henvender forestillingen seg både til ungdom og voksne. Kristinsdottir står da også, sammen med dramatiker Eirik Willyson, bak den avsluttede forestillingstrilogien Klassikere for Kids. Hvis dette utmalende grepet er gjort med tanke på at målgruppen også er ungdom, så synes jeg nok at den undervurderer sitt publikum.

Livet imiterer kunsten, eller?
Verdt å nevne er at skuespiller Kenneth Homstad gestalter rollen som den syrlige hedonisten Lord Henry på briljant vis, og han har et svært så festlig parti hvor han greier ut om noe så enkelt (den gang ei!) som hvordan man spiser en banan. Nyutdannede Mats Moe gjør heller ingen dårlig figur som hovedrolleinnehaver. Noe som i utgangspunktet fremstår forfriskende, er Kristinsdottirs egeninititerte kommentarer underveis i skuespillet. Hun står ikke selv på scenen, men over høyttaler refererer hun til seg selv som “regissøren”. Dette grepet er nok et forsøk på å kontekstualisere forestillingen, da hun forteller om Oscar Wildes liv og hvordan nettopp Bildet av Dorian Gray ble brukt mot ham i retten da forfatteren ble dømt for sin homoseksualitet. Min opplevelse er imidlertid at forestillingen blir mer usammenhengende av dette, og at koblingene fremstår vage.

Mest av alt sitter jeg dessverre igjen med følelsen av at forestillingen blir for grunn i all sin ekstravaganse, spesielt når den heller ikke helt makter å formidle enkelte sentrale aspekt omkring det destruktive båndet mellom Dorian Gray og hans portrett. Bildet av Dorian Gray på Trøndelag Teater speiler seg i sin blankpolerte overflate, men forestillingens løsvippetunge blikk makter ikke trenge gjennom dandy-fetisjeringen som den selv legger opp til.

 

Kategorier: Nytt fra andre

Ikkje millionunderskot på The Book of Mormon

Scenekunst.no - tir, 2019-04-09 10:13

I Kulturnytt i går, måndag 8. april, kunne vi høyre at Det Norske Teatret går med millionunderskot på publikumssuksessen The Book of Mormon. Det forundrar professor Anne Brit Gran ved BI som stiller spørsmål ved kvifor ikkje ein publikumssuksess som The Book of Mormon går i pluss. Og ho spør om ikkje heller den private delen av bransjen burde ha spelt den.

The Book of Mormon har skaffa Det Norske Teatret store inntekter. Framsyninga har spelt inn meir enn 70 millionar kroner, noko som er heilt makalaust. Vi er sjølvsagt veldig stolte over dette resultatet. NRK ønskte eit innsyn i overskotet for produksjonen, og teateret forsøkte å forklare at noko slikt er vanskeleg å dra ut. Ikkje berre fordi produksjonen er del av eit større driftsrekneskap, men også fordi ideen med eit offentleg finansiert teater er å bruke dei tildelte midla til samfunnets beste i tråd med oppdraget. Med ein stor suksess som The Book of Mormon betyr det i praksis at samfunnet får meir teater per offentleg løyvde krone. Det Norske Teatret har aldri hatt større publikumstal, høgare inntekter eller breiare repertoar enn i 2018. Vi har auka produksjonstakta og har gjennom det siste året kunna tilby 34 titlar for eit stort, kvalitetsbevisst og mangfaldig publikum. Viss det er slik at teater som ikkje går i pluss med framsyningane sine burde avstå frå å spele dei, kan vi berre sløkke lyset og vri om nøkkelen her ved Det Norske Teatret.

Vi har valt å ha ein offentleg finansiert kulturpolitikk her i landet der tariffar og arbeidsforhold er regulerte. Oppdraget vårt er altså ikkje å skaffe overskot. I staden har vi auka eigeninntekta, produksjonstakta og publikumstalet enormt. Når vi i tillegg kan melde om 22 nye årsverk på kunstnarleg side som resultat av denne positive tendensen, så vil Det Norske Teatret snu heile bildet av saka og peike på at bidraget til norsk kulturpolitikk er positivt som resultat av inntektene på The Book of Mormon. Men det vankar ikkje bonusar av slik inntening.

Det er eit tydeleg signal frå den sittande regjeringa om at NRK har ein viktig funksjon i samfunnet vårt og at norske borgarar skal kunne nyte av ein sterk allmennkringkastar. Ein slik mediepolitikk gir ein samfunnsverdi som går ut over det einskilde innhaldet, eller dei einskilde produksjonane om ein vil. NRK er ein demokratisk institusjon og ein grunnstein i forvaltning av språk, kultur og identitet. I oppdraget deira ligg det at dei skal dekke tema og stoffområde som i liten eller ingen grad blir dekt av andre.

Også i kulturpolitikken har styresmaktene gjennom skiftande regjeringskoalisjonar understreka betydninga av sterke felles institusjonar. Det Norske Teatret er ein slik institusjon. Vi er for alle og vi fører ein prispolitikk som gjer det mogleg for store delar av folket å oppsøke oss. Det er demokratisk bruk av offentlege pengar. Teateret er ein viktig forvaltar av språk, kultur og identitet. I vårt oppdrag ligg det at vi også skal dekke det såkalla smale feltet og vere ambisiøse i utforsking og utvikling av scenekunsten. For ein institusjon som i meir enn hundre år har vore utforskande og nyskapande i musikalsjangeren, er det særs tilfredsstillande å sjå at nettopp kvaliteten som vi kan levere, er med på å gjere The Book of Mormon til noko anna enn eit «millionunderskot». Og det burde ein allmennkringkastar som NRK opplyse offentlegheita om.

Erik Ulfsby
Teatersjef
Det Norske Teatret

Kategorier: Nytt fra andre

Årets musikkteaterpriser delt ut.

Scenekunst.no - tir, 2019-04-09 10:05

8. april ble årets Musikkteaterpriser delt ut under en storslått feiring av Norsk Musikkteater på Chat Noir i Oslo. Lena Kristin Ellingsen var kveldens konferansier og underholdt et feststemt publikum. Etter et glitrende åpningsnummer sammen med kveldens ensemble, ble tre prestisjetunge priser delt ut.

Etter ett år hvor usedvanlig gode og anerkjente musikaler har gått sin seiersgang landet over, var det Billy Elliot fra Sandnes Kulturhus som stakk av med den gjeve prisen Årets musikal. Juryen fremhever at ”de unge utøverne imponerer med troverdig og naturlig tilstedeværelse.”

Heidi Ruud Ellingsen har høstet berømmelse for sin tolkning av Alex Owens i Flashdance, og i kveld ble hun kåret til Årets Musikalutøver. Ellingsen er den første musikalartisten som vinner prisen for andre gang. Hun vant sist i 2015 for sin Mary Poppins.

Musiker og Kapellmester Per Christian Revholt mottok Æresprisen fra Statssekretær Jan-Christian Kolstø, til stående applaus fra ett fullsatt Chat Noir publikum.

Kategorier: Nytt fra andre

Filharmoni til folket

Scenekunst.no - man, 2019-04-08 13:47

I 1919 ble Filharmonisk Selskaps Orkester dannet, og ble med det hovedstadens første faste, uavhengige symfoniorkester, etter at orkesterlivet frem til da hadde vært organisert rundt teatrene og ulike amatørforeninger. I 1979 endret de navn til Oslo Filharmoniske Orkester, og i år er de altså hundre år. I tillegg til en stor jubileumskonsert på selve «fødselsdagen», 27. september, er hele sesongen 2019/20 lansert som jubileumssesong.

Jubileumsfeiring i og utenfor huset
Å gjøre orkesteret synlig og hørbart for de som vanligvis ikke oppsøker Konserthuset, ser ut til å være en av jubileumsfeiringens hovedsatsninger. Sesongen åpner med fire utendørskonserter: Først miniturnéen Oslo-Filharmonien i nabolaget, med konserter på tre ulike kanter av byen – Haugenstua, Holmlia og Hovseter. Deretter følger også i år en stor konsert på Slottsplassen i samarbeid med NRK, med et program sammensatt av det man må kunne kalle «publikumsfavoritter», som «Nessun Dorma» og «Summertime», i tillegg til urpremiere på bestillingsverket Soundspeed av Rolf Wallin.

Selve 100-årsdagen feires i Konserthuset, med både gammel og ny norsk musikk på programmet: Edvard Grieg, Johan Halvorsen og Pauline Hall får selskap av blant annet Therese Birkelund Ulvos 13 ways to tame a beast og et bestillingsverk av Øyvind Torvund med arbeidstittel «Musikk fra vår egen tid». Sjefdirigent Vasily Petrenko er selvsagt på plass og solistlaget er toppet, og består av Leif Ove Andsnes, Truls Mørk og Lise Davidsen.

I november vender Filharmonien tilbake til sine teaterrøtter og holder konsert på Nationaltheatrets hovedscene. Før stiftelsen var orkesteret ved Nationaltheatret Norges største profesjonelle orkester, og mange av musikerne som ble med i Filharmonisk Selskaps Orkester kom derfra. Konserten er programmert av Terje Tønnesen, som har sin siste sesong med orkesteret etter å ha vært ansatt i stillingen siden 1983.

Også Oslo Spektrum får besøk av Oslo-Filharmonien denne sesongen, når Carl Orffs Carmina Burana fremføres av noe som ser ut til å bli et gigantisk kor: Foruten Oslo Filharmoniske Kor medvirker Kammerkoret NOVA, Den norske Studentersangforening og kor fra Rud, Foss, Lillestrøm og Ski videregående skoler.

I tillegg skal orkesteret på flere turnéer, blant annet norgesturné sammen med Riksteateret, med barneforestillingen Den lille musikkfabrikken, en komprimert versjon av Musikkfabrikken som ble uroppført i Konserthuset høsten 2017.

Levende komponister
En evig diskusjon rundt symfoniorkesteret som institusjon, Oslo-Filharmonien intet unntak, er balansen mellom å forvalte den orkestermusikalske kulturarven på den ene siden, og å satse på nyskrevet musikk på den andre. Det er vel ingen overdrivelse å si at tyngdepunktet for de aller fleste orkestre ligger langt over på standardrepertoar-siden. Og slik må det vel langt på vei være – det er tross alt ingen andre måter de store klassiske orkesterverkene kan formidles live på. Dette er en lang og kompleks diskusjon som jeg lar ligge her, men i alle tilfelle ser ny musikk ut til å være en tydelig jubileumsprioritet, og det er det bare å glede seg over. I det trykte sesongprogrammet er ikke mindre enn femten verk listet opp som enten uroppføringer eller bestillingsverk, og noen interessante eksempler er Gisle Kverndokk, Ocean Waves for blåsere og slagverk, Lasse Thoresen, ΩN: Det værende for kor og orkester; Maja Linderoth, O magnum mysterium for kor og orkester; Lera Auerbach, Arctica, med komponisten selv som pianosolist; Kaija Saariaho, Vista, og Steve Reich, Reich/Richter.

En annen like viktig og like evig diskusjon er hvor mye annen, altså ikke nyskrevet, ny musikk som spilles, fra la oss si etter 1950. Ofte gjenbrukes bestillingsverk sjelden etter at de har hatt sin urpremiere. Det er derfor gledelig at både Wallin, Torvund og Thoresen sine verk så vidt jeg kan se spilles to ganger hver. Programmet inneholder også en del annen musikk fra de siste 20 årene, for eksempel Esa-Pekka Salonens Cellokonsert (2017), John Luther Adams The Light that Fills the World (2000), og to andre verk av Steve Reich, Runner og Music for Ensemble and Orchestra, som sammen med nevnte urfremføring spilles på en konsert viet ham i sin helhet. Konserter som vies helt og holdent til ett tema, eller til én komponist, er altfor sjelden vare, og når det først gjøres er det stas at gjenstand for fordypelsen er en levende komponist.

Mahler-maraton og andre høydepunkter
Standardrepertoaret er selvsagt også behørig representert, og bærer preg av noen tydelige satsninger. Ikke minst kan alle Mahler-fans der ute, meg selv inkludert, få gleden av å høre hele fem av hans ni (og en kvart) symfonier, nr. 1, 3, 5, 8 og 9. Spesielt er jeg spent på nr. 8, som fremføres i Operaen med Operaorkesteret, Operakoret, Oslo Filharmoniske Kor og fire av Norges fremste sangere: Mari Eriksmoen, Marita Sølberg, Tone Kummervold og Yngve Søberg.

I tillegg får vi Mahlers orkestrering av Beethovens Symfoni nr. 9, dirigert av Petrenko. Jeg synes dette er et ypperlig valg som innbyr til diskusjon: Mahler tilpasset Beethovens symfoni til nyvinninger i symfoniorkesteret, og meningene er fremdeles delte om den slags omskrivninger og aktualiseringer er nyskapende og interessante eller bare helligbrøde.

Mye annet kunne vært nevnt – det er i det hele tatt et imponerende rikholdig og variert program. Bare for å ta med noe som peker seg ut: Påtroppende sjefdirigent Mäkelä kommer innom ved flere anledninger, og dirigerer blant annet Sjostakovitsjs symfoni nr. 5, Arne Nordheims Epitaffio, Claude Debussys Images. Det blir mildt sagt spennende å oppleve, ettersom hans gjesteopptreden i januar med Beethovens niende ikke var helt overbevisende. Herbert Blomstedt, sjefdirigent fra 1962 til 1968, er fremdeles aktiv tross sine svimlende 91 år, og i mars 2020 dirigerer han Beethovens fiolinkonsert med selveste Vilde Frang som solist.

Mer enn musikk?
I programmet omtaler prosjektleder Lars Petter Hagen jubileet som en «lyttefest», og det er ingen tvil om at lyttingen – og musikken – står i sentrum. Og det skal den selvsagt gjøre. Det er også prisverdig å invitere «absolutt alle», som Hagen skriver, og løfte orkestermusikken ut i verden utenfor Konserthuset. Like viktig er det motsatte, at publikum inviteres inn i orkesteret på dets egne premisser. Jeg gleder meg derfor stort over initiativet Etterspill, der musikere fra orkesteret møter Christian Borch til uformell samtale rett etter konserten. Jeg håper det blir mer av sånt fremover. Jeg håper også at NRK kjenner sin besøkelsestid og lager en like grundig og fin dokumentar om livet bak scenen som de gjorde da Operahuset i Bjørvika hadde jubileum. Huset ble tross alt bare ti år, så dette bør kunne bli en hel dokumentarserie.

To ting savner jeg likevel. Det ene er å knytte musikken og institusjonen til samfunnet rundt. Ikke bare ved å spille musikken der, men ved å starte samtaler om den. Det andre er skråblikk på og undersøkelse av egen historie og praksis. Når en hundreåring ser tilbake, er det ikke betimelig med litt refleksjon, og ikke bare feiring? Kommer jubileet til å knytte seg til andre institusjoner og fagmiljøer, til museer, biblioteker, eller universiteter? Kommer det panelsamtaler og foredrag, om musikklivet i byen da orkesteret ble stiftet, om aktuell musikk- eller historieforskning? Får vi kanskje en «Byvandring i Edvard og Nina Griegs Christiania»? Jeg gleder meg til musikken, og venter i spenning på resten.

 

Kategorier: Nytt fra andre

Rapport fra laboratoriet

Scenekunst.no - man, 2019-04-08 10:30

Hva skjer nå? er ofte et spørsmål som streifer meg når jeg ser en oppsetning signert Jon Tombre. Det er liksom alltid noe som står på spill. Noe som beveger seg ut i ukjent terreng, som søker seg fram, som kanskje går seg vill, snubler, men som til slutt på mystisk vis lander på beina. Og svært ofte kommer det noe bemerkelsesverdig ut av det.

Tombre har alltid vært en genuint visuelt orientert regissør. Scenografien spiller ofte en framskutt, definerende rolle i det sceniske helhetsuttrykket og han samarbeider gjerne med billedkunstnere med en egen markant signatur, som for eksempel Inghild Karlsen eller, som i dette tilfellet, Lawrence Malstaf.

I Dette barnet er scenografien et stykke på vei selve plattformen som det hele er basert på. Forestillingen er en del av Jon Tombres avgangsarbeid ved masterutdanninga på regilinja på KHiO, som han søkte seg tilbake til etter fylte femti. Der har han, under tittelen «Kødd & melankoli», så vidt jeg har forstått, forsket i arbeid med materialer som sand og plast, som også er basismaterialene i denne forestillingen.

Heavy stoff
Teksten, av den franske dramatikeren Joël Pommerat, bygger på en rad intervjuer med beboerne i en boligblokk i et såkalt belastet område i Calvados i Normandie. Det handler om forholdet mellom foreldre og barn, og ble opprinnelig til på bestilling fra en lokal familieverninstitusjon i 2002. Fortellingene ble først framført enkeltvis på ulike sosialkontor og deretter kjedet sammen til en tekst under tittelen Dette barnet (Cet enfant), som siden 2006 er blitt satt opp på en rekke teatre rundt omkring i Europa.

Det er heavy stoff, som ikke nøyer seg med å pirke i, men langt på vei oppløser de nedarva, etablerte bildene vi har av forholdet mellom foreldre og barn. Her er det den skjøre, upålitelige sanden som billedgjør denne oppløsningen. Vi befinner oss i et slags laboratorium hvor aktørene støper barnehoder av sand i isoporformer. De ulike fortellingene spilles ut etter hvert som hodene blir ferdige og kommer til syne.

Det handler om å hevne egen barndom ved å bli en bedre mor enn den man selv har hatt, om barnet som ærlig talt ikke bryr seg om sin fraværende far, om sønnens forakt for en far som er blitt ødelagt av å arbeide i gruven, om dattera som nekter å bli påført morens bilde av henne, om kvinnen som tilbyr et barnløst par sitt eget barn og en rad andre fortellinger.

Realistisk
Teksten bærer preg av å komme rett fra kilden, realistisk, på en nådeløs måte. Ifølge Det Norske Teatrets nettside valgte teatersjef Erik Ulfsby regissøren fordi «denne sosialrealistiske teksten kler ein ukonvensjonell regissør som nettopp Jon Tombre».

Vi befinner oss altså ikke bare i teatersalongen, langt unna sosialkontorene hvor tekstene først ble framført. Vi plasseres også i en krevende, drømmeaktig fabel. En slags parallell virkelighet hvor aktørene liksom kjemper for å komme til orde i kamp med omgivelser og konvensjoner som ikke gir noe gratis.

1984-univers
For hver fortelling prøves noe nytt, blant annet innledningsvis i en imponerende rap-aktig tekststrøm av den unge skuespilleren Ragnhild Meling Enoksen, som gjentas på vakkert vis til slutt i en helt annen, nedtonet versjon. I en annen scene framsies teksten mens aktørene beveger seg i en slags sakte kino-versjon av den russiske regissøren Meyerholds industrielle biomekanikk. Individene lever i et klaustrofobisk 1984-aktig univers hvor de liksom handler på ordre fra en ukjent autoritet, som nøyer seg med å la seg representere av en konstant snurrende, droneliknende bom oppunder taket, fra hvilken et videokamera og skiftende lyskilder holder oppsyn med hodeproduksjonen. Den gufne stemningen understrekes av Amund Sjølie Sveens monotone, repetitive musikk. Karakterene lever under en tvang som fratar dem muligheten til å velge sine handlinger, og likevel blir de stadig stilt til ansvar for disse handlingene. Det er noe merkelig, og nesten ubehagelig, trivielt over den pussige handlingen det er å stå og helle sand opp i en isoporform, presse sanden på plass, skave av det som blir til overs, for til slutt å åpne formen og enten sette hodet på plass på et bord eller begynne å interagere med det.

Igjen gir Det Norske Teatret plass til et prosjekt som utmerker seg ved sin uforutsigbarhet. Som går under, bak og på siden av materialet, i stedet for å hoppe på første, beste og mest «naturlige» løsning.

Uferdig preg
Når det er sagt reagerer jeg på det uferdige preget ved dette prosjektet. Det er som om det ennå ikke har kommet seg ut av laboratoriet på KHiO. Til tider virker det som teksten først og fremst er der for å støtte opp under Jon Tombres forskningsprosjekt. Jeg er riktignok prinsipielt motstander av å bruke det uferdige som argument mot en forestillings eksistensberettigelse. Det er det samme som gjør at jeg ofte skulle ønske at teatrene innførte anmelderforbud fram til, la oss si, femte forestilling. I dette tilfellet vil jeg i det minste stille spørsmål ved hvorvidt et prosjekt som er til de grader i støpeskjeen ville hatt godt av å vente til de enkelte elementene var blitt knadd litt bedre sammen. Dette blir desto mer påfallende når det, som her, spilles bevisst på motsetningen mellom en realistisk tekst og et fiktivt, nesten surrealistisk univers.

 

 

 

 

 

 

 

Kategorier: Nytt fra andre

Døden kommer ikke med ljå

Dramatiker.no - lør, 2019-04-06 00:43

Premiere på Døden kommer ikke med ljå – fritt etter tekster av og om Ted Kazcynski av Nina Ossavy. Studenterhytta i Sørkedalen kl. 14.00.

Kategorier: Nytt fra andre

Dødsdansen

Scenekunst.no - fre, 2019-04-05 15:35

Det er ikkje første gong ein vert beden om å ta av seg på beina når ein går inn i Store scene på Black Box teater, men det er første gong eg har sett scenen dekt av teppegolv. Det er mjukt og kjennes eksklusivt. Frå tak til golv heng det tre flor i mjuke halvmåneformasjonar. Vi i publikum sit på golvet med ryggen til floret slik at publikum vert ei forlenging av dette. Florgardinene er kvite, teppegolvet er beige og materiala gjev rommet eit sobert preg. Det hender noko i hovudet i det ein vert oppfordra til å ta av seg på beina. Det er ein underdanig gest som ein kan assosiere med det å vitje heilage rom. Samstundes skapar det forventningar til korleis rommet er utforma. Amfiet er borte, lyset kjem hovudsakleg frå sentrum i rommet og det er montert vertikale lysrigger på sidene som enno ikkje tek særleg plass i det estetiske uttrykket.

Eit så enkelt rom set høge krav til lyssettinga. Når dei fem dansarane gradvis entrar rommet er det som om lyset til Martin Myrvold tek rollen som ein sjette aktør. Det blandar seg med kroppane og får skuggar til å danse på florgardinene. Dansarane er kledd i kvite enkle singlettar og shortsar designa av Milja Salovaara. Med fare for å bli makaber synest eg tekstilvalet minner om eit likklede. Det kan vere det ubleika kvite bomullsstoffet som får meg til å tenkje slik. Snittet minner om gamaldags undertøy. Det er praktisk, verdig og ikkje laga for at andre skal sjå det. Valet av klede til Salovaara er med på å gi framsyninga eit intimt og personleg preg.

Når musikken vert personleg
Dansarane kjem inn i rommet ein og ein. Dei er to menn og tre kvinner. Julie Steinjord Mjøen, Sebastian Biong, Louis Schou, Karen Elde Bøen, Rannei Grenne jobbar innan same fysiske språk, samstundes som koreografien tillét dei individuelle ferdigheitene og uttrykka å kome til overflata. Det er ingen interaksjon mellom dansarane. Dei kommuniserer heller ikkje med oss i publikum, men tvingar oss til å vri hovudet for å fylgje dei med blikket då dei stadig forsvinn ut av synsfeltet og inn bak gardinene. Frå mi plassering ser eg dei som ein evig straum av rørsler. Dei held stort sett same retning og tempoet er jamnt og lausrive frå musikken.

Lydbiletet til Terje Wessel Øverland står som ein vegg av lange tonar under oppbygginga før den munnar ut i kjende låtar av Aurora, Halie, CHVRCHES og Anna von Hausswolff. Det er som om vi lyttar til ei speleliste i ei straumeteneste. Spelelister er ofte personlege og gjerne bygd over eit tema. Kanskje er det koreograf Bente Alice Westgaard sjølv som står bak vala. Blant låtane finn vi titlar som Ugly and Vengeful, Never Say Die, Youth, Day I die, Track of time og Running to the sea. Sistnemnde er eit samarbeid mellom Susanne Sundfør og Røyksopp. Stemma til Sundfør skapar ei sakral stemning, og eg tenkjer at no er Store scene blitt eit heilagt rom. Det gav såleis meining å la skoa stå att ute. Også Kate Bush er med i lydbiletet med låta This womans work. Musikkvala og artistane tek stor plass i heilskapen og er med på å fylle rommet med visuelle referansar. Dette trer særleg i kraft for min del når anlegget speler Kate Bush og Aurora. Då er også dei til stade i rommet på eit abstrakt nivå som gjer at ein vert sitjande å assosiere. I seinare år har det blitt vanleg å nytte personlege musikkval i gravferder. Kyrkjer og andre hus der gravferder finn stad har i stor grad opna opp for bruk av populærmusikk i seremoniane og det er ikkje utenkjeleg at Susanne Sundfør eller Aurora har blitt nytta i slike høve.

Sterk dramaturgi
Dødsprosjektet verkar å vere eit personleg prosjekt. Det personlege som premiss for framsyninga vert lagt allereie i katalogteksten. Der kan vi lese eit sitat av Westgaard der ho fortel om det å føde sitt fyrste barn. «Den intensiteten som tok meg idet jeg skulle gi liv, var så ekstrem at jeg var sikker på at jeg kom til å dø.» Kjensla av å bli overmanna av ein smerte som er så intens at den kjennest livstrugande, men som i høgste grad høyrer til livet heller enn døden er likevel noko ein kan kjenne igjen om ein har fødd barn eller ikkje. Såleis vert ikkje dette eit prosjekt som handlar om Westgaard sjølv. Det vert eit prosjekt som snakkar til kvar og ein, men på eit personleg nivå. Dette er ei fin line, for i det kunsten vert intern kan den også bli ekskluderande. Kjenner eg meg ekskludert som tilskodar loggar eg av, og kunsten sluttar å vere verksam. Her hender ikkje dette. Dramaturgien tek jamnlege u-svingar, og i det ein tenkjer at det er over, vert nye verkemiddel sett i verk. Dette gjeld lyset som på eit tidspunkt skiftar kjelde frå sentrum til periferi og kastar skuggar av dansarane inn i floret omkring oss.

Eit anna døme på verksam dramaturgi er når alt fell til ro og dei tre florgardinene mister festet sitt og synkront virvlar ned bak oss. Vi kjenner eit lite vindpust og den visuelle omkalfatringa av rommet opnar eit nytt kapittel. Tittelen Dødsprosjektet resonnerer godt med tekstane frå musikken og skapar ei tydeleg tematisk ramme. Om tittelen starta som ein arbeidstittel slik det gjerne kan høyres ut, er det ein kledeleg tittel på framsyninga, for livet er eit kontinuerleg prosjekt som inneber at ein dessverre også må ta stilling til døden. Framsyninga meistrar å handsame dette temaet utan å ty til klisjéar eller legge for mange føringar for oss i publikum. Dette gjer Dødsprosjektet til ei klok og estetisk rørande oppleving.

 

Kategorier: Nytt fra andre

En gang var vi krigere

Dramatiker.no - fre, 2019-04-05 13:33

Sniktitt på Monica Isakstuens nye teaterstykke En gang var vi krigere, Dramatikkens hus kl. 14.00.

Kategorier: Nytt fra andre

Cliff A. Moustache får Oslo bys kulturpris

Scenekunst.no - fre, 2019-04-05 12:49

«Cliff A. Moustache har vært en viktig rollefigur for mange igjennom sitt mangeårige kunstneriske arbeid i Oslo og dessuten satt tydelige spor ved å prege det mangfoldige Oslo vi har sett vokse fram de 30 siste årene. Han er derfor en verdig mottaker av Oslo bys kulturpris for 2018,» står det blant annet i begrunnelsen.

Oslo bys kulturpris og kunstnerpriser deles ut av ordfører Marianne Borgen og leder for kultur- og utdanningskomiteen, Harald Nissen, i Oslo rådhus torsdag 2. mai.

Oslo bys kulturpris
Kulturprisen tildeles en person eller gruppe som gjennom lengre tid har gjort en særlig fremragende innsats innen kunst, vitenskap eller annet kulturarbeid i byens eller landets kulturliv. Prisen har vært delt ut siden 1966 og består av et diplom og 100 000 kr.

Dramatiker og teaterregissør Cliff A. Moustache tildeles Oslo bys kulturpris for 2018. Moustache er kunstnerisk leder av Nordic Black Theatre i Oslo, et teater som han selv grunnla i 1992 sammen med Jarl Solberg. Teateret vender seg til scenekunstnere og ungdom med bakgrunn fra den tredje verden.

Oslo bys kunstnerpriser
Prisene tildeles personer som i det siste eller de seneste årene har gjort en fremragende innsats innen Oslos kunstliv. Prisene ble opprettet i 1978 og består av et diplom og 50 000 kr. Mottakere av Oslo bys kunstnerpriser for 2018 er:

  • radiOrakel – verdens eldste kvinneradio. radiOrakel har i alle år hatt tilholdssted i Oslo, og har bidratt sterkt til å utdanne kvinner innen radiojournalistikk og lydteknikk.
  • Pride Art  Oslo Prides arena for kunstformidling. Pride Art er Norges største og viktigste skeive utstilling og er en viktig bidragsyter til å skape rom for alle til å leve sitt eget liv.
  • Alexandra Archetti Stølen – festivalsjef. Stølen har igjennom sitt engasjerte arbeid med festivalen Oslo World gitt byens innbyggere og tilreisende musikkopplevelser i internasjonal klasse år etter år.
  • Yousef Hadaoui – komiker. Hadaoui er en forkjemper for samfunnskritisk satire som utfordrer norske medier ved å lage humor om fordommer og religion.
  • Leif Gjerland  forfatter og historieformidler. Oslo-historikeren Gjerland har i flere år bidratt sterkt til å videreformidle Oslo-historie og har gitt tusenvis av innbyggere mulighet til å bli kjent med Oslo «på nytt».

 

Kategorier: Nytt fra andre

Teaterhuset Avant Garden skifter navn

Scenekunst.no - fre, 2019-04-05 12:35

– Vi ønsker med navneendringen å understreke at teaterhuset vi flytter inn i, skal være for flere enn dem som har funnet veien ned i kjelleren vi har vært i siden 1984. Det er også av respekt for trønderes forhold til bygget – et tradisjonsrikt hus med en lang historie for kultur som utfordrer, sier teatersjef i Rosendal Teater Per Ananiassen.

Rosendal Teater åpnet i 1921, og var kino i mange år. Fra 1993 til 2010 holdt Cinemateket og Trondheim Filmklubb til i lokalene. Nå bygges den gamle kinoen om til et moderne teaterbygg som skal inneholde to scener, en prøvesal, en café, kontorer og lagerrom. Dette er av stor betydning for teaterlivet i Trondheim.

Det er med et litt tungt hjerte den Oslo-baserte redaksjonen av Scenekunst.no registrerer at det særtrønderske ved enkle ordspill i navn forsvinner, men det er med stor glede vi ser at teatret, som ble grunnlagt i 1984 og dermed fyller 35 år i år, ikke trenger å være redd for midtlivskrisen, men vise seg som en voksen aktør i Trøndelags og Norges teaterliv.

Vi gleder oss til åpningen!

Kategorier: Nytt fra andre

Resonans!

Scenekunst.no - fre, 2019-04-05 11:48

«Den der messingskåla er det tristaste eg har sett», sier Den unge kvinna mot slutten når hun, med elskeren Baste på slep, forsøker å komme seg vekk fra det uutholdelige vakuumet som hun og mannen hennes sank inn i da de fikk barn.

Mannen sitter bare hjemme og leser og skriver bøker som ingen forlag vil ha, mens ungen ligger og sover. De får besøk av mannens foreldre, hvis atferd er en manifestasjon av den stillstanden og kjedsomheten som mannen kommer fra, men aldri har klart å befri seg fra, og som hun nå selv er fanget i. Hun blir sprø av det, og vil vekk.

Innebygd humor
– Den sikreste måten å ødelegge et kjærlighetsforhold på er å få barn, er jeg blitt fortalt gjentatte ganger gjennom åra av modnere mennesker enn meg selv. Det hindret meg selvfølgelig ikke, heldigvis. Men den spredte og mer eller mindre vedvarende latteren i salen, inkludert min egen, tyder på gjenkjennelse over en lav sko. Alt som kjennetegner Jon Fosse er på plass: langsomheten, pausene, gjentakelsene, tristessen. Den potensielle innebygde humoren i den absurdistiske kombinasjonen av disse elementene blir sjeldent eksponert. Men Natta syng sine songar fra 1997 er kanskje årets 60-årsjubilant Jon Fosse på sitt morsomste.

Det forutsetter selvsagt at potensialet utnyttes, noe det kanskje ikke ble da stykket ble satt opp på Royal Court Theatre i London i 2002: «..this wretchedly pretentious, interminably boring drama by the Norwegian dramatist Jon Fosse … The aim of this infuriating piece is presumably to make the audience experience the same emotions as the characters on stage – depression, desperation, a terrible lassitude of spirit. It certainly succeeds, but what a perverse and pointless exercise», skrev Charles Spencer i The Daily Telegraph.

Blant de fem karakterene i Natta syng sine songar er det kun elskeren som har et navn. Det synes jeg i seg selv er morsomt. Enda morsommere synes jeg det er at han heter nettopp Baste. Spør ikke hvorfor, jeg vet ikke, og vil heller ikke vite det.

Sjalusidrama
Men selvsagt er det i denne sammenhengen delvis knyttet til Ole Johan Skjelbreds inntreden et godt stykke uti forestillingsforløpet i det nitriste, mer eller mindre konstant halvmørke scenerommet. Dette etter at navnet Baste har vært nevnt gjentatte ganger i et gradvist framvoksende sjalusidrama etter at kvinnen har vært på byen. Når denne i utgangspunktet abstrakte figuren endelig materialiseres i Skjelbreds karakteristiske framtreden, komplett med nølende kroppsspråk og flakkende blikk, braker latteren løs – i hvert fall hos undertegnede.

Ett av de første ordene som kommer til meg noen minutter ut i forestillingen er «resonans». Den oppstår ved at hele det sparsomt scenograferte rommet tas i bruk. Den oppstår i avstanden mellom aktørene og i deres koreograferte, motstridende og samstemte bevegelser. Den oppstår i den liksom bakvendte lyssettingen, der aktørene beveger seg rundt i et tilnærmet mørke, under en opplyst teaterhimmel av ubrukte lysinstallasjoner. Innimellom er det kun vegguret, som selvsagt har stanset, som synes.

Dette bærer den franske regissøren Laurent Chétouanes umiskjennelige bumerke. Første gang jeg var vitne til noe han hadde ansvaret for var på Oslo International Acting Festival på KHIO i 2013. Jeg var flue på veggen under en workshop hvor de 25 deltakerne i halvannen time vandret stille rundt i rommet mellom hverandre, ispedd noen spredte, lavmælte instruksjoner fra regissøren. Ingen fysisk berøring var tillatt, noe som bare understreket den intense nærheten som oppsto, og som til slutt gjorde at en av deltakerne nærmest brøt sammen.

Nerve og resonans
Den samme nerven kan spores her, selv om det er mer avstand enn nærhet som kjennetegner relasjonene mellom karakterene. Det er den samme nerven og resonansen som gir plass til den innbakte komikken i teksten, uten at det på noe tidspunkt blir påtrengende. Besøket fra mannens tompratende foreldre, gestaltet på finstemt vis av Henrik Rafaelsen og Ågot Sendstad, er et høydepunkt som det nesten gjør vondt å se på.

Måten replikkene vektes i forhold til bevegelsene sørger for en kontrapunktisk rytmisk framdrift som tilfører det karakteristiske stillestående Jon Fosse-universet en dimensjon jeg ikke har sett i noen annen oppsetning av denne dramatikeren.

Marte Engebrigtsen som Den unge kvinna snakker monotont, nesten likegyldig, som i et slitent, gjentatt rituale: Eg held det ikkje ut lenger/ Nei eg orkar ikkje/ Vi kan ikkje leve slik som dette/ Du ligg der og les/ Du går ikkje ut/ Du gjer ikkje noko/ Ikkje har vi pengar/ Ikkje har du arbeid/ Ikkje noko/ har vi.

Innebygd felle
Det er vanskelig å høre hva hun sier, men det gjør ikke noe, for hun sier det jo igjen i ulike varianter seinere. Mannen, i Nils Golberg Mulviks skikkelse, hører det sikkert heller ikke, men det spiller ingen rolle. Han vet hva hun sier, og har nesten helt gitt opp å forsvare seg. Denne rollefiguren har imidlertid en innebygd felle, som Mulvik og Chétouane har unngått å havne i. Vi vet jo hvordan en taus, apatisk, desillusjonert, deprimert mann ser ut og agerer: Et ynkelig vesen som lusker langs veggene mens han stirrer tomt ned i bakken og snakker utydelig. Sånn ser det også ut til at mange har valgt å framstille ham i tidligere oppsetninger. Men Mulvik beveger seg normalt og snakker klart, om enn knapt. Det er fint at apatien og depresjonen ikke er malt på ham med breie strøk! Det bidrar til å gi dynamikken og bevegelsen fram mot den endelige, katastrofale konklusjonen et preg av uforutsigbarhet.

Laurent Chétouane, hvis kunstneriske løpebane må sies å utspille seg langs en tenkt Berlin Paris-akse, med Heiner Müller som et tidlig fyrtårn, er i en uttalelse på Nationaltheatrets nettside klar på at han ikke er fan av Jon Fosse og at han synes dramatikeren «gjentar seg».

Dette ser ut til å være et fruktbart utgangspunkt. Det er noe riktig i Laurent Chétouanes tilnærming til Jon Fosse, uten at det noensinne blir «korrekt».

 

 

Kategorier: Nytt fra andre