Nytt fra andre

Gnistrende om norsk homokamp

Scenekunst.no - ons, 2018-12-19 09:09

Scenografien i Teaterkjelleren på Den Nationale Scene er enkel: Helt ytterst på scenegulvet står en gammeldags, grønmalt parkbenk med armlener i sort smijern. I bakgrunnen er et halvsirkelformet platå med trapper på hver side dekket av en rød løper. Sceneveggen bak platået er bekledd med et halvgjennomsiktig stoff med ujevn overflate. To hvite gardiner henger ned fra taket, noen få pappesker står fint stablet til venstre og høyre på scenen sammen med en vase med roser. De fem aktørene kommer ut på scenen og går rundt mens de snakker sammen, men det er umulig å høre hva de sier. Lyden av den bergenske artisten Gabrielles hit «Ring meg» fra 2012 strømmer ut av høyttalerne med sine kjølige synth-rytmer:

«Så ring meg, handling foran ord/ Ta fram telefonen og pling meg/Ring meg, handling foran ord/Det var jo det du sa når du fór/No går eg deppa langs en landevei/Plukkas forglemmegei for du e alt for sein/Så ring meg, handling foran ord/Ta fram telefonen og pling meg».

Det første halvannet minuttet av forestillingen Kim F er langt unna det jeg har forestilt meg på forhånd. Et øyeblikk blir jeg usikker på om jeg har gått feil. Skulle jeg ikke på en forestilling om Karen-Christine «Kim» Friele (f.1935), Norges kanskje mest kjente homoaktivist gjennom tidene?

Sjonglerer uanstrengt
Snart skjønner jeg at jeg likevel er på rett sted. Lydbildet smelter sammen med Arne Kambestads lysdesign og Kristin Bengtsons foto-og videodesign. Stikkord for den markante visualiteten er bylandskap, svømmende fisk og en blomstereng. Det er bare noen av ingrediensene regissør Audny Chris Holsen benytter seg av for å fortelle historien om Kim Friele. Selv om skuespillerne Linn Løvvik og Anna Dworak gjør solide og overbevisende prestasjoner i rollene som henholdsvis Kim Friele og hennes partner Wenche Lowzow (1926-2016), klarer jeg likevel ikke å slutte å tenke på de mannlige skuespillerne på scenen som tidvis går kledd i hvite brudekjoler og rosa parykker, spilt av Kristian Berg Jåtten, Steffen Mulder og Håkon Moe. Etterpå skal jeg forklare hvorfor.

Men først: En viktig grunn til at forestillingen fungerer så godt, er at den sjonglerer så uanstrengt og lekent med virkemidlene. Flyten i samspillet mellom scenografi, lyd, lys, projeksjoner, musikk, kostymer og dialog er utsøkt. Vekslingen mellom scener og episoder skjer ofte ved hjelp av små variasjoner i scenografien og lysbruken, mens skuespillerne flytter seg rundt på scenegulvet og det halvsirkelformede platået nesten uten at man legger merke til det. Dessuten er dramaturgien i fortellingen om Kim Friele, hennes politiske kamp og samlivet med høyrepolitikeren Wenche Lowsow gjennomgående stram og effektiv.

«Det personlige er politisk»
«Det personlige er politisk» – slagordet den nye norske kvinnebevegelsen brukte på 1970-tallet med formål om å sette nye saker på dagsorden, er nok for mange utvilsomt blitt en forslitt klisjé. Til tross for det kjennes det relevant å nevne i denne sammenhengen fordi manusforfattere Audny Chris Holsen og Marius Leknes Snekkevåg lykkes i nettopp å synliggjøre forbindelsene mellom det individuelle og det kollektive, det private og det offentlige. Manusforfatterne kunne latt seg friste til å fokusere ensidig på kjærlighetsforholdet mellom Kim og Wenche, men isteden veksler handlingen mellom innblikk i relasjonen deres og scener der det politiske engasjementet deres portretteres. På den måten settes hendelsene i relieff til hverandre.

Blant annet spilles et autentisk klipp fra et intervju Kim Friele gjorde med NRK i 1965. De sosiale problemene og den grove hetsen homofile som gruppe opplevde blir et sentralt tema sammen med spenningene og uenighetene innad i homobevegelsen. Videre portretterer de tre mannlige skuespillerne både politikere som holder innlegg under stortingsforhandlinger om straffeloven og leger som uttaler seg om hvordan homofili er en sykdom. Forestillingen er slik blitt et stykke historieformidling som langt på vei gir et levende tidsbilde. Et godt eksempel er blant annet en av beskrivelsene fra en lege som uttaler seg til stor latter fra publikum: «Det vi vet, det er at homofile menn kaller hverandre for Hansine, bruker håndvesker og smykker og krøller håret. Homofile kvinner snuser, har ofte nedfallen livmor og forvrengte kjønnsorganer. De er ofte maskuline, gjerne litt overvektige i grå spaserdrakt og har unormalt store føtter i flate formsko».

Menn som spiller kvinner
De korte innslagene med musikk og bevegelse der ensemblet svinger på de lange gardinene sammen med den utstrakte bruken av fargerike kostymer og parykker, utgjør en effektiv og moderne motsats til store deler av det tidsbildet som risses opp. Som nevnt innledningsvis ikler oppsetningens tre mannlige skuespillere seg kjoler og parykker og spiller flere kvinneroller underveis. Menn kledd i dameklær gir i denne sammenhengen for min del minst like mye assosiasjoner til drag queens som til komedie- og revysjangeren, men forestillingen unngår å bevege seg over i ren parodi.

Isteden gjør oppsetningen bruk av utkledningen på en mye mer subtil måte. Riktignok skildres forelskelsen mellom Kim og Wenche ved at en av de mannlige skuespillerne har på rosa parykk og en hvit, lang kjole mens hans beveger seg over scenen og litt hjelpeløst mimer til Maj Britt Andersens versjon av Prøysens Blåklokkevikua mens han plukker blomster og en stor blomstereng projiseres på scenens bakvegg. Men disse innslagene balanseres raskt ut: Etter hvert, når handlingen beveger seg til et stortingsmøte om forbudet mot homofili, er de tre mennene i skuespillerensemblet alle ikledd hvite kjoler. Når Kristian Berg Jåtten står der i hvit brudekjoleliknende bekledning mens han spiller en kvinnelig stortingsrepresentant, spiller han rollen med en intensitet og innlevelse som gir meg en opplevelse av at han «er» kvinne. Det er godt gjort. Dessuten løfter det materialet at regissøren har unnlatt å la fremstillingene bli for karikerte.

Ikke plettfri
Forestillingen er ikke plettfri – ved et par anledninger oppstår det forvirring om hvor vi befinner oss tidsmessig ettersom handlingen beveger seg nærmere og nærmere vår tid, de korte koreograferte sekvensene med musikk blir et overdrevet virkemiddel og slutten inneholder en noe langdryg og unødvendig scene der Wenches demens skildres. Mye kan sies om homobevegelsen i Norge, og hele bildet inneholder åpenbart langt flere nyanser enn det er tid til å formidle i løpet av halvannen time på teaterscenen. Heldigvis skildres ikke Friele som en ufeilbarlig helt, men fremstillingen kunne gjerne beveget seg enda dypere inn i motsetningene innad i bevegelsen og hennes rolle i dette. Til tross for det har Holsen sammen med et samstemt ensemble klart å skape en gjennomarbeidet forestilling som viser de uløselige forbindelsene mellom homoaktivisten Kim Frieles individuelle liv og politiske kamp. Slik inviteres publikum til å løfte blikket og reflektere over de store sammenhengene og strukturene vi alle er en del av, uavhengig av vår seksuelle legning og kjønnsidentitet.

 

 

 

 

 

 

Kategorier: Nytt fra andre

Ragnheiður Skúladóttir ny direktør for Festspillene i Nord-Norge

Scenekunst.no - tir, 2018-12-18 11:25

Skuladottir i dag daglig leder for det islandske kompaniet for samtidsdans, Iceland Dance Company, og kunstnerisk leder av den internasjonale teaterfestivalen LÓKAL i Reykjavík.

Skúladóttir har gjennom en årrekke hatt en sterk arktisk tilstedeværelse, og har vært i Harstad i forbindelse med Festspillene både i 2016 og 2017 (Arctic Arts Summit). Hun er også tungt involvert i programmeringen av teater og dans i festivalen 2019.

Den nye direktøren regner med å starte i jobben fra mars 2019, slik at det blir en overlappingsperiode med Maria Utsi. Hun ser frem til å jobbe med en av Norges største festivaler.

– Jeg ser virkelig frem til å komme til Harstad for å jobbe med det dyktige teamet på Festspillene, en av Skandinavias største multidisiplinære kunstfestivaler. Den geografiske og geopolitiske plasseringen er svært tiltrekkende for meg; jeg har tidligere jobbet i nord og setter spesielt pris på den unike robustheten og likefremheten som hører med til å jobbe i nord. Festspillene har gjennomgått en viktig endringsprosess de siste årene under Maria Utsis ledelse – og jeg er begeistret over muligheten til å lede festivalen inn i en spennende fremtid, sier Skúladóttir.

Et islandsk stjerneskudd

Styreleder Jens Johan Hjort er strålende fornøyd med å få Skúladóttir som direktør for Festspillene:

– Festspillene har med dette fått et av de sterkeste navnene på den arktiske kunsthimmelen, med en imponerende kunstnerisk profil. Hennes arbeid innenfor det islandske scenekunstfeltet er betydelig. Ut over hennes bakgrunn som teatersjef, kunstnerisk leder og dekan på den islandske kunsthøyskolen har hun også vært en sentral drivkraft i etableringen av den første internasjonale scenekunstfestivalen på Island, LÓKAL. Med Ragnheiður har vi fått en sterk leder med erfaring både fra å produsere scenekunst og drive festival, og med et imponerende internasjonalt kontaktnett, sier Hjort.

Skúladóttir har store ambisjoner for sitt arbeid med Festspillene i Nord-Norge, og vil bygge videre på den tverrfaglige tilnærmingen festivalen er kjent for.

– Hver sommer er Festspillene en feiring av den beste og mest bemerkelsesverdige kunsten; en festival som er forpliktet til å produsere og presentere for publikum nytt arbeid innen musikk, teater, visuell kunst og dans. Jeg ønsker å bygge videre på de sterke båndene Festspillene har med den lokale og internasjonale musikkscenen og videreutvikle programmeringen av forestillinger som er forankret i teater, dans og visuell kunst. Jeg har stor tro på kunstens betydning og kraft og har derfor en særlig interesse for å koble sammen kunstdisiplinene. Dette vil være et stort fokus når det gjelder programmering av Festspillene, og noe som jeg allerede ser på for festivalen i 2020. Jeg vil også utforske ytterligere Festspillenes rolle utenfor selve festivaluken; hvordan vi kan starte og tilrettelegge for en blomstrende diskurs og kunstpraksis i regionen. Til slutt forblir målet å fortsette å bygge opp en internasjonalt og lokalt respektert kunstfestival som forbinder innbyggerne i regionen med resten av verden, sier Skúladóttir.

 

Kategorier: Nytt fra andre

Trygge rammer og sinte maskiner

Scenekunst.no - tir, 2018-12-18 11:10

– Det moderne stykket var jo heldigvis ikke så langt, overhørte jeg en publikummer si på vei ut av Konserthuset på torsdag, etter kveldens konsert med Oslo-Filharmonien. Det er på ingen måte første gang lignende ord faller der i huset, og den typen reaksjoner er kanskje mye av grunnen til at kveldens program så ut som det gjorde: Åtte minutter med modernitet, Daniel Nelsons Steampunk Blizzard fra 2016, trygt flankert av to gamle travere – Tsjaikovskijs fiolinkonsert og Musorgskijs uslitelige Bilder fra en utstilling. Litt som å gjemme vond medisin i en skje med sukker, som Mary Poppins anbefaler. Men det spørs om medisinen går ned likevel.

Motpoler i russisk musikkliv
Sammenstillingen av Pjotr Tsjajkovskij (1840-1893) og Modest Musorgskij (1839-1883) er for øvrig interessant nok. De er født med kun ett års mellomrom, og var begge del av den generasjonen som for alvor utviklet en egen russisk kunstmusikktradisjon, men de gjorde det på hver sin måte. Musorgskij var en del av den St. Petersburg-baserte komponistgruppen med tilnavnet “De fem”, eller “Den mektige håndfull”. De var for det meste var selvlærte og opptatt av å skape et eget russisk tonespråk med røtter i tradisjonsmusikk, og distansere seg fra det etablerte vestlige uttrykket. Tsjaikovskij tok konservatorieutdanning, slo seg ned i Moskva og orienterte seg mer mot Vesten. Kun fire år skiller Bilder fra en utstilling (1874) og Tsjaikovskijs fiolinkonsert (1878), men like fullt har vi med to ganske ulike estetiske univers å gjøre.

Patosangst
Tsjaikovskij er en av verdens mest spilte komponister, bare slått av Beethoven, men har ikke alltid hatt like stødig rykte blant kritikere og musikkvitere. Han er blant annet blitt beskyldt for å være både kitchy og lettbeint, og fiolinkonserten er nok ikke det beste motargumentet mot akkurat det. På tross av sin stramme eleganse er det ikke til å komme fra at den kan oppleves som friksjonsfri. Den mangler for eksempel den besnærende tvetydigheten som preger noen av Tsjaikovskijs mest slitesterke melodier, en blanding av dyp melankoli og dramatisk forventning, som for eksempel svanens tema fra Svanesjøen eller celestaens forheksende akkompagnement til “Sukkerfeens dans” i Nøtteknekkeren.

Jeg må likevel innrømme at fiolinkonserten stadig vokser på meg jo mer jeg hører den, men det skyldes i grunnen ikke Filharmoniens konsert. Kveldens solist, Valeriy Sokolov, har fått et stort internasjonalt navn, og han spiller lett og uanstrengt, med en tone som er både slank og varm på samme tid. Det er helt fint og flott og behagelig å høre på, og kveldens gjestedirigent, Santtu-Matias Rouvali, sjefsdirigent for Göteborgs Symfoniker, holder tett følge, men jeg får likevel ikke følelsen av at det angår meg. Den følelsen fikk jeg først etterpå, da jeg hørte en innspilling med legenden Jascha Heifetz (1901-1987) og Los Angeles Philharmonic Orchestra. Heifetz får hver tone til å svelle, samtidig som han binder dem sammen med et seigt legato som om det gjaldt livet. Det kan virke som at den slags patos er håpløst umoderne, men jeg synes mye romantisk musikk, og særlig akkurat denne, blir fattigere uten.

Lyden av en gnom
Musorgskijs Bilder fra en utstilling er opprinnelig en klaversuite, orkestrert utallige ganger, men denne orkestreringen av Maurice Ravel er den mest brukte. Tittelen er bokstavelig – musikken er basert på en minneutstilling over kunstnerskapet til Viktor Hartmann, som inneholdt arkitektskisser, sceniske kulisser og malerier. Hartmann var en venn av Musorgskij, og sistnevnte var med på å organisere utstillingen. Verket har ti deler, hver del basert på et bilde fra utstillingen, med titler som “Gnomen”, “Kyllingenes ballett i eggeskallet”, “Katakombene i Sepulcrum Romanum” og “Kievs store port”. De ulike delene bindes sammen av en “Promenade”, et mellomspill sentrert rundt en karakteristisk melodi, som symboliserer det å spasere mellom bildene.

Dette verket må kunne kalles en av den klassiske musikkverdenes virkelige svisker, og det er også brukt utallige ganger i populærkulturen. Det har likevel originalitet nok til å tåle det, med sitt uforlignelige tonespråk, både tilgjengelig og eiendommelig på samme tid. I motsetning til Tsjaikvoskij er ikke dette følelsesmusikk, den appellerer snarere til forestillingsevnen. Den er ikke opptatt av å si noe om hvordan det er å være gnom, eller dansende kyllinger i sine egg, men heller forsøke å gjengi “lyden av gnom”, hva nå det er. Patosmangel i orkesteret er i dette tilfellet bare en fordel. Gnomen skal ikke være skjønn, han skal bare få være gnom, og Kievs porter er laget av en enorm mengde døde materialer som ikke trenger å estetiseres, bare presenteres i all sin velde.

Døde maskindeler
Døde er også maskindelene i Steampunk Blizzard (2016) av svensk-amerikanske Daniel Nelson. Steampunk er opprinnelig en litterær science fiction-sjanger, inspirert av 1800-tallets forestillinger om fremtidens teknologiske nyvinninger, og finner sted i en fremtid der utviklingen aldri kom lenger enn dampmaskinen. Nelsons verk fremstår som en direkte lydlig fremstilling av 1800-tallets fabrikkmaskineri, med taktfaste, tunge rytmer i messing og perkusjon og gnissende imitasjoner av metall mot metall. Kanskje litt for direkte. I hvert fall i motsetning til den frie fantasien i Bilder fra en utstilling som kommer rett etter på. Et orkester som låter som en dampmaskin er artig og støyende og intenst, men og så da?

Kanskje er konteksten en del av problemet. Jeg hadde ikke hørt om steampunk før dette, skal jeg innrømme, og bare dét er en hel verden av underlighet. Samtidig er det, som Thomas Erma Møller gjør i programmet, interessant å trekke paralleller til maskinmusikk og futurisme fra 1920-tallet. Ny musikk trenger og fortjener å bli presentert i en helhet og med fyldig bakgrunnsstoff, åtte minutter mellom to slagere er ikke nok til å gå i dybden. Medisinen kamufleres av sukkeret og glir ubemerket ned, rett forbi alle smaksløkene.

 

 

Kategorier: Nytt fra andre

Draumkvedet av Eirik Fauske

Dramatiker.no - tir, 2018-12-18 00:00

Et nytt manuskript i MANUSBANKEN.

Kategorier: Nytt fra andre

Årets tildelinger til fri scenekunst

Scenekunst.no - man, 2018-12-17 10:05

I årets siste tildeling fra Norsk kulturfond ble det bevilget 13, 8 millioner i støtte til 33 teaterprosjekter og 10, 4 millioner til 25 danseprosjekter. Fagutvalgene behandlet totalt 69 søknader for dans og 129 søknader for teater i denne runden.

– Årets siste tildelinger innenfor prosjektstøtte fri scenekunst – dans og teater viser at mange kunstnere ønsker å skape scenekunst som svar på fremtidens store utfordringer, sier Kulturrådets scenekunstkonsulent, Jørgen Knudsen.

25 av 68 søkere fikk støtte fra fagutvalget for dans, og 33 av 129 søkere fikk innvilget støtte fra teater. Prosjektene er både miljø- og samfunnsrelatert, og mange prøver ut metoder for å skape dialog med barn, unge og nye publikumsgrupper. Geografisk favner tildelingene fra Finnmark i nord til Agder i sør. En tydelig trend er at skillelinjene mellom hva som er dans og hva som er teater blir stadig mer uklare, og flere må vurderes på tverrfaglig grunnlag.

– Vi opplever flere søknader fra kunstnere som tidligere fikk tilskudd fra danseavsetningen, men som nå søker og mottar tilskudd fra teater avsetningen. Det er flere kunstnere som ser ut til å arbeide i gråsonen mellom dans og teater og som følgelig er usikker på hvor de skal rette søknaden sin, forteller Knudsen

Scenekunstkonsulent Jørgen Knudsen trekker frem noen av prosjektene som har fått støtte, basert på årets trender.

Dystopiske visjoner
I et tilfluktsrom i Ålesund vil Anders Nybø skape en apokalyptisk situasjon, i Anno 2050 Dystopi og Håp. Målet er å bli bevisst maten vi produserer og spiser. Hva skal vi gjøre når vi ikke har vanlig mat?

Susie Wang vil med Mount Ever skape et scenisk utrykk av skrekk og uhygge, der de graver fram de mørke driftene vi mennesker vanligvis dekker over. Fagutvalget leser det som et treffende bilde på samtidens utfordringer.

Sjur Marqvardsen, i samarbeid med internasjonale Bombina Bombast, vil vise et skrekkscenario om roboter og et dysfunksjonelt samfunn. Kan man erstatte en politiker med en chatbot?

Ut av den sorte boksen
Et særtrekk ved denne tildelingsrunden er danseprosjekter som skjer utendørs og teaterprosjekter som tar utgangspunkt i uvanlige steder og rom for teater.

I utendørsprosjektet Folkets dans – Træna vil Astrid Groseth og hennes samarbeidspartnere nærme seg Træna med arkitektens kartleggende blikk og dansernes bevegelseskunnskap. De vil skape en sosial kulturell begivenhet i samarbeid med Trænas beboere i alle aldre.

Vandrende-Håp vil Mårten Spångberg oppsøke Træna og Dverberg, sammen med andre kunstnere bosatt i Nordland, og prøve å komme på innsiden av lokalsamfunnet. Prosjektet vil frigi kunstens potensial på steder der samtidig kunstproduksjon er lite utbredt. Fagutvalget er interessert i hvordan prosjektene til Spångberg og Groseth utfyller hverandre.

Med Spør gresset – det vet vil Stina Therese Lorås Hessaa i Draug produksjoner se på forholdet mellom seg selv og sitt sjøsamiske opphav. Det settes opp utendørs på Kargenes i Kvalsund.

Skarpe blikk på samfunnet
Deise Nunes og Golden Mirror arts får tilskudd til Kalunga: Extended, for å fortelle historien om Norges koloniale fortid og det dansk-norske slaveskipet «Fredensborg», fra perspektivet til den afrikanske diasporaen i Norge.

Juni Dahr vil med Svalbard movements skape og fremføre historier om kvinner i arktiske strøk, der menn i gruvedriften er den historien flest kjenner til. Hun undersøker hvorfor mennesker søker seg til ekstreme steder, og trekker frem kvinners rolle, overlevelse og indre liv.

Med Yoga for theatres tar Hans Petter Melø Dahl utgangspunkt i livet til sin grandonkel, som var billedkunstner, men også en høytstående nazist. Med nazismen som bakteppe forteller Melø Dahl sin personlige historie og trekker inn sammenfallende elementer fra indisk filosofi.

Mange nye kunstnerskap
Det var mange nye søkere både til dans og teater i denne tildelingsrunden, og flere fikk støtte. Fra dansefeltet kan det nevnes Lisa Colette Bysheim med Ekko 2, Karen Eide Bøen med Frank og Elena, og Mirte Bogaert med And there is a chair, som alle tre er basert i Bergen og vil bli vist ved BIT teatergarasjen.

To nye kunstnere i teaterfeltet var Sunniva Arnesdatter Fliflet med WHITE GIRL, og Ibrahim Fazlic med forestillingen En muslimsk negerjoik på svensk i Norge, et kitsch-estetisk, rasistisk «gameshow» som har premiere på Festspillene i Nord-Norge i 2019.

Satser på et ungt publikum
Fagutvalgene for dans og teater har valgt å løfte frem enkelte prosjekter som i både form og innhold kan bedre scenekunsttilbudet til de unge.

JordbærKake av Nelly Wintherhalder er et stykke både for barn og for voksne, der de får oppleve historien hver for seg i to forskjellige forestillingsrom, så foreldre både kan observere og reflektere over hvordan barna ser kunsten.

Forestillingen «+/-» av Corentin JPM Leven er en beskrivelse av livet som HIV-positiv, og handler om mennesker i samfunnets randsoner som bærer på en potensiell dødelig sykdom.

Dansekunstner Nina Biong får tilskudd over teateravsetningen til Inni, en forestilling om puberteten, rettet mot tenåringer. Den handler om hvordan hjernen, nervene, tankene og organene er med på å forme vår identitet fra innsiden.

Musikkteater og figurteater
Det kom inn mange søknader om musikkteater, men få figurteatersøknader i denne runden.

Fagutvalget tror Chris Erichsens Alt vi gjør er forgjeves (eller ikke) vil kunne nå et bredt publikum, med mange som vanligvis ikke går i teateret.

Moby Dick vil Yngvild Aspeli iscenesette den historiske romanen med samme navn, ved hjep av seks skuespillere, et tjue-talls figurer, video-projeksjoner og en hval i naturlig størrelse.

Kategorier: Nytt fra andre

Måter å se på

Scenekunst.no - fre, 2018-12-14 12:03

Det er ikke så ofte folkevalgte fra Fremskrittspartiet uttaler seg om teater. Et raskt googlesøk viser, kanskje ikke så overraskende, at de fleste utspillene handler om at de ikke vil gi ulike teatre offentlig støtte. Kanskje er det derfor at når de først uttaler seg om en teaterforestilling er det uten å ta hensyn til at det de snakker om er teater. I denne kommentaren skal jeg forsøke å oppsummere det som har vært en lang debatt med svært mange stemmer.

Kritikk
Ways of Seeing av Pia Maria Roll, Marius von der Fehr, Hanan Benammar og Sara Baban hadde premiere på Black Box teater 21. november. Kritikkene vekslet mellom bejublende, sterkt kritiske og mer moderate. Chris Erichsen som anmeldte forestillingen for Scenekunst.no skrev at det var en uhyre viktig forestilling selv om den kanskje ikke var helt ferdig. Svante Aulis Löwenborg i Norsk Shakspearetidsskrift stilte seg uforstående til mye av det som skjer i forestillingen og skriver: ”Det händer över huvud taget väldigt lite i den här föreställningen, framför allt inte inom mig som lyssnare och betraktare av ett Konstverk. Som konst betraktat är det en mager produkt som Baban/Roll/von der Fehr/Benammar har åstadkommit.” Per Christian Selmer-Anderssen i Aftenposten er langt mer moderat i sin bedømmelse, men stiller også spørsmål om hva det er de oppnår med forestillingen. I min egen anmeldelse i Klassekampen uttrykker jeg at jeg ikke helt forstår formålet med forestillingen og at jeg skulle ønske de problematiserte det ideologiske materialet ytterligere, men også at jeg mener det er godt laget dokumentarteater. Min anmeldelse ble også imøtegått av tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund i Klassekampen der han reagerer med sjokk og vantro over det han kaller ”ryggmargsrasisme” i anmeldelsen. Dette opplevde jeg som underlig skivebom, og skrev et svar der jeg begrunnet mine prioriteringer i anmeldelsen.

Av de kritikkene som ble skrevet er det klart, uansett hva de måtte mene om resultatet, at det er en forestilling ingen stiller seg likegyldig til. Kritikerne ser ikke bort fra at det forekommer politiske ytringer i den, men bedømmelsene er foretatt på bakgrunn av at det de har sett er teater. Den store responsen som plutselig kom gjorde ikke det. I forestillingen vises det video tatt utenfor husene til flere markante personer i Fremskrittspartiet og andre organisasjoner med lignende verdenssyn. 24. november tok Human Rights Service utgangspunkt i Selmer-Anderssens anmeldelse i Aftenposten for å raljere over hvor forferdelig det er at disse husene er filmet og vist frem i en teaterforestilling. Det fortsatte dagen etter. Da delte også Christian Tybring-Gjedde saken på sin Facebook-side. Han og kona, statssekretær Ingvild Smines Tybring-Gjedde, var sinte. Kommentarfeltet er underlig lesning med alt fra antydninger om Quislings gjenfødsel og endetidsspekulasjoner til oppfordringer til politianmeldelser og straffesak. Regissør Pia Maria Roll møtte Fremskrittspartiet Morten Wold i Dagsnytt 18

Samtidig som dette skjer mottar Sara Baban trusler. Under barneteaterfestivalen Showbox var det vakthold på Black Box teater. I et intervju i Morgenbladet sier Hanan Benammar at hun må le av at Christian Tybring-Gjedde sier at han blir redd. Det er også påtakelig at det ikke er de hvite mennene fra Fremskrittspartiet og nærliggende organisasjoner som er blitt truet.

RASISIT
Debatten tok imidlertid enda en ny vending da kona til justisminister Tor Mikkel Wara, Laila Anita Bertheussen, skrev en kronikk i VG om at hun følte seg invadert i sitt hjem. I kronikken skriver Bertheussen at hun er kronisk syk, og at hun sjelden går ut. Derfor må hun ha ligget syk hjemme da kompaniet hadde filmet huset hennes. Det filmes ingen mennesker i teaterforestillingen, og det nevnes ikke at Wara bor sammen med noen i det huset.

Hva som har ført til hva er kanskje ikke så lett å slå fast, men etter denne kronikken ble huset til Wara og Bertheussen tagget ned. Noen skrev ”rasisit” på husveggen og malte hakekors på bilen. Bilen skal også ha vært forsøkt påtent. At dette kan knyttes til debatten omkring forestillingen er åpenbart, men det er like mye knyttet til debatten som fulgte, Tybring-Gjeddes sinne og Bertheussens såre tær. Teatersjef på Black Box teater, Anne-Cécile Sibué-Birkeland måtte ta avstand fra voldsbruk. På sine egne hjemmesider uttrykker teatret at de mener at kunsten skal være fri og kan provosere, men at de selvfølgelig ikke støtter trusler eller en polarisering av det offentlige ordskiftet.

Å se eller ikke se
Vi har sett en eskalerende debatt med sterke følelsesmessige reaksjoner. Særlig på Facebook er følelsene mange, og det fører også med seg personrettet kritikk og unødvendig skittkasting og polarisering. Mange som uttaler seg har ikke sett forestillingen. Den ble spilt åtte kvelder for opptil 130 tilskuere per kveld. Fremskrittspartiet i Oslo har nå foreslått i budsjettforhandlingene i bystyret at det kuttes i all støtte til Black Box teater i 2019. Det fremstår som et billig retorisk poeng de nå får muligheten til å dra takket være debatten, men er egentlig helt på linje med den kulturpolitikken Fremskrittspartiet fører over hele landet og i mange lokalmiljøer.

Det er helt åpenbart at forestillingen er blitt kjent for mange fordi mennesker som er vant til å nøre opp under hat og sinne har sett muligheten til det, ikke fordi forestillingen har nådd så mange. Det gjør også at diskusjonene som har oppstått ikke har handlet om teater eller det at de ytringene som fremsettes i forestillingen gjøres i en teaterramme. Med det mener jeg selvfølgelig ikke at man ikke skal tro at Pia Maria Roll og samarbeidspartnerne mener det de sier, men at grepene som tas er ment i en perspektivåpnende ramme og at oppsøkningen av husene også kan leses på et symbolsk nivå. I den polariserte debatten har det heller ikke vært brukt mye tid på den dobbelheten som ligger i forestillingens tematisering av overvåkning.

Heldigvis har debatten etter hvert sluppet til flere mer moderate stemmer. Lillian Bikset skrev en kommentar i Dagbladet som på nyansert og pedagogisk vis forklarer at vi har å gjøre med en teaterforestilling. Hun påpeker også at det er maktforskyvning å tro at vi har å gjøre med likeverdige parter. Det er forskjell på makten justisministre og frilanskunstnere med innvandrerbakgrunn besitter. Sverre Knudsen skrev en kronikk i VG der han tok forestillingen i forsvar, og påpeker hvordan eskaleringen av debatten har gjort at den mister fotfeste i det den egentlig handler om. Som en av de siste oppdateringene har regissør Pia Maria Roll selv kommet til orde i et intervju i Dagsavisen der hun avviser at de har oppfordret noen til kriminelle handlinger.

På tross av hederlige forsøk på å dra debatten ned til sitt eget utgangspunkt har vi hatt å gjøre med en skinndebatt der diskusjonen går på om det var riktig eller galt å filme husene. I den grad filmingen av husene var et overtramp er det et svært lite et. Det er helt nødvendig at kunst kan utfordre etiske normer og diskutere dem. Det vi trenger er en diskusjon om hva de oppnår med å filme husene. Hva gir det oss sånn bortsett fra en polarisert skinndebatt? Vi diskuterer ikke på hvilken måte teater kan og/eller bør være politisk, eller hvilke grep det politiske teatret trenger. Vi diskuterer ikke engang om teater er eller kan være et bidrag i et politisk arbeid mot fremveksten av høyreekstreme holdninger. Politisk teater har vært gjenstand for mange diskusjoner opp gjennom årene, men de diskusjonene finnes det ikke plass til et nærmest latterlig polarisert debattklima.

Det kan høres enkelt ut, men etter denne debatten er jeg styrket i min oppfatning av at vi trenger bedre vilkår for kunstkritikken. Flere medier burde ha anmeldt forestillingen, også de som har skrevet masse om reaksjonene, men ikke så det nødvendig å sende en anmelder burde gitt forestillingen en kunstfaglig gjennomgang. I tillegg må vi styrke de estetiske fagene i skolen. Skal vi ha offentlige debatter om kunst i de brede mediene må det forutsettes at det finnes grunnleggende kunnskap i befolkningen, og det håper jeg inderlig vi skal fortsette å ha.

 

Kategorier: Nytt fra andre

Vi er på plass i Kronprinsens gate 17!

Dramatiker.no - ons, 2018-12-12 15:32

Flyttelasset vårt gikk fra Rådhusgata 7 i går, og vi begynner så smått å merke at det er fint å komme hit til Vika også. Dramatikerforbundet har flyttet inn i ‘Ingeniørenes hus’ sammen med de andre foreningene vi delte det gamle, fine huset med. På kartet nedenfor ser du at det tar 20 minutter å gå fra Rådhusgata 7 til Kronprinsens gate 17.

Kronprinsensgate 17, 0251 Oslo, er Dramatikerforbundets nye post- og besøksadresse.

Nationaltheatret er nærmeste holdeplass for trikk, buss, T-bane og tog. I noen dager kan det fremdeles være litt vanskeligere å få tak i oss, men vi er her, vi har samme hovedtelefonnummer, og vi leser epost innimellom utpakking og innredning.

Vi tenker at vi fikk tatt et godt og skikkelig farvel med Rådhusgata 7 da vi feiret 80-årsjubileumet vårt der i november. Nå ser vi frem til å komme i orden her i Kronprinsens gate 17.

Kategorier: Nytt fra andre

Siste akt

Scenekunst.no - ons, 2018-12-12 12:15

Høsten 2019 skal Teaterhuset Avant Garden (TAG) åpne dørene til nye lokaler. Det forventes langt bedre driftsvilkår og større synlighet når teatret flytter fra en trang kjeller i Trondheim sentrum til den klassisistiske bautaen Rosendal Teater på hippe og fremadstormende Østbyen.

Som med avskjeder flest, er det noe vemodig med det å skulle forlate gamle trakter. Derfor er det berømmelig når kunstner Helle Siljeholm med samarbeidspartnere på ambisiøst vis hedrer (teater)huset i hele tre dager til ende i det som forrige helg ble teatrets siste arrangement i lokalene i Midtbyen. Nodes: Avant Fini spinner ut fra en kartleggingsprosess hvor Siljeholm og de andre utøverne på utforskende vis har tatt tak i teatrets historie: Fra oppstarten i 1983, da TAG besto av tre frie teatergrupper med base i et kunstnerdrevet kulturhus i Kjøpmannsgata 42, til å bli programmerende teaterhus i nåværende lokaler i Olav Tryggvasons gate 5. Siljeholms uttalte intensjon var å belyse hva teaterhuset har vært, kunne blitt og hva det kan bli.

Vage knutepunkt
Arrangementet foregikk i omtrent ti timer hver dag fra torsdag til lørdag, og var sånn sett som en liten festival å regne. Selv om flere av programpostene gjentok seg eller var permanente, legger denne formen opp til at hver enkelt besøkende i større grad enn ellers får en individuell opplevelse. Den tilgjengelige informasjonen om programpostene var stort sett minimal; ofte var kun arrangementstittel, kunstnernavn og tid og sted nevnt. På den måten var det ikke alltid lett å vite på forhånd hva slags arrangement man gikk til.

Programmet var delt i to. Den ene delen besto av tidsbegrensede innslag av forskjellige utøvere. Performance, danseforestilling og en spel-parodi som formidlet TAGs historie på 30 minutter var noe av det som ble dekket her. Det ble også arrangert et par faglige panelsamtaler. Den første med teaterviter Melanie Fieldseth, som er i gang med å skrive en bok om TAG, og den andre med sosiolog Aksel Tjora, som snakket om gruppetilhørighet og teatrets sosiale funksjon. Førstnevnte formidlet sentral informasjon om teatrets oppstart og utvikling på tilgjengelig vis, og denne samtalen opplevde jeg at det var nødvendig å støtte seg til i møte med den mer heseblesende, russerevy-pregede spelversjonen.

Foto: Tobias Liljedahl. Panelsamtale f.v. Helle Siljeholm, Melanie Fieldseth og Kai Johnsen

Den andre delen av programmet utgjorde såkalte permanente «noder»; nitten installasjoner eller bare objekter som var tilgjengelig under hele markeringen. Det er kanskje legitimt at ikke alle aspekter ved en slik eksperimentell og omfattende tredagers markering er like gjennomarbeidet. Likevel fremsto en del av disse permanente programpostene nokså billige. Det er lett å bli skuffet i møte med for eksempel Trønderboksen, som gikk ut på at man skulle tre inn i en slags prøveromaktig innretning og høre på «trøndermusikk» som DDEs Vinsjan på kaia. Premiebordet var rett og slett et premiebord: et monter hvor helgas loddtrekningspremier ble oppbevart. Det kan hende at jeg har gått glipp av noe her, for eksempel at Trønderboksen refererte til noe som har en eller annen kobling til teatrets historie utover å være, ja, trøndersk. Hvis det var tilfelle måtte man nok ha vært ganske innafor for å skjønne det.

For de husvarme
Noen av kunstnerbidragene bar også preg av å være nettopp for de innvidde eller spesielt interesserte. Tidligere skuespillere fra Studio Teater, en av frigruppene som i sin tid etablerte TAG, hadde et innslag om familieforestillingen Sangen om Rama. Dette var den første produksjonen som ble vist i teaterlokalene i Olav Tryggvasons gate i 1993. Sånn sett er det jo unektelig en kobling mellom forestillingen og huset, men likevel blir det langtekkelig å bruke en time på å se videodokumentasjon av forestillingen når man ellers ikke har noe forhold til den. Kunstakademistudent Hilde Pytowskis performance led litt av det samme: Hun leste opp tilsynelatende tilfeldige og usammenhengende tekstsekvenser, som etter hvert viste seg å være beskrivelser av ulike forestillinger som har blitt vist på huset. Det var likevel bare så vidt jeg forsto denne sammenhengen, og det helt mot slutten av performancen. Da ble innsikten et antiklimaks. Det var imidlertid et fint grep av Pytowski å ta publikum gruppevis med tilbake til teatrets gamle lokaler i Kjøpmannsgata, hvor hun utførte deler av performancen.

Sangen om Rama. Foto: Tobias Liljedahl

Det kan virke som at de forskjellige aktørene har fått nokså frie tøyler i gjennomføringen av sine innslag. En av scenekunstnerne jeg synes løste oppgaven godt, var Azra Halilović. Hennes presentasjon tok utgangspunkt i en forestilling hun viste på TAG i 2010, 1000 Zašto 1000 Zato. Materialet var likevel bearbeidet og presentert slik at resultatet i helgen ble en selvstendig performance, som tok høyde både for kontekst og publikumsopplevelse.

Potensiale på bakrommet
Hver for seg var det ikke mange av de programpostene jeg så som var solide nok til å overbevise kvalitetsmessig. Meningen med Nodes: Avant Fini var vel heller å skape en større enhet, en slags kunst- og kulturkoloni hvor hvert element fungerte i kraft av hverandre. Jeg savnet likevel en tydeligere kuratorisk stemme og kvalitativt blikk, en strammere regi som godt kunne ha luket unna noen unødvendige elementer for heller å styrke andre. Jeg ser for meg at slike grep ville ha vært nødvendige hvis arrangementet virkelig skulle belyst hva teaterhuset «kunne ha blitt og hva det kan bli» i tillegg til hva det har vært.

For min del var det ikke i nodeformen jeg så arrangementets potensial, men heller i måten Siljeholm og utøverne brukte teaterhusets lokaler. Det å åpne scenerom, garderober, prøvesal og kontorer for publikum er en god måte å ta farvel på. Små ting, som det å se en oppvisning sittende på motsatt side av scenen enn der publikumsamfiet tidligere har vært, slik at man ser rett inn i teknikerrommet, oppleves unikt og fordrer ikke at man har tråkket ned dørstokken på huset tidligere. Det at scenerommet var åpent for publikum under sceneskift likeså. Jeg gledet meg også over noe så enkelt som at et kostyme, hengt opp tilforlatelig i et hjørne som et slags dokumentert objekt, senere var å se på danser Live Strugstad under hennes forestilling Stjernestøy – uten at det ble gjort noe nummer ut av det. Kanskje vil en slik åpen utforskning av rom og bakrom spille en større rolle når prosjektet videreføres med Fremtidsverket Rosendal på Rosendal Teater i 2019.

 

Kategorier: Nytt fra andre

Drama i daglegstova

Scenekunst.no - tir, 2018-12-11 13:03

Hamlet er den mest taletrengte rollefiguren i heile William Shakespeare sitt diktarskap. Hamlet sine replikkar utgjer nesten 40 prosent av skodespelet. Den sitjande kongen, Claudius snakkar nest mest. Så kjem Polonius som trass alt er Lord Chamberlain, rådgjevar til kongen. Deretter Horatio, ven av Hamlet som jo trass alt er mann, om ikkje anna. Ofelia får litt meir taletid enn Gertrude, men mindre enn bror sin Laertes. Når Hamlet mot slutten av stykket har prata ferdig, har han, direkte eller indirekte drepe alle eg til no har nemnt utanom venen Horatio.

Gravid Ofelia
Dramatiker Felicia Ohly har skrive Ofelia sin versjon gjennom dramaet Ofelias begjær (2017). Dette dannar det tekstlege grunnlaget for framsyninga Ofelias Begjær sett i scene av Julie Ibenfeldt Lindvik. Her har dei valt å fylgje den populære tolkinga om at Ofelia er gravid. Det fins eit villnis av spekulasjonar og teoriar omkring Ofelias potensielle graviditet. Kan Shakespeare ha hinta til dette i ein av dei mange dobbelttydingane sine? Det er relativt openbart at Hamlet ikkje er ekteskapsmateriale. I originalteksten ber han på eit tidspunkt Ofelia oppsøkje eit «nunnery» gjennom replikken «Get thee to a nunn’ry’» Teoretikarar på feltet har undra seg over denne replikken i generasjonar. Skal ein tolke det i beste meining ber han henne gå i nonnekloster for å vere trygg. Kanskje fordi han veit at ho alt då er gravid? Då er dekning i kloster med medisinkyndige nonner som kan forløyse barnet og forbarme seg over henne ein mogeleg utveg. På ei anna side, å bli beden om å gå i kloster er ei grei avvising, når ein har proklamert kjærleiken sin til den ein elskar. Det vert ikkje betre om vi ser på elisabethansk slang på denne tida. Alt i 1593 vart «nunnery» nytta ironisk av Thomas Nash i tydinga bordell. Det er om mogeleg ei enno hardare avvising. Hamlet fornektar seg ikkje og kallar i tillegg far hennar, Polonius for «fishmonger», eit anna og meir rølpete ord for hallik.

Det er ikkje uvanleg å redusere Ofelia sin rolle i Hamlet til ein kort setning om at «ho vert gal av sorg og druknar seg i elva.» Men av dei mange som døyr i Hamlet er det Ofelia ein gjerne kjenner mest sympati med. Ho er ikkje skuldig i anna enn å vere glad i dei som står henne nærast. Det er tapet av far sin Polonius og (eks)kjærasten Hamlet som tek knekken på henne. Såleis er hennar død den sanne tragedien i Hamlet. Det er fleire enn Felicia Ohly som har lurt på kva Ofelia hadde sagt, hadde ho fått 40 prosent av taletida i Hamlet. John Everett Millais malte biletet Ophelia i 1851. Vi ser ei kvinne liggjande i ei elv med ein oppløyst blomebukett i den halvopne handa som kviler i vasskorpa. Ho er omringa av kvitveis-liknande blomar som strekkjer seg oppover elvebreiden. Cecilie Løveid skreiv i 2005 libretto til kammeroperaen Ophelias: Death by Water Singing komponert av Henrik Hellstenius. Det er tydeleg at Ofelia har vekt interesse, og held fram med å gjere det.

Millais: Ophelia

Heime i stova
Julie Ibenfeldt Lindvik har utvikla konseptet rundt Ofelias Begjær, hatt regi og initiert denne produksjonen av kompaniet som kallar seg Stueproduksjoner. Vi sit difor i ei stove på godt under 20 kvadratmeter i Huitfeldtsgate i Vika. Rommet er kvitt, det heng plastgardiner frå golv til tak som får meg til å tenkje på drukningsdøden til Ofelia. Vindauga ut mot gata er dekt av folie, vi ser ein høg trekonstruksjon i sentrum av scenen og to kammer trekt med fløyel som er store nok til å huse ein person i oppreist stilling. Teknikken er enkel med to kvite moving heads som einaste lysoppsett. Det er interessant å sjå kva ein kan gjere med så enkle midlar. Scenografien vert godt utnytta på scenen og kostymane til Ester Gjermundnes er minimalistiske og originale. Særleg Hamlet sitt kostyme verkar godt gjennomtenkt med trekrone av spinkle kvistar tett i tett og kappe av kvitt, fletta hår som minner om ei beingrind.

Det er kun tre personar med i Ohly sitt stykke. Desse er Ofelia, spelt av Hanne Gjerstad Henrichsen, Yolette, ei moralvaktande og brysk kvinne spelt av Ragnhild Meling Enoksen og Hamlet, spelt av Joachim Joachimsen. Yolette er skapt av Ohly. Det næraste vi kjem Yolette i originalteksten til Shakespeare er Yorick, den stakkars avdøde hoffnarren som får hovudskallen sin gravd opp i akt 5, scene 1, av ein kyrkjegardsgravar. Hovudskallemotivet frå denne scena har av tallause regissørar vorte sett i samanheng med scenen der Hamlet kontemplerar over liv og død i akt 3, scene 1, og ytrar dei mest kjende linjene «å vere eller ikkje vere». Dette er opphavet til klisjébiletet av Hamlet med hovudskallen i den utstrekte handa. Eg spekulerar i om Yolette kanskje ikkje er ei vanleg hoffdame slik eg fyrst tenkjer. Er ho hovudskallen in corpus? Memento mori, hugs du skal døy, vil du handle rett eller gale no medan du lever? Uansett kva Ibenfeldt Lindvik og Ohly opphavleg har tenkt, fungerer ho som det moralske kompasset til både Hamlet og Ofelia. Ein kan i tillegg spore erotiske undertonar mellom henne og Ofelia. Desse kjem til overflata når Ofelia i fyrste linje, fortel Yolette at ho er gravid. Yolette formanar Ofelia å ta abort for å kunne leve lukkeleg og barnlaus resten av livet saman med henne. Er det dauden sjølv som lokkar Ofelia bort frå Hamlet og som stadig prøver å skape splid mellom dei?

Store gestar, lite rom
Stykket er kort, men intenst. Ein knapp time sit vi der og får til ein viss grad innblikk i Ofelia sitt kjensleliv. Ho må hanskast med ein umoden Hamlet som vekslar mellom å støtta henne og støyte henne frå seg. Ho har kvalar omkring eigne framtidsdraumar og vala ho må ta. Men det er ikkje mykje begjær å spora i teksten. Det er mest besvær, heile vegen gjennom for Ofelia. Begjæret er det Yolette som står for når ho legg an på Ofelia i første scene. Begjæret mellom Hamlet og Ofelia vert forsøkt skildra gjennom koreografien til Martine Bakken Lundberg. Ho let Hamlet og Ofelia omfamne kvarandre heftig og hektisk før dei går over i seige flytande rørsler der dei dansar med trekonstruksjonen i rommet. Dessverre heng det ikkje alltid saman med det øvrige, og med teksten. Til å vere ein produksjon med unge kunstnarar i alle ledd er det fysiske uttrykket, samt spelestilen forbausande datert. Spelestilen legg opp til mykje volum, noko som ikkje er nødvendig på under 20 kvadrat. Vi i publikum sit så tett på at vi kan lese andleta til skodespelarane. Regimessig kunne ein ha gjort små subtile grep som speglar dimensjonen på rommet vi sit i og den intime settinga.

Dette leier til at det som kunne vore subtilt og opent for tolking, druknar i volum og store gestar. I tillegg kjem det humoristiske element som bryt med inderlege uttrykket dei legg opp til frå starten. Meiner dei det som blir sagt, eller er det eit ironisk ferniss over heile, eller delar av teksten? Plutseleg bryt Hamlet ut i song og tek fram ei tøykanin når han oppglødd fabulerer om kor fint dei skal få det når barnet vert fødd. Dette er underhaldande isolert sett, men i heilskapen vert det ståande som eit forvirrande regigrep når vi nokre scener etterpå går inn i eit ektefølt og inderleg koreografisk parti. Eg stussar over at det koreografiske uttrykket legg seg opp mot eit danseestetisk ideal som høyrer heime hjå ein anna og eldre generasjon enn den både eg og kompaniet tilhøyrar. Framsyninga kunne stått igjen med meir eigenart dersom dei hadde turt å gå eigne vegar framfor å adaptere eit gamalt og stivna ideal. Når framsyninga er over veit eg framleis lite om Ofelia og begjæret hennar. Trass i den fine og meir subtilt avdempa tolkinga av Hanne Gjerstad Henrichsen vert ho gjennom tekst, regi og koreografi nok ei gong redusert til ei vaklande og hysterisk kvinne som desperat går og druknar seg i elva.

Kategorier: Nytt fra andre

Gull, glitter og rosa tyll

Scenekunst.no - man, 2018-12-10 11:05

«Gjennom min oppvekst og ungdom er det kvinnelige felleskapet blitt tredd nedover hodet mitt som en gigantisk livmor og jeg har veldig raskt fått pustebesvær». Dette skrev mitt følge på torsdagens siste forestilling på Showbox, Bare en våt munn, i en epost dagen etter. Hun er et barn av 1970-tallsfeminismen og kunne ikke komme seg raskt nok bort derfra. Men torsdag kveld på Black Box teater skjedde det noe: «I Bare en våt munn kjente jeg et oppriktig fellesskap med disse unge kvinnene, alle kvinner, gjennom alle tider. Endelig kunne jeg uanstrengt synke inn i søsterskap, skam, stolthet, moderskap og nærhet, sammen med alle kvinner som befant seg i salen der og da».

Attesten kan i seg selv stå som et statement om forestillingens relevans, men så er det også noe med måten Katja Brita Lindeberg og Madeleine Nilsen gjør det på. Foruten de to unge kvinnenes egne erfaringer er Bare en våt munn basert på en rad samtaler med kvinner som åpent har berettet om deres kamp med egen identitet. Deres blikk på seg selv gjennom egne og andres øyne, om sexfantasier og forventninger og om alt det vanskelig definerbare i gråsonene.

Rosa tyll
Lindeberg og Nilsen boltrer seg i gull, glitter, rosa tyll og mange andre visuelle elementer i et drømmeaktig, mer eller mindre kitschy scenelandskap med en paviljong i midten. De spiller ut kvinnenes ulike vitnesbyrd og betroelser, deres skambelagte hemmeligheter og følelser på en åpen, skamløs måte. Utsagnene, påstandene, de fysiske utprøvingene av dem, de enkle nedstrippa bevegelsene følger hverandre som perler på en snor. Mot slutten betror Madeleine Nilsen oss litt anstrengt at hun gjerne skulle sett at vi så henne som uanstrengt. Og det er nettopp slik jeg ser dem, og som jeg vil tro er noe av det som gjør forestillingen så relevant: selvfølgeligheten alle de vanskelige, kleine, absurde og vakre situasjonene spilles ut med. Det dokumentariske, intervjubaserte elementet, måten de hele veien hopper fra en situasjon til en annen, kombinasjonen av tilsynelatende ukombinerbare elementer, den enkle, direkte måten å henvende seg til publikum på, sammen med galskapen og det vaudevilleaktige, gjør dem til yngre slektninger av, og arvtakere etter, Verk produksjoner. Uten at det på noen måte skal eller kan brukes mot dem, tvert imot.

Adresseavisens anmelder kritiserte, etter premieren i høst på Teaterhuset Avant Garden i Trondheim Bare en våt munn for ikke å «bore dypt nok» og for ikke «å bringe noe nytt til torgs». Bortsett fra anmeldelsens innledende opplysning om at skribenten er «en godt voksen mann» som ikke føler seg «i hovedmålgruppen for et stykke som forsker i kvinnelig seksualitet», er det vanskelig å skjønne hva han mener. I vår kvasifrigjorte tid er dette arbeidet, i mine øyne, et kunstnerisk svar på en kollektiv og individuell situasjon som roper etter denne typen åpne, ujålete måter å behandle denne knudrete, tabubelagte tematikken på.

Vennlig og effektivt
Dersom Showbox er representativ vitner den om at det jobbes godt over tid med scenekunst for barn og unge, i Norge og internasjonalt. Festivalen har vært arrangert av den landsdekkende formidlingsorganisasjonen Scenekunstbruket hvert år siden 2005. Parallelt med økningen i kvalitet og kunstnerisk bredde utvikler den seg merkbart, som festival. Den inkluderende profilen avspeiler seg i måten publikum tas imot og loses vennlig og effektivt inn og ut av de ulike arenaene på.

Jeg var til stede på to tettpakka dager hvor jeg fikk med meg sju forestillinger. Det nederlandsk/brasilianske kompaniet Duda Paiva company leverte Monsters, en smått akrobatisk forestilling i grenselandet mellom dans, figur-og masketeater. Den uuttalte kjernen i forestillingen består i sin essens av den greske myten om Minotaurus, den ulykkelige halvt menneske/halvt okse-figuren som er innestengt i labyrinten. Vær forsiktig, det du ser kan være noe annet enn det du tror det er, synes å være et hovedbudskap. Aktørenes ekspressive, energiske og imponerende kontrollerte omgang med figurene ga, på sitt beste, et bergtakende, poetisk inntrykk, som etter hvert ble satt i skyggen og delvis ødelagt av et heseblesende tempo. Som om det gjaldt å presse så mye som mulig inn på kortest mulig tid.

Lyden av testosteron
«Hvordan låter testosteron?», spurte komponisten Åse Ava Fredheim seg selv i arbeidet med musikken til danseforestillingen Oxytrain. Danserne og koreografene Katja Schia og Nina Biong satte seg som mål å danse hormoner i bevegelse, nærmere bestemt det mannlige testosteron og kvinnelige oxytocin. Kledd i noen selvoppblåsende romaktige drakter går de til verket, først perfekt og harmonisk samstemt, etter hvert mer rykkvist og kaotisk. Musikken og bevegelsene bærer preg av å ha blitt jobbet fram på en integrert og dynamisk måte, noe som gir følelsen av hel ved. Til tider litt for hel kanskje, først og fremst i forholdet mellom idé og ferdig verk. Schia og Biong har altså en idé om en danseforestilling med hormonelle bevegelser, og lager nettopp det! Jeg for min del savner noe mer, noe annet. Det som helst skal komme til syne når ideen er kokt så grundig inn i verket at den reduseres til en knapt synlig og hørbar grunntone. Tittelen er sånn sett symptomatisk, som om toget er kommet til endestasjonen og står der i all sin prakt, synlig for alle. Forestillingen og samarbeidet mellom de to danserne inneholder imidlertid en kjerne av noe visjonært og løfterikt som jeg gleder meg til å se framtidige resultater av.

Om jeg skulle plassere forestillingene på Showbox langs en skala finner vi, på den ene enden, den maksimalistiske, pedagogiske, publikumsinvolverende og godt gjennomførte forestillingen #Me&U. I en innledende, timelang gruppeworkshop med tema kropp, grensesetting, kjønn og seksualitet, er publikum med og skaper materialet, som så framføres av fem dansere over hele rommet. På den andre enden den spanske minimalistiske «småteater»-forestillingen A mano (For hånd). Ved hjelp av en kombinasjon av leire og hender, gjort på en bitteliten scene, skapes det klassisk teatermagi med nostalgisk tilsnitt. Det hele foregår i et utstillingsvindu i en bruktbutikk hvor en av figurene gjør hva den kan for å bli solgt, men alltid settes til side til fordel for alle de andre figurene. Den H.C. Andersen-aktige historien, sammen med det bevegelsesmessige mesterskapet til de to utøverne, har en smak av evighet over seg. Midt på skalaen mellom disse to finner vi Kristofer Grønskags lett kaotiske, assosiative forestilling Rufs, om to lopper som bor på hodet til uteliggeren Rufse. Den går, med et poetisk, rytmisk språk, inn i det særegne, absurdistiske barnehumor-universet. Historien kan knapt sies å ha hode og hale, men den står for det! Samspillet mellom Per Magnus Barlaug og Kjersti Stenby, begge med bakgrunn fra Akademiet for scenekunst i Fredrikstad, sitter som støpt. Kontakten med barna på gulvet etableres raskt når Barlaug stikker foten sin inn blant dem og spør om det lukter tåfis. Et kanskje billig trick, men det virker som det skal.

Brudd med det pedagogiske
Sist, men ikke minst, kunne Showbox by på en smått sensasjonell premiere. Veteranen Guandaline Sagliocco har i mange år vært på en tilnærmet «never ending tour» i Norge og utlandet, spesielt hjemlandet Frankrike, med forestillinger som Voff!Art, Tone!Art og Scene!Art. Felles for dem er nærheten til publikum, kombinasjonen av det kunstnerisk-pedagogiske og et til fingerspissene gjennomført skuespillerhåndverk, med utgangspunkt i fransk, fysisk-mimisk teater. Den nye forestillingen hennes, To ord, er i Anne Mali Sæthers regi et brudd med det pedagogiske og det intime, nære forholdet til publikum, til fordel for et mer distansert, nesten Beckettsk, absurd, eksistensielt uttrykk. Teksten, av den franske dramatikeren Phillipe Dorin, dreier seg rundt det traurige livet til en enslig kvinne som gjennomgår innholdet i vesken sin. I denne forestillingen er det som om Sagliocco tar hele skuespillerkunsten ned til sine grunnleggende bestanddeler. Stemmebruken, vekslingen mellom forsiktige og brå bevegelser, pauseringene mellom de repetitive presentasjonene, karakteriseringene og klassifiseringene av de ulike elementene i vesken vitner både om tilhørighet til en dypt rotfestet kunstnerisk tradisjon og vilje til fornyelse. Og her må også en annen veteran nevnes: Guandaline Saglioccos landsmann Jean Vincent Kerebel har i mange år vært teknisk sjef på Black Box teater. Hans forsiktige, finstemte, lysarbeid i samspill med Magnus Børmarks fine musikk og lydarbeid, gir helhetsuttrykket i To ord en scenografisk tilleggsdimensjon i det ellers tomme scenerommet.

De fleste forestillingene på Showbox er tradisjonelt rettet inn mot aldersmessige målgrupper. I år var imidlertid flere av dem ikke definert på den måten, med god grunn. Om det skyldes tilfeldigheter eller at jo høyere kvaliteten og jo videre bredden er, jo mindre presserende blir målgruppetenkningen, vet jeg ikke. Jeg har gjennom årene ofte måttet minne seg selv på at det er barne-eller ungdomsteater jeg ser for å plassere meg i det rette mentale rommet og komme forestillingen i møte på dens egne premisser. I år tok jeg meg selv påfallende ofte i bare å sitte og se en god forestilling.

 

 

Kategorier: Nytt fra andre

Birgitte Strid fortsetter på Nordland teater

Scenekunst.no - fre, 2018-12-07 12:20

Dette betyr at den sittende teatersjefen får forlenget sitt engasjement med to år etter inneværende periode som ender 2020, og medfører at Birgitte Strid blir teatersjef ut 2022.

«Det gleder oss å kunne forlenge kontrakten til teatersjef Birgitte Strid. Hun har gjort en meget solid jobb og hun har vår fulle tillit i fortsettelsen. Vi ser frem til flere spennende år med Birgitte i sjefsstolen.» Sier styreleder Magne Pettersen Gleinar.

Teatersjef Birgitte Strid gleder seg til å få fortsette og takker for tilliten.
«Jeg er veldig glad for denne forlengelsen, og har allerede fine tanker om godbiter jeg gleder meg til å la publikum få ta del i.» sier teatersjef Birgitte Strid.

Birgitte Strid har vært teatersjef på Nordland Teater siden 2013, og er inne i sin andre periode som teatersjef

Kategorier: Nytt fra andre

Lavmælt appell til sansene

Scenekunst.no - ons, 2018-12-05 13:42

Det kanskje aller mest fascinerende med Oppnedpassasjen, Ursus produksjoners første forestilling for barn, er hvordan hvert sceniske element er gjennomtenkt på detaljnivå sånn at det skaper en umiddelbar og særegen verden som lukker seg rundt en. Når vi kommer inn i det dunkle scenerommet som minner om et gammeldags tivoli, treffer vi en stum skikkelse med en kroneliknende, lysende hatt på hodet. Med langsomme, stiliserte bevegelser signaliserer han at vi skal gå på rekke og følge etter ham. Vi ledes til trekrakker i ulike størrelser oppstilt i en halvsirkel rundt en sort boks med åtte-ni lange gjennomsiktige plastrør. Hvite trakter i papirtekstur er festet til endene av plastrørene og inni dem er det små lyspærer som skifter farge. Vi legger hver vår trakt til øret og lytter: Det finnes musikk der inne, klimprende og skjelvende instrumenter, fløyter, en kvinne- og en mannsstemme som prøvende utforsker lyder og ord. Foran oss er to ballonger dessuten festet til gulvet i ulik høyde og på dem projiseres blant annet et kvinne- og et manneansikt, en liten traktor og en padde.

Mellom musikk og teater
Oppnedpassasjen baserer seg på en stasjonsdramaturgi der publikum deles i tre grupper som ledes gjennom tre-fire ulike stasjoner av hver sin aktør i løpet av de 35 minuttene forestillingen varer. Det er Sigurd Fischer Olsen, Roar Sletteland og Lena Lundsten Buchacz som utgjør kjernen i Ursus Produksjoner, et kompani etablert i Bergen i 2015. Til tross for at det er første gang de lager noe for en ung målgruppe (forestillingen henvender seg til barn fra 6-12 år), har Oppnedpassasjen likevel mye til felles med operaen Tycho Brahe, som kompaniet satte opp i 2016. Nå som da sentrerer det kunstneriske arbeidet seg om utforskning av musikk og lyd i rom. I scenerommet er det flere installasjonsaktige elementer og bruken av forhåndsinnspilt lyd og komposisjoner er utstrakt.

Kompaniet kaller forestillingen «opera» i programteksten og dersom man er villig til å gå med på en svært vidtfavnende definisjon av hva begrepet opera rommer, kan et slikt ord kanskje være dekkende. I realiteten befinner forestillingen seg langt fra det de fleste vil assosiere med tradisjonell opera, og det kan snarere karakteriseres som en blanding av samtidsmusikk, teater og en scenografi med lydinstallasjoner i en likestilt helhet. Her er det heller ingen klar handling eller tydelig historie. Publikums bevegelser mellom scenografiens underlige apparater og forbindelsene som oppstår underveis mellom musikken, lyden og objektene danner isteden utgangspunkt for egne assosiasjoner.

Foto: Thor Brødreskift

Detaljert maskineri
Minst like mye som forestillingen fordrer at man aktivt bruker hørselen, appellerer den også i stor grad til det visuelle, fysiske og taktile. Når gruppen jeg er med, som utelukkende består av voksne, ledes til et apparat som fra avstand først likner en tivolibod med en stripete markise som viser seg å være et stort bord med interaktiv video, lys- og lydinstallasjon, er det iøynefallende hvordan samtlige utforsker mekanismene med iver.

Når vi berører forskjellige knapper, håndtak og tannhjul som står på bordet, settes flere prosesser i gang: en liten skjerm innfelt i bordet spiller av animasjonsvideoer, gjenstander berører utspente strenger på bordet slik at flere toner kan høres, det blåses på en lampe med tekstilstrimler, lyset i et rom nede i bordet med flere objekter endrer seg. Slik skapes både lyd og musikk om hverandre og glir umerkelig sammen med bruddstykker av lyd og klimprende instrumenter fra høyttalere i rommet. Sammenstillingen av knapper og duppeditter gjør at det tar tid å oppdage hvordan det detaljerte maskineriet virker og har mye til felles med en installasjon i et galleri. Underveis ser jeg en annen gruppe med barn utforske installasjonen med samme nysgjerrighet, men med mindre tålmodighet enn de voksne.

At kompaniet har lykkes i å skape et univers der opplevelsen av musikk og lyd engasjerer ved å være både fysisk og romlig, bekreftes også når jeg får øye på to elefanthoder i menneskehøyde som står plassert ved siden av hverandre. Jeg stiller meg inne i et av dem og ser ut gjennom hullene i øynene dens, mens en vuggesanginspirert komposisjon sunget på fransk av en myk kvinnestemme strømmer melodiøst ut og fyller det lille rommet. Når jeg fysisk plasserer meg på denne måten, åpner det for en konkret erfaring av at jeg et øyeblikk «er» denne elefanten, en opplevelse jeg forestiller meg kan være mye sterkere for et barn som står på en krakk for å rekke opp til elefanthodet.

Uforløste grensetilstander
Jeg tar meg likevel i å ønske større kontraster og mer dynamikk, for etter hvert fremstår dramaturgien som noe flat og monoton. I likhet med i operaen Tycho Brahe er stemningen i musikken og oppsetningen avdempet, lavmælt og skjør, uten noensinne å bryte ut av dette. Det er nesten umulig ikke å begynne å tenke seg hvilke brudd og variasjoner som kunne oppstått om potensialet i situasjonene rundt hver installasjon i større grad hadde blitt utnyttet og om musikken hadde arbeidet med flere klangflater og teksturer. Samtidig opplever jeg at komposisjonene gjerne kunne vært mer konkrete, i den forstand at det ikke hadde skadet om leken med ord som strømmer ut av papirtraktene i første del hadde våget å gå lenger i å introdusere fortellende elementer. Når alle publikumsgruppene til slutt ledes til en stor, sort metallplate i enden av rommet som aktørene «spiller på» ved å berøre platen mens de holder lydforsterkende mikrofoner mot den slik at støyende lyder oppstår, er det akkurat som om begivenheten rent dramaturgisk sett bare smuldrer opp.

I programteksten står det at «Oppnedpassasjen plasserer seg akkurat her, i overgangen mellom det kjente og ukjente». Videre vektlegges det også hvordan «ulike situasjoner oppstår og snus på hodet». At dramaturgien er bygget opp rundt små, subtile transformasjoner kan jeg gå med på, for eksempel når vi tar på oss hodetelefoner med griseører og sitter rundt en roterende skive med planker der små titteskap er montert og vi betrakter forskjellige objekter inne i dem som gradvis beveger seg. Men de mulighetene som finnes til å forvrenge og vende om på det som skjer i scenerommet gjennom installasjonene er åpenbart langt flere og trolig ville oppdagelsesferden vært mer stimulerende om Ursus Produksjoner hadde tatt sjansen på å leke seg mer med virkemidlene. Når det er sagt synes jeg det klart er en styrke hvordan forestillingen evner å skape et eget rom der både voksne og barn kan være sammen i en felles utforskning, til tross for ulike forutsetninger.

Kategorier: Nytt fra andre

Burlesk tragedie

Dramatiker.no - ons, 2018-12-05 10:56

Burlesk tragedie (scenekunst.no)

Kategorier: Nytt fra andre

Verksted på Dramatikkens hus

Dramatiker.no - tir, 2018-12-04 10:58
Familien Løvstad- Jensen, en helaftens farse/komedie i fem akter av Ellisiv Lindkvist


Kristina Kjeldsberg ønsker velkommen til lesningen. Skuesillerne f.v. Idun Vik, Valborg Frøysnes, Emil Jørgensen, Anne Kokkinn, Espen Løvås, John Emil Jørgensrud (skjult bak Kristina), Mari Sæther og Ole Johan Skjelbred. 

Kristina Kjeldsberg og Ellisiv Lindkvist i samtale etter lesningen.


Dette stykket hadde verksted på Dramatikkens Hus 26. og 27. november, med intet mindre enn åtte skuespillere med ledelse/regi av Maren E. Bjørseth. Verkstedet munnet ut i en åpen/offentlig lesning.

Dramatikkens hus skriver:
Skuespiller Idun Vik i mikrofonen, Ole Johan skjrelbred til høyre

Velkommen til visning tirsdag 27. november 2018 kl. 14.00

Familien Løvstad-Jensen av Ellisiv Lindkvist. En moderne romantisk komedie med farseelementer om en familie i oppløsning. Mor, Far, Sønn og Datter blir geleidet gjennom denne helaftens forestilling ved hjelp av en programleder. Samfunnets tidsånd kommer, bokstavelig talt, inn i stua i form av journalister, artister og andre som ønsker å si noe om verden utenfor familien. Det hele foregår i et teatralt univers med satire, metanivåer og overdrivelser.

Skuespillere: Espen Løvås, Valborg Frøysnes, Idun Vik, Ole Johan Skjelbred, Emil Jørgensen og Mari Sæther, John Emil Jørgensrud, Anne Kokkinn
Regissør: Maren Bjørseth



Kristina Kjeldsberg fra Dramatikkens Hus samtaler med dramatikeren Ellisiv Lindkvist





Kategorier: Nytt fra andre

Burlesk tragedie

Scenekunst.no - tir, 2018-12-04 09:53

I løpet av det siste året har jeg daglig kunnet bevitne reisningen av Vega scene på det som en gang het Sirkustomta rett ved siden av kulturhuset Hausmania, hvor jeg holder til. Hausmanittene har ikke vært udelt begeistret for at denne striglete kolossen limer seg tett inn til huset og dermed legger lokk på det grafittiprydete landemerket, som siden begynnelsen av 2000-tallet har signalisert et kunstnerisk, politisk og eksistensielt alternativ midt i Oslos gentrifiserte bykjerne. Men nå står huset der, og man skal nok klare å finne en måte å leve sammen på i dette tradisjonsrike kvartalet. Vega scene tar jo selv mål av seg å være et alternativ, dels ved å presentere et tvers gjennom kunstnerisk fundert filmprogram og derigjennom bryte det privatiserte, kommersielle kinomonopolet. Dels ved å produsere og programmere aktuelt, dokumentarisk, teater med kort avstand fra idé til ferdig produksjon. Og ikke minst ved, fra første stund og uten forbehold, å erklære seg som «Hovedstadens eneste teater utelukkende dedikert til nyskreven dramatikk».

Mytologisk kraft
Vega teater har altså lagt lista høyt og må sies å ha hatt suksess allerede før premieren på åpningsforestillingen Goliat, skrevet på bestilling av Maria Tryti Vennerød. Teksten er utviklet ved dramatikerverkstedet Bergman studio ved Dramaten i Stockholm og nå også kjøpt inn av Dramaten.

Som tittelen forteller tar teksten avsats i den bibelske beretningen om kjempen, krigeren og mobberen Goliat som ble beseiret av den vesle gjetergutten David. Fortellingen har mytologisk kraft og brukes stadig som bilde på at de små og maktesløse kan beseire de mektige store ved hjelp av tro og kløkt. Bildet er blitt brukt som illustrasjon på alt fra de cubanske revolusjonære som startet krigen mot Batista-diktaturet med 12 dedikerte geriljakrigere, og vant, til det norske fotballandslagets seier over Brasil under VM i Marseille i 1998.

I Goliat går Maria Tryti Vennerød inn i historien med en helt annen vinkling. Moren og familieoverhodet Borgny fyller 50 og skal feire dagen med sine to voksne sønner David og Goliat. Den hjemmeboende lillebroren David er mors lille gullgutt. Han gjør alt hun ber han om og passer på å rose henne så ofte han kan. Storebror Goliat er den fortapte sønnen som ankommer festen etter lang tids fravær, familiens sorte får som ikke slipper unna den rollen han siden fødselen er blitt tvunget inn i. Til alt overmål er den dominerende og manipulative moren demonstrativt høygravid med datteren Anette, som er til stede hele veien. Hun ser det hele med det ufødte barnets nullstilte, forutsetningsløse blikk. Scenen er satt for det klassiske familieoppgjøret, den nådeløse belysningen av all dritten som har samlet seg opp gjennom historien. Settingen kan sånn sett minne litt om danske Thomas Vinterbergs film Festen fra 1998. Maria Tryti Vennerød har skrevet en poetisk, stramt organisert tekst med mange åpninger og potensial for fortolkninger.

Stilisert tilnærming
Vega teater har i utgangspunktet valgt en stilisert, grotesk tilnærming til stoffet. Operaens maskør og parykkmaker, Julia Wilde, er blitt leid inn, og har skulpturert aktørenes hår og sminket dem hvite i ansiktene . De er påført hvert sitt stivnete ansiktsuttrykk og beveger seg som på kommando opp og ned i scenograf Even Børsums trappeformasjon etter sceneanvisninger som de selv framsier. Sceneskiftene markeres med korte blackouts. Skuespillerne omgås hele tiden en haug med uidentifiserte, lealause figurer som de bærer på, tynges under, bader i. Figurene bare er der, som ansiktsløse minner, spøkelser som de levende ikke slipper unna. Her inngis med andre ord ingen forventninger om noen form for psykologisk realisme.

Borgny (Hege Aga Edelsteen) står der, frodig utringet, i all sin gravide prakt med sin store, røde munn og stivnete smil. Lille, ufødte Anette (Line Heie Hallem) svever rundt i innvollene og fortidens figurer. Veteranen og pensjonisten Kai Remlow spiller påfallende nok den korrekte, vannkjemmete, slipskledde lillebroren David, mens 35 år yngre Herman Bernhoft gestalter storebror Goliat. Han er stor og kraftig, ser ut som han kommer rett fra fotballkamp, står beskjedent tilbaketrukket i et hjørne og ser veldig ukomfortabel ut. Han anstrenger seg for å komme familien i møte, gjør som han får beskjed om og blir kjeftet huden full av sin lillebror bare han åpner munnen. Han er et uønsket, uelsket barn, en klamp om foten, et hår i suppa, elefanten i rommet som gjør alt han kan for, og mislykkes med, ikke å være til bry. Bernhofts tause minespill, hans måte å bare stå der på, fanger oppmerksomheten og gjør vondt å se på. Det lover godt.

Siste avgjørende steg
Og likevel er det som om regissør Katinka Rydin Berge og aktørene ikke har våget å ta de siste avgjørende stegene inn i det sceniske landskapet de har etablert. Dette har i første rekke, og som vanlig hadde jeg nær sagt, å gjøre med måten replikkene er framsagt på. Det er blitt jobbet godt med ansiktsuttrykkene, det fysiske, bevegelsesmaterialet og omgangen med de scenografiske elementene. Men oppi alt dette er det som om stemmen er blitt glemt bort og dermed automatisk lander i det trygge psykologisk/realistiske/følelsesmessige leiet den er vant til å være i. Dette er et fenomen jeg til stadighet observerer. Hva det skyldes kan jeg bare spekulere i. At stemmen ikke skulle være like viktig som kroppen og ansiktet er det helt sikkert ingen som mener. Den tilsynelatende manglende bevisstheten om dette helt sentrale elementet i en skuespillers uttrykk må med andre ord være en godt rotfestet tradisjon og sedvane som kanskje skriver seg dels fra en missing link i de dominerende skuespillerutdanningene. Dels fra en manglende evne og vilje til å utforske, videreutvikle og utvide det egne materialet. Stemmen er et instrument med et potensielt enormt register som ikke er forbeholdt sangere og utenfor-allfarvei-skuespillerne i for eksempel Hausmania-naboen Grusomhetens teater, eller Odin Teatret og Institutet för scenkonst.

Burlesk tragedie
Historien og spillet i Goliat utvikler seg likevel til en burlesk tragedie med noen overraskende, absurde vendinger som gjør at det ikke stivner og blir kjedelig. Antakelig har det ikke vært noen enkel prosess å skape noe fra scratch i det helt nye, litt døde, historieløse rommet. Jeg velger derfor å la tvilen komme Vega teater til gode: Goliat vitner om entusiasme og vilje til å gå løs på den lange veien fram mot å skape et teater med en egen identitet og plass i Oslos scenekunstlandskap.

 

 

 

 

Kategorier: Nytt fra andre

Fullspekket Beaivvas-program

Dramatiker.no - man, 2018-12-03 09:38
Kategorier: Nytt fra andre

Paleontologi for born

Scenekunst.no - man, 2018-12-03 09:01

«Kan det å tilbringe mer tid med ulike aldersgrupper gjøre det lettere å tenke langsiktig og forstå oss selv og andre?» Det er Brageteatret som spør i programmet til barneframsyninga Vi var her av Maja Roel og Toril Solvang. Det med å forstå oss sjølv og andre, den kjøper eg. Men kva meiner dei med «tenke langsiktig?» Etter å ha sett framsyninga er eg framleis i villreie når det gjeld dette. Det er ingen tvil om at vi treng langsiktige strategiar for å handtere manglande toleranse for andre sine levesett, betring av levekår for folk i fattigdom eller miljøspørsmålet for den del. Men er det slike utfordringar dei siktar til? Det vert aldri teikna opp noko større globalpolitisk kontekst. Opne spørsmål i eit teaterprogram treng ikkje nødvendigvis å ende med eit svar, men det hadde vore ein styrke for framsyninga om det på eit eller anna tidspunkt vert handsama. Det er litt som om dei kastar ballen opp i lufta utan å forvente at den i heile teke skal kome ned igjen.

Fin generasjonsvisdom
Grunnidéen er verkeleg fin. Vi treff fem menneske i ulike aldrar. Dei snakkar om opphavet og utviklinga til menneskeslekta. Vi møter Kari Onstad (77), Jasper Siverts (18), Sigrid Marie Kittelsaa Vesaas (31), Karstein Solli (61) og Silvia Sørbye (11). Eg ser framsyninga saman med ein gjeng 4., 5., og 6.-klassingar som på dagleg basis brukar meir tid saman med folk i ulike aldrar enn det eg sjølv gjer. Skuleborna i salen har truleg besteforeldre som framleis lever, dei bur med foreldra sine og må dagleg samarbeide med vaksenpersonar i alle aldrar som dei møter på skulen, eller i organiserte fritidsaktivitetar. I tillegg har dei truleg både yngre og litt eldre sysken. Eg har som 30 år gamal frilansskribent lite kontakt med andre aldersgrupper enn folk i yrkesaktiv alder. Dersom nokon av oss burde tilbringe meir tid på tvers av generasjonane er det truleg meg.

Nettopp det kan ein ofte sakne. Særleg når ein lyttar til dei to ytterpunkta, representert gjennom Kari på 77 og Silvia på 11. Kari er fødd inn i ei verd som står midt i 2. verdskrigen i eit Norge som er okkupert, og som skal halde fram med å vere det i fire, lange år til. Silvia er fødd i 2007, eit år som markerer overgangen frå barn til vaksen for meg som var 18 år gamal og feira russetida mi. Eg saknar at regissørane Roel og Solvang går meir i djupna på desse generasjonskløftene og tvingar oss til å reflektere over dei. Det er ikkje lett å få ein 11-åring i dag til å forstå kor mykje levekåra i Norge har endra seg på 77 år. Eg har sjølv vanskeleg for å forstå dette, men nettopp difor synest eg at kunsten burde prøve. Det tekstmaterialet vi vert servert, er både godt utarbeidd og spanande komponert. Det kunne difor vore meir tekst, for det er i teksten at denne framsyninga fungerer best. Vi i publikum lyttar og lærer når Sigrid, Jasper og Karstein fortel om framtidsdraumane sine som 11-åringar. På eitt tidspunkt leverer dei kvarandre sine historier ved at Silvia på 11 fortel om konfirmasjonen sin på 1970-talet som truleg tilhøyrar Karstein. Dette er med på å røske i stoffet slik at vi i publikum må leite etter koplingar og vert aktive. Dette fungerer.

Evolusjonens marsj
Den pedagogiske innføringa i paleontologi fungerer også. Denne tek for seg dei tidlege stadium til menneskeslekta, fram til Homo neandertalensis og Homo sapiens skil lag og dannar grunnlaget for det moderne menneske. Det er kult at dei ikkje undervurderer publikumet sitt ved å forenkle, men heller eksponerer borna for vitskaplege termar som dei vidare forklarar med enkle ord og vendingar. Born har lett for å lære språk når dei er i 8 til 11-årsalderen og dette undervurderer ikkje manusforfattar Toril Solvang når ho lærer dei ord som «kognitivt» og forklarar det som prosessar der vi jobbar med hovudet.

Dessverre mistar dei meg i det dei går over i det fysiske. Problemet er at overgangane mellom kroppslege uttrykk og tale verkar noko umotiverte. Eit døme på dette er ringdansen som – slik eg tolkar det – skildrar opplysningstida. Det er for så vidt ingenting gale med dansen i seg sjølv, ei heller det estetiske uttrykket. Kostymane til Mari Hesjedal er kvite bluser med puffermer, kragar og kvite plastikkposar forma som pudderparykkar. Dette er både kreativt og estetisk spennande. Likevel verkar dette som ein unødvendig lang seanse, kanskje mest fordi dei ikkje går i djupna og forklarar kva som hende med menneskeslekta i denne perioden. Kvifor byrja folk å danse på denne stive, siviliserte måten og kvifor bar dei plutseleg kvite pudderparykkar?

Eit døme på det motsette, eit fysisk bilete som fungerer godt, er det mykje brukte biletet som viser evolusjonen frå primat til menneske i ulike stadium. Opphavleg heiter dette biletet The march of progress og vart teikna av naturfagsillustratøren Rudolph Zallinger til bokserien Life Nature Library i 1965. Dette fysiske tablået gjev næring til temaet dei granskar. Regissørane Roel og Solvang gjer i tillegg eit poeng av å starte med den yngste aktøren, Silvia på 11 år i posisjonen som primat, for så å parallellføre utviklinga til menneske med dei ulike stadium i eit menneskeliv fram til Kari på 77. Dette er eit fint dramaturgisk grep som dei gjev seg tid til å utforske.

Så mykje stoff, så lite tid
Eg innser at om dei skulle gått i djupna på det eg saknar, hadde framsyninga vorte noko lenger. I staden kunne dei ha kutta nokre element. Dette hadde gitt framsyninga rom til å sentrere seg om det programteksten innleier med, nemleg dei fem generasjonane på scenen og korleis ein kan tenkje langsiktig og forstå kvarandre betre. I staden vert framsyninga avslutta med ein astronautfigur som looper lyder han lagar med munnen, før Kari tek plass bak DJ-riggen og speler plater. Utover at det er rått å sjå ei godt vaksen kvinne som driv med scratching, verkar desse elementa noko umotiverte og er med på å gjere framsyninga meir fragmentert enn den kanskje kunne vore dersom dramaturgien hadde vore strammare.

 Avslutningsvis inviterer dei alle i publikum ut på golvet, der vi vert spurt om å hjelpe med å sette opp kafébord. Vi får sjokoladekake og barnevenlege bobler i glaset medan skodespelarane fortel om ulike ting dei kan hjelpe oss med. «Eg kan hjelpe deg med å handle, eg kan hjelpe deg med å levere sjølvmeldinga, eg kan hjelpe deg med å lære å danse» «Er dette reklame?» Spør ei av borddamene mine på 10-11 år. Ja, kanskje det er det? Kanskje ikkje, men det at ho undra seg tyder på at regissørane Roel og Solvang har lukkast med å få henne til å reflektere. Då er det kanskje ikkje så nøye at programteksten til framsyninga stiller litt tåkete spørsmål som dei ikkje har tenkt å gå etter i saumane.

Kategorier: Nytt fra andre

Goliat

Dramatiker.no - lør, 2018-12-01 00:43

Urpremiere på Goliat av Maria Tryti Vennerød, Vega scene.

Kategorier: Nytt fra andre

Manusprat med Aleksander Kirkwood Brown og David Skaufjord

Dramatiker.no - fre, 2018-11-30 14:23
Aleksander Kirkwood Brown (f.1984) er forfatter og manusforfatter, har utgitt et dusin bøker, skrevet tre filmer om Askeladden, hvorav den andre er i produksjon nå. Han er også i gang med den kommende Pondusfilmen, basert på den folkekjære tegneserien. Han startet som tekstforfatter i Underholdningsavdelingen og Nytt på Nytt, har skrevet et dusin bøker, jobbet med en rekke egne tegneserieprosjekter og skrevet en rekke Donaldhistorier.    I denne podcastepisoden snakker han om arbeidsrutiner, om fellesnevnere og motsetninger i de forskjellige manusjobbene, og om å finne sin egen vei som forfatter.

Kategorier: Nytt fra andre