Nytt fra andre

Å telle til null (Runter auf Null)

Dramatiker.no - tor, 2018-10-25 00:55

Internasjonal premiere på Å telle til null (Runter auf Null) av Kristofer B. Grønskag ved Theaterhaus Frankfurt. Oversatt av Nelly Winterhalder. Instruksjon ved Rob Vriens.

Kategorier: Nytt fra andre

Sorgarbeid av Eirik Fauske

Dramatiker.no - tor, 2018-10-25 00:00

Tekst som inngjekk i framsyninga LIVE - Sorgarbeid.

Kategorier: Nytt fra andre

Reisen til nattens ende

Scenekunst.no - ons, 2018-10-24 12:47

På en krakk midt i rommet sitter en mann. Han resiterer et dikt. Det begynner slik: «A face becomes more beautiful/ as it says it doesn´t want to be with you/ the cemetery has trees like the memory of fires». Da er han allerede ferdig med en fjerdedel av diktet Miserable I hope you do too av Sam Riviere. Når han har kommet til slutten begynner han forfra, denne gangen med en ørliten forandring. Endringen kan være rytmisk, eller i selve teksten, det har jeg ingen bevissthet om, men den er der og sørger for at en liten del av meg alltid er med. Han, den engelske, bergensbosatte kunstneren Samuel Brzeski, har sittet der siden midnatt og skal holde på i minst to timer til. Stemmen hans viser ingen tegn til slitasje. Den flyter uanstrengt fra kilden et sted dypt nede. Hadde det ikke vært for vissheten om at det foregår andre ting parallelt på huset kunne jeg uten problemer bare blitt der. Vi befinner oss i den absolutt travleste perioden på høsten. Det foregår ting overalt, hele tida, og akkurat når jeg trenger det som mest glemmer jeg å meditere. For noen år siden ga en som står meg nær meg et kurs i zen-meditasjon i julegave. Hun syntes jeg trengte det og det hadde hun rett i. Men så kommer oktober, adrenalinet begynner å pumpe allerede før jeg våkner og jeg er i gang før jeg har stått opp. Så en dag i mørketida, da jeg tilfeldigvis er meg bevisst hva jeg ser i speilet på badet, skjønner jeg plutselig, igjen, hvorfor pusherne alltid fatter en spesiell interesse for meg på denne tida av året.

Fra sju til sju
Det er andre året på rad Black Box teater arrangerer det nattlige tolvtimerseventet Waiting for the sun. Fra sju til sju fylles rommene i teatret med forestillinger, lydinstallasjoner, musikk, samtaler og andre mer eller mindre definerbare hendelser. Etter Vegard Vinge og Ida Müllers gjennombrudd i 2009 med sin legendariske 10-20 timers versjon av Ibsens Vildanden, er natta gjennom-forestillinger blitt stadig mer utbredt. Som med alle trender er ikke begrunnelsen og forankringen i en kunstnerisk nødvendighet alltid like åpenbar. Kanskje særlig ikke for folk som har passert femti, eller som har spedbarn, eller en syk mor, eller er stressa. Jeg hører i hvert fall stadig flere beklage seg over en praksis som de føler seg tvunget inn i, ja nærmest som ofre for. Da Det Norske Teatret i 2016 satte opp den åtte timer lange Natt i verda, om Andre verdenskrig, passet teatret klokt nok på å gi publikum muligheten til å velge når på døgnet de ville se forestillingen. På Otta kulturhus tidligere i høst, under Marie Nikazm Bakken og Fredrik Floens oppsetning av Fru Inger til Østeraat, var det etablert en egen soveavdeling med madrasser, pledd og puter som man til enhver tid kunne søke tilflukt i.

Men her er det på sin plass å minne om at fenomenet ikke er av ny dato. I 1985 satte Peter Brook opp hindu-eposet Mahabharata i en ni timer lang forestilling som turnerte i årevis over store deler av verden. Wagners Nibelungen-ringen, opprinnelig skalert for fire kvelder på rad, er visstnok ofte blitt framført i en lang jafs. Og mye tyder på at de dionysiske, teatrale opprinnelsesritualene kunne pågå i flere døgn av gangen.

Ingenting å klage på, med andre ord. Så mens vi venter på det oslobaserte kunstnerfellesskapet Vandaler forenings årlige Winter solstice om to måneder, stiger vi fortrøstningsfullt inn i Black Box teaters myke mørke.

No go-zone
Foajeen her har riktignok tidligere vært en periodevis no go-zone for meg. Et sånt se og bli sett-sted fullt av flakkende blikk og et ikke-forstyrr-meg-jeg-snakker-om-noe-viktig kroppsspråk. Jeg er ikke dummere enn at jeg skjønner at denne følelsen også har noe med meg å gjøre. Samtidig har jeg øyne og ører nok til å vite at jeg ikke var aleine om den. Dette skjedde det imidlertid noe med etter at Anne-Cécile Sibué-Birkeland tiltrådte som teatersjef. Hun allierte seg med arkitektkollektivet Kollaboratoriet som har bidratt til å løse opp i de strenge strukturene og lysforholdene. Rommet er blitt mykere, vennligere, mer fleksibelt og dynamisk. Det første som slår meg når jeg ankommer er at her vil jeg gjerne være. Og det er jo ingen dårlig start. Her er myke, brede sofaer man kan synke ned i, harmoniske toner fra DJ-boksen og folka bak billettbordet og bardisken ser deg inn i øynene og vil deg bare godt.

På bakgrunn av programtekstens vektlegging av «rom der tiden oppheves» og «tilbaketrekking av fremtredende bilder» undret det meg umiddelbart at hele programmet skulle sparkes i gang av støykunstneren Lasse Marhaug. Men jeg skjønner raskt poenget: Det gir et skarpt, klart kick off for en reise gjennom natta som ender opp i den andre enden av skalaen. Inne på Store scene får vi beskjed om å ta hver vår krakk og sette oss hvor vi vil, noe som ender opp i en disiplinert og pent dandert sirkel rundt komponisten, som sitter ved et bord midt i rommet. Allerede synet av det som står på bordet inngir tillit. De beste trommeslagerne jeg vet om har en stortromme, en skarp, en hihat og kanskje et symbal i settet sitt. Mer trengs ikke. Vel vitende om at størsteparten av jobben allerede er gjort merker jeg meg likevel at Marhaug nøyer seg med en Mac, et lydkort og et lite miksebord. Hos flere støykunstnere kan det være vanskelig å skille støy fra støy. Alt sklir over i hverandre og ender til slutt opp i en grøt jeg ikke kan komme meg raskt nok ut av. Men Marhaug er en genuin komponist og musiker. Lydkildene hans er selvfølgelig ofte bearbeidet til det ugjenkjennelige. Det jeg i første omgang trodde var fuglelyder viser seg å komme fra en gitar eller et annet akustisk instrument. Mange av lydene loopes i kombinasjon med hverandre og gir rytmisk framdrift. Klare tonale partier kontrasterer det mer abstrakte, støybaserte. Det er musikalsk til fingerspissene, som Marhaug for øvrig forsiktig stadig lar kjærtegne knottene på miksebordet.

Lotusstilling
På gulvet på Lille scene sitter koreograf og performancekunstner Mette Edvardsen i lotusstilling med en mikrofon i hånda. Hun er kledd i 1960-talls«uniformen» jeans og svart, langermet polo med høy hal. Hun reflekterer poetisk over gjentakelsen og blir sånn sett en slags ideolog for Waiting for the sun. Repetisjonen er, på ulike måter, en gjennomgangsmelodi i mye av det som finner sted denne natta. Enten det dreier seg om Lasse Marhaugs loops, den franske koreografen Anne Jurens meditative, publikumsinvolverende metode eller lydkunstner Snorre Sjønøst Henriksens nostalgiske gjenoppliving av den gode, gammeldagse 1970-talls synthlyden. Verdt å legge merke til her var at en tallrik delegasjon fra Grenlandsområdet hadde møtt opp for å støtte bysbarnet Sjønøst Henriksen. I samfulle to timer fylte han og makker Lydia Ramras, under navnet Northern Drone Works, foajeen med sitt smått romantiske, til tider betagende og etter hvert litt anmassende vintage-synthkonsept, stående i silhuett med ryggen mot publikum og fronten mot Signe Tørå Karlsruds storslåtte videobilder av natur, og menneskets kamp med den. Assosiasjonene flyr tilbake til siste halvdel av 1970-tallet og David Bowies i stor grad synthbaserte LP-trilogi som ble til i den samme byen hvor Snorre Sjønøst Henriksen nå bor, Berlin. Med i repetisjonsregnskapet hører også tidligere nevnte Samuel Brzeskis fire timer lange poetiske maraton og, det siste jeg fikk med meg før jeg bega meg ut i natta og hjem under dyna: Den svenske regissøren Anders Paulins minnebaserte reise «inn i rytmen mellom alt som er og alt som ikke er». Da jeg forlot teaterbygningen på Dælenenga hadde Paulin for lenge siden satt i gang et apparatur som snurret langsomt rundt sin egen akse mens det dro noen snorer med påførte lodd etter seg og gjennom hauger av jord, som derigjennom langsomt dannet et visuelt mønster på gråpapiret som lå på bakken.

Ensomhet og fellesskap
Når jeg tenker tilbake på denne nattlige reisen og dens (vid)underlige, litt udefinerte kombinasjon av ensomhet og fellesskap er det først og fremst to ting jeg ser: Meg selv liggende på gulvet i Lille sal i en tilstand mellom søvn og skjerpet årvåkenhet. Her var det ikke nødvendig med noen separat hvileavdeling, den var integrert i hele den kunstneriske grunnstrukturen. Den andre jeg ser er Mette Edvardsen. Omringet av og akkompagnert med rytmiske repetisjoner av et strålende, lite band satt hun liksom på siden av det hele og observerte og kommenterte. Hun vred og vendte på begrepet repetisjon og minte oss på at det på svensk og fransk også betyr øving, trakk linjer tilbake i historien til folk som Tarkovskij, Dylan og The Beatles. Og overrasket stort med en finale hvor hun dro en rivende, intens solo, på munnspill.

 

 

 

Kategorier: Nytt fra andre

Hvorfor kjønn?

Scenekunst.no - tir, 2018-10-23 11:51

Ingun Bjørnsgaard Prosjekts Notes on Frailty/ En liste over ting han sa består av to selvstendige forestillinger. Notes on Frailty, et stykke med «kun kvinnelige dansere» hadde premiere allerede i 2017, mens En liste over ting han sa, et stykke med «kun mannlige dansere», hadde urpremiere på Dansens hus 19. oktober. Forestillingene beskrives å være i dialog med hverandre og programteksten forklarer at: “[dobbeltforestillingen] er en konseptuell sammenstilling av to selvstendige forestillinger som rendyrker et kvinnelig og et mannlig ensemble av dansere.”. Ordboken forteller at å rendyrke innebærer å: “dyrke frem til ren (typisk) form; la (egenskap, foreteelse e.l.) utvikle seg til eller fremtre i særlig ren og typisk form.” Hvordan finner man en ren form for noe mannlig og kvinnelig, og kanskje enda mer mystisk, hva er en typisk form for et ensemble?

Kjønnssammensetningen i denne dobbeltforestillingen er åpenbart viktig for Bjørnsgaard, ettersom man møter formuleringer som at: “Det er første gang siden koreografens tidlige verk på 1990-tallet, som Sleeping Beauty (1994) og Jomfruer i norsk landskap (1994), at hun igjen jobber med bare kvinner i ensemblet.” og at: “Dette er Ingun Bjørnsgaard Prosjekts første forestilling med kun mannlige dansere.” Formuleringene gir oss faktaopplysninger om det biologiske kjønnet på danserne, men det er ikke selvforklarende hvorfor det er av betydning.

Fra informasjonen i programmet presenteres publikum med en dualitet mellom mann, kvinne og maskulinitet og femininitet. Maskulinitet og femininitet har, ifølge programmet, blitt utforsket på tvers av kjønn, men på scenen er det tydelig at kvinnene trekker mer på det man typisk vil betrakte som noe feminint mens mennene drar mer mot det maskuline. Kanskje er det nettopp dette som menes med å rendyrke – for dette kan leses som en rendyrking av kjønnsstereotypier.

Skjørt i skjørt
Danserne Marianne Haugli, Katja Schia, Guro Nagelhus Schia og Catharina Vehre Gresslien, akkompagneres i Notes on Frailty av musiker og komponist Christian Wallumrød. Wallumrød sitter på scenen inne i noe som ligner et radiostudio. Noen bord og stoler, som ser ut til å ha blitt tatt rett ut fra Gardermoen, skaper atmosfæren av en flyplass, en venteplass, der det som kan virke som fire Ibsenske Noraer snubler og snubler, men aldri finner døra. Isteden glir de inn og ut av draperiet der Wallumrød sitter. De etablerer etter hvert sine karakterer, den ene er nølende, den andre egenrådig, den tredje er klumsete og den siste er mer bardus og brå i bevegelsene. Spillet og dynamikken mellom utøverne står sentralt, men det er noe som ikke helt fungerer, som om de ikke får nok inspirasjon av hverandre og at de derfor har for mye dødtid å fylle.

Ofte danser de på en påtatt klumsete måte. Programteksten forteller at: “Utøverne både balanserer og snubler langs den fine linjen mellom menneskelig skjønnhet og skrøpelighet”, noe som blir bokstavelig fordi danserne på scenen faktisk konstant snubler i sine egne ben,Programteksten blir også iblant for bokstavelig, som at: “Utøverne både balanserer og snubler langs den fine linjen mellom menneskelig skjønnhet og skrøpelighet”, i kombinasjon med at danserne faktisk konstant snubler i sine egne ben, som om føttene var for store for dem. Det er frustrerende å se på at koreografien svekker deres evner til å holde balansen. I flere av scenene har noen av danserne en merkelig pikeaktig sjargong slik som når de engasjerer seg i en slags hoppekonkurranse over flyplass-stolene. De dytter hverandre bort, hopper, ruller og står med ben opp til øret på stolene, mens de ser triumferende på publikum. Selv om det føles som jeg burde le, oppleves det for barnslig til at jeg får lyst. Danserne har fine kvaliteter, men forestillingen mangler en tydelig retning og en interessevekkende behandling av kjønnsroller. Bevegelsene gjentas og gjentas og stykket ender opp med å stå på stedet hvil.

En liste over ting han sa. Scenografi og kostymer: Thomas Björk. Lysdesign: Tilo Hahn. Foto: Tale Hendnes

En liste over ting han sa
Scenografien skaper en visuell bro mellom de to forestillingene, I “kvinnestykket” ser vi flyplass-stoler og en slank søppelkasse, mens det i “herrestykket” står en stor parkbenk med bord og store, blå søppelkasser som gir assosiasjoner til et industrielt arbeidslandskap. Det er som om vi i En liste over ting han sa, får se den mer røffe, maskuline versjonen av scenografien i den første forestillingen. Danserne Erik Rulin, Matias Rønningen, Vebjørn Sundby, Ludvig Daae akkompagneres også av livemusikk, denne gangen vakkert spilt på flygel av musiker Simon Røttingen. Til tross for min skepsis til forestillingens konsept rundt kjønn, er det noe ved den siste forestillingen som overvinner den. I motsetning til Notes on Frailty får danserne her bevege seg med selvsikkerhet og intensjon. De snubler ikke, de er myndige og de skjelver ikke på høyhælte sko.

Danserne relaterer seg konstant til hverandre, som i et symbiotisk forhold, med blikk, bevegelser og timing. Det mest interessante møtet oppsto i en duett mellom Daae og Rulin. Rulins litt kantete og arbeidsomme bevegelsesmåte i møte med Daaes grasiøse integritet og sans for timing, utgjorde en magisk kombinasjon. Små detaljer som måten danserne tørket nesen eller fikset på klærne sine ga en følelse av at de ikke var like bundet til sine karakterer som i Notes on Frailty. Det var også lettere å trekke på smilebåndet. På et tidspunkt kledde danserne av seg for så å danse i bare overkropper. Det haneaktige maskuline ved denne handlingen skapte en komisk effekt. Er det vanskeligere å se det komiske i det feminine uttrykket? I så fall er det kanskje fordi det er lettere å få øye på det performative ved et feminint uttrykk, fordi det forbindes med kvinnen som «den andre», mens det maskuline er mindre synlig fordi det, i kraft av å være forbundet med mannen, lettere passerer som normen.

Min opplevelse av Notes on Frailty som mer «tilgjort» kan også skyldes at forestillingen trekker på en 50-talls ikonografi, der dansernes feminine bevegelser og kledsel er datert og står i kontrast til nåtiden, mens En liste over ting han sa plasserer seg stilmessig i vår egen tid. Dialogen mellom verkene går slik sett gjennom en reise i både tid og rom. Det kunne vært interessant å utforske kjønnsroller i en form for tidsreise, men her behandles verken kjønn eller generasjonsforskjeller tydelig nok.

Fra et utydelig, nesten primært utgangspunkt, hvor tanken virker til å være å “teste ut” hva kvinnelige og mannlige ensembler gjør, ender Notes on Frailty/ En liste over ting han med en tydelig og tradisjonell ramme for å betrakte kjønn som tema. Det beste ved forestillingene ligger ikke i behandlingen av kjønn, men i dansernes prestasjoner og relasjoner til hverandre.

Kategorier: Nytt fra andre

Verdalslaboratoriet 2019

Dramatiker.no - tir, 2018-10-23 10:27

Søknadsfrist for stipend og deltakelse 15.november 2018

Skuespillerutdanningen ved Nord universitet deler ut kunstfaglige forskningsstipend. Stipendet skal gi mulighet til å utforske dramaturgi, karakterutvikling og visuelle utrykk for film, sammen med avgangsstudentene ved skuespillerutdanningen.

Det deles ut stipender til;

  • 3 dramatikere/manusforfattere à kr. 36.000
  • 3 regissører à kr. 45.000
  • 3 filmfotografer à kr. 27.000.

I tillegg til stipendet vil reise, og overnatting på Verdal hotell med frokost inkludert, være dekket.

Laboratoriet i sin helhet foregår i fem uker. I 2019 fra mandag 7. januar til fredag 8. februar.

Dramatikerne/manusforfatterne er med i de fire første ukene, fra 7. januar til 1.februar. Regissørene er med i hele perioden, fra 7. januar til 8.februar. Fotografene fra er med i de tre siste ukene, fra 21. januar til 8.februar.

Laboratoriet er en utforskning av det kollektivt skapende, i filmformatet.

Det tas utgangspunkt i utdanningens lange erfaring med ensemblet som form for kunstnerisk samarbeid. Deltakerne får en innføring i dette, og ulike tilnærminger for karakterutvikling. Deltakerne i laboratoriet jobber videre i grupper, bestående av dramatiker, regissør, fotograf og skuespillere. Gruppen står fritt til å utvikle prosjektet innenfor de tilgjengelige rammene laboratoriet gir under laboratorieperioden.

Arbeidet vil avsluttes med filmopptak den siste uken av laboratoriet.

Søkerne må kunne vise til profesjonell erfaring innen det fagfeltet stipendet søkes i.

Søknaden med begrunnelse og CV sendes innen 15. november til
ragnalindboe@hotmail.com

Søkere og mulige gruppesammensetninger blir vurdert etter hvert som søknadene kommer inn, så søk gjerne før frist om mulig. Endelig gruppesammensetning vil bli satt først etter at alle søknader er inne.

Kategorier: Nytt fra andre

Nordic Black Xpress husløse

Scenekunst.no - tir, 2018-10-23 08:58

Nordic Black Xpress er skuespillerutdanningen til Nordic Black Theatre. I mange år holdt de til rett ved siden av Parkteatret, men da teatret flyttet derfra i 2001 flyttet skolen inn i lokaler på Slurpen.

Slurpen er det gamle felleskjøkkenet til Lakkegata skole, men har siden 1980-tallet vært brukt til kulturformål.  Ifølge Jarl Solberg, daglig leder ved Nordic Black Theatre, har lokalene vært svært slitte og rufsete, men de har fungert ypperlig til deres formål. Det er ikke mange andre leietakere det hadde vært egnet for. Avtalen de har hatt med Grünerløkka bydel har vært meget god, og han understreker at de har hatt et nært forhold til bydelen som har jobbet på lag med dem siden 1990-tallet.  Som leietakere har de bare betalt 3000 kroner i måneden, en avtale som på tross av rufsete lokaler må betegnes som veldig god. I praksis har dette også betydd at Grünerløkka bydel har vært en økonomisk bidragsyter til Nordic Black Xpress.

For litt over ett år siden ble de fortalt at Slurpen skulle pusses opp og gjøres til et community house.  I november 2017 la Rødt frem et forslag i bydelsutvalget der de ba om at bydelen trakk tilbake oppsigelsen av leieavtalen, men svaret har vært at det ikke vil være mulig for bydelen å realisere bydelshuset med Nordic Black Xpress som leietakere. De henviser også til at Nordic Black Theatre har lokaler i Caféteatret på Grønland, men dette er en cafe og et teater, ikke egnet til undervisningsformål.

 Uten noen videre dialog ble skolen fortalt at de måtte flytte ut kommende skoleår. Solberg understreker at det har vært et helt vanlig leieforhold mellom Nordic Black Xpress og Grünerløkka bydel. Det betyr at bydelen har hatt rett til å si opp den leieavtalen, men at det er synd fordi skolen kunne tilføre en god del også til dette ”community house” som kultur- og mangfoldsambassadør. Bydelen har brukt som argument at ingen av elevene ved skolen bor i bydelen, men det betyr ikke at de ikke kan tilføre bydelen noe. Nordic Black Xpress føler også at bydelen i liten grad har kommet dem i møte for å finne løsninger. Solberg sier at de gjerne kunne betalt høyere husleie hvis det hadde vært aktuelt, men bydelen ba aldri om det. De ble bare fortalt at de måtte flytte.

 I dag holder skolen hovedsakelig til i Trafoen på Tøyen. Det er de fornøyde med selv om det ikke gir den tilhørigheten som var da de hadde fast tilholdssted på Slurpen. De er også spent på hva som skjer med det gamle botsfengselet på Grønland som mange håper skal bli kulturhus gjennom aksjonen Slipp botsen fri.  Dersom det går som ønsket er det tenkt at det skal bli plass til Nordic Black Xpress der.

Ellen Oldereid, Bydelsdirektør i Bydel Grünerløkka kjenner seg ikke igjen i at Nordic Black Xpress er blitt kastet ut av Slurpen. På spørsmål om hvorfor Nordic Black Xpress har måttet flytte svarer hun:

”Nordic Black Theatre  har hatt en gunstig leieavtale med bydelen i flere år. Bakgrunnen for at de måtte flytte er at vi bestemte at vi skulle endre bruken av Slurpen, til et samfunnshus. Bydelen har hatt flere møter med ledelsen av teateret der vi informerte om prosessen. Vi ga Nordic Black ett års varsel om at de måtte finne et nytt sted å være. 

 Vi ønsker et bredt tilbud med varierte aktiviteter på Slurpen.  Lokalbefolkningen skal være med på å bestemme hva huset skal brukes til. Innbyggere i bydelen, organisasjoner og foreninger kan låne lokaler, så fremt de skaper gratis og åpne aktiviteter som involverer lokalbefolkningen.  Nordic Black  er velkommen til å lage aktivitet her med de samme betingelsene. Bydel Grünerløkka er en bydel der mange bor trangt, og det er behov for et samfunnshus der befolkningen kan skape aktivitet.”

 

Normal 0 21 false false false NO-BOK JA X-NONE /* Style Definitions */
table.MsoNormalTable
{mso-style-name:"Vanlig tabell";
mso-tstyle-rowband-size:0;
mso-tstyle-colband-size:0;
mso-style-noshow:yes;
mso-style-priority:99;
mso-style-parent:"";
mso-padding-alt:0cm 5.4pt 0cm 5.4pt;
mso-para-margin:0cm;
mso-para-margin-bottom:.0001pt;
mso-pagination:widow-orphan;
font-size:12.0pt;
font-family:Cambria;
mso-ascii-font-family:Cambria;
mso-ascii-theme-font:minor-latin;
mso-hansi-font-family:Cambria;
mso-hansi-theme-font:minor-latin;}

Kategorier: Nytt fra andre

Opprørsskolen

Dramatiker.no - tir, 2018-10-23 00:53

Opprørsskolen av Elsa Kvamme, premiere NRK1 kl. 21:20

Kategorier: Nytt fra andre

Bestefarstolen av Marta Huglen Revheim

Dramatiker.no - tir, 2018-10-23 00:00

Et nytt manuskript i MANUSBANKEN.

Kategorier: Nytt fra andre

Kathrine Nedrejord

Dramatiker.no - man, 2018-10-22 14:17

– De franske ordene som er med meg mest i Norge, er visst utbrudd à la «Oh la la la» fordi jeg synes det har mer futt i seg enn «oi sann».

Kathrine Nedrejord. Foto: Kari Live Rønningen

KATHRINE NEDREJORD

Født 1987, bor i Paris

Hva holder du på med nå?

Jeg oversetter et teaterstykke til norsk og gjør meg klar til verksted på Dramatikkens hus fra onsdag med stykket Understrømmer som jeg har skrevet.

Hvordan ser arbeidsplassen din ut?

En bunke med bøker og den bærbare maskinen. Veldig mobilt, for jeg foretrekker å komme meg ut av leiligheta mi for å jobbe. Jeg drar som regel til nasjonalbiblioteket her i Paris, der er det mange fine lesesalsplasser hvor jeg kan sitte i timevis.

Din største kunstopplevelse?

Det er umulig å si. Det er umulig å sammenligne en teateropplevelse med en leseopplevelse. Men jeg kan jo si at det å oppdage Prosessen i bokhylla hjemme da jeg var rundt femten og trodde det var snakk om en umulig klassiker, for så å bli sugd inn i en tekst full av humor og underfundig dramatikk, det var en stor opplevelse. Det var også en stor opplevelse første gang jeg kom over og leste Dødsvariasjonar av Jon Fosse. Det åpna min forståelse av hva dramatikk kunne være. Eller da jeg så en ballettversjon av Romeo og Julie på sjuende balkong, absolutt bakerst på operaen i Nice under en skoletur dit som syttenåring. At jeg på tross av den elendige plasseringa, kjente dansen på kroppen og levde meg inn i så stor grad, var stort. Jeg ser jo nå at alle disse nevnte opplevelsene kom i tenårene, så det har nok mye å gjøre med tidspunktet de dukka opp på.

Hvilket ord mangler i den norske ordboken?

Jeg synes stort sett at jeg finner det jeg trenger, men siden jeg snakker mest fransk i hverdagen, i alle fall så lenge jeg befinner meg i Paris, så hender det at jeg savner en norsk ekvivalent til enkelte ord og uttrykk. Men leiter jeg litt, så finner jeg det som regel. De franske ordene som er med meg mest i Norge, er visst utbrudd à la «Oh la la la» fordi jeg synes det har mer futt i seg enn «oi sann». Men nei, jeg synes det norske språket er rikt og også at det er gode muligheter for å lage seg nye ord når det behøves.

Hvilket medlem går pinnen til?

Jeg sender den videre til gode Rawdna Carita Eira, som har gjort mye for å løfte samisk dramatikk.

Kategorier: Nytt fra andre

Sterke stemmer

Scenekunst.no - man, 2018-10-22 13:49

«Hvis du trenger ingen, kan jeg være ingen (….) Hvis du er brent kan jeg være aske (…) La meg være refrenget som kommer om igjen.»

Det er fredag kveld og Jeaninne Masika Lukusa sitter aleine på en stol i det gamle bankhvelvet på kulturhuset Sentralen i Oslo og liksom tenker fram et kjærlighetsbrev. Eller noe som kunne vært det. Snarere er det vel en innvendig monolog, en henvendelse til et menneske som verken hører eller ser hvem hun er og hva hun tenker. Stemmen hennes er lys, lavmælt og skjør, som om personen den kommer fra er klar til å backe ut når som helst straks den hun hemmelig henvender seg til gjør mine til å foreta seg noe.

Lukusa er 23 år gammel og en av etter hvert mange som har steget fram fra noe som synes som en utømmelig kilde av skaperkraft og uttrykksbehov innen rammene av prosjektet Tekstlab, som med årets festival markerer sitt tiårsjubileum.

De små prosjektene
Timingen var bra. 2008 ble markert som det offisielle mangfoldsåret i Norge og Tekstlab var et synlig svar på det. Men organisasjonen ble på sett og vis også til i protest mot de dominerende strukturene og tankegangene innen fri norsk scenekunst. – Som scenekunstkonsulent i Kulturrådet hadde jeg sett en strøm av gode prosjekter som vi ikke fant plass til, sa initiativtaker og kunstnerisk leder Shanti Bramachari da jeg intervjuet henne for dramatiker.no for to år siden. – De store gruppene tok en stadig større del av kaka og det ble tilsvarende mindre igjen til de små og gode prosjektene som dermed ikke fikk mulighet til å komme i gang.

Tekstlab er sentrert rundt en tankegang hvor prosessen står mer sentralt enn sluttresultatet, på en ikke-hierarkisk måte. Denne laboratorietankegangen hadde Bramachari med seg fra England hvor hun jobbet med å utvikle ny scenetekst blant annet på The National Theatre. Dette fordrer aktiv oppsøkende virksomhet i miljøer som ikke har prosjektbeskrivelsen som sitt primære verktøy, som ikke sitter hjemme i splendid isolation og skriver, men som gjerne skaper materialet sitt i en prosess på gulvet. Ungdom på skoler, i bibliotek og asylmottak kan komme med en tekst, eller bare en idé og møte en av Tekstlabs veiledere og utvikle prosjektet. På den måten blir opptil tusen tekster i året klekket ut. Men Tekstlab har flere fora tilpasset ulike nivåer og aldersgrupper. Innenfor rammene av programmet Inkubator får både unge og etablerte scenekunstnere fordype seg i utvikling av scenetekst over lengre tid, tekster som kanskje for første gang ble presentert som løse ideer under vingene til Tekstlab Scratch. Flere av disse prosjektene ble vist under årets festival som, foruten Sentralen, fant sted på Dramatikkens hus, biblioteket på Tøyen og Nordic Black Theatre. Her ble det arrangert laboratorium på biblioteket for barn mellom ti og femten, hiphop-jam, samtaler, workshops og ti-femten ulike visninger av individuelle arbeider som alle er under utvikling i regi av Tekstlab.

Prosjekt-i-utvikling
På Sentralen går monologen til Jeaninne Masika Lukusa mot slutten og hun forlater scenen uten å ta applaus. Det gjør meg alltid glad når det en sjelden gang skjer, som resultat av et bevisst kunstnerisk valg. Og det passet godt. Hun gikk liksom av toget og lot oss andre reise videre.

Et døgn seinere sitter tre slitne kunstnere i hver sin stol på scenen på Dramatikkens hus og blir intervjuet av Bjørn Enes fra Memoar, en ideell organisasjon for muntlig fortellerkultur. Hanna Filomen Mjåvatn, Hilde Hannah Buvik og Ali Djabbary er alle etablerte scenekunstnere med hvert sitt markante uttrykk. Gjennom dagen og kvelden har de presentert hvert sitt prosjekt-i-utvikling med utgangspunkt i egne liv.

Mjåvatn har i forkant av sin visning av Å hete Mary, egentlig delt ut konvolutter inneholdende tynne remser med rare spørsmål som publikum kan stille til henne, hvis de vil. Hvis ikke kan de stille selvvalgte spørsmål. Eller holde kjeft. «Noen ganger fremmed?», låter ett av dem. Og: «Er du en god mor?», «Hvem du er?», «Hvordan vet du at du velger fritt?». På lappen min står det «Turte du å spørre etter det du trengte?», men jeg kom aldri så langt som til å stille spørsmålet. Hun svarer i form av verbale fragmenter, med påbegynte, uavslutta bevegelser og forbipasserende lyder skrudd fram av henne selv via et lite miksebord som står på scenegulvet. Noen remser med gul tape, som publikum har hjulpet henne med å feste til gulvet, danner en slags ramme for hennes bevegelser.

Det henger liksom ikke på greip og i et øyeblikk lurer jeg på om hun bare driver med oss, men jeg skjønner snart at det hele er en avspeiling av livet til et barn som blir revet vekk fra sin opprinnelse og plassert hos fremmede mennesker i et fremmed land. Noen ganger er det som om hun får tak i en flik av noe og er i ferd med å forstå sammenhenger og forløses som menneske, men så er det som om det glipper igjen og hun må begynne forfra. Det er sterkt og rørende, men vi får ikke lov å hvile i det, for snart kommer det opp et nytt spørsmål som skal vris og vendes på. Det gir en følelse av at denne happeningen kan vare hvor lenge som helst. Av og til får man følelsen av at et såkalt work in progress er en del av arbeidets identitet og bare må få lov å fortsette å være det.

Feil side av feil side
Hanna Filomen Mjåvatn leder prosjektet Tekstlab Unge Stemmer sammen med Shanti Brahmachari og Hilde Hannah Buvik. Sistnevnte bruker i Ryggsekken – du kan ikke følge meg hjem det klassiske fortellerteatret som form i sin beretning om oppveksten på feil side av feil side av jernbanelinja, som antydes i et bilde på bakveggen som eneste scenografiske ingrediens. Der Mjåvatn gestalter det ugripelige ved sin livsreise er Buvik veldig klar og artikulert. Det handler om å vokse opp i det hun etter hvert innser er, og blir sett som, selve slummen og hva det gjør med en, om avtrykkene det setter i sinnet og som man aldri blir kvitt. Men sånn sett dreier også hennes fortelling seg rundt det ikke å kunne gripe og ta kommandoen i sitt eget liv, om ikke å skjønne kodene. Om å ende opp med å ta med alt for mye til spleiselaget, for sikkerhets skyld, fordi hun ikke har peiling på hva som er «passe». Etter en åpning hvor hun står og vasker scenegulvet, for sikkerhets skyld, og sender rundt enorme mengder med ulike typer sjokolade med forsikringer om at det bare er å spørre hvis det ikke skulle være nok, stuper hun inn i det verbale og holder seg der resten av visningen. Det er allerede langt på vei på plass. Det er rytme og framdrift i fortellingen, men jeg skulle gjerne ha sett litt mer av det performative elementet som satte tonen for det hele, men som aldri kom tilbake.

– Og sånn kunne jeg sikkert fortsatt til i morgen uten å vite hva jeg holder på med, utbryter

Ali Djabbary etter å ha virret lenge på gulvet rundt en stor reflekterende flate med ris som han har bearbeidet og tegnet i. Resultatet kommer til syne projisert på veggen som abstrakte former og figurer. Han har vært medlem av Verdensteatret siden 2000, noe som kommer til syne i den grunnleggende holdningen om å stole på at den kunstneriske prosessen fører deg dit du skal. Sånn sett ser han seg selv mer som performancekunstner enn som skuespiller eller teatermaker. Djabbarys reise var, og er, flyktningens. Han viste her sitt pågående arbeid med del tre av trilogien Ferdaminne, som omhandler ankomsten til og de første årene i Norge. Del to, om mellomlandingen i Tyskland, ble ferdigstilt i fjor og har også vært på turné i Den kulturelle skolesekken. Del en om Iran, som han flyktet fra på 1980-tallet, vil avslutte det hele en gang i framtida og ser ut til å bli den vanskeligste å gi seg i kast med. – Jeg husker det stort sett som lyder. Mye grining, forteller han etter visningen.

Radio Yalla
Arbeidet med å skape bilder ut av risen, som i sin tur fungerer som lerret for gamle fotografier, akkompagneres av små anekdoter og lydopptak med mennesker som har hatt med Ali Djabbary å gjøre etter ankomsten til Norge. Hans bakgrunn som komiker i radioprogrammet Radio Yalla er tilstedeværende som en mer eller mindre vedvarende undertone. Men teorien hans om at en norsk høyfjellshotellbransje i krise ble reddet av de mange flyktningene som ble innkvartert der skal man ikke se bort fra at det er noe i. Spenningen i møtet mellom det dokumentariske og det kunstneriske, sammen med den humørfylte lettheten han presenterer det hele med, har allerede gitt prosjektet et særpreg som jeg ikke har sett noe som likner på.

Disse tre prosjektene er spennende manifestasjoner av det helt spesielle ved den virksomheten som Tekstlab driver med. Og strengt tatt bare toppen av isfjellet. Det er noe duggfriskt og nytt over det ti år gamle prosjektet som fortsatt synes å ha et utømmelig potensial for videreutvikling, for eksempel når det gjelder det kollektive. De aller fleste prosjektene synes å ta utgangspunkt i enkeltindividene og deres arbeid med egen identitet. Og selv om det ligger en kollektiv bevissthet bak de enkelte historiene kom den kollektive ånden på festivalen best til syne i tilstedeværelsen av og innsatsen til de mange frivillige rundt omkring på de ulike arenaene. Og ikke minst i det livlige «tekstbadet» lørdag formiddag under tittelen Kunst som politikk. Det var et dynamisk, internasjonalt møte mellom fire sterke kvinner, Barbara Santos fra det legendariske Theatre of the oppressed i Brasil, engelske Chrissie Tiller som er dypt involvert i deltakende og samarbeidende kunstpraksiser, skuespiller, skribent og slam-poet Hannah Wozene Kvam og festivalsjef Shanti Brahmachari. Fellesnevneren var et både kompromissløst, reflektert og humørfylt forhold til tilstedeværelsen av kjønn, klasse og etnisitet innen scenekunsten.

 

 

 

Kategorier: Nytt fra andre

Sosialsurrealisme

Scenekunst.no - man, 2018-10-22 11:02

Det hender jeg blir lei av å gå på teater. Det må være greit innimellom, tenker jeg, å føle det sånn når man er på jobb når man går på teater. Allikevel er det lite som er så behagelig som å synke tilbake i setet sitt, kjenne på forventningene, bli kommunisert med og til, og i mørket gi seg hen til analysen. Det er derfor jeg har store forventninger til tittelen Tusen takk teater. For jeg er blitt en sånn kritiker som ikke applauderer mer enn strengt tatt nødvendig, og helst vil gå ut når det er slutt. Kanskje skulle jeg nå få være med på en ordentlig takksigelse og kjenne at teatret og jeg, til tross for avstanden mellom oss, kunne forenes i denne takknemligheten, i avhengighetsforholdet mellom kritiker og kunst. Det lå jo der så åpent i tittelen.

Dystopisk gotikk
Inne på scenen er det bygget en liten kube av en scene med åpne vegger. Kostymer og scenografi, gjort av Katrin Bombe, ligner en blanding av Downton Abbey og A Handmaid’s Tale, en blanding av sen 1800-tall og dystopi, men også med tydelig gotisk inspirasjon som styrkes av at alt er sort og snirklete. Senere tar de fem karakterene i like, sorte kniplingskjoler på seg noen hodeplagg som minner om en blanding av svømmeføtter og yuccapalmer, noe som gir det visuelle uttrykket enda mer preg av dystopi og science fiction.

Innledningsvis beveger karakterene seg sakte rundt til akkompagnement av Vivaldis De fire årstider rekomponert av Max Richter. Det gir et preg av stumfilm, og selv om kniplingskjoler og stumfilm ikke tilhører samme historiske periode, gir det et glatt slør av kostymedrama og nostalgi. Det er hele tiden overskuddsbasert på grensen til surrealistisk og meningsløst, men med en klar og slående estetisk ramme som ikke ligner noe jeg har sett før. Dette gjør at de kunstneriske valgene føles tydelige, og ikke minst lovende. På bakveggen på den lille kubescenen projiseres skrift som forteller oss at dette er teater og at det ikke under noen omstendigheter vil forekomme henvisninger fra skuespillerne til tilskuerne i løpet av forestillingen, og hvis det mot formodning skulle skje må ikke publikum svare, for det skal ikke skje, og da skal det avsluttes øyeblikkelig. Jeg humrer. For profesjonelle publikummere som meg er umotivert publikumsinvolvering det verste som finnes, det vet jo de som lager teater også. Her bryter de på en måte ned skillet mellom scene og sal mens de samtidig lover oss dyrt og hellig at de aldri skal tråkke over det nærmest hellige skillet vi klinger oss til som om det var livet.

Hvor er teatret?
Teksten til Tusen takk teater er skrevet av Marco Reinertsen. Et googlesøk plasserer ham som skribent i Natt&Dag, og med et tidligere samarbeidsprosjekt med regissør Angelina Stojčevska, Strategier for en lysere fremtid på Nationaltheatret i 2015. Det er allikevel ikke mye som tyder på bred erfaring fra teatermediet. Når skuespillerne etter innledningen begynner å snakke blir jeg umiddelbart overrasket over hvor litterært det er. Ikke bare er teksten litterær i form, men det er også først litteraturen selv som er tema. Det handler om de som har lyst til å skrive romaner, og den surrealistiske og humoristiske stilen gir oss et lett gjenkjennelig bilde av bloggere eller såkalte influencere. Det er festlig. De snakker om å skrive bøker om flyktninger fra Syria og om reiser til Jamaica som viser seg bare å være et opphold inni en boks som er malt rød, grønn og svart. De går over i en sekvens som skal forklare hvorfor nazisme ikke er en bra ideologi. Det er også festlig. Vi få slanketips og andre lister til selvrealisering. Det er også festlig. Innimellom beveger det seg helt over i ren surrealisme, men det holdes hele tiden nært det vi i publikum kjenner. Det er et så klart middelklassepreg på humoren at jeg etter hvert føler det litt beklemmende. Det er ikke en harselering med den teatergående middelklassen, men fra et middelklasseperspektiv. Når det er snakk om å stå i køen på Burger King, så er det noe med middelklassen selv ikke tror at det er de som blir kastet ut av Burger King. Kanskje treffer dette litt for nært der jeg sitter i publikum som en slags sur middelklasseklisjé og lurer på hvor de teatrale virkemidlene blir av, men humoren føles til slutt for intern.

Skuespillere
Etter hvert blir det som om den strenge rammen for utførelsen med det begrensede spillerommet, skarpe visuelle uttrykket og tungvinte kostymer, og den surrealistiske litterære teksten, beveger seg i hver sin retning. Scenens avgrensning og kostymene gir skuespillerne lite annet å spille på enn teksten selv. Spillet er forovervendt og åpent, og selv om det skorter litt på diksjonen innimellom, så er det med et klart kommunikativt formål. Det er allikevel som om regien ikke har gitt skuespillerne noe særlig handlingsrom, og sett bort fra ett klart unntak mot slutten der Renate Reinsve på glimrende vis spiller ut en scene om at hun skal bli Europas største søppelsamler mens hun faller over alle rekvisitter, føles spillestilen litt for tilbakeholden.

Tusen takk teater er morsom, men ikke så morsom at humoren kan legitimere hele forestillingens motivasjon. Det er rett og slett ikke morsomt nok. Helt mot slutten annonseres det at det er billettkontroll, skuespillerne går mot publikum og ber om å få se billettene. Dette er første gang den fjerde veggen brytes, og på surrealistisk vis bringer de hverdagssituasjoner inn i en teatral ramme, henviser til innledningens oppmaning om ikke å svare hvis vi blir snakket til, og leker med teatrets virkemidler. Det ble dessverre litt for lite litt for sent.

Kategorier: Nytt fra andre

VIKINGANE, sesong 1 av Jonas Torgersen

Dramatiker.no - man, 2018-10-22 00:00

Et nytt manuskript i MANUSBANKEN.

Kategorier: Nytt fra andre

Dekonstruksjon: The Office – Dinner Party

Dramatiker.no - fre, 2018-10-19 13:52

Podcast: Manusforfatterne David Skaufjord og Anders Fagerholt bryter ned en av de mest meritterte humorepisodene på TV de siste 10 årene, det Virginia Woolf-inspirerte middagsselskapet fra The Office, og ser på hvilke fortellergrep som brukes!

 

Kategorier: Nytt fra andre

Dekonstruksjon: The Office – Dinner Party

Dramatiker.no - fre, 2018-10-19 13:52

Podcast: Manusforfatterne David Skaufjord og Anders Fagerholt bryter ned en av de mest meritterte humorepisodene på TV de siste 10 årene, det Virginia Woolf-inspirerte middagsselskapet fra The Office, og ser på hvilke fortellergrep som brukes!

 

Kategorier: Nytt fra andre

KuToppen

Dramatiker.no - fre, 2018-10-19 00:10

Kinopremiere på KuToppen, av Anne Elvedal (manus)

Kategorier: Nytt fra andre

KuToppen

Dramatiker.no - fre, 2018-10-19 00:10

Kinopremiere på KuToppen, av Anne Elvedal (manus)

Kategorier: Nytt fra andre

Kunsten å krysse grenser

Scenekunst.no - tor, 2018-10-18 10:27

Annabelle Bonnéry er opptatt av potensialet som finnes i å utforske, krysse grenser og samarbeide på tvers av kunstfelt. I dette intervjuet med forteller hun om sine planer for den videre driften av Norges nasjonale kompani for samtidsdans.

1.august i år begynte hun i stillingen som kunstnerisk leder for Carte Blanche. Bak seg har hun en lang karriere som utøver med omfattende internasjonal turnévirksomhet, en rekke egne forestillinger gjennom kompaniet Compagnie Lanabel som hun startet i samarbeid med billedkunstner François Deneulin, og et engasjement som prøveleder for Carte Blanche fra 2011-2014. Årene som utøver har ikke bare resultert i flere samarbeid med kunstnere fra andre felt, men også med en kokk og en gruppe forskere. Det virker på ingen måte selvfølgelig at Bonnéry skulle ende opp i Bergen. Hvorfor ble det slik og hvilke planer har hun for den kunstneriske utviklingen av Carte Blanche?

Gratulerer med ny jobb som kunstnerisk leder for Carte Blanche. Du begynte i jobben 1.august. Hvordan har den første tiden vært?

– Tusen takk, det har vært veldig bra. Det er en ære for meg å få være kunstnerisk leder av dette kompaniet! Det som er bra er at vi har hatt en overlappingsperiode nå. Det betyr at jeg har hatt tid til å arbeide med den tidligere kunstneriske lederen, Hooman Sharifi, før 1.august. Jeg har også god kjennskap til kompaniet fra før siden jeg var ansatt som prøveleder i tre år under kunstnerisk ledelse av Bruno Heynderickx, fra 2011-2014. Etter at jeg forlot Carte Blanche har jeg fulgt dem, og da de var på turné kom jeg for å se forestillingene. Man kan gjerne si at jeg allerede har en slags innsidefølelse siden jeg også har reist til Bergen hver måned det siste året for å jobbe med teamet. Offisielt var 1.august min første arbeidsdag, men jeg har hatt tid på forhånd til å sette meg inn i jobben, litt etter litt.

Du begynte den kunstneriske karrieren din som danser i Spania med den katalanske koreografen Ramon Oller. Kan du fortelle meg mer om når, hvorfor og hvordan du begynte å jobbe profesjonelt med dans?

– Jeg studerte dans og vitenskap samtidig og var veldig interessert i begge deler. Men i likhet med mesteparten av det som har skjedd i livet mitt, tror jeg årsaken til at jeg ble danser er et resultat av ulike møter underveis. I utgangspunktet ville jeg bli ingeniør i kjemisk fysikk, men fordi jeg hadde workshops med flere fantastiske koreografer bestemte jeg meg for å satse på dans isteden. Da jeg studerte ballett og samtidsdans på det nasjonale konservatoriet for dans i Frankrike, jobbet jeg med mange forskjellige koreografer, blant annet Claude Brumachon. Og plutselig hadde jeg et fantastisk møte med Ramon Oller. Han inviterte meg til en audition i Spania og vi begynte å arbeide sammen året etter. Jeg var ganske ung da den profesjonelle dansekarrieren min begynte, bare 18 år.

 – Mens jeg fortsatte dansekarrieren min fikk jeg anledning til å arbeide med anerkjente koreografer, som Maguy Marin og Rui Horta. All erfaringen ga meg ulike tilnærminger til dans. Jeg fikk sjansen til å turnere på de store scenene verden rundt og med Ramon Oller utviklet jeg spesifikke ferdigheter som utøver, både fysiske ferdigheter og dessuten fikk jeg en sterkere tilstedeværelse på scenen som utøver. Med Maguy Marin var prosessen helt annerledes. Siden jeg allerede jobbet som koreograf selv på tidspunktet da vi møttes, opplevde jeg arbeidet med Marin mer som en gjensidig utveksling. Det ga meg mye kunnskap om hvordan man kan kommunisere med dansere i deres kreative prosesser.

Hvorfor begynte du å utvikle ditt eget arbeid parallelt med dansekarrieren? 

– Det var fordi jeg likte å arbeide med mange tilnærminger til dans samtidig. Undervisning, koreografi, å være utøver, assistere koreografer, å jobbe med amatører – alt beriker hverandre gjensidig. Det var viktig for meg å fortsette å gjøre alt dette. Jeg er veldig glad i å ha ulike perspektiver, å veksle mellom og å kombinere alle innfallsvinklene i min kunstneriske praksis. Det er grunnen til at den tidligere jobben min som prøveleder i Carte Blanche var flott for meg – jeg følte et genuint behov for å arbeide med kompaniet og som prøveleder gjør man en rekke forskjellige oppgaver.

Fra Carte Blanches forestilling Souflette. Konsept og koreografi: François Chaignaud. Scenedesign: Romain Brau: Lysdesign: Abigail Fowler. Kostymedesign: Romain Brau. Foto: Helge Hansen

Hvordan vil du beskrive din estetiske tilnærming som koreograf? 

– Som koreograf har samarbeidet mitt med billedkunstner og gallerist François Deneulin vært veldig viktig. Jeg har bestandig likt å jobbe med kunstnere fra forskjellige kunstfelt og med ulike estetiske bakgrunner. I 1998 lagde François og jeg vårt første stykke, Je est un autre (tittelen henspiller på et sitat fra forfatteren Arthur Rimbaud). Stykket dreide seg om spørsmål som «hvor er din plass i verden, hvem er du» og liknende. Je est un autre var en installasjon som utforsket dansens fysikalitet i dialog med scenografi som var satt sammen av fotoalbum med portretter og kropper. På den tiden var jeg påvirket av både Rui Hortas og Maguy Marins arbeid.

– Etter den første produksjonen etablerte vi et kompani sammen, Compagnie Lanabel, og de to ulike innfallsvinklene våre, hovedsakelig fra samtidsdans og visuell kunst, skapte muligheter for å jobbe med forskjellige forbindelser mellom kunstfelt og ikke-kunstfelt. Jeg liker prosessen når man arbeider med kunstnere fra flere kunstfelt. Når jeg lager produksjoner gjør jeg dette så mye som mulig. Det er et privilegium å jobbe med kunstnere som er spesialiserte i for eksempel visuell kunst eller musikk og få muligheten til å jobbe sammen om et prosjekt vi har ulike tilnærminger til.

Hva mener du med ikke-kunstfelt?

 – François og jeg er også interessert i sosiale spørsmål og det er en av de tingene jeg refererer til når jeg sier ikke-kunstfelt. Vi har jobbet med sosiale spørsmål gjennom forskjellige språk og ulike mennesker i kompaniet vårt. I et prosjekt vi gjorde i 2007 samarbeidet vi med et forskerteam ved et forskningssenter i Grenoble. Det var et samarbeid i regi av to nasjonale scener og CEA, en fransk forskningorganisasjon med ansvar for energi- og nukleærforskning. Forskerne var på det tidspunktet i ferd med å nærme seg slutten av prosessen med å utvikle bevegelsessensorer. Vi samarbeidet med utviklere av elektroniske verktøy i noen måneder i et prøvestudio og eksperimenterte med teknologien. Som danser presser du hele tiden kroppens grenser litt lenger og det var noe som gjorde det mulig for forskerne å eksperimentere med teknologien i ekstreme situasjoner. Vi skapte forestillingen vår ut fra spørsmål knyttet til denne teknologien – hva man vinner og taper ved å bruke den. I stykket hadde jeg på meg fem bevegelsessensorer og mens jeg beveget meg spilte jeg stykkets musikk. Det jeg synes var veldig givende med denne prosessen var relasjonen vi utviklet over to år mellom forskerteamet og det kunstneriske teamet. Det var en dobbel prosess: Samtidig som forskerne ferdigstilte utviklingen av teknologien hadde vi premiere på forestillingen. Jeg tror slike utvekslinger er svært produktive for begge sider og gjør at man kan stille dypere spørsmål både med sin egen visjon og hvordan man tilnærmer seg verden. Alle møtene, å krysse grenser – alt det tror jeg er veldig viktig i det kunstneriske arbeidet mitt.

– Vi har også utviklet en forestilling med utgangspunkt i kreativiteten til en kjent kokk, Thierry Moyne – Exquises – der publikum fikk drikke og spise små måltider underveis i stykket. Vårt siste prosjekt nå, Paysage d’ensemble, som har foregått over tre år og som avsluttes i desember , er et stort samarbeidsprosjekt, initiert av Chaillot, det nasjonale teatret i Paris. Det er et kulturelt møte mellom ulike mennesker og kunstfelt og det inneholder dans, sang og visuell kunst og blir presentert på Chaillot. Jeg kunne ikke slippe prosjektet selv om jeg er her, på grunn av forpliktelsen til det kunstneriske teamet, teatret og innbyggerne. Vi brukte nesten to år på å bygge relasjoner basert på tillit og vi har jobbet sammen med nesten 100 personer innen dans, musikk, sang og billedkunst. I forestillingen er disse medvirkende både profesjonelle utøvere og innbyggere fra området la Goutte d’Or i Paris.

Hvorfor søkte du på jobben som kunstnerisk leder og hva tror du er årsaken til at du ble valgt? 

– Vel, jeg hadde allerede kjennskap til kompaniet og jeg liker dem godt. Jeg tror også at det var riktig tidspunkt for meg, på dette stadiet i karrieren min. Jeg ønsket meg mer ansvar, mulighet til å legge planer for en lengre periode og til å utvikle en kunstnerisk visjon for et stort kompani. Det jeg også liker godt med jobben som kunstnerisk leder er muligheten til å bestille produksjoner fra andre koreografer og kunstnere. Det er interessant å legge til rette for møter og kunstnerisk utveksling mellom koreografer og kompaniet og å bruke kompetanser fra ulike koreografer for å muliggjøre videre kunstnerisk utvikling i kompaniet.

Apropos det – kan du si litt mer om planene og ambisjonene dine for Carte Blanche?

– Først og fremst så ønsker jeg å beholde det kunstneriske mangfoldet. Jeg ønsker å jobbe litt etter litt basert på det som har blitt gjort frem til nå og bygge den kunstneriske linjen i dialog med teamet. For meg er det særlig viktig å opprettholde en åpen dialog med hele organisasjonen og sørge for at alle føler eierskap til prosjektene.

Så du planlegger å fortsette der Hooman Sharifi slapp?

– Jeg tror jeg vil begynne der, jeg tror ikke Carte Blanche kommer til å forandre seg helt plutselig. Kunstnerisk vil det nok utvikle seg sakte, som en kurve. Hooman og jeg har selvsagt ulike tilnærminger til jobben. Jeg har andre former for estetikk jeg ønsker å inkludere, men jeg gjør ikke noen helomvending med det første. Ideen min er snarere å forlenge og fortsette det kunstneriske arbeidet som er gjort. Jeg vil bestille verk fra koreografer og kunstnere som behandler sosiale og humanistiske spørsmål og som kan uttrykke det gjennom dansen – kunstnere som er opptatt av møtet mellom forskjellige kunstfelt og som kan reflektere over temaer gjennom dialog og undring. Det er også et viktig mål at koreografene kan utvikle sin egen kunstneriske praksis videre når de jobber med kompaniet.

– Carte Blanche har fantastiske dansere og styrken til hele kompaniet er det høye nivået, åpenheten og kreativiteten. Danserne er veldig erfarne, med en sterk tilstedeværelse på scenen og de har solide ferdigheter som utøvere. De har lært nye ferdigheter og gjennom arbeidet med spesifikke produksjoner blitt dyktige sangere. Danserne tar utfordringer på strak arm når de kontinuerlig tolker så mange forskjellige typer estetikk. Den fremste styrken deres ligger i dansebakgrunnen og jeg ønsker meg at dansen skal være utgangspunktet for kompaniet, men jeg vil helt klart fokusere på kunstneriske møter mellom musikk og dans også. Den første produksjonen jeg har bestilt, Echo Flux, er en illustrasjon av dette.

While They Are Floating, koreografert av Bonnérys forgjenger Hooman Sharifi. Foto: Arash A. Nejad/ nyebilder.no

Fortell litt om Echo Flux.

– Echo Flux er et dobbelprogram med premiere i mai 2019 under Festspillene i Bergen. Jeg har invitert to koreografer til å samarbeide med hver sin komponist. De har aldri jobbet sammen og de vil samarbeide helt fra begynnelsen av om å skape musikk og dans. Tanken var at det vil være interessant for publikum å se to ulike tilnærminger til musikk og dans på samme kveld. Koreografen Ayelen Parolin har jobbet med den samme pianisten i mange prosjekter og i Echo Flux utfordret jeg henne til å samarbeide med en beatboxer, Ezra. Kompaniet vil bli delt i to grupper siden de har arbeidet mye sammen alle sammen i det siste. Min erfaring etter å ha vært medlem av et kompani i mange år, er at det noen ganger er nyttig å jobbe i mindre konstellasjoner.

Kan du utdype litt mer om planene dine for Carte Blanche?

-I hovedsak går mange av planene mine ut på det med den kunstneriske linjen vi allerede har snakket om. Som et turnerende kompani ønsker jeg også å utvikle de internasjonale og nasjonale turneene videre for å få en god balanse mellom Bergen, Norge og utlandet. Jeg ønsker å samarbeide mer med andre kunstinstitusjoner her i Bergen og i Norge. Akkurat nå undersøker vi for eksempel muligheten for å gjøre et samarbeid med Borealis, en festival for eksperimentell musikk som avholdes hvert år i Bergen. Vi samarbeider allerede med Festspillene i Bergen og BIT20 Ensemble, et av Norges ledende samtidsmusikkensembler.        Vi har også gjort et samarbeid med Bergen Filharmoniske Orkester og KODE kunstmuseer. En av våre grunnpilarer er publikumsutvikling og jeg mener vi trenger å utvikle oss som et synlig kompani på den lokale kunstscenen ved å nå tydeligere ut til publikum og skape nye konsepter. Jeg ønsker å fokusere på å gi mer støtte til unge talenter og kunstnere i etableringsfasen, også lokale talenter.

Denne høsten samarbeider dere med BIT Teatergarasjen og Bergen Dansesenter om minifestivalen «Dans – en fest!»?

– Det stemmer. Dette er et første forsøk på å samarbeide med BIT Teatergarasjen og Bergen Dansesenter. «Dans – en fest!» er laget både for dansemiljøet i Bergen og for publikum. Vi ønsket å gjøre sesongåpningen sammen i Studio Bergen. Folk inviteres til et festøyeblikk og får samtidig se pågående arbeid og en åpen øvelse. Det var Sven Åge Birkeland, teatersjefen for BIT Teatergarasjen, som tok initiativ til dette og jeg hoppet på. Vi har kompetanse og kunnskap som utfyller hverandre og minifestivalen er en sjanse til å vise at vi må samarbeide for å styrke dansemiljøet i Bergen.

Jeg liker ideen om at publikum får se utdrag fra øvelser og uferdig arbeid!

– Det gjør jeg også. Jeg ønsker å åpne mer av studiet for publikum regelmessig. Når koreografer kommer hit forestiller jeg meg at det er noe vi kan gjøre både i begynnelsen av prosessen og mot slutten. Alt i alt mener jeg vi bør åpne mer opp om hvordan vi jobber slik at publikum kan se og få flere sjanser til å få en større forståelse for hva vi driver med. Jeg ønsker at vi skal finne nye måter å dele det vi gjør og skape gode og nære relasjoner med publikum.

-I forlengelsen av det ønsker jeg å utvikle prosjekter for å komme nærmere publikum. Når jeg sier «å komme nærmere publikum» snakker jeg ikke bare om å invitere publikum til å komme til Studio Bergen, men også at vi faktisk kan bevege oss nærmere dem. Jeg vil legge til et nytt prosjekt inne i de to store prosjektene vi har hvert år og lage flere små prosjekter. Ideen er å utvikle et tredje program vi kan fremføre utenfor store scener, for eksempel i parkeringshus, museer og offentlige rom. Potensielt kan dette gjøres i samarbeid med andre kulturinstitusjoner i Bergen.

Hva tror du blir den største utfordringen ved jobben som kunstnerisk leder for Carte Blanche? 

– Først og fremst er jeg veldig opptatt av å sørge for at hele teamet kjenner eierskap til de kunstneriske prosjektene og den kunstneriske utviklingen til kompaniet. Jeg vil at alle skal kjenne seg involvert. Jeg tror det vil bli en utfordring å opprettholde en god balanse mellom å være til stede i Norge gjennom å vise arbeid med høy kunstnerisk kvalitet samtidig som vi skal være i stand til å dele det vi gjør med utenlandske scener. Ettersom vi bestiller verk fra forskjellige koreografer, både norske og internasjonale, innebærer det at vi har en unik sjanse til å vise noen produksjoner her som aldri har blitt vist i Norge og at vi også har unike sjanser til å vise arbeid av norske koreografer utenlands. Carte Blanche må være del av denne sirkulasjonen og prøve å tilrettelegge for nyskapende opplevelser for publikum.

Jeg lurer også på hva slags muligheter du ser med et eget scenekunsthus som Sentralbadet. Hva betyr det for Carte Blanche at finansieringen til Sentralbadet har gått gjennom?

 – Det er fantastisk! Jeg hadde huset i tankene da jeg søkte på jobben og tenkte på visjonene mine for Carte Blanche. Vi snakket masse om Sentralbadet da jeg jobbet som prøveleder for kompaniet også. Jeg drømmer om at Sentralbadet skal være et sted der publikum kan kjenne seg velkomne og avslappet når de kommer på besøk. Jeg tror huset kan være veldig åpent i den forstand at det kan fungere som en inkluderende arena, både for kunstnere og publikum. Det er bra at vi skal dele det med BIT Teatergarasjen, slik at vi har anledning til å invitere et stort utvalg kunstnere til å møtes. Jeg forestiller meg en åpen plass der vi kan samles, reflektere, organisere debatter, forske og skape, mens vi kontinuerlig deler det vi gjør med verden utenfor.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kategorier: Nytt fra andre

To Hjem

Dramatiker.no - tor, 2018-10-18 00:58

Nypremiere på To Hjem av Torill Solvang, Trikkestallen.

Kategorier: Nytt fra andre

To Hjem

Dramatiker.no - tor, 2018-10-18 00:58

Nypremiere på To Hjem av Torill Solvang, Trikkestallen.

Kategorier: Nytt fra andre

MTF Mandagstreff

Dramatiker.no - ons, 2018-10-17 12:30

Musikkteaterforum er klar med nytt MTF Mandagstreff 5. november på Bikuben/Det Norske Teatret kl. 18.30. Da presenteres forskningsresultater for Utvikling av Ny Dansk Musikkdramatikk. Om forskningsprosjektet: Med utgangspunkt i nedslag fra utviklingen og opsettning av den danske musikalen Seebach og med erfaringer fra opsettningen av Shubidua – The Musical i 2015, fokuserer projektet på å utforske jukeboksmusikalen som konsept kontra musikaler med originale partitur.

Thomas Agerholm og Liv Stevns Petersen undersøker og dokumenterer utviklingen av en ny musikal med folkelighet i høysetet via research fra manuskriptutvikling, musikkarrangementer samt opsettning/staging av forestillingen under prøvene frem til premieren.

Projektet undersøker jukeboksmusikalens paradoks mellom hvordan den gjenkennelige popmelodi resonnerer hos publikum, og hvordan den kan anvendes i dramaturgisk sammenheng for å skape scenekunstnerisk opplevelse.

Mer info, se FB arr: https://www.facebook.com/events/253156615596700/

Kategorier: Nytt fra andre