Nytt fra andre

LiktStilt

Dramatiker.no - tor, 2018-04-19 13:00

Vi minner om at LiktStilt fremdeles finnes på Facebook. LiktStilt er et kunstnernettverk for likestilling og kjønnsperspektiv som ble initiert av Dramatikerforbundet våren 2015.

Kategorier: Nytt fra andre

Festival for folket

Scenekunst.no - tor, 2018-04-19 12:26

DansiT – Dansekunst i Trondheim og Midt-Norge arrangerte for åttende gang Multiplié dansefestival i forrige uke. Festivalen har fått navn etter en grunnleggende posisjon i klassisk ballett: plié. Ved å tilføre «multi» foran, understrekes en av festivalens målsetninger; å utfordre vårt syn på hva dans kan være, og hvem som kan være dansere.

I år er ordet «forflytning» tema for festivalen, som avholdes i april i Trondheim hvert andre år. Tematikken henspiller ikke bare på bevegelse og utvikling, men peker samtidig mot de stedene eller tilstandene man beveger seg i, fra eller til. Jeg har sansen for slike tematiske kompass å navigere ut fra, og det skulle også vise seg å være som en slags forflytning av forventninger at festivalen gjorde størst inntrykk.

Dans og digitalisering
Under Multiplié manifesterte begrepene bevegelse og sted seg særlig i parkour-forestillingen Hvor har du vært? med The Urban Playground Team fra Storbritannia. Sammen med lokale ungdommer tok de kunstneriske lederne Miranda Henderson og Alister O´Loughlin festivalpublikummet med på en vandrende visning av store og små krumspring i Trondheims byrom. Parkour går ut på å bruke hele kroppen til å bevege seg effektivt forbi ulike hinder som måtte stå i utøverens veg. Det ble hoppet fra vesentlige høyder, klatret på lyktestolper og rullet over parkbenker. Noe av tanken bak, var at ungdommene skulle bli kjent med og få eierskap til byen. Tilskuerne, enten de var billettkjøpende eller tilfeldige forbipasserende, fikk på sin side se byen bli brukt på en uforutsett og utforskende måte.

Den fornøyelige danseforestillingen Hyperfruit (2015) av den norsk-svenske duoen Ludvig Daae og Joanna Nordahl, tematiserte forflytning ikke bare ved hjelp av iscenesettelsen av parets avstandsforhold, men også overgangen til den utelukkende digitale kommunikasjonen som førte med. Gjennom bruk av projektor og lerret får publikum innblikk i de komiske, men akk så gjenkjennelige, samtalene deres enten de foregår via Skype eller SMS. Her snakker de om forholdet sitt, men også hvordan de skal gjennomføre produksjonen av nettopp denne forestillingen. Distansen og de begrensningene som en slik digitalisert kommunikasjon innebærer, finner sin kontrast i delene av forestillingen som består av fysisk, nær og konkret dans. Iblandet låter av blant andre Avril Lavigne (I’m with you) og t.A.T.u (Not gonna get us) samt en god dose glitter, blir det hele en ironisk-nostalgisk, kuriøs og morsom forestilling om samhold i en tid med uante tekniske muligheter (og hvordan disse kommer til kort).

Veksler mellom det uformelle og stramme
Når en av festivalens programposter er å invitere publikum med på dansefest i hjemmene hos beboere på Svartlamon (et område gjerne omtalt som Norges svar på danske Christiania), er dette et originalt grep som oppleves forfriskende fristilt fra institusjonelle føringer og sedvanlige publikumskontrakter. Konseptet heter Church of Dancy og bleer utviklet av den islandske koreografen Ásrún Magnúsdóttir i 2014. Man føler seg i aller høyeste grad «forflyttet» fra et scenerom og inn i en privat, men generøs, sfære. Selv om publikum på et vis selv må ta ansvar for sin egen opplevelse ved å akseptere premisset om å slippe seg løs og danse, skorter det ikke på inntrykk – enten man forsøker å holde tritt med funky beats i toppen av et stilrent, femetasjes arkitekttegnet boligkompleks eller rister løs til tunge reggae-rytmer sammen med Buddha-statuer og batikkledde dansekompanjonger.

Noen ganger virker det som forflytningen, eller mangelen på den, er mer spesifikt til stede i markedsføringsmaterialet enn i selve forestillingen, som i Again (2012) av Ina Christel Johannessens dansekompani Zero visibility corp. I samarbeid med Trondheim Symfoniorkester, som her akkompagnerte med levende musikk, er dette en grandios, gjennomarbeidet og omfattende forestilling som sannsynligvis kan tolkes i like mange retninger som det er publikummere. Again fôrer kontinuerlig publikum med sanselige inntrykk, både visuelt og auditivt. Den stikker seg på mange måter ut i et festivalprogram som ellers preges av mange solo- og duo-forestillinger, med undersøkende, minimalistisk eller improvisatorisk tilsnitt.

Krevende form
Noen av forestillingene kunne imidlertid oppleves litt innforstått eller utilgjengelige – eller kanskje uferdige. Magnus Myhr demonstrerte på nytt med sin improviserte soloforestilling Grønn (2016) at han innehar overbevisende kroppsbeherskelse og -uttrykk, men denne gangen savnet jeg mer variasjon og et tydeligere forløp eller utvikling i bevegelsesmaterialet. Encryption (2018) av danser Tony Tran og filmskaper Andreas Leonardsen er en forestilling inspirert av overvåkingssamfunnet og består av dans etterfulgt av et parti med filmprojisering. Temaet er selvsagt spesielt interessant nå som Facebook-grunnlegger Mark Zuckerberg må svare for seg foran den amerikanske kongressen, og passer også godt innunder festivaltemaet for øvrig. De to kunstnerne skal ha honnør for å gi seg i kast med det. Trans hyppige, nærmest hyperventilerende pusting og kast med brystkassen understreker en følelse av håpløshet. Likevel, jeg kan ikke se at danserens plagede bevegelser og, senere, projeksjonen av hans virtuelle, forvrengte jeg som blant annet får mange papirark fallende over seg (formodentlig med stjålet, personlig informasjon på) gjør så mye mer enn å bekrefte situasjonen på en måte som noen ganger virker litt banal.

Jeg hadde glede av Terje Tjøme Mossiges soloforestilling En til en, to, tre, fire eller femten, som var sensuell, humoristisk og energisk på samme tid. Før forestillingsstart tok Tjøme Mossige en prat med publikum hvor han blant annet fortalte at forestillingen var improvisert, og at hans bevegelser ble påvirket av interaksjonen mellom publikums kropper og hans egen. Å slå av denne praten med oss var en fin gest, men jeg skulle ønske at den nevnte interaksjonen var tydeligere under forestillingen. I etterkant vet jeg ikke om jeg forsto helt hva han mente, for publikum satt stille og pyntelige på stolene sine under hele forestillingen, så for meg var det uklart hvilket materiale han baserte improvisasjonen på.

Går dansehistorien i møte
Rannei Grenne og Solveig Styve Holtes Flakkande røynd hadde urpremiere under festivalen. Forestillingen er bygd på et snedig konsept, hvor de to utfordrer den innflytelsesrike, amerikanske koreografen Merce Cunninghams krevende koreografiske teknikker og prinsipper. I motsetning til Cunnighams rigide idealer, lar Grenne og Styve Holte det menneskelige skinne gjennom: De blir naturligvis slitne etter mange gjentagelser av en spesifikk øvelse og alle bevegelsene kan umulig bli like presise hver gang. Det er fascinerende at duoen, gjennom det som i første omgang kan virke som en hyllest av Cunningham, også avdekker det absurde i fremgangsmåten hans. Det fordrer likevel et publikum som har lest seg opp på dansehistorien, og selv om danserne gjør sin egen vri her, må vel forestillingen fremdeles sies å være svært teknisk fundert. Muligens burde kontrastene mellom det nitid presise og utøvernes utmattelse få komme enda bedre frem for å nå et bredere publikum.

Multiplié dansefestival bruker allerede Trondheim sentrum aktivt ved å benytte seg av flere av byens scener og visningsrom, men gjennom blant annet Church of Dancy og parkour-vandringen, skapes en dialog med byen og byrommet som styrker festivalen, forankrer den og beriker den på samme tid. Dette kan også illustreres gjennom iImprogruppa Rabagast, bestående av Kristine Karåla Øren, Janne Häger Eraker og Ingeleiv Berstad. Mmed prosessforestillingen(e) Sang, stepp og samtidsdans skinte sterkest når de på ad hoc-aktig og stedsspesifikt vis utfoldet seg utenfor typiske scenerom, i det usannsynlige tidsrommet rett etter en annen forestilling var avsluttet – heller enn når det hele ble mer regissert i det som skulle være en grand finale i Kunsthall Trondheims sterile, hvite kube. Selv om mange av de mer tradisjonelt oppsatte forestillingene så visst var severdige, er det spesielt i mellomrommene, i det uforutsette og det avvikende at jeg synes å se et unikt potensial hos festivalen.

Kategorier: Nytt fra andre

Nordisk Pitcheforum 2018

Dramatiker.no - tor, 2018-04-19 11:03

Den norske filmfestivalen, New Nordic Films, Norsk filminstitutt og Norske Dramatikeres Forbund, har gleden av å annonsere Nordisk Pitcheforum for åttende gang.

Her vil 5 utvalgte nordiske filmforfattere få pitche sine prosjekter for internasjonale filmprodusenter som deltar på New Nordic Films i Haugesund 21. – 24.  august 2018.

 

Nordisk Pitcheforum: 22. august.
Workshop med dramaturg Kirsten Bonnén Rask: 20. og 21. august.

Festivalen tilbyr inntil 5 utvalgte filmforfattere:

  • Hotellopphold, 3 døgn (20. – 23. august)
  • Frokost på hotellet, lunsjer og middag
  • Festivalkort som gir fri inngang til alle filmvisninger, tilstelninger og aktiviteter.Tilskudd til reisekostnader må evt. søkes i de respektive lands dramatikerforbund.

Dersom du har et spillefilmprosjekt (for kino) du kunne tenke deg å presentere for skandinaviske og internasjonale produsenter, eller du allerede har en produsent og ønsker co-produsent(er), kan du sende synopsis på minst 5 sider samt CV til

post@dramatiker.no

Frist for søknad og innsendelse av prosjekter er 25. mai. 

Selve pitchingen vil foregå på engelsk.
Det er ønskelig at de utvalgte til pitcheforumet, i sin presentasjon av seg selv og sitt prosjekt, benytter visuelt materiale ved hjelp av Power Point, stemningsbilder e.l.

Beste pitch i Haugesund vil bli belønnet med en ukes skriveopphold i Barcelona.

Kategorier: Nytt fra andre

Disse kan vinne Frilansprisen

Scenekunst.no - ons, 2018-04-18 12:02

Når Frilansprisen deles ut under Heddadagene 11. juni er det tre sterke kandidater som skal feires. De nominerte er:

De mange stemmene og kreftene bak #stilleforopptak

I november 2017 undertegnet 624 kvinnelige skuespillere oppropet #stilleforopptak mot seksuell trakassering og maktmisbruk på arbeidsplassene deres. Oppropet fikk bred mediedekning, førte til grundig debatt og et kraftig oppgjør med ukultur i teater- og filmbransjen.

Bak oppropet, og i kulissene rundt det som har blitt betegnet som en revolusjon, står det mange dyktige, kloke og modige kvinner. De er nominert sammen fordi de har jobbet så hardt for, og bidratt så sterkt til, å bedre arbeidsforholdene for skuespillere generelt og frilansskuespillere spesielt, sier Linn Meyer Kongshavn.

Hun er daglig- og kunstnerisk leder ved Norsk Skuespillersenter og sitter i juryen for Frilansprisen sammen med fjorårets vinner Siri Seljeseth, kjent for og fra NRK-serien Unge lovende, og Knut Alfsen, som er leder i Norsk Skuespillerforbund.

Da kvinnene bak #stilleforopptak mobiliserte satte de i gang noe stort. Det er ikke bare teater- og filmbransjen som nå jobber med retningslinjer for varsling og håndtering av seksuell trakassering og maktmisbruk. Det skjer overalt i norsk arbeidsliv. For vår bransje var det også godt at #stilleforopptak også satte fokus på manglende representasjon, og dermed løftet en bredere likestillingsdebatt.

#stilleforopptak begynte som en lukket Facebook-gruppe der kvinnelige skuespillere delte historier og erfaringer knyttet til seksuell trakassering på arbeidsplassen. Historiene var anonymiserte og fokuserte på strukturelle problemer i teater- og filmbransjen. Oppropet ble markert med en historisk forestilling på Nationaltheatret hvor 225 kvinnelige skuespillere entret hovedscenen for å lese et førtitall av disse historiene.

Tove Karoliussen
Da hun grunnla Sykehusklovnene var Tove Karoliussen den eneste klovnen. Snart 17 år senere jobber det nesten 40 stykker med røde neser på sykehus landet over.

Tove har gjort en enorm innsats gjennom lang, lang tid. Hennes vilje og pågangsmot har gjort sykehushverdagen lettere for svært mange barn. I tillegg har hun gjennom Sykehusklovnene bidratt til å utvide arbeidsfeltet for norske skuespiller og gitt mange frilansere en veldig givende jobb, sier Linn Meyer Kongshavn.

Tove Karoliussen har sin bakgrunn og utdannelse fra seks år som student og skuespiller for Stella Polaris og Academy of Circus skills and Physical Theatre i Bristol. Karoliussen var med i oppstarten på ny-sirkusbølgen og har brukt sirkus og klovn som kommunikasjonsmiddel i asylmottak og flyktningeleire. Hun grunnla Sykehusklovnene i 2001. Organisasjonen med nesten 40 ansatte jobber i dag ved 16 norske sykehus. For tiden er hun aktuell i forestillingen Den usynlige klovnen med Gorgon Produksjoner, og hun er alltid aktuell som klovn på sykehus.

De som har foreslått Tove beskriver en primus motor av det helt ekstraordinære slaget. Hun har trodd på og kjempet for at kultur og pusterom i sykehushverdagen har en effekt og er viktig, og har jobbet steinhardt for at klovner på sykehus skal være fast inventar på norske sykehus. Vi i juryen har også lagt vekt på hennes evne til å tenke nytt, utfordre og videreutvikle norsk scenekunst, sier Kongshavn.

Patrik Asplund Stenseth
Han har alltid mange jern i ilden. I skrivende stund er Patrik Asplund Stenseth fra Sarpsborg aktuell med forestillingen Lille Eyolf på Teater Ibsen.

Patrik er nominert fordi han er allsidig og beskrives som en positiv pådriver i alt han befatter seg med. Han har fått til imponerende mye i løpet av sin korte karriere og har gjort en kjempejobb for teatermiljøet i Østfold, sier Kongshavn.

Stenseth tok skuespillerutdannelsen sin ved Teaterhøgskolen i Nord-Trøndelag. Han står blant annet bak initiativer som Festiborg teaterfestival og familieforestillingen Olav den Heldige. Han har også vært en sterk pådriver for opprettelsen av et eget teater i Østfold.

Sarpingen har tidligere vært engasjert ved Scenekunst Østfold og har også hatt et utenlandsopphold ved Junges ensemble Stuttgart. For tiden jobber han ved Teater Ibsen.

Vi legger vekt på at de nominerte skuespillerne skal ha gjort en innsats for frilansmiljøet, ikke bare at de gjør en god jobb på scenen. De som har jobbet med Patrik forteller om en idérik og samlende kollega. En som er full av kjærlighet for både fag og folk, og som løfter alle rundt seg med engasjementet sitt. Juryen har også vektlagt det sterke engasjementet hans for å få på plass et regionteater i Østfold, sier Kongshavn.

Kategorier: Nytt fra andre

«Her» – en kommentar om titulering

Scenekunst.no - ons, 2018-04-18 10:46

Her ble vist på Scene 2 på Operaen i midten av februar. Bak Her står ikke et kompani, ingen basisfinansiering støtter opp om arbeidet, ingen politisk vedtatt satsingsområde gjennom det frie feltet løfter produksjonen frem, ei heller ingen stor PR-avdeling som har ressurser til vinklinger, kontakt med presse, innsalg osv. Bak står heller ingen kontinuerlig programmerende scene som kjenner det frie feltet inngående. Heller ikke de mer landsdekkende mediene ser det som en viktig oppgave å følge hva som skjer i dette feltet – oppmerksomheten går stort sett henimot institusjonenes egne produksjoner.

Likevel skal det nevnes at det står hardtarbeidende kunstnere bak, to som er så heldige å være lønnet som kunstneriske stipendiater i et avgrenset tidsrom, samt prosjektstøtte fra Kulturrådet til de andre medvirkende. Og ikke minst enkeltpersoner på de institusjonene som er implisert i arbeidet, som bidrar til å dra en endelig visning i havn.

Derfor er det all grunn til glede når Scenekunst.no tar øyne, ører og pennen fatt. En skal kanskje prise seg lykkelig over å i det hele tatt få anmeldelser. Dette gjelder ikke minst eksperimentelle former for musikkteater som Her. Så de tankene jeg kommer med i denne kommentaren, handler mindre om å klage for sin kanskje syke mor eller for den saks skyld kommentere anmelderen sine synspunkter, som på flere måter er gode, men heller se på hvordan tituleringen gjøres i anmeldelsen og hvilke mulige konsekvenser det får.

Titulering
Hvordan en skal titulere og benevne medvirkende og deres ansvars- og kunstneriske arbeidsområde, er etter mitt syn en tilbakevendende og nærmest uløselig oppgave når det dreier seg om en produksjon som Her. Innen visse områder av scenekunsten foregår og har det foregått en stadig forhandling og refleksjon rundt hvilke ord en skal sette på de medvirkende. I et kollektivt arbeid kan en tidvis se at profesjon og/eller kunstnerisk ansvarsområde er tatt helt vekk, til fordel for en liste med navn. Innen dansekunsten har jeg lagt merke til at det i de siste tiårene har vært diskutert og forsøkt andre tituleringer enn den kanskje tidligere gjengse avgrensningen «danser»  – «koreograf». I det musikalske feltet likeså, men her virker det likevel som om komponistene ofte holder hardt på sitt skapende eierforhold, og musikerne tidvis holder på sin rolle som eksekutør. Så er det naturligvis en rekke forsøk på å bryte stigmaene, men det skjer kanskje mer i arbeidsprosessen enn ved den endelige kommunikasjonen av arbeidet.

Samtidig skal en ikke glemme at ulikhetene i håndtering av rettigheter og avregning av sådanne innen de ulike feltene, samt de forskjellige kulturene og økologiene rundt notasjon og arkivering av verkene/prosjektene, er med på å skape strukturelle spor som i stor grad påvirker de forholdene jeg sikter til.

I forhandlingen rundt det skapende, brukes ord som «fortolker» eller «interpret», samt «medskaper», «skapt i samarbeid med» og «skapende utøver». De to første benevnelsene, er etter mitt syn anakronismer. Jeg opplever at det i vår tid nærmest er en umulighet at en utøver ikke på et eller annet vis fortolker, enten det er en selv en fortolker eller noe eksternt. Så kan naturligvis ordet brukes til nettopp å peke på noe utenforstående hvor en mening utgis eller oversettes, men at en utøver ikke fortolker, høres for meg ut som en umulighet. Og ordet eksekutør er vel ikke akkurat på moten, delvis begrunnet i det noe tvangsaktige som begrepet henledes fra.

Videre er det interessant å se at benevnelsene ofte går i en spesifikk retning, noe prefikset «med-skapende» peker på; nemlig mot et ervervet skapende rom for utøveren eller kanskje heller en mulig anerkjennelse av dette rommet og at det arbeidet som gjøres av utøveren anses som nettopp skapende. Det pekes altså mot Den skapende hvor utøveren skaper «med» Den skapende, som da i sin helhet skaper, mens «medskaperen» skaper mindre enn Den skapende. Altså ikke at for eksempel en komponist er «medutøver», noe som jo skjer en del ganger, men at en utøver altså er «med og skaper».

Altså foregår disse utprøvingene av roller og rolleblandinger først og fremst i aksen utenfor – innenfor, da knyttet i direkte linje til den eller de som utøver og/eller står på en eller annen form for scene eller observerbar og direkte sansbar overflate. Slik jeg ser det, er det videre sjeldent at «dramaturg», «lysdesigner» og «scenograf» brekkes opp og utsettes for andre mer amorfe benevnelser, de får stå urørte, på samme måte som «komponist», «dramatiker», «regissør», «koreograf» og likeledes «publikum».

Så er det i tillegg kanskje en tendens til at jo mer anerkjent den (hovedsakelig ene) skapende er, jo raskere faller slike ordkoblinger og anerkjennende benevnelser bort. Interessant er det likevel å se, at for eksempel tidligere dansere benevnes ved en produksjon med Rosas. Altså kan en med et begrep som blant annet går igjen i tradisjonsmusikken, si at de danserne som danser en koreografi av Anne Teresa de Keersmaeker nå i 2018, traderer dansen etter de danserne som var med på å utvikle den første fremføringen på 1980-tallet. En viktig del av verkets tilblivelse og eksistens kommer til overflaten og blir benevnt. Kunne dette skje i det musikalske domene eller innen teateret?

Kollektiv tenkning
Nå skal ikke jeg gå inn i noe større historisk eller juridisk og ideologisk utlegning rundt disse forholdene, men kanskje heller konstatere at ulike kunstneriske strategier og prosesser, ulike kulturer og ulike ønsker og mål, adler ulike benevnelser og derav ideologier. Og ofte, som jeg forsøkte å vise over, er det utøveren som modelleres.

Men som jeg var inne på innledningsvis, så kan de amorfe benevnelsene eller heller, den fullstendige utelatelse av tituleringer, nettopp peke på interessen for det feltet eller møte mellom medvirkende hvor kunstproduksjonen består i blandingen av roller og at det er resultatet av dette samarbeidet, denne spesifikke kraften, som skapte verket. At en ikke vet helt hvem som gjorde hva, er denne kunstens stryke og arbeidsform. En skapende hierarkisk fast størrelse er utelatt til fordel for en mer kollektiv tenkning.

I visningen av Her på Kunsthøgskolen i Oslo for et år siden, brukte vi «medskapende utøver» og «medskapende komponist og regissør», mens de andre tituleringene fikk stå. Ved fremføringene nå i februar virket en slik benevnelse noe absurd. Ikke fordi det ikke til en viss grad er mulig å peke på hvem som har gjort hva, men fordi dette er uinteressant. Det vesentlige var hvilken virkning totaliteten hadde, hvordan form- og uttrykkselementene spilte mot hverandre og sammen, og hvordan vårt kunstneriske flettverksarbeidet nettopp hadde skapt akkurat dette kunstverket og hvordan det således møtte publikum.

Vel var det ikke fullt så problematisk å skrive «scenograf», «lysdesigner» og «dramaturg», men likevel, hvordan kunne arbeidsformen vår tydeligere reflekteres i benevnelsene? Jeg gjorde flere utkast til en programtekst hvor jeg forsøkte å ta høyde for dette. Jeg endte med å bruke nettopp ordet «flettverk» om arbeidet og så unngå opplistingen av medvirkende, men skrive det inn som to setninger. Disse to setningene viste til de to skapende nivåene i arbeidet, hvor den førstnevnte inneholdt et mer delaktig og samskapende nivå, mens det andre nivået bar mer preg av å være funksjoner som lå rundt og mellom dette første nivået. Altså hvor det sistnevnte arbeidet bar mer preg av et tradisjonelt samarbeid og mindre samskaping som sådan.

Foto: Chris Erlbeck. Scenografi: Mari Lotherington. Kostymedesign: Sarah Brinkmann. Lysdesign: Martin Myrvold. Avbildet: Silje Aker Johnsen

Anmeldelse på Scenekunst.no
Det var derfor med interesse og en smule overraskelse jeg leste anmeldelsen av HerScenekunst.no. Her var måten tituleringen var gjort i programteksten oversatt til en standarisert liste – et oppsett med de klare benevnelsene «utøver», «regi», «komponist/musiker», «tekst» osv. I tillegg ligger anmeldelsen under «Musikk», i valget mellom denne og «teater», «dans» og «politikk». Altså det helt motsatte av hva vi ønsket å kommunisere, både i tekst og uttrykk. Hvorfor en slik vridning?

Mye kunne vært sagt om disse benevnelsene og kategoriseringene. Men som en enkel poengtering: Hva skjer i lesningen av anmeldelsen når arbeidet med verket og ansvaret for det har vært delt, men i anmeldelsen leses som fordelt? Når anmelderen skriver: «Kroppens historie virker dramatisk og mangetydig, mens teksten er hverdagslig og konkret. Når i tillegg noen av observasjonene og betraktningene om hukommelse og om “det å være menneske” iblant er så generelle at de grenser til det banale, er det stadig noen poenger som blir for overtydelige.», da forstår jeg det slik at det er Hanne Ramsdal som har skrevet teksten. Hvem har da for eksempel laget den kroppslige historien?

Teksten ble til gjennom et samarbeide mellom Silje Aker Johnsen i møte Hanne Ramsdal og Erik Dæhlin, og skapes også delvis der og da foran publikum. Det er ikke en person som har skapt teksten. Likeledes er det ikke en person som har skapt den kroppslige historien, og like så musikken. Videre samvirker disse leddene, slik at å trekke de fra hverandre, kan være en mildt sagt vanskelig øvelse.

Når tituleringen blir for endimensjonale, sågar feilaktige, går vi glipp av nyansene samtidig som bruken av avgrensende tituleringer og fremstillingen av disse, skaper regelrette feilkoblinger. Det er en stadig utfordring å skrive tekster om kunstverk som er kommet til gjennom samskaping, kanskje noe av den samme utfordringen som en anmelder møter når hun/han skal forsøke å dechiffrere arbeidet gjennom en tekst. Men skismaet som oppstår her mellom hvordan kunsten er skapt og hvordan den forstås som fordelt, er jeg nysgjerrig på hvordan kan unngås og klargjøres.

Kategorier: Nytt fra andre

Kristian Lykkeslet Strømskag ny teatersjef ved Teatret Vårt

Scenekunst.no - ons, 2018-04-18 07:38

Kristian Lykkeslet Strømskag  etterfølger Thomas Bjørnager som har vært teatersjef siden 2011 og begynner i jobben 1. august 2019. Ifølge Teatret Vårt har Strømskag studert dramaturgi og tysk ved Humboldt-Universität zu Berlin og har en mastergrad i nordisk fra Universitetet i Oslo. Han har omfattende erfaring som dramaturg og har jobbet som dramaturg ved Teatret Vårt, Rogaland teater og Nationaltheatret. Strømskag har også skrevet dramatikk siden 2006, og verkene hans har vært satt opp på mange norske teatre. I 2014 og -15 var han husdramatiker ved Dramatikkens hus.

Scenekunst.no har spurt ham om hva han tenker om den nye jobben som teatersjef og hvordan publikum i Molde nå vil se at det er han som er ved roret.

Hvorfor har du lyst til å være teatersjef på Teatret Vårt?
Først og fremst fordi det er en god timing både for meg og teatret. Både med tanke på den erfaringen jeg har fra jobb ved ulike teatre de siste 15 årene, og at jeg relativt ung, sulten og uredd. Så tenker jeg at det føles veldig riktig og meningsfullt å komme tilbake til Teatret Vårt. Det var her det hele startet for meg for 20 år siden, og jeg har mye å takke teatret for. Det føles som en ring som er sluttet.  Men den viktigste begrunnelsen er jo at jeg har noen gode prosjekt og ideer som jeg ønsker å få gjennomført sammen med veldig dedikerte og engasjerte ansatte i et topp moderne teaterhus. Teatret Vårt har stort potensiale og står foran spennende tider, og det vil jeg gjerne være med på å prege.

Hva tenker du er regionteatrene og Teatret Vårt sin viktigste oppgave?
Det er å nå ut til hele fyket med et variert program som appellerer til alle typer mennesker. Det ligger i teatrets identitet å være teatret for hele fylket. Det skal være teatret VÅRT. Det har vært laget mye godt teater de siste årene og jeg tar over en institusjon som jeg vet kan lage forestillinger av høy kvalitet.

Hvordan vil publikum se at det er du som er teatersjef?
Siden jeg er fra fylket og føler stor tilknytning hit, så håper jeg det vil prege programmet. Jeg er opptatt av teatret som fellesskapets historieforteller; Møre og Romsdal har mange lokale forfattere som skriver om samfunnet rundt oss. Jeg tror tilhørighet og identifisering er viktige stikkord. I tillegg har jeg et bredt kontaktnett blant regissører og kunstnere i teatermiljøet og slik kunne initiere gode samarbeid og sette sammen kunstneriske team med høye ambisjoner. Teatret Vårt har tradisjon for å markere seg med offensivt og fremoverlent repertoar. Det skal vi fortsette med.

Hva vil være ditt kunstneriske manifest for Molde?
Så langt har jeg ikke kommet ennå, og tenker jeg må bli kjent med de ansatte, samarbeidspartnere og spillesteder før jeg kan komme med noen programerklæring. Men jeg vil gjerne skrive under på Henning Mankells ord om Teatret Vårt sine ambisjoner: ”Det som var den bärande bjälken i Teatret Vårt var en stark tro på att den bästa teatern kan göras var som helst.” Det tror jeg på; det beste teatret kan lages hvorsomhelst – og det kan vi og skal vi ved Teatret Vårt.

 

 

Kategorier: Nytt fra andre

Hemmelig hest i stille sprang

Scenekunst.no - tir, 2018-04-17 12:15

Framsyninga Skjønnhet I – X hadde treffande nok premiere parallelt med at me kunne kjenne våren piple opp av jorda og lufta bere på lysare tider med all verda av naturskjønne transformasjonar rundt oss. Det var treffande i forstand av at arbeidet til Lyster rører ved sjølve framkomsten av både ordet og dansen som poetiske rom, og tilhøva mellom dei to som nettopp berarar av poetisk kraft til gjensidig inspirasjon.

Gjennom ti poetiske tekstar som førelegg, har framsyninga fått ei inndeling i ti sekvensar kor fortolkingar av tekstane blir framført som dans, blant anna ved Cecilie Lindemann Steen og Catharina Vehre Gresslien, og av pianist og samtidskomponist Ellen Ugelvik. Gjennom å blottlegge dei langstrakte vindaugsflatene som pregar sideveggene på det som ein gong var eit industribygg langs Akerselva er Hovedscenen på Dansens Hus i Lysters koreografiske regi gjort om til ein ”light box” meir enn black box. Rommet er slik på mange plan åpent. Åpent for lyset, og bilete av livet som surrer like ved oss der ute, og åpent i forstand av eit nakent scenerom, kor berre svarte dansematter i eit stort kvadrat og Ugelvik sitt klaver pryder scenerommet før dansarane trer inn med sine respektive interpretasjonar. Frå første sekvens, Transperens A, kor Cecilie Lindemann Steen etablerer rommet gjennom eit stille men kraftfullt formspråk, er det som rommet fylles av ein slags koreografisk vårvind, noko som kjennes universelt meir enn nytt, og som rører ved nervesystemet bak dansen: Kva motiverer ei rørsle? Korleis utviklar dansaren sitt sceniske språk i relasjon til koreografisk instruks, i dette tilfelle poetisk tekst?

Koreografisk refleksjon
Lyster virker både som dansar, forfattar og koreograf og gir oss med Skjønnhet I – X ei heilstøpt framsyning som og demonstrerer hennar kunstnariske forskingsarbeid på vellukka vis. Lyster sine sceniske verk gjennom dei siste åra har vore knytta til hennar forskingsprosjekt som stipendiat ved KHIO, med prosjektet Coreographic Poetry: Creating literary scores for dance. Lyster utviser eit særeige koreografisk talent ved å etablere koplingar mellom sine eigne erfaringar på tvers av media og kunstdisiplinar og plasserer og sitt eige arbeid som inspirert av New York-skulen som i løpet av 1950- og -60-talet etablerte Open Form som ein genreoverskridande genre for både musikalsk og scenisk komposisjon. Den er kanskje best kjent for John Cage sitt banebrytande arbeid, men også for ruvande sterke figurar i dansefeltet som Deborah Hey og Trisha Brown. Sistnemnde sitt arbeid var nyleg å sjå på Dansens hus i A tribute to Trisha Brown, medan Lyster sjølv utmerka seg med sin versjon av nettopp Deborah Hey sitt verk Dynamic, som nok Lyster og hentar inspirasjon frå meir generelt i utviklinga av sitt eige forskingsprosjekt.

Det er særs interessant å sjå Lyster sitt arbeid i lys av denne ”tradisjonen”, eit ungt uttrykk i norsk kontekst, og arbeidet står som sterk refleksjon over eit dansehistorisk brot med klassisk disiplin i møte med det performative og samtidsorienterte. Samstundes emner det å skape eit eige genuint bidrag til samtidsdansen. Lyster kombinerer kunstnarisk sensitivitet med ein intellektuelt sterk inngang til sine eigne utøvarrom, og forsøket på å kople dei saman. Gjennom det koreografiske partituret ønsker Lyster å gi samtidsdansen eit slags bibliotek av inspirasjon til verk, slik scenekunsten elles både kviler og utvikler seg gjennom tekstarkivet knytta til teater og litteratur. Det ligg slik både eit nyskapande og samstundes konservativt element i Lysters tenking og produksjon, kor styrken i verka hennar, både som tekstar og sceneverk, kjem ut i ein form for nyklassissisme, og poetisk universialisme.

Sirkel tid transparens
Det er og interessant å observere korleis Lyster emner å omgjere forsking til gode sceniske verk undervegs, og med Skjønnhet I – X kan ein finne spor frå tidlegare verk i forskingsprosessen hennar. Dei ti sekvensane som er knytta saman av tittelen, skjønnhet, rører seg alle i eit rom kor den reine rørsla, tid, rom og lys blir framheva som sceniske komponentar, i samspel med Ugelvik sitt preparerte klaver. Dei ti sekvensane emner å opne overraskande element, især med Vehre Gresslien sin interpretasjon av Hemmelig Hest, som og syner oss ein ung dansar med sterk eigenart i sitt improvisatoriske språk. Samstundes oppstår det ein slags usynleg akse mellom Gresslien og den veletablerte Lindemann Steen kor og ulike temperament knytt til tid som alder står fram i scenerommet, utan at det blir påtrengande. Steen sine lange, stille sekvensar er som ei øving i zen, kor rommet blir satt for dei unge dansarane som trer inn i rommet i dei øvrige sekvensane, og Gressliens nærast rebelske hest.

Dansens Hus har gjort eit godt val med å presentere Lyster sitt arbeid medan ekkoet av Trisha Brown kan kjennast i rommet, og Rosas snart skal innta det. For dette handlar ikkje om teoretisering over tilhøvet mellom ord og rørsle, men tvert i mot om eit gjennomarbeida kunstnarisk uttrykk kor ord og kropp trer fram som hemmelege hestar, i stille gallopp om kvarandre, og kor me som publikum kan kjenne oss att i nettopp dette hemmelege. I ein eksistens kor ord og kropp ikkje eigentleg kan skiljast, men kor relasjonane mellom dei blir synleggjort. Ord er kropp og kroppen skaper språk. Språk me igjen kan gjere til ord som dansar. Slik Lyster gjer.

 

 

 

 

 

 

 

 

Kategorier: Nytt fra andre

Farvel til filmklubben Grei

Dramatiker.no - tir, 2018-04-17 09:34

Farvel til filmklubben Grei (dagsavisen.no)

Kategorier: Nytt fra andre

TV-troper

Dramatiker.no - man, 2018-04-16 14:40

En trope betyr egentlig en figurativ talemåte, men i historiefortelling og i populærkulturen omtaler dette oftere et tilbakevendene tema, motiv – eller i verste fall en klisjé.I denne episoden tar David Skaufjord oss gjennom noen av sine favorittroper, og viser hvordan de er brukt i film- og TV, og hvordan du selv kan benytte deg av dem, med din egen vri.

Kategorier: Nytt fra andre

Intenst fortellerønske og melodrama

Scenekunst.no - man, 2018-04-16 11:39

Gjennom tre skuespill har Snekkevåg hatt andre verdenskrig som materiale. Først ut var stykket Rabinowitz (2011). Det tok for seg den biografiske historien om den jødiske forretningsmannen Moritz Rabinowitz som bodde i Haugesund frem til Norge ble invadert i 1940 og Rabinowitz sendt i konsentrasjonsleir. Del to i serien, Jeg vil vaske verden ren (2017), omhandlet Quislings taleskriver, nasjonalsosialisten Haldis Neegård Østbye.

I trilogiens siste del, Sviker, er problematikken rundt NS og landssvik fortsatt tilstedeværende. Den er til og med indikert i forestillingstittelen, Sviker, og nå er det frontsøstrenes behandling etter krigen han tar for seg. Frontsøster, eller frontsykepleier, var navnet man benyttet på sykepleiere som meldte seg frivillige til tyske Røde Kors under andre verdenskrig. Da krigen var over ble frontsøstrene arrestert og dømt for landssvik, til tross for at dette strider mot Genèvekonvensjonen.

Frontsøster og mor
Forestillingen har den eldre og lett demente kvinnen Astrid som omdreiningspunkt. Kort fortalt er det hun som er Svikeren i stykket. Astrid spilles av Nina Sele, og med seg på scenen har hun fått Ola Magnus Gjermshus. Han forflytter seg stadig mellom de ulike mannsrollene i Astrids liv: hennes sønn, hjemmesykepleier, tysk soldat-elsker eller ektemann.

Forestillingen er strukturert rundt tre ulike tidsforløp, hvorav to av dem utspiller seg i nåtid og ett under krigen. Mest plass tar Astrids liv som frontsøster med hennes forelskelse i den tyske soldaten Herman, og parallelt sønnen Torbjørns konfrontasjon med moren og hennes fravær i hans oppvekst. Innledningsvis er Astrids stadig utviklende demens synliggjort i forholdet til hjemmesykepleieren Henrik, mens han avslutningsvis erstattes med Astrids avdøde ektemann Mathias.

Dynamisk scenografi
Ned fra taket henger det lange, hvite tøystykker. Dette gjør at scenen minner litt om et tørkeloft, og det skaper samtidig fleksible rom som utøverne kan bevege seg i. Tøystykkene viser seg å være festet med borrelås, og ettersom forestillingen skrider frem blir det stadig færre korridorer å bevege seg i. Utover å skape rom på scenen gir tøystykkene også utøverne noe å holde på med i en forestilling som ellers er sterkt tekstdrevet. De kan gjemme seg bak de hvite flatene eller folde dem sammen etter at de er revet ned fra taket. Dette gir forestillingen et mer dynamisk uttrykk, noe som ytterligere følges opp gjennom et lyd-, lys- og videodesign som gir etterlengtede rom for abstrahering. Halvor Lillesund og Vemund Fossums musikk høres tidvis ut som dekonstruerte versjoner av musikken til artisten Sigur Rós, men også det visuelle og audiovisuelle fungerer for det meste som stemningsforsterkere.

Dramaturgisk fungerer forestillingen litt som en spiral eller en avdukings- eller detektivprosess, hvor vi sakte får mer og mer innsyn i fortiden til Astrid. Kjærlighetsforholdet til Herman etableres tidlig, og Gjermshus skifter elegant mellom rollene som forelsket soldat og såret sønn. Enkle gester og små justeringer i kroppsspråket gjør det lett å skille mellom de to rollene. Fremstillingen av den milde Herman og den krasse Torbjørn ligger også i replikkene, noe som etter hvert blir noe trettende ettersom man tidlig forutser handlingsgangen. Den forutsigbare dramaturgien hjelpes heller ikke av en regi og spillestil med mye og sterke følelser, som tilsammen gir forestillingen et melodramatisk uttrykk.

Entydig fortelling
De to første delene av trilogien var det Audny Chris Holsen som hadde regi på, mens det her er Elsa Aanensen (som medvirket som utøver i Rabinowitz) som har regi. Forestillingen er i tillegg et samarbeid med det Haugesundbaserte scenekunstkompaniet Scenekraft. Nina Seles skildring av Astrids demens, blant annet gjennom unnvikende blikk, er treffende. Replikkene avslører også at hun roter med navn og tid, og Aanensen lar henne danse vals med det som i det ene øyeblikket er elskeren hennes og i det neste sønnen. Denne typen grep kunne forestillingen vært tjent med flere av.

Replikker av typen «hele oppveksten min er fylt av sorte tomrom der det skulle vært en mor» gir Torbjørn en selvanalyserende og selvrettferdig fremstilling. Det gir også forestillingen dette melodramatiske uttrykket, noe som igjen forsterkes av repetisjon av noen nøkkelreplikker. Dette er et grep jeg husker Snekkevåg benyttet også i Jeg vil vaske verden ren. Denne gang er det Astrids lett opposisjonelle «Du bestemmer ikke over meg!» som ytres flere ganger, både til Henrik og Torbjørn. Det blir tidlig klart hvilke historier som fortelles i Sviker, og fremstillingen av dem er så entydige at materialet dessverre oppleves tynnslitt.

 

Kategorier: Nytt fra andre

Signe av Per Kvaale Caspersen

Dramatiker.no - lør, 2018-04-14 00:00

Signe er en monolog om Signe Kile fra Stokke i Vestfold som ble dømt til døden ved bål og brann i 1646.

Kategorier: Nytt fra andre

Volumknapp ute av kontroll

Scenekunst.no - fre, 2018-04-13 15:07

Hvor mye som er tilfeldig og hva som er planlagt inn i forestillingen vites ikke. Uansett er det sånn at tilfeldighetene vil ha det til at det parallelt med det flere omtaler som ‘full krig’ i Svenske Akademin – som er ansvarlige for utdelingen av Nobelprisen i litteratur – så er det en Nobelprismottaker som er hovedkarakteren i Trøndelag Teaters oppsetning av Friedrich Dürrenmatts Meteoren. Herr Schwitter, som Dürrenmatt har kalt ham, spilles i tillegg av Stine Fevik, for liksom ytterligere å kaste noen sideblikk til de #metoo-relaterte hendelsene som utløste skandalen og krigen i Akademin.

Motvillig udødelighet
Kort oppsummert handler Meteoren om forfatteren, og altså Nobelprismottakeren, Wolfgang Schwitter som forsøker å dø. Han ankommer kunstneren Hugo Nyffenschwanders atelier, hvor Nyffenschwander er i ferd med å male nok et aktportrett av sin kone Auguste. Nedlesset i en tung pelsfrakk, slepende på to digre kandelabre og en koffert, nærmest velter han inn i studioet – som viser seg å ha tilhørt ham selv førti år tidligere. Hugo og Auguste tar gladelig imot pengene Schwitter tilbyr dem, mot at han får leie atelieret i ‘noen minutter’, slik at han kan få dø der.

Før de vet ordet av det dukker den ene etter den andre av Schwitters venner og bekjente opp, og handlingen tilspisses. For det virker som om Schwitter ikke kan dø. Når han ankommer atelieret så har han egentlig allerede gjenoppstått fra de døde, ettersom legen Schlatter noen timer tidligere hadde erklært ham død for første gang. Resten av karakterene er derimot ikke fullt så udødelige, og når teppet til slutt går ned for både Schwitter og Meteoren, så er det omtrent like mange levende karakterer igjen som etter en Shakespeare-tragedie.

Drag mot misogyni
Dürrenmatts skuespill forekom meg en tanke antifeministisk da jeg leste det. Schwitters kommentarer til Auguste handler om hvor søt og bedårende hun er, hvor flott kroppen hennes er, og at han vanligvis ville «gjort» henne til sin elskerinne etc. Kun én av kvinnene har en annen tittel enn kone, det er forretningskvinnen Fru Nomsen, men hun viser seg å være hallik for sin datter, samt Schwitters svigermor, så til så mye kjønnsbalanserende hjelp er hun ikke. Stojčevska har heldigvis myknet og endret på dette. Delvis ved gjennomgående å la store deler av karakterene spilles av et annet kjønn enn det Dürrenmatts manus tilsier, så som Fevik i rollen som Schwitter og Vetle Bergan i rollen som kona Olga. Kostymene nærmest fremhever biologisk kjønn, blant annet gjennom tettsittende bukser og truser. Skuespillets kvinnelige karakterer er iført kjole og skjørt som slik viser det sceniske kjønnet. Auguste er derimot iført en såkalt fatsuit, i grovt materiale, og det nærmeste hun kommer en påkledning utenpå dette er en slags stringtruse. Når Auguste etter hvert går til sengs med den godeste Schwitter så fremstår det mer som om det er hun som forfører Schwitter enn omvendt.

De seks medvirkende skuespillerne fyller mer enn dobbelt så mange roller, og klesskiftene deres må enkelte ganger skje på sekunder. Et samspilt og lyttende ensemble sørger for at dette ikke blir til noe hinder for forestillingens fremdrift. Her er det tett mellom de minneverdige sceniske øyeblikkene, særlig er samspillene mellom Stine Fevik og Vetle Bergan fornøyelige.

Foto: Ole Ekker. Scenografi og kostymer: Katrin Bombe. Lysdesign: Eivind Myren. Avbildet: Ida Cecilie Klem

Synliggjør teatret
Schwitter selv ser ut som en krysning av moteskaperen Karl Lagerfeld og Mozart. Han er kledd i sorte klær og høyt, hvitt hår med en lang, tynn flette nedover ryggen. Scenograf og kostymedesigner Katrin Bombe har ikledd utøverne kostymer som ved første øyekast kan virke enkle. På sett og vis er de også det, for som med alt annet i Stojčevskas forestillinger, så gjøres det ikke forsøk på å skjule de sceniske virkemidlene. Det er for eksempel utøverne som flytter på scenografien, i stedet for det tekniske personalet som finnes der et sted i kulissene. Siden forestillingen vises på Trøndelag Teaters Gamle scene, med en bro som minner om en catwalk ut i teatersalen, så kommer også publikum tett på skuespillerne, og vi får nærlese kostymene. Schwitter har på seg sorte cowboyboots med en høyhælet treskosåle. De er helt vidunderlige – særlig sammen med den glinsende og svært ettersittende buksa hen også er iført, en bukse som gir assosiasjoner til Olivia Newton-John i rollen som Sandy i filmmusikalen Grease (1978).

I alle forestillingens lag er det tett tettpakket med denne typen detaljer og referanser som tilskueren kan fortape seg i, men samtidig er dette også med på å gjøre forestillingen litt uoversiktelig. Stojčevska benytter seg av noe jeg tenker på som en form for teatercollage, der det virker som om hun forsyner seg av alt hun finner relevant og interessant. Dette røres sammen i en slags heksegryte hvor det oppleves litt mer vilkårlig hvordan det til slutt vil komme ut i andre enden. Litt som en dj som ikke har gjort seg helt kjent med avspillerutstyret ennå og er litt uvøren med volumknappen.

Kontrastfylt
Forestillingen åpnet med en tysk monolog om kapitulasjon: «Kapitulation. / das schönste Wort in deutscher Sprache. / KA-PI-TU-LA-TION.» Altså: «Kapitulasjon, tysk språks vakreste ord». Deretter fulgte en lengre dansesekvens, hvor utøverne marsjerte ned catwalken før de begynte å danse på scenen. Iført sorte klær, deriblant lakkbukse, singlet og hettegensere, med technomusikk over høyttalerne, ble det gullforgylte og søyleinnrammede scenerommet et klubbgulv. Deler av tiden var bevegelsesmønsteret til utøverne synkronisert. Samtidig var det bevart en egenart her, slik at hver enkelt utøver fremstod med sin versjon av bevegelsen.

Det er en dveling og strekking av materialet i denne åpningen som jeg egentlig liker. Den lange dansesekvensen gir meg rom til å fordøye den teksttunge introen som omhandler overgivelse, om en slags hemmelig kapitulasjonsarmé som sier «FUCK. IT. ALL.» og som skal revolusjonere verden. Tekst- og dansesekvensene speiler seg i hverandre, men hva er det egentlig som kommer til syne i speilflatene? Hva slags revolusjon står vi ovenfor? Nesten umerkelig glir dansen over i Dürrenmatts skuespill, og der er det som om Stojčevska har hatt mindre skapertrang eller tid. Jeg er usikker på hvorvidt dette handler om tekstarbeidet, eller om ensemblet ikke har hatt nok tid til å jobbe med alle scenene. Det gjør uansett Meteoren til en veldig ujevn forestilling hvor enkelte partier går nærmest på tomgang, mens andre igjen er spekket med flertydighet og vitalitet.

Forestillingen får derfor et litt uferdig preg, men jeg har en fornemmelse av at dette kan komme til å spille seg inn i løpet av forestillingsperioden. Meteoren kunne blitt et korthus som raste sammen, men det er ensemblets beinharde innsats som stadig holder det oppe og som gir forestilling potensial til å bli en slags årgangsvin som kun smaker bedre for hver visning.

 

Kategorier: Nytt fra andre

Utafor

Dramatiker.no - fre, 2018-04-13 00:50

Utafor av Svein Tindberg på Det Norske Teatret

Kategorier: Nytt fra andre

Manuspris i Cannes til Mette Bølstad for «Lykkeland»

Dramatiker.no - tor, 2018-04-12 13:12

Manusforfatter Mette Bølstad fikk prisen for beste manus under den nye internasjonale TV-seriefestivalen Canneseries for den kommende TV-serien «Lykkeland». 

– Mest av alt en helt fantastisk start for «Lykkeland», som enda ikke har vært vist for TV-publikum, sier Mette Bølstad til nrk.no.

Fv. Amund Harboe, Bart Edwards, Synnøve Hørsdal, Mette Bølstad, Anne Regine Ellingsæter og Malene Wadel. Foto: CANNESERIES

«Lykkeland» var en av i alt ti produksjoner som ble tatt ut til hovedkonkurransen i Canneseries. Stavanger-komponisten Ginge Anvik vant prisen for beste musikk for samme serie.

«Lykkeland» blir vist på NRK til høsten.

Vi gratulerer!

Kategorier: Nytt fra andre

Harald Rosenløw Eeg

Dramatiker.no - tor, 2018-04-12 10:50

– Jeg har jo jobba med andre verdenskrig før, men dette blir vel den første, norske spillefilmen om en kvinnelig krigshelt!

HARALD ROSENLØW EEG

Harald Rosenløw Eeg
Foto: Erik Poppe

Født 1970, bor i Oslo

Hva holder du på med nå?

Jeg (og Lars Gudmestad) har gått inn i et fast engasjement hos Fantefilm, noe som innebærer at jeg hovedsaklig jobber med prosjekter vi utvikler her. Vi har både filmer og tv-serier som vi driver og skriver og utvikler. Jobber også med å lage konstellasjoner av forfattere som kan jobbe og utvikle ting sammen.

Ellers er Jan Trygve Røyneland og jeg akkurat ferdig med vår siste versjon av «Spionen» (produsent 4 1/2, regi: Jens Jonsson), en spillefilm om Sonja Wigerts innsats under andre verdenskrig. Hun var en norsk skuespillerinne som ble svensk og Terbovens elskerinne for å få faren ut av fengsel. Jeg har jo jobba med andre verdenskrig før, men dette blir vel den første, norske spillefilmen om en kvinnelig krigshelt!

Hvordan ser arbeidsplassen din ut?

Når jeg jobber hjemme kan jeg sitte omtrent hvor som helst. I sofaen i stua, på barkrakker på kjøkkenet, i en sakkosekk i kjelleren. Når jeg jobber på Fantefilm er det på byens flotteste forfatterkontor, to stuer i en Frogner-bygård.

Din største kunstopplevelse?

Tror jeg er står med beina såpass godt planta i rock og synth fra oppveksten at ingen kunstopplevelser gir meg så sterk fysisk reaksjon som å se band, artister live. Første gang i livet, Depeche Mode i Skedsmohallen 1986, sist Bon Iver, på Apollo i mars 2018. Ellers måtte jeg se Grønlandssutraen, teaterforestilling av og med Fredrik Høyer, 3 ganger i høst fordi den var så fantastisk.

Hvilket ord mangler i den norske ordboken?

Personlig: Wunderschön. Faglig: Inciting incident.

Hvilket medlem går pinnen til?

Sara Johnsen

Kategorier: Nytt fra andre