Nytt fra andre

Teater er demokrati

Scenekunst.no - man, 2019-03-11 13:04

I dag ble det kjent at bilen til justisminister Tor Mikkel Wara ble påtent i natt. Dette er femte gang justisministeren og familien hans opplever at noen oppsøker huset deres og utfører hærverk eller truer dem. Det må være helt forferdelig. Ingen i Norge er tjent med at politikere skal oppleve at jobben kommer med trusler og hærverk. Det er en fare for demokratiet at politikere må leve under streng bevoktning, og at det skal oppleves som farlig å ha en slik jobb. Vi må kunne leve i et samfunn der vi har tillit til våre medborgere til tross for at vi er politisk uenige. Som demokratiske medborgere må vi bruke mulighetene vi har for å argumentere mot politikken som føres hvis vi er uenige.

Demokratiet trenger kunst
For å kunne leve i et demokrati trenger vi at det gis rom for ytringer. Både kunstneriske ytringer og meningsytringer er nødvendige for at demokratiet skal fungere. I Aftenposten i dag skriver tidligere sjefredaktør Harald Stanghelle at Black Box teater ”krysset en farlig grense” da de viste bilder av justisministerens hjem i forbindelse med forestillingen Ways of seeing. Black Box teater programmerte forestillingen, de produserte den ikke, men hverken de eller produsentene og kunstnerne har tråkket over noen grense når de har laget en forestilling som tar opp sentrale problemstillinger i vårt samfunn. Fra scenen presenterte de problemstillinger som er av de mest debatterte i vår tid. Det skulle bare mangle at også kunsten tar innover seg samfunnsmessige problemer, og gjør som Georg Brandes ville at litteraturen skulle gjøre på slutten av 1800-tallet: ”setter problemer under debatt”.

Hvis Black Box teater, eller andre visningssteder for kunst, skulle drive sensur av de kunstneriske uttrykkene kunstnere som er invitert lager, ville vi hatt et demokratisk problem. Det er interessant å legge merke til at Aftenposten, som illustrasjon til kommentaren av Stanghelle, viser et bilde av inngangspartiet til Tor Mikkel Wara. Det er et bilde som utleverer hjemmet til justisministeren omtrent like mye som bildene som ble vist i Ways of Seeing gjorde. Å vise huset i journalistisk praksis er ikke mer berettiget enn å vise det i scenisk praksis.

Det finnes en teoretisk mulighet for at den eller de som utfører disse forferdelige handlingene mot Wara og hans familie har sett forestillingen, men den er blitt vist totalt ni ganger med begrenset publikumskapasitet. Det finnes derfor en større sjanse for at gjerningspersonen(e) har fått med seg debatten i etterkant. Tråkket de som deltok i debatten i etterkant over noen farlige grenser? Vi må kunne ha en debatt- og ytringskultur der det å uttrykke meninger i kunst er like selvsagt som å ha en debattkultur i mediene. Demokratiet trenger ytringer. Demokratiet trenger kunst. Det vi ikke trenger er trusler og terror.

Teater er demokratisk
Når man snakker om teatrets opphav er det ikke uvanlig å se til den greske antikken. Når vi gjør det oppleves det ikke som tilfeldig at teatrets begynnelse hang sammen med demokratiets fødsel. Vi skal ikke romantisere for mye, det var ikke likhet for loven eller demokrati slik vi tenker på det i dag, men det er en fin parallell. Teater henger sammen med muligheten til å kunne ytre seg. I autoritære regimer har det vært lagt strenge påbud og forbud for hva teater skal være. I Norge i dag skal kunsten ha gode vilkår, og teatret som form kan bidra til den offentlige diskursen. Teater er offentlighet, teater er menneskemøter.

I antikkens Hellas møttes man på torget for å utøve demokratiet. I dag har vi heldigvis litt mer egnede former, men menneskemøtene er fremdeles viktige. Vi ser i de hatefulle ytringene som spres gjennom kommentarfelt og sosiale medier at det ikke alltid er hensiktsmessig å sitte alene foran en skjerm. Der debatter online kan være én arena for demokratisk utveksling av meninger, er det også helt sentralt at vi fortsetter å ha menneskemøter. Teater er et sted hvor mennesker kan møtes, og hvor disse møtene er en del av kunstopplevelsen. Teater er demokratisk i sin natur, og å legge føringer for hva teater kan inneholde vil være det motsatte.

Jeg har stor sympati med Wara og familien hans i denne saken, og jeg er enig med Stanghelle om at det er et mysterium som må løses. Jeg håper det løses raskt.

Kategorier: Nytt fra andre

Korps

Dramatiker.no - lør, 2019-03-09 00:23

Premiere på Korps av Knut Nærum, Den Nationale Scene

Kategorier: Nytt fra andre

To kvinner rer en seng

Dramatiker.no - lør, 2019-03-09 00:08

Premiere på To kvinner rer en seng av Geir Meum Olsen, Black Box, Kirkeparken videregående skole, Moss

Kategorier: Nytt fra andre

Det enkle er ofte det beste

Scenekunst.no - fre, 2019-03-08 15:39

Boom. Basslyder avbryter snakkingen i publikum, og fokuset rettes mot scenen. Tone Kittelsen entrer scenen med en bestemt holdning. Hun er ikledd en åpen blå sportsjakke, behå med paljetter i flammemotiv, hvite, behagelige bukser og håret satt opp. Hun snur seg mot publikum, men man får ikke helt øyekontakt med henne. Det ubehagelige og sårbare kjemper mot det selvsikre. Hun veksler mellom det flytende og det stakkato, mellom det myke og det eksplosive, og har et tydelig bevegelsesspråk. Det er noe forstyrrende, men samtidig forførende med det tåkete blikket hennes. Hva ser hun? Hva føler hun?

Lydbildet går etter hvert over til en slags vuggesang. Kroppen bølger seg. Hun kaster seg rundt, og det fyker vann fra henne i alle retninger. Jeg tenker at det er svette, men på et punkt lurer jeg på om hun har vann i munnen. Det er som om hun prøver å si noe, men får det ikke ut. Hun slenger seg selv med enda mer kraft og faller halvhardt på gulvet. Kittelsen viser en imponerende fysikalitet. Det er kvikt og bestemt. Hun bygger opp en klar karakter, som blir mer og mer desorientert. Den blir mer kompleks og mer intens. Det bygges opp mot et klimaks, men før det rekker å gå dit, tar soloen slutt. Jeg sitter igjen med en følelse av at jeg vil se mer.

Frontal Solos Part 1 er en del av en serie på flere soloer av og med Tone Kittelsen. Arbeidet er bygget rundt et mål om å skape og etablere ulike karakterer gjennom fysikk, språk, lyd og kostyme. Som en del av en serie gir det mening at det ligger uforløst potensiale i fremførelsen. Soloen kunne likevel hatt nytte av å ha en mer varierende oppbygning, og jeg skulle ønske at noen elementer var strukket lenger. Hverdagslige bevegelser som å rette på behåen og tørke munnen, er fine innslag mellom de mer tydelige bevegelseskvalitetene. Det er også noe utrolig spennende i fallene som i seg selv uttrykker ulike kontraster. Myk og hard. Sterk og svak. Kontroll og ukontroll. Kittelsen er modig som setter seg selv i en slik naken setting. Hun våger å vise et minimalt uttrykk der det kun handler om hennes bevegelser og uttrykk.

WHITE FIELD. notion of being
Et klesstativ og en stol er en del av scenografien i neste forestilling for kvelden. Det starter med en film av regissør og filmskaper Ulrik Imtiaz Rolfsen der vi ser danser og koreograf Therese Skauge i et alminnelig kjøkken. Gester skaper assosiasjoner til det hverdagslige. Skauge entrer scenen til venstre side av filmlerretet og tar på seg en stripete dressjakke som henger i klesstativet. Hun går tvers over scenen og trafikk-lyder spilles i bakgrunnen. Filmen viser en fortsettelse av gangen. Det fysiske bildet kommuniserer og gjenspeiler filmbildet.

Pusten får en sterk stemme, og driver bevegelsene fremover. Lydbildet farges av melodisk piano. Skarpe gestikulerte bevegelser repeteres. På et punkt vises ansiktet til Skauge på lerretet, og det er fascinerende å studere det minimale og menneskelige uttrykket. Tårer renner nedover kinnene, mens hun rister sakte på hodet. Lydbildet overtas av elektromusikk, og bevegelsene blir etter hvert mer formaliserte. Det oppstår et fokus på linjer og noe som oppleves som mer påtatt enn det mer naturlige bevegelsesspråket vi har sett tidligere. Vi får flere brå overganger som skaper spennende bilder der de ulike kunstelementene styrker hverandre. Et av disse spennende øyeblikkene er når filmen viser Skauge i et soverom fylt av blomster, mens det fysiske bildet viser dynamiske bevegelser. Det er en fin kontrast som skaper refleksjoner rundt det maskuline t og det feminine. Et annet fint øyeblikk er når vi ser film av Skauge danse i en tunnel, og veggen i det fysiske scenerommet gjenspeiler betongveggen.

Det er ingen tvil at det ligger mye hardt arbeid bak WHITE FIELD. notion of being, men det er synd at de ulike ideene ikke får utløst sitt potensiale. Filmen er nydelig, og dansingen er rå, men koreografien inneholder altfor mange scener og deler med brå overganger, og kunne trengt redigering. Istedenfor å se en helhetlig film, føles det mer som å se på mange ulike trailere til den samme filmen. Skauge har et imponerende driv og sterk energi, men jeg savner variasjon i dynamikken. Jeg savner mer oppbygning i dramaturgi der stillhet kunne fått mye mer rom. For når dansingen er minimal, får både film, lys, lyd og scenografi mer plass, og det er virkelig vakkert.

Uklar sammenheng
Det er uklart hvorfor Bærum Kulturhus har valgt å sammenføre akkurat disse verkene. Som separate verk har de spennende utgangspunkt som uttrykkes godt, men ville vært sterkere med en tydeligere kontekstualisering av kvelden. Helhetlig får kvelden et ubalansert uttrykk der Frontal solos Part 1 oppleves som en kort forfriskning i når den settes sammen med WHITE FIELD. notion of being. Den oppleves til sammenligning som mye tyngre og mer langtrukkent med sitt rike innhold. Der det første verket gjerne kunne fått mer tid til å gå dypere i sitt uttrykk, kunne det andre vært mer selektivt i sitt innhold. Det er likevel det minimale som blir fremtredende for kvelden, men med enda mer plass til det enkle ville ideene kommet bedre frem.

Kategorier: Nytt fra andre

Disse tre kan vinne Ibsenprisen!

Dramatiker.no - fre, 2019-03-08 14:49

Alle de tre nominerte til Ibsenprisen 2019 er medlemmer i Dramatikerforbundet. Kristin Auestad Danielsen, Demian Vitanza og Kristofer Blindheim Grønskag!

Nominert til Ibsenprisen 2019: Kristin Auestad Danielsen (foto: Maian Strand), Demian Vitanza (foto: Aschehoug) og Kristofer Blindheim Grønskag (foto: Trøndelag Teater)

Juryen for den nasjonale Ibsenpris har vurdert 46 manus og har nominert tre av disse til Ibsenprisen 2019. Juryens begrunnelser finner du under.

Vår vesle av Kristin Auestad Danielsen.

Urpremiere i september 2018. Produsert av Det norske teatret.

Vår vesle er et presist fortalt samtidsdrama. Det omhandler generasjonen som er blitt kalt snøflakbarna, de polstrede barna som foreldrene gjør alt i sin makt for å verne mot verden – og i Vår vesle er et slikt snøflak blitt voksent. Verkets dramatiske prosa gjør at språk og form klinger sammen og bygger opp om den fortellende strukturen Vår vesle har – at dramaet er Maris fortelling, men i apati overfor verden klarer hun ikke å fortelle den selv. I spennet mellom konformitet og originalitet, rotløshet og røtter oppstår en tilstand av uhåndterbar ambivalens, en tilstand som i ytterste konsekvens ender i mørk hjelpeløshet.

Prosjektet er modig og samtidsanalysen skarp. Gjennom stilsikker
poetisk prosa har Kristin Auestad Danielsen skrevet en overbevisende
scenetekst om å være passasjer i eget liv.

Satellitter på himmelen av Kristofer Blindheim Grønskag.

Urpremiere i januar 2018. Produsert av Brageteatret.

Satellitter på himmelen er en eventyrlig og kosmisk fortelling om å føle seg annerledes og feil og misforstått. Stykket er en lek med språk og begreper som strekker seg fra elefanter i rommet til verdensrommets sorte hull. Noen ganger trengs en hel galakse for å forklare opplevelsen av hjemløshet og det å føle seg liten. Grønskags tekst glir uanstrengt mellom store eksistensielle tema og den nære, men ikke ukompliserte, relasjonen mellom foreldre og barn. Satellitter på himmelen stiller grunnleggende spørsmål ved den betingelsesløse kjærlighetens vesen. Stykket tematiserer også det problematiske ved hvordan vi uttrykker oss, forstår hverandre og kommer hverandre i møte. Satellitter på himmelen føyer seg sterkt inn i rekken av Grønskags inspirerende og overbevisende dramatiske tekster for ungdom. Med sin produksjon er han med på å åpne mulighetsrommet for teatertekster skrevet for barn og unge.

Tyngde av Demian Vitanza.

Urpremiere i september 2018. Produsert av Nationaltheatret.

Tyngde er et scenedikt med et sterkt og nært narrativ. I
teksten taler to stemmer fra det hinsidige: Den ene på vegne av et ufødt barn, den andre på vegne av en avdød mann. Stemmenes opphav skaper et tekstlig spenn mellom den døde mannens tilværelse som frø dypt i jorden til det ufødte barnets tilværelse et sted i kosmos. Historien tar utgangspunkt i det dokumentariske og personlige, men er gitt en teatral forskyvning som gjør at stoffet oppleves allmennmenneskelig og gjenkjennelig. Tyngde er et nært portrett av en tapserfaring fortalt med den taptes stemme.

Vitanza skriver med poetisk kraft og høy kompleksitet om levd og
ulevd liv. Språket er stringent, vitalt og billedrikt. Verkets
gjennomgående bruk av botaniske referanser skaper en nærmest taktil
språkopplevelse.

Juryen har bestått av juryleder Karen Frøsland Nystøyl (Norsk
kritikerlag), Endre Sannes Hadland (Norsk dramaturgforum), Ingrid
Forthun (Norsk Sceneinstruktørforening), Erik Schøyen (Norsk
teaterlederforum), Gianluca Iumiento (KHIO) og Skiens egen representant, Thomas Bye ved Teater Ibsen.

Prisen deles ut den  20. mars, på Henrik Ibsens fødselsdag, under en festkveld i Ibsenhuset.

Kategorier: Nytt fra andre

Fin og rar, tung og lett

Scenekunst.no - fre, 2019-03-08 13:30

Talekor har alltid hatt ein spesiell plass i hjarta mitt. Det er litt corny, veldig nerdete og vonde tunger vil nok hevda at det fungerer meir som ei øving i rytmediktat enn eiga kunstoppleving. Dei som har gått gjennom musikkundervisning på gymnasnivå, har truleg vore gjennom sistesatsen i Gesprochene Musik, Fuge aus der Geographie av Ernst Toch (1887-1964). Dette er truleg det mest kjende verket for talekor, og Toch sjølv har blitt kreditert som talekoret sin opphavsmann. Verket vart framført til stor jubel på ein samtidsmusikkfestival i Berlin i 1930. I publikum sat den då 18 år gamle John Cage. Då Toch fem år seinare måtte flykta frå nazistane, reiste han til USA og møtte Cage på ny. Cage spurte om lov til å omsette stykket til engelsk, og sidan den gong har morgontrøytte musikkelever halta seg gjennom «Canada, Málaga, Rimini, Brindisi» i høyrelæretimane. Dette er eitt av dei klaraste minna eg har frå musikklina, og kvar gong eg høyrer slik presisjonskunst vert eg difor fylt av nostalgi.

Presisjonskunst er eit passande stikkord om ein skal skildre Ingrid Berger Myhre og Lasse Passage si framsyning Panflutes and paperworks. Framsyninga hadde Norgespremiere på opninga av Oslo Internasjonale Teaterfestival på Black Box teater, til fullsett sal på Lille scene. Koreograf Ingrid Berger Myhre og komponist Lasse Passage har jobba saman i tidlegare produksjonar som Supplies og Latest Notes, to framsyningar som begge har vore vist på Black Box teater tidlegare. Passage er komponist med utdanning frå Griegakademiet i Bergen og Royal Conservatoire i Haag. Berger Myhre har master i koreografi frå Amsterdam School of the Arts, og har i fleire år markert seg som ein original koreograf og dansar med auge for semiotikk og språklege detaljar. Sjølv om dei har kombinert fagfelta sine før, er nok dette den framsyninga der dei er mest likestilte som utøvarar.

Rom for det uperfekte
Framsyninga er samansett av talekor, leik med rytmar og språk, koreografi og musikk. Desse komponentane vert fletta saman på ein måte som er presis og innstudert, men utan at det vert for stramt og gjennomkomponert. Dei byrjar med ein komposisjon for talekor bygd på allitterasjonar og ordpar av typen «bits and bobs, fish and chips, here and there, in and out.» Det går fort, og det ligg mange timar med innstudering bak for å få det til å fungere på rytmane. Gjennom heile framsyninga eksperimenterer dei med konsertkonvensjonar av typen «This one goes out to» når dei introduserer eit nytt nummer. Dette vekslar mellom å vere genuint og ironisk. Genuint er det når dei dediserer ein koreografi til alle som ein gong har mista nokon. Passage står medan Berger Myhre legg seg i fosterstilling omkring føtene hans og held han på ein måte som gjer at han kan lene seg i alle retningar ut over det tyngdekrafta eigentleg tillét. Det er eit vakkert og poetisk bilete dei skapar som eg truleg kjem til å hugse. Ironisk vert det når dei introduserer ei låt med «This one goes out to all the people with a spare PhD». Denne treff godt i salen og vert motteke med smålatter.

Språket har alltid vore ein viktig del av Berger Myhre sine framsyningar, og semiotikken som ligg i det fysiske eller vokale språket vert framheva, ofte med smarte tvistar. Der eg somme gonger har tenkt at framsyningane står i fare for å bli for polerte og feilfrie er Panflutes and paperwork eit frigjerande unntak. I ein scene nyttar dei det – smått utskjelte – Cubanske rytmeinstrumentet claves, til å skape illusjon om ein usynleg ball som sprett omkring i rommet. Den usynlege ballen sprett frå han til ho og tilbake i eit stadig meir innfløkt mønster. På eitt tidspunkt kjem perkusjonen og det eksterne lydsporet ut av sync. Dei ler litt, mumlar at det var ein fuck-up og dreg opp jukselappen frå baklomma. Dette er eit sympatisk brot i den strenge komposisjonen, og minner oss om at det fins nok risiko i framsyninga til at små ting kan feile, og at det er rom for desse feila. Folk flirer, dei to på scenen vinn publikum, og det er litt som å sjå blooper-materialet til ein film du likar.

Musikalitet på høgt nivå
Bruk av notasjon er felles for både musikk og koreografi sjølv om bruken av partitur ikkje er standardisert på same måte i koreografi som i musikk. Her i denne framsyninga møtes dei to kunstformene gjennom måten dei vert notert eller memorert. Utøvarrollene vert også bytt om når han som eigentleg er komponist dansar og ho som eigentleg er koreograf framfører musikken. Dette er ein fin kombinasjon av det å briljere på kvart sitt fagfelt men samstundes våge å tre ut av komfortsona og såleis røske litt i den strenge tanken om at dansarar skal danse og komponistar skal komponere. Skomakar bli ved din lest er gjerne ei oppfatning som pregar tanken om utøvarrollen. Valet om å byte på rollane skapar ein god dissonans, som gjev rom for at det komiske kan tre i kraft. Lyset til Edwin van Steenbergen, og rommet til Alex Zakkas er minimalistisk og krev lite merksemd samstundes som det gjev uttrykket ei stødig visuell ramme. Dette er ei framsyning som ligg og vakar i grenseland mellom performance og konsert, og dei leikar med formane. Den leikne, nerdete presisjonen peikar attende på pionerane frå samtidsmusikken som John Cage og Ernst Toch og vi i publikum vert fôra med ein fin balanse av feelgood, poetiske bilete og musikalitet på høgt nivå.

 

 

 

Kategorier: Nytt fra andre

Meir protest enn fest

Scenekunst.no - tor, 2019-03-07 10:51

Femmila frå Seefeld rullar over skjermane denne sure fastelavnssøndagen i mars, og folk skrik seg hese frå sofakroken for å heie fram Hans Christer Holund, Sjur Røthe og resten av gutane i sporet. Samstundes gjer ein gjeng karnevalsdeltakarar seg klare under Vaterlands bru til å paradere gjennom Oslo sentrum. Dei ropar seg hese dei også: «Alle er velkommen!» lyer den antirasistiske bodskapen.

Den korte norske karnevalshistorien – frå anarki til NRK
Norge er ikkje eit karnevalsland, vi har vinterferie, medan land som Tyskland og Nederland kallar same veka for karnevalsferie. Dei gylne åra i norsk karnevalshistorie finn vi på midten av 1980-talet, og hadde utspring frå ei gruppe aktivistar frå miljøet rundt husokkupantane i Skippergata. Det vart mot alle odds kjempepopulært, og i åra frå 1983 til 1986 deltok mellom 50 000 til 100 000 i det som vart heitande Oslo-karnevalet. Dette er solid oppmøte i ein by som på denne tida hadde i overkant av 400 000 innbyggjarar. For å setje dette i perspektiv, tyder dette at ein av fire tok turen ut i gata for å ta del i karnevalet. Iveren kan ha noko med val av årstid å gjere, då festen fann stad i nydeleg vêr i mai-juni, og ikkje hadde dagens konkurranse i andre arrangement. Oslo-karnevalet fekk ein brå slutt etter tre år med forsøpling, fyll og fanteri. Det var óg dei som spurte seg om dette verkeleg var god bruk av statlige midlar landa på «nei» og i 1986 nekta dei å betale for gildet. Det er også verd å merke seg at i løpet av desse tre intense karnevalsåra endra arrangementet natur og gjekk frå å vere ein gatefest av og for folket, til å bli ein enorm underhaldningsevent med NRK og innleigde underhaldningsartistar på laget.

Ein interkulturell protest
Interkulturalitet og antirasisme er det overordna temaet for karnevalet som fann stad 3. mars, og når paraden no er over, skal masker og kostymar stillast ut på Interkulturelt Museum i Oslo. Carnival Union med Pia Maria Roll, Hanan Benammar og Marius von der Fehr står som arrangørar, og karnevalet er eit samarbeid mellom kunstnarar frå ulike fagfelt, teoretikarar, skuleklassar, ungdomsklubbar, innvandrarorganisasjonar, aktivistar og pedagogar. Etter paraden var slutt vart det arrangert gatefest utover kvelden.

Foto: Karnevalet

Eg har teke med meg ein ven og ein hund for å sjå karneval for fyrste gong. Folk er kledd i i heimelaga kostymar. Det fyrste eg legg merke til er ei gruppe aktivistar med gule småtelt med påmalte dommedagsprofetiar som «Don’t keep calm, the world is collapsing». Vi ser kostymer av gullfolie, ein mann kledd i bast og lite anna, ein stor skulptur av ei naken matrone med vikinghjelm og ein installasjon i form av ein bil med røyk, lyd og lys som signaliserer opptøyer og bråk meir enn karneval. Vi står midt i eit elektronisk korps med lydmaskiner på magen. Rundt oss ser vi plastaktivistar med plastkostymar og dansarar med kvite drakter og raud ansiktsmaling. Hunden min finn seg ein ven i ein annan hund som deltek i paraden med rosa tutu. Vi står i ein kakofoni av lydinstallasjonar, korsong og parole-rop, og det slår meg at det vi er vitne til slektar meir på dei anarkistiske husokkupantane frå 1980-talet enn på dei fjørkledde, samba-dansande karnevalsdelsakarane i Rio de Janeiro. Bannerane syner slagord som «la dem bli», «Art after climate change» og «Stop the war». På arrangementsida formulerer initiativtakarane eit ynskje om å aktualisere den europeiske karnevalstradisjonen og byggje på ideen om at kunst, kreativitet og fridom skal vere for alle. Det står klart på nettsidene at arrangementet er partipolitisk uavhengig, men som reisefølgjet mitt sa, «det er mykje ved denne paraden som minner om tida mi i Raud Ungdom.»

Foto: Karnevalet

Som tilskodar til paraden byrjar eg difor å fundere på om alle meiningar verkeleg er velkomne i paraden. Karneval er ei feiring, og dommedagsprofetien frå teltet skurrar i ei slik setting. Ein del av meg tenkjer at dette er eit venstrepolitisk kupp av ein folkefest som historisk sett ikkje er meint som arena for eksplisitt politisk aktivisme. Opphavet til dei norske karnevalsåra frå 1980-talet minner meg likevel om det motsette, og karnevala verda rundt har lange tradisjonar for å lure inn velretta spark mot makteliten når ein likevel har full merksemd som utkledd karnevalsdeltakar. Denne tendensen kan sporast heilt attende til mellomalderen då karnevala vart ein etterlengta friarena for å drive gjøn med prestar og andre makthavarar utan å verte stilt til ansvar. Dette passerte gjerne som satire, og karnevala hadde eigne spelereglar der maktstrukturane vart snudd på hovudet og vanlege folk kunne parodiere kongar, pavar og keisarar gjennom gjøgling og klovning. I nyare tid har vi også sett denne tendensen. Reaksjonane av innsettinga av Donald Trump som president i 2016 var merkbare under Karnevalet i Rio året etter.

Karneval i krisetid
Like fullt har det å blande karneval og politikk, historisk sett vore vanskeleg reint praktisk. Karneval markerer siste sjanse til å fråtse før fasta, og er eit overskotsprosjekt som står seg best i tider med nettopp overskot. Det var difor forsvinnande få karneval i Europa i perioden frå 1930 til etter 2. verdskrigen då vår tids største politiske kriser råka. Mange generasjonar fekk dermed ikkje oppleve karnevalstradisjonen i Europa slik den hadde vore. Somme stader vart ikkje karnevala teken opp igjen før lenge etter at verdskrigane var slutt, noko Europa sitt eldste karneval, karnevalet i Venezia vart eit døme på. Der vart masker og kostymar gjort ulovlege allereie i 1797 då Napoleon Bonaparte inntok byen. I tida etter kom andre store krigar, og dei fyrste spede forsøka på å blåse liv i karnevalstradisjonen finn vi ikkje før i 1967. Det fyrste karnevalet i Venezia som fann sin opphavlege grandiose form, vart arrangert så seint som i 1979. Då er det kanskje ikkje tilfeldig at vi såg ei veksande interesse for karneval i Norge nettopp på 1980-talet, berre nokre år etter at Venezia fekk karnevalet sitt attende, og midt i den ville norske pengefesten. Jappetida tok slutt og karnevalet i Oslo vart avvikla på grunn av fyll, medan karnevalet i Venezia står like sterkt i dag med storsponsorar som energidrikken Red Bull – ein sponsor som vi oftare ser i skisport og musikk enn i masseteater her i Norge.

Meir satire, mindre streng aktivisme
Eg spår at det er ei stund til vi ser Red Bull sponse karneval i Norge. Til det er den norske karnevalstradisjonen for obskur. Dessutan har vi allereie eit arrangement der folk søkjer mot gatene for å kle seg ut og kritisere makteliten. Det heiter ikkje karneval, men Pride. Pride har fått eit enormt nedslagsfelt i Norge, og paraden i Oslo for 2018 samla 40 000 deltakarar og 240 000 tilskodarar. Eg skulle gjerne sett at Carnival Union med Pia Maria Roll, Hanan Benammar og Marius von der Fehr vaks seg store nok til å lukkast med å samle oss om ein felles, antirasistisk karnevalsparade for å feire fridom for alle gjennom kunst og kreativitet. Men masseteater som karneval krev at massane møter opp, og gjengen bak Carneval Union klarte ikkje å samle nok folk til at festen sluttar å kjennast intern. No var ikkje eg med på gatefesten etter paraden, men i sjølve karnevalsparaden var det er lagt for sterke føringar frå arrangørane si side til at den kunne fungerte frigjerande. Eg håpar difor at resultatet til neste år vil bere meir preg av satiriske påfunn og fargerikt gjøgleri enn litt streng, politisk aktivisme. Den offentlege debatten om interkulturalitet og rasisme kan ha godt av eit innlegg i karnevalsformat, og eg håpar å sjå same initiativ til neste år med litt fleire deltakarar og langt betre vêr. For når ein brukar gatebiletet som teaterscene står vêrgudane for scenografi, lyd og lys. Sjølv om eg likar idéen om å legge karnevalet til fastelavnssøndag, kunne det vore lurt å vente til både vinteren og femmila var over.

 

Kategorier: Nytt fra andre

Nominerte til Den nasjonale Ibsenprisen 2019

Scenekunst.no - tor, 2019-03-07 10:32

Den nasjonale Ibsenprisen er Norges eneste dramatikkpris, og har blitt delt ut av Skien kommune siden 1986. Ibsenprisen deles ut årlig til en dramatisk tekst som har hatt premiere ved et profesjonelt norsk teater i løpet av foregående kalenderår. Juryen kan velge å gi prisen for et samlet dramatisk forfatterskap. Vinneren må bo eller virke i Norge.

Selve prisen er på 150.000 kroner, og en statuett formet av Nina Sundbye. Vinneren av Den nasjonale Ibsenprisen offentliggjøres under en festaften i Skien 20. mars, i tilknytning til Henrik Ibsens fødselsdag.

De nominerte (i tilfeldig rekkefølge):

Kristofer B. Grønskag, for Satelitter på himmelen. Premiere på Brageteatret, 2018.

Demian Vitanza, for Tyngde. Premiere på Teaterfestivalen i Fjaler, 2018.

Kristin Auestad Danielsen, for Vår vesle. Premiere på Det Norske Teatret, 2018.

Juryens medlemmer i 2019:

Norsk kritikerlag: Karen Frøsland Nystøyl
Norsk dramaturgforum: Endre Sannes Hadland
Norsk Sceneinstruktørforening: Ingrid Forthun
Norsk teaterlederforum: Erik Schøyen
KHIO: Matilde Holdhus
Skien kommune v/Teater Ibsen: Thomas Bye

Juryens begrunnelser

Vår vesle av Kristin Auestad Danielsen

Urpremiere i september 2018. Produsert av Det Norske Teatret.
Vår vesle er et presist fortalt samtidsdrama. Det omhandler generasjonen som er blitt kalt snøflakbarna, de polstrede barna som foreldrene gjør alt i sin makt for å verne mot verden – og i Vår vesle er et slikt snøflak blitt voksent. Verkets dramatiske prosa gjør at språk og form klinger sammen og bygger opp om den fortellende strukturen Vår vesle har – at dramaet er Maris fortelling, men i apati overfor verden klarer hun ikke å fortelle den selv. I spennet mellom konformitet og originalitet, rotløshet og røtter oppstår en tilstand av uhåndterbar ambivalens, en tilstand som i ytterste konsekvens ender i mørk hjelpeløshet.

Prosjektet er modig og samtidsanalysen skarp. Gjennom stilsikker poetisk prosa har Kristin Auestad Danielsen skrevet en overbevisende scenetekst om å være passasjer i eget liv.

Satellitter på himmelen av Kristofer Blindheim Grønskag
Urpremiere i januar 2018. Produsert av Brageteatret.

Satellitter på himmelen er en eventyrlig og kosmisk fortelling om å føle seg annerledes og feil og misforstått. Stykket er en lek med språk og begreper som strekker seg fra elefanter i rommet til verdensrommets sorte hull. Noen ganger trengs en hel galakse for å forklare opplevelsen av hjemløshet og det å føle seg liten. Grønskags tekst glir uanstrengt mellom store eksistensielle tema og den nære, men ikke ukompliserte, relasjonen mellom foreldre og barn. Satellitter på himmelen stiller grunnleggende spørsmål ved den betingelsesløse kjærlighetens vesen. Stykket tematiserer også det problematiske ved hvordan vi uttrykker oss, forstår hverandre og kommer hverandre i møte. Satellitter på himmelen føyer seg sterkt inn i rekken av Grønskags inspirerende og overbevisende dramatiske tekster for ungdom. Med sin produksjon er han med på å åpne mulighetsrommet for teatertekster skrevet for barn og unge.

Tyngde av Demian Vitanza
Urpremiere i september 2018. 

Tyngde er et scenedikt med et sterkt og nært narrativ. I teksten taler to stemmer fra det hinsidige: Den ene på vegne av et ufødt barn, den andre på vegne av en avdød mann. Stemmenes opphav skaper et tekstlig spenn mellom den døde mannens tilværelse som frø dypt i jorden til det ufødte barnets tilværelse et sted i kosmos. Historien tar utgangspunkt i det dokumentariske og personlige, men er gitt en teatral forskyvning som gjør at stoffet oppleves allmennmenneskelig og gjenkjennelig. Tyngde er et nært portrett av en tapserfaring fortalt med den taptes stemme.

Vitanza skriver med poetisk kraft og høy kompleksitet om levd og ulevd liv. Språket er stringent, vitalt og billedrikt. Verkets gjennomgående bruk av botaniske referanser skaper en nærmest taktil språkopplevelse.

 

 

Kategorier: Nytt fra andre

Innspill til kunstnermeldingen

Dramatiker.no - ons, 2019-03-06 14:51

Kunstnernettverket konsentrerer seg om saker som angår Kunstnernettverkets medlemmer og som det er konsensus om.
Dette er saker nettverket har arbeidet aktivt med siden det ble dannet.

Her er Kunstnernettverkets innspill til kunstnermeldingen >> (pdf)

For feltenes særegne problemstillinger viser vi til kunstnerorganisasjonenes egne innspill.

Kategorier: Nytt fra andre

Fengsel og teater

Dramatiker.no - ons, 2019-03-06 13:47

Ytringsfriheten for kunstnere og journalister er under sterkt press
i hele Midtøsten, fra Tyrkia til Saudi-Arabia. Den norske scenekunstneren Marius Kolbenstvedt har snakket med israelske og palestinske kunstnere om deres erfaringer med tiltagende sensur, fengsling, trakassering av dissidenter og regimekritikere. Innstrammingene kommer både fra den høyrepopulistiske israelske regjeringen og fra selvstyremyndighetene på Vestbredden.

Regissør og dramatiker Nabil Al-Raee er leder av The Freedom Theatre of Jenin.
Foto: The Freedom Theatre

Her kan du lese artikkelen «Fengsel og teater» >> (pdf)

Vi har fått tillatelse til å gjengi artikkelen «Fengsel og teater», som ble publisert i Norsk Shakespearetidsskrift nr. 3 – 4, 2018.

Kategorier: Nytt fra andre

Endringer i feltet krever åpne retningslinjer

Scenekunst.no - ons, 2019-03-06 13:14

Kai Johnsen stiller spørsmål om Kulturrådets forvaltning av ordningen for basisfinansiering av frie scenekunstnere. Kulturrådet har tidligere i år informert om endringer i retningslinjene for ordningen, og her følger en redegjørelse for arbeidet.

Evaluering og innspill
Som Johnsen påpeker har retningslinjene vært modne for revidering. Kulturrådet har ønsket en grundig gjennomgang av retningslinjene i tillegg til en gjennomgang av tidligere forvaltningspraksis. Dermed har dette tatt noe tid. Her følger forløpet og en oversikt over hva utvalgenes behandling har tatt utgangspunkt i:

  • Evalueringsrapporten Basis og overbygning (Telemarksforskning 2018)
  • Muntlige og skriftlige innspill fra scenekunstfeltet
  • Diskusjoner i Faglig utvalg for dans og Faglig utvalg for teater i april, september og november 2018, og i januar 2019
  • På bakgrunn av tilrådning fra utvalgene vedtok rådet de justerte retningslinjene i februar 2019

Basisfinansieringen har gitt tilskuddsmottakerne gode rammevilkår for langsiktig, strategisk tenkning og planlegging. Fagutvalgene mener det er viktig med en ordning som gir en økonomisk forutsigbarhet, og langsiktighet for kunstnerisk arbeid. Det har imidlertid vist seg at de årlige tilskuddene som er gitt over svært lang tid, ikke alltid har bidratt til utvikling i de ulike kunstnerskapene.

Faglig utvalg for dans og Faglig utvalg for teater har anbefalt at ordningen skifter navn til Fri scenekunst- kunstnerskap, som er ment å signalisere at ordningen i større grad gir handlingsrom for kunstnerisk utvikling enn prosjektstøtten (Støtteordningen for fri scenekunst) per i dag. Senere i 2019 vil de faglige utvalgene se nærmere på retningslinjene for denne ordningen og vurdere justeringer.

Støtte til flere aktører i kortere perioder
Arbeidet med justeringen av retningslinjene har også vært preget av refleksjoner rundt forvaltningspraksisen. Utvalgene har valgt å fjerne hovedregelen om at en scenekunstgruppe maksimalt kan være inne på ordningen i 12 år. Motivet for å eliminere «tolvårsregelen» er ikke at det nødvendigvis skal gis muligheter til å være inne på ordningen i enda flere år. Utvalgene har ment å understreke ordningens midlertidighet, gjennom å gi årlige tilskudd i tidsbegrensede perioder.

Når rammene ikke økes, slik som har vært tilfelle de siste årene, er det utfordrende å kunne rekruttere nye, etablerte grupper inn i ordningen. Fagutvalgene mener derfor at det er maktpåliggende å fjerne «tolvårsregelen», samtidig som maksgrensen for antall år som det er mulig å søke om i en søknadsrunde, økes fra fire til fem år. I perspektiv av avsetningens begrensninger, er det vanskelig å prioritere nye scenekunstnere inn på ordningen uten at noen går ut.

Utvalgene mener imidlertid at flere scenekunstnere kan ha stort faglig utbytte også av et mer begrenset antall år, og imøteser større variasjoner i de antall år det søkes tilskudd til. Det skal også være mulig å søke om ny periode i de tilfellene der det er helt spesielle grunner til det.

Fagutvalgene opplever at det er viktigere å gi flere kunstnere tilgang til den forutsigbarheten og det handlingsrommet som tilskudd fra ordningen gir. Innenfor den aktuelle budsjettrammen, vil dette gå på bekostning av den tidligere forvaltningen der færre scenekunstnere er tildelt lengre forutsigbarhet gjennom 12 år eller mer. Tilfanget av nye etablerte aktører i scenekunstfeltet som har behov for, og som kvalifiserer til, en periode med større forutsigbarhet og handlingsrom, øker hele tiden. De nye retningslinjene, i kombinasjon med en endret forvaltningspraksis, er ment å bidra til at flere skal få denne muligheten.

Stimulere til mangfold
Det er spesielt tatt hensyn til mangfoldet av scenekunstnernes kunstneriske praksis og organisering. Dette har vært et sentralt diskusjonstema i utvalgsmøtene i arbeidet med de justerte retningslinjene. Samtalen omkring spesifikke begrensende retningslinjer på den ene siden, og mer generelle og åpne på den andre, har preget gjennomgangen av retningslinjene. Ettersom både samfunnet og scenekunsten er i forandring, har utvalgene lagt vekt på at åpne retningslinjer bedre tar høyde for fremtidens kunstneriske praksiser. Dette for å inkludere innovative, nyskapende kunstnerskap vi ennå ikke har kjennskap til og kunnskap om. Utvalgene har lagt spesielt vekt på at det ikke skulle etableres retningslinjer som begrenset ordningens innretning og kunstnernes fremtidige muligheter.

Resultatet som følger av de justerte retningslinjene vil vise seg over tid. Som vanlig følger fagutvalgene utviklingen i feltet og evaluerer tilskuddsordningene fortløpende. På denne måten håper vi å fortsette å stimulere til et mangfold av kunstneriske praksiser på scenekunstfeltet.

 

Kategorier: Nytt fra andre

Å nærme seg noen

Scenekunst.no - ons, 2019-03-06 11:01

Det er menneskelig å ønske seg å være nær andre mennesker. Allikevel er samvær og tilknytning som kjent ikke alltid like lett. Arne Lygre har skrevet et dramatisk verk som går i dybden på menneskelig erfaring, ønsker og begjær, men blottlegger også hvor latterlige vi kan være og hvor ofte vi handler i strid med vårt eget menneskelige beste.

Da jeg leste manus, tenkte jeg at skuespillet nærmest hadde form av et drømmespill. Det handler om helt konkrete situasjoner, men de fremstår også som svært abstrakte og generelle. Situasjonene utspiller seg som plutselige og umotiverte, men har også handlingsdrivende intensjon som skaper komplekse karakterer. Grovt skissert handler det om en kvinne i ubestemmelig alder, men kanskje er hun litt ung, som tilnærmer seg en fremmed kvinne hun ser sitte alene på et serveringssted. Det kommer frem at moren til den (antakelig) unge kvinnen nylig har dødd, og at hun ønsker å gå fra kjæresten sin. Den fremmede blir med henne på det som oppleves som en reise gjennom det å møte de som har vært nære og å finne nye mennesker å bli nær.

Byggeplass
Amfiscenen på Nationaltheatret ser ut som en forlatt byggeplass. Scenograf og kostymedesigner Katrin Nottrodt har laget ulike podier som ser ut som grunnmurer eller begynnelser på hus. Rundt omkring ligger det andre byggematerialer. De ser ubrukte ut. Ingenting er revet ned – materialene ligger klare for at noe kan bygges opp. Samtidig virker konstruksjonene forlatt, som om det ikke er noe som skal bygges der akkurat nå, byggingen er satt på vent. Det er fine bilder på de utfordringene hovedpersonen står overfor, om det å slå seg til ro og finne seg selv i relasjonen til andre. Kanskje er det å sammenligne mennesker med hus som skal bygges en klisjé, men her fremstår det poengtert. I tillegg gir scenografien skuespillerne god arbeidsplass og mulighet til å skape nærhet til publikum.

Kjersti Botn Sandal spiller hovedpersonen, som i manus bare heter ”Hun”, med en tilforlatelig naivitet. Sist jeg så Sandal på scenen var i Hedda Gabler på Torshovteatret i 2018, og der syntes jeg naiviteten i spillet hennes stod i veien for karakteren, men her synes jeg den er helt på sin plass. Dessuten er ikke naiviteten et ensidig karaktertrekk, men et utgangspunkt for karakterens utvikling, og det gjør henne til en interessant karakter selv om hun fremstår som svak. Anne Krigsvoll som den fremmede er en fryd å se på. Hun spiller denne kvinnen med akkurat nok tilbakeholdenhet og trygghet til at vi forstår henne og nærmest kan se hva hun tenker. Mest imponerende er det imidlertid når Krigsvoll i siste scene spiller den andre fremmede, en ung gutt hovedpersonen møter på togstasjonen. Hun endrer litt på håret og kroppsholdningen, men helt uten å karikere fremstår den voksne kvinnen som en ung mann. Det er illustrerende, imponerende og befriende skuespill.

Der Arne Lygres tekst gjengir konkrete handlinger med abstrakte vendinger, er Sigrid Strøm Reibos regi konkret og innimellom nærmest realistisk. Hun gir skuespillerne rom for emosjonelt spill, og særlig mot slutten synes jeg dette grenser mot det melodramatiske. Kjersti Botn Sandal bryter sammen, og jeg lurer på om det store følelsesutbruddet er hensiktsmessig. Samtidig er det ikke til å komme bort fra at dette er elegant gjort, og at regivalgene sitter. Jeg synes særlig det er et godt grep at flere av skuespillets karakterer spilles av de samme skuespillerne. Anne Krigsvoll spiller, som nevnt, både den første og den andre fremmede, Trond Espen Seim både den gamle og den nye kjæresten og Kim S. Falck-Jørgensen både en ny og en gammel venn. Det betyr at de veksler mellom karakterer av ulike aldre og kjønn. Det jeg innledningsvis opplevde som realistisk oppheves av disse rolleprestasjonene, og Arne Lygres drømmespill oppnår gjennom dette valget å bli både konkret og abstrakt på én gang. Det synes jeg er fascinerende gjort, og er et resultat av god regi og godt ensemblespill.

Gode krefter
Arne Lygre viser med dette verket at han er en sterk dramatiker. Tematikken rundt menneskelig nærhet er viktig for de fleste av oss, men kan raskt falle i klisjéfellene fordi mye er sagt om det fra før. Genigrepet til Lygre er at han gjør hovedpersonen både til en person med i overkant store tilknytningsvansker og til et bilde på de generelle menneskelige erfaringene som ligger i det å ønske seg nærhet. I oppsetningen får jeg sympati med hovedpersonen samtidig som jeg synes hun er veik. Jeg synes liksom at hun burde ta seg sammen, men forstår også hvor umulig det må føles for denne karakteren å ta grep. Hun gjentar stadig at hun er et menneske som ikke er så god til å være alene, men samtidig dytter hun aktivt de nærmeste vekk. Det komplekse bildet som kommer frem her er fascinerende, og i denne forestillingen smelter en interessant tekst sammen med poengtert regi, vellykket scenografi og glimrende skuespillerprestasjoner. Det er rett og slett en håndverksprestasjon. Da blir det jo godt teater av det også.

Kategorier: Nytt fra andre

Reisen til Venezia

Dramatiker.no - ons, 2019-03-06 00:55

Nypremiere på Reisen til Venezia av Bjørg Vik, Grenland Friteater, Fredrikstad. Spilles på turné frem til 21. mars.

Kategorier: Nytt fra andre

Høyskolelærer/høyskolelektor ved Bachelor i Manus

Dramatiker.no - tir, 2019-03-05 15:16

Høyskolen Kristiania oppretter en ny 50% åremålsstilling som høyskolelærer/høyskolelektor tilknyttet studieprogrammet Bachelor
 i Manus ved Westerdals Institutt for Film og Medier.

Søknadsfristen er 13. mars, og her kan du søke på stillingen: https://track.recman.no/job.php?job_id=85674

Kategorier: Nytt fra andre

Svar til Roald Ribe, Liberalistene Oslo 

Scenekunst.no - tir, 2019-03-05 13:34

Jeg merker meg Roald Ribes svar på vegne av Liberalistene Oslo knyttet til min uttalelser i Scenekunst 28. februar angående min anmeldelse av Resett. Han mener at jeg feilaktig plasserer partiet Liberalistene langt ute på høyresiden av den politiske aksen.

Det finnes ulike måter å forstå venstre-høyre-aksen på. En måte er å se på forholdet mellom stat og marked. Med en slik akse vil høyresiden gå inn for en mindre stat enn venstresiden, der private bedrifter overtar flere av statens oppgaver og skattenivået reduseres. På denne aksen ligger Liberalistene utvilsomt lang til høyre, siden partiet – som beskrevet av Ribe selv – går inn for begrenset statsmakt og, ifølge Liberalistenes partiprogram, ønsker en stat som begrenser sitt ansvar til områdene politi, forsvar og rettsvesen.

En annen måte å se venstre-høyre-aksen på er, som Ribe skriver, å se en akse som går fra ulike kommunistiske retninger til det man kaller høyreekstremisme, som for eksempel en fascistisk ideologi. Her kan åpenbart ikke Liberalistene – med sitt ultraliberalistiske utgangspunkt – plasseres.

Disse to ulike perspektivene gjør at man kan snakke om to ulike politiske landskap langt til høyre i politikken. Det byr på utfordringer med å holde tungen på rett plass. Samtidig kan ideer flyte på tvers av ideologier som står i sterk opposisjon til hverandre, for eksempel på grunnlag av felles forakt for mer etablerte politiske bevegelser eller for offentlig pengebruk.

Min anmeldelse er av Resett og deres rasistiske kommentarfelt. Det hersker ingen tvil om at Resetts verdigrunnlag kan plasseres i et høyreradikalt landskap, som ikke er videre liberalt (selv om enkelte nok vil forfekte en sjåvinistisk liberalisme: frihet for oss, men ikke for de andre).

Min anmeldelse er ikke rettet mot Liberalistene.

Resett opererer likevel ikke i en isolert boble. Det er dette jeg ønsker å peke på i mine uttalelser. Ifølge Avisa Nordland er det et sentralstyremedlem i Liberalistene som eier domenet som Sløseriombudsmannen opererer fra. Flere personlige meldinger av ufin karakter som jeg har mottatt på min Facebookside er fra profiler som oppgir at de er medlem av Liberalistene. Og, i Sløseriombudsmannens kommentarer nevner han tidvis at Liberalistene eller Fremskrittspartiet er gode politiske partier man bør stemme på om man ønsker endring. Med andre ord er det påfallende mange medlemmer fra nettopp partiet Liberalistene som er aktive på Sløseriombudsmannens profil.

På tross av at Liberalistene er individualister er det allikevel vanskelig ikke å knytte dette til partiets navn.

På Sløseriombudsmannens profil og i kommentarfeltet finner man ikke mange rasistiske kommentarer. Men det man finner i overkant mye av fra profilen er en ufin uthenging av blant annet samtidsdanskunstnere. Her følger det et kommentarfelt som inkluderer seksuelle kommentarer og nedlatende uttalelser hvor Sløseriombudsmannen selv er aktiv. Det er også påfallende hvordan Sløseriombudsmannen de siste dagene ikke har brukt spalteplass på å ta avstand fra Resett og deres yngleplass for ekstreme uttalelser av rasistisk karakter. Han bruker heller kommentarfeltet på å nøre opp under mer hat mot meg og det faktum at jeg har anmeldt Resett. Han får god hjelp fra mange kamplystne i sine kommentarfelt.

Det er derfor bra at Ribe i sitt svar så tydelig legger vekt på at partiets program hviler på at man skal la andre få være i fred, og at det så og si er selvmotsigende for et medlem av Liberalistene å være rasist. Slik jeg leser ham tar han ikke bare avstand fra Resett, men også fra en rekke av sine egne medlemmer. Det kan synes som at dette kan gi en mulighet for Liberalistene til å røyke ut sine egne mobbere, og å klargjøre sin egen politiske profil.

Jeg er glad hvis min anmeldelse og uttalelser kan få flere til å bli tydeligere i sitt arbeid mot hatefulle og rasistiske ytringer, inkludert Liberalistene.

Kategorier: Nytt fra andre

Organisasjonene i kunstfeltet bør stille opp mot rasisme

Scenekunst.no - tir, 2019-03-05 12:33

Det er en kjent sak at antiintellektuelle og antivitenskapelige holdninger er vanlige i ytre-høyre kretser. Der florerer også en antikunstnerisk retorikk som angriper konseptuell og utforskende kunst i sær.  Og sammen med klimafornektelse, påstander om at jorda er flat og uthenging av konseptuelle kunstnere, viser også rasismen sitt hatefulle ansikt når enn anledningen byr seg.

Torsdag 28. februar anmeldte koreografen Mia Habib det rasistiske nettstedet Resett til politiet, for å ha brutt straffeloven § 185, om hatefulle ytringer. Det heter i lovteksten:

“Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring. Som ytring regnes også bruk av symboler. Den som i andres nærvær forsettlig eller grovt uaktsomt fremsetter en slik ytring overfor en som rammes av denne, jf. annet ledd, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år. Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, b) religion eller livssyn, c) homofile orientering, eller d) nedsatte funksjonsevne.”

Selv om lovparagrafen ikke inneholder ordet, handler saken om den avskyelige bølgen av rasisme Mia Habib har vært utsatt for i kommentarfeltene til Resett og til Facebooksiden Sløseriombudsmannen etter at hennes kompani Mia Habib Productions fikk innvilget flerårig statsstøtte gjennom Kulturrådet.

Det er prinsipielt viktig at Mia Habib velger å anmelde forholdet. Som hun selv påpeker i et intervju til Scenekunst , slutter hennes sak seg til en rekke hendelser i det siste, der kunstnere og kulturpersonligheter med ikke-vestlig bakgrunn har opplevd både åpen netthets i kommentarfeltene, og å motta rasistisk motiverte draps- og voldtektstrusler på PM. Blant andre kan det nevnes programlederen Haddy Njie, flere dansere i Tabanka Dance Ensemble, skuespillerne Sara Baban, Kingsford Siayor og Iman Meskini, billedkunstneren Ahmed Umar, artisten Ella Marie Hætta Isaksen og rasistenes ydlingshatobjekt, forfatteren Sumaya Jirde Ali, som nylig opplevde en seier mot et nettroll i Bergen Tingrett.

At noen ikke orker å anmelde er forståelig. Noen ganger orker den fornærmede ikke den psykiske påkjenningen av å stå i en slik sak. En vil bare glemme, gå vekk fra det og videre med livet sitt. Spesielt kan unge kunstnere med begrensede ressurser føle stor hjelpeløshet, avmakt og ensomhet i møte med rettsapparatet.

Interesseorganisasjoners rolle som støttespillere
Mange kolleger har vist Mia viktig solidaritet og støtte i sosiale medier. Dette engasjementet burde gå hinsides det individuelle planet, og gjenspeiles hos strukturer som er til for å beskytte våre yrkesgrupper.

I Mia Habib-saken har NoDa (Norske Dansekunstnere), interesseorganisasjonen for dansefeltet, vært en viktig støttespiller. Mia forteller:

– Jeg kontaktet NoDa om min sak som de videresendte til sin advokat umiddelbart for å høre hans synspunkt. Han mente dette var noe å forfølge. Jeg har hatt en nær prosess med forbundsleder og advokaten som også er interessert i dette på et overordnet og prinsipielt plan. Det er derfor vi har jobbet med dette, fordi det gjelder så mange både i feltet og i samfunnet generelt og vi håper dette kan få flere til å sette fokus på saker som dette.

Mia Habibs evne til å stå i denne saken er etter min mening styrket av at NoDa bistår og støtter henne. Men hva ligger – eller mangler – i diskursen rundt?

“Over lengre tid har vi sett at samtidskunsten, og spesielt den sceniske dansekunsten, med gjentagelse og i økende grad blir utsatt for hets og hatefulle ytringer i nettmagasiner og hos nettaktivister uten redaksjonelle forpliktelser! Sammen med Mia ønsker NoDa og vise at dette IKKE er greit. Sånn vil vi ikke ha det.” -Facebookoppdatering fra Norske Dansekunstnere om politianmeldelsen.

NoDa er opptatt av å bekjempe hets mot kunstformen. Det er det nødvendig å rette søkelys mot. Men hvis vi skal bekjempe rasisme, er det vesentlig å snakke om rasisme, å si ordet, å diskutere begrepet, for slik å bringe denne kampen inn i vår dagsorden. Jeg savner en tydelig og handlekraftig diskurs der motstand mot rasisme uttrykkes direkte i vårt felt. Her har interesseorganisasjoner et stort potensial til å bidra som premissleverandører på et høyere strukturelt nivå.

Det hadde vært veldig positivt om interesseorganisasjonene i kunstfeltet kunne stille opp og tilby gratis og lett tilgjengelig juridisk rådgivning for kunstnere som utsettes for rasistisk hets i forbindelse med utøving av sitt yrke. Uavhengig av medlemskap. Det ville bety mye for feltet og for dem som faller mellom to stoler når det gjelder rett til å melde seg inn i slike organisasjoner, og som står ganske alene når rasistiske nettroll slår til.

 

Deise Nunes skrev denne saken først på sitt nettsted goldenmirrors.org 4. mars 2019. Vi republiserer med tillatelse. 

Kategorier: Nytt fra andre

Hjelp til selvhjelp

Scenekunst.no - tir, 2019-03-05 11:30

Jeg har selvdisiplin. Det har jeg i hvert fall trodd. Joda, joda, jeg sjekker Facebook for mange ganger i løpet av en arbeidsdag. Jeg kan spise veldig mye uten å være sulten hvis jeg jobber med noe som er litt vanskelig, og jammen vasker jeg mye klær hvis jeg jobber hjemme, men mat må jo spises og klær vaskes, har jeg virkelig et selvdisiplinproblem? Jeg som har innbilt meg at jeg ville strålt i marshmallowtesten. Nå er jeg ikke fire år, da, og dessuten liker jeg ikke marshmallows, men jeg hadde møtt opp disiplinert og fokusert hvis noen hadde spurt. Det er jeg helt sikker på.

I boken Operasjon Sjølvdisiplin skriver forfatter Agnes Ravatn om sin jakt på selvdisiplin gjennom å lese et høyt antall selvhjelpsbøker. Situasjonene er gjenkjennelige. I suget etter belønning sjekker vi telefoner for e-post og likerklikk istedenfor å konsentrere oss ordentlig og gjøre de tingene vi egentlig skal. Fordi vi hele tiden ser etter muligheter til å gi belønningssenteret i hjernen billige poeng, prokrastinerer vi istedenfor å gjøre det vi skulle ha gjort, ifølge Ravatn. Gjenkjenneligheten i Ravatns gjennomgang er beklemmende, men jeg som blir stressa av å ha e-poster liggende, er jeg virkelig på vei ut i et uføre?

Iscenesettelse
Iscenesettelsen av denne boken fikk en røff start. Jeg skal ikke spekulere i hva som skjedde, men premieren ble utsatt med to uker, og hele det kunstneriske teamet ble skiftet ut. Egentlig burde premierer utsettes litt oftere siden forestillingene ofte føles litt uferdige på premieredagen, men her har det jo ikke gitt teamet mer tid til innstudering, tvert i mot er forestillingen i denne utgaven blitt til på bare to uker. Det gjør at spenningen rundt premieren nesten i større grad er knyttet til om de har fått det til i det hele tatt enn hva de har oppnådd av realisering av kunstneriske ideer og utgangspunkt.

Ravatns bok har et lett og underholdende språk. Hun blottlegger sin skepsis og forteller om sine egne utilstrekkeligheter, men etter hvert som teksten skrider frem, blir det mer og mer en gjenfortelling av ideer fra selvhjelpslitteraturen, og til tross for artige formuleringer er og blir det en selvhjelpsbok helt på ordentlig. Den er full av uironiske tips til hvordan du kan bli et bedre menneske. Jeg-personen kommer i bakgrunnen, og blir overkjørt av budskapet. Det er ikke noe i veien med budskap, men da jeg leste boken i forkant av premieren, lurte jeg ordentlig på hvordan så lite karakter- og handlingsdrevet litteratur skulle gjøre seg på scenen.

Det interessante med denne dramatiseringen er at når innholdet skal presenteres av en skuespiller fra scenen til et publikum, må det jeget som mer eller mindre forsvinner fra teksten tre frem. Det jeget jeg savnet i boken vil nødvendigvis få en helt annen posisjon på scenen. Kjersti Aas Stenby er alene på scenen med materialet, og selv om jeg synes det er en kvalitet at hun trer tydelig frem som et jeg, merker jeg at det må ha vært vanskelig for det kunstneriske teamet å finne helt ut av hvordan denne karakteren skal personifiseres. Hun er stressa og har høye skuldre, og hun snakker med anstrengt stemme. Det er i overensstemmelse med ideen om å være en karakter som forsøker å finne selvdisiplin i eget liv, men i formidlingen til publikum fremstår hun jo også som en slags guru. Hvis hun kan så veldig mye om stressreduksjon og selvdisiplin, burde hun ikke vært en karakter med ro i sjelen og nyvunnet livslykke? Stenby spiller med engasjement, overskudd og timing, og lykkes dermed med å bli en personifisering av jakten på et nytt og bedre liv, men jeg faller allikevel av denne jakten etter hvert.

Fordi vi ikke klarer å holde på konsentrasjonen i mer enn 25 minutter, er den omkring halvannen time lange forestillingen gitt pauser på fem minutter hvert 25. minutt. Det er ganske festlig. Jeg har også lært det av pedagoger at det er omtrent så lenge man kan forvente konsentrasjon fra studenter, så det handler vel ikke bare om hangen etter å sjekke likerklikkene, men har en faktisk biologisk menneskelig side. I den første delen står Stenby på en tom scene bare avbrutt av at hun løper inn i en konstruksjon på bakscenen. Etter den første pausen er scenen omgjort til det som vel skal se ut som hennes egen stue. Hun drikker rødvin fra flasken, og bytter på å skeie helt ut og roe seg selv ned, men er gjennomgående en anspent figur.

Ironi eller ikke?
Jeg liker de eksplisitt ironiske partiene, men mot slutten blir jeg forvirret av om jeg egentlig har misforstått alt sammen og det er meningen at jeg skal synes at det er et viktig budskap forestillingen kommer med. For jeg synes jo denne sykeliggjøringen av spising av litt for mye snacks og et urolig oppheng på likerklikk dras litt langt, og først tenker jeg at det er sykeliggjøringen i seg selv som er tema, men så får jeg også en dragning mot å bli et bedre menneske. Kanskje er det denne todelingen som er poenget, dette at vi alle har lyst til å legge bort smarttelefonen og konsentrere oss mens vi kan, men at selvhjelpslitteraturen allikevel er selvforherligende og forenklende? Når Ravatn skriver, er det som en forfatter som er nødt til å disiplinere den frie hverdagen sin for å nå neste deadline. Jeg kjenner meg igjen i dette, men lurer på om det er like relevant for andre yrker. Når det iscenesettes er ikke koblingen til å skrive like sterk, det henvises heller til å lage en forestilling på kort tid som skuespiller, og det gjør at stoffet føles åpnere, men jeg kan ikke noe for at jeg tenker at dette er en problemstilling knyttet til akademiske frie yrker. Jeg vet ikke hvor mye de prokrastinerer i helsevesenet for eksempel.

På slutten av forestillingen spilles det rolig, litt heisaktig og abstrakt musikk mens det projiseres visdomsord på bakveggen. ”Livet flyt bort fordi vi utset å leve”, står det for eksempel. ”Ingenting eig vi enn nettopp tida.” Jeg vet ærlig talt ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til visdomsord som ser ut som noe som følger med en kopp te. Når forestillingen er slutt ser jeg mot venninneparet som sitter ved siden av meg der den ene av dem tørker tårer og uttrykker hvor sterkt hun synes dette har vært. Jeg er fremdeles forvirret, men forsøker å slå meg til ro med at det må gå an å være både ironisk og uironisk på én gang. Nå skal jeg spise kjeks og sette på en klesvask.

Kategorier: Nytt fra andre

Slapt sirkus

Scenekunst.no - tir, 2019-03-05 10:21

Det tradisjonelle sirkuset var frå gamalt av ein grunnleggjande patriarkalsk struktur. Sirkusdirektøren var mann, og når han vart gamal, gjekk jobben vidare til eldste son. Slik var det i nesten 250 år, og det kan verke som om likestillinga har hatt vanskar med å få fotfeste i denne delen av underhaldingsbransjen. På 1970-talet byrja nysirkus å utfordre dette. Sirkusmanesjen var ikkje lenger noko tidslomme der sterke menn bøydde jernstenger og kvinner let seg sage i to. Sirkusdirektøren vart borte og prosjektet handla i større grad om å opne opp for nye publikum, og å leggje til rette for at sirkus kunne vere ein fritidsarena for born og unge. Difor vert eg både nysgjerrig og skeptisk når svenske Cirkus Cirkör lovar å sprenge patriarkatet med nysirkus under parolen «Ingen jäkla tyssssstnad!»

Sirkus med politiske ambisjonar
Cirkus Cirkör vart grunnlagt i 1995, og har sidan oppstarten jobba for å etablere nysirkus i Sverige. Regissør Tilde Björfors var ei av dei som var med på oppstarten. Ho har medverka som kunstnarleg leiar på over 16 av framsyningane deira og har i tidlegare produksjonar arbeidd med globalpolitiske tema som menneskerettar og migrasjon. Denne gongen har ho valt seg kvinnekamp som overordna emne og den nyaste produksjonen har fått tittelen Epifónima. Namnet tyder «utrop» på gresk og i programmet nemner dei kvinnelege føregangspersonar som spenner breitt både historisk og tematisk, frå komponist Hildegard av Bingen til Tarana Burke, opphavskvinna bak metoo-kampanjen.

Framsyninga lovar mykje gjennom programmet vi får utdelt, men held forsvinnande lite. Det vert gjort eit stort poeng av at det utelukkande er kvinner både på og bak scenen, men det feministiske tilsnittet vert klamt og overtydeleg..Det fyrste eg reagerer på er at aktørane er kledd i nesten identiske, rosa trikotar. Kvar er mangfaldet dei påstår å smykke seg med? Det keisame kostymevalet reduserer individa til ein rosa, homogen masse. Det vi får sjå av dans og akrobatikk på scenen held høg kvalitet som idrettsprestasjonar, men stor kunst vert det ikkje.

Dei finaste scenene oppstår når ensemblet sine eigne stemmer, og koreografien til Methinee Wongtrakoon, blandar seg med musikken. Dei vokale innslaga riv ned skiljet mellom det vi ser og det vi høyrer. Det er tydeleg at dei på scenen kan meir enn å turne, og dei vakre stemmene til Kajsa Bohlin, Karolina Wojtowicz og Ashtar Muallem kunne med fordel fått meir plass i regien til Tilde Björfors.

Scenografien til Fanny Senocq er enkel, med lyssette aluminiumstrosser som dannar to bogar i ulik høgde bak på scenen. Akrobatane nyttar sjølve riggen, samt påler, tissue, hårhenging og roue cyr – stor ring, i nummera sine. Det er gjort forsøk på å sy det heile saman med klovning og slapstick, men dei lukkast ikkje med å kvitte seg med det sekvenserte preget vi kjenner frå det tradisjonelle sirkuset der vi vert presentert for nummer etter nummer. Med mindre det handlar om tryggleiken til akrobatane, forstår eg heller ikkje kvifor det er lagt opp til ein pause på 20 minuttar når det ikkje skjer store strukturelle endringar med scenografien.

Framsyninga burde vore kutta i lengde og stramma inn ved å stryke eller styrke slapstickseansane som ikkje fungerer. Det er også fleire opne skift der det vert gjort småendringar på riggen. Dette er eit døme på korleis klovnenummera vert redusert til fyllstoff. Vi får sjå ein sekvens der Kajsa Bohlin og Lucie N´duhirahe tilsynelatande kranglar om ein rustning. Eg klarar ikkje å skape meining ut frå referansane dei nemner i programmet. Det er uklårt kvar dette riddarmotivet skal leie oss, og eg gjer eit forsøk på å kople det til Hildegard av Bingen, men vert ikkje stort klokare. Det at dei nemner #metoo-kampanjen i programheftet verkar for meg som eit krampeaktig forsøk på å skaffe seg eit alibi for aktualitet.

Gode intensjonar, dårleg framsyning
Det er synd at denne framsyninga ikkje fungerer, for det er dei kunstnarlege ambisjonane som sviktar, ikkje enkeltutøvarane på scenen. Eg har stor respekt for sirkustradisjonen, og såg difor fram til å sjå eit veletablert kompani leidd av ein regissør med lang fartstid. Forventningane var difor store. Dessverre gjekk eg etter endt framsyning med kjensla av å ha nytta to timar på eit naivt politisk prosjekt som ikkje er i nærleiken av å vere grenseoverskridande innhaldsmessig.

Kategorier: Nytt fra andre