Nytt fra andre

Informasjon til stipendsøkere

Dramatiker.no - fre, 2018-08-17 18:19

Statens kunstnerstipend inviterer stipendsøkere til flere møter hvor det informeres om de forskjellige stipendordningene og hvor det gis råd og tips til søknadskriving.

Møtene finner sted følgende steder:

Skuespillersenteret i Oslo, 23. august kl. 1700 – 1930 (kontakt Skuespillersenteret for påmelding)
VISP i Bergen, 10. september kl. 1200 – 1500 (kontakt VISP for påmelding)
Norsk kulturråd, 13. september kl. 1200 – 1400 (påmelding innen 6. september til: mette.ronning@kulturradet.no)
Norske Billedkunstnere Agder, Kristiansand, 20. september (kontakt NBK Agder for påmelding)

Kategorier: Nytt fra andre

Finnes Ibsens Nora i dag?

Scenekunst.no - fre, 2018-08-17 10:58

Finner vi Noraer i Russland i dag som våkner opp, trer ut av rollen sin, og forlater uten å tenke på konsekvensene? Jeg er ikke så sikker på det. Vi finner imidlertid en rekke Noraer som spiller sin rolle, og tilpasser seg. Som går inn i rollen som den som trenger beskyttelse, og vil være til for mannen. Lar Nora være å bryte ut fordi pendelen svinger tilbake igjen, og nygamle kjønnsroller aksepteres og verdsettes, både i Russland og i Norge?

Hos Ibsen er Nora og Torvald er produkter av omgivelsene og forventningene til samfunnets kjønnsroller. Det kan vi også kjenne igjen i et russisk samfunn som drømmer seg tilbake til tidligere tiders holdninger og verdier.

I Russland er troen på ekteskapet, tradisjon og kirke satt i høy-setet, ikke bare av politikere og den eldre generasjon, men også hos de yngre. En uavhengig, ny undersøkelse viste at 86% av russere mellom 18 og 29 mente at samfunnet deres gikk i riktig retning. Behovet for sterke ledere og farsfigurer er uttalt, og tilslutningen til dette handler også om troen på karrieremuligheter.

Metoo-kampanjen ble i våre diskusjoner på teatret sett på som noe for rike kvinner i Hollywood og i vesten. Fordi det aksepteres at slik oppfører menn seg mot kvinner? Tallene for rapportering av trakassering er lave, selv om de absolutt ikke er reelle.

I 2013 iscenesatte jeg en annen sterk symbolfigur på teatret i Vladivostok, Lev Tolstojs Anna Karenina. Hennes opprør og frihetsbehov beundres. Men likevel var russiske kvinners kommentar at hun forlot sin sønn og tok sitt liv. Slik gikk det med hennes frihet.

Nora har vært et symbol for kvinnefrigjøring, likestilling og uavhengighet. Når en rolle blir gjort til et symbol blir den fort begrenset og for enkel. Nora og Torvald er som oss, smålige, uærlige, selvopptatte og manipulerende. Opptatt av å gjøre tilværelsen så friksjonsfri som mulig. Trakassering handler jo ikke bare om vold og sex, men om manglende kommunikasjon og relasjon. Hvis et forhold skal kunne forbedres og vokse trengs nødvendig toleranse for at det finnes problemer, og at man vil løse dem. Mangel på toleranse er et slags maktmisbruk.

For meg handler Ibsens tekst om at det er to mennesker i en relasjon. Hvis du gir den andre en rolle å utføre, ut fra dine forventninger og behov, og den andre godtar å spille rollen, så går det som med Nora og Torvald. Istedenfor å gi plass og rom, og anerkjenne hverandres forskjeller og kvaliteter. Nora og Torvald er begge fanget av egne og av samfunnets forventninger og klisjeer om mann og kvinne. Dessuten er det en viktig faktor som styrer livet deres, nemlig penger. Penger er status hos oss enda så rike vi er. I Russland er penger et reelt behov fordi lønn og levestandard er lav. Dessuten hva skal Nora gå til i dagens Russland, uten penger, jobb eller ut-dannelse?

Reaksjonene hos publikum etter premieren i Vladivostok viste at stykket provoserte og utfordret mer enn jeg hadde trodd, og at forsvarsmekanismene var mange, for eksempel: ”Russiske kvinner går ikke fra mannen, hva skal hun gå til?” eller ”Kvinner er først og fremst til for mannen.”

I Norge har vi valgmuligheter i et forhold, i Russland er valgene færre. Derfor trenger vi fortsatt Ibsens Nora og Torvald. En klassisk teatertekst i en annen kultur snakker dessuten til et nytt publikum, i en annen situasjon med sine normer, problemer og behov.

 

 

Kategorier: Nytt fra andre

Isdalskvinnen til teatret

Dramatiker.no - tor, 2018-08-16 14:22

INTERVJU MED MALMFRID H. HALLUM 
En kan spekulere i om noen kan ha visst noe mer enn det som har kommet fram. Min fascinasjon vekkes av løse tråder. Offentligheten veit ikke hvem hun er, det er besnærende, sier Malmfrid når vi spør hvorfor hun vil skrive teater om Isdalskvinnen.

Isdalskvinnen er en av Norges mest omfattende kriminalsaker som handler om kvinnen som blei funnet drept i Bergen for 48 år sia og som ingen har meldt savnet eller veit hvem er. Tilsynelatende. Rettspapirene konkluderer med at obduksjonen viste at kvinnen hadde fått slag i halsregionen, hun skal ha inntatt sovetabletter og tatt sitt eget liv.

Malmfrid H. Hallum
Foto: Ola Erik Blæsterdalen

Det syns opplagt at de offentlig tilgjengelige sakspapirene har store mangler og det som er spennende er ikke hva som fins, men hva som er tatt vekk, fortsetter Malmfrid. Jeg heller mot at det er et konstruert mysterium. Dokumentene inneholder såpass mange spor, hendelser og faktorer som skal undersøkes, men oppfølgingen ligger ikke ved. Dokumentboka leder oss på avveie med å legge vekt på tråder som ikke er relevante. Dette gir en styrke til det kunstneriske arbeidet; alle «hullene» i historia legger til rette for å kunne dikte videre.

Dette prosjektet er det siste store arbeidet Malmfrid tok fatt på som husdramatiker ved Dramatikkens hus. Hun har sittet inne og skrevet i ett år.

Det fins mange podkaster og serier som tar utgangspunkt i krim fra virkeligheten. Hvorfor tror du den sjangeren plutselig har fått stor suksess?
-Jeg tror vi lar oss fascinere av «true crime»- konseptet fordi vi vil forstå motivasjonen bak ei brutal handling og vi blir konfrontert med vår egen frykt.

-Jeg vurderte ei stund å slippe prosjektet fordi det har fått så mye omtale, men jeg har funnet ut at det faktisk er en styrke og at det er til hjelp for teaterprosjektet at så mange undersøker sakskomplekset. Det fins mange veier i dette stoffet, så det kjennes ikke ferdig fordøyd.

Hvilke ambisjoner har du med teaterstykket?
-En skal jo være forsiktig med å foregripe hva et kunstnerisk prosjekt skal bli, men utgangspunktet for det dramatiske prosjektet er at en person som gjør nye undersøkelser av den aktuelle saken blir funnet død. Spørsmålet blir da om vedkommende var på sporet av sannheten eller drevet av paranoia. Den dramatiske oppdiktede fortellinga rører ved den frykten enhver som søker sannheten om en uløst kriminalsak, kan kjenne; hva som kan skje når man kommer på sporet av løsningen. Ambisjonen er å skrive et skuespill som vil treffe både et norsk og internasjonalt publikum. Jeg har manuskriptet klart til neste år, så få vi se.

Av Trine Kleven for Dramatikkens hus, august, 2018 – gjengitt med tillatelse.

Foto: Ola Erik Blæsterdalen

Kategorier: Nytt fra andre

Kvintuppel salto med skru

Dramatiker.no - tor, 2018-08-16 09:12

Kvintuppel salto med skru (scenekunst.no)

Kategorier: Nytt fra andre

Ellen Foyn Bruun

Dramatiker.no - ons, 2018-08-15 13:05

– Et av postkortene er av to gamle damer i slåbrok som sitter og holder hverandre i hendene, som tegn på ‘evig’ vennskap inn i alderdommen.

Ellen Foyn Bruun. Foto: NTNU

ELLEN FOYN BRUUN

Født 1954, bor i Trondheim

Hva holder du på med nå?

Akkurat nå holder jeg på å forberede at jeg skal til Edinburgh-festivalen for å møte venner og se teater. I jobben min, holder jeg på med flere skriveprosjekter, om sceneteksten i teaterproduksjon, om teater og psykisk helse, og om stemmearbeid. Et av disse prosjektene er kunstnerisk forskning der jeg har brukt auto-etnografi og nylig presentert en forsknings-performance i London. Jeg holder også på med en artikkel i kjølvannet av den teatervitenskapelige dugnaden i Bergen i slutten av mai i år: Når teater gjør en forskjell.

Hvordan ser arbeidsplassen din ut?

En vegg er bare bøker, og på toppen av bokhyllen ligger det tomme permer, en boks med knapper, en boks med skjell, og en sølvkrone med diamanter på som jeg har fått av en student. På skrivebordet er det en del postkort som jeg har samlet gjennom årene. Et er av to gamle damer i slåbrok som sitter og holder hverandre i hendene, som tegn på ‘evig’ vennskap inn i alderdommen. Det har jeg fått av en god kollega. Fra en annen kollega har jeg et kort med en dekorert elefant. I vinduskarmen står det en rød vifte fra lærerutveksling i Madrid. I hjørnene og rundt omkring står det papirruller med gråpapir, en yogamatte, malersaker, en plastikk boks fra Clas Ohlson med forskjellige stoffer og tørklær som jeg bruker i undervisningen, og inni en hylle står en annen boks full av rytmeinstrumenter.

Din største kunstopplevelse?

Da jeg var 16 år, fikk jeg være med faren min til Canada. Vi skulle besøke de polske vennene som han ble kjent med i Paris rett etter krigen, og som hadde emigrert til Montreal. Vi dro gjennom Toronto, og der tok han meg med for å se Måken av Anton Tsjekhov. Det var som en åpenbaring for meg og mitt sinn akkurat da. Denne grusomme historien og samtidig så vakker og poetisk. Lengselen og ydmykelsen. Smerten og styrken. Komedie og tragedie i ett. Stykket og skikkelsene har forfulgt meg siden, og hver gang jeg har sett det siden eller lest det, minnes jeg denne første gangen i en liten, intim sal i Toronto.

Hvilket ord mangler i den norske ordboken?

Tungekyss – to tunger møte i fuktige munnhuler.

Hvilket medlem går pinnen til?

Anne Marit Sæter!

Kategorier: Nytt fra andre

Riksteatrets sesonglansering høsten 2018 og 2019

Dramatiker.no - ons, 2018-08-15 10:55

Riksteatret har nettopp lansert høstsesongens repertoar.

Klikk på linken for å se lanseringen på youTube  >>

 

Kategorier: Nytt fra andre

Kvintuppel salto med skru

Scenekunst.no - ons, 2018-08-15 10:44

Postferiemelankoli. Den kommer som et hviskende, snikende bakholdsangrep. Jeg setter meg ved maskinen, legger hendene i klarstilling ved tastaturet. Og der blir de værende. Det foregår ingenting. Hjernecellene må ha fordampet i varmen.

Men så triller jeg, en vakker mandag ettermiddag, rolig inn bakgården i det gamle gråbeinkvartalet i Siebkesgate i indre Oslo øst, og befinner meg plutselig i et virvar av glade småbarn og deres foreldre. Midt i flokken står en solbrun, avslappet Morten Cranner og hilser hjertelig. Regissøren/lydkunstneren/dramaturgen er der på vegne av det allestedsnærværende Dramatikkens hus. Midt på plenen står et mini-sirkustelt. En skuespiller står foran og varmer opp. Regissør Jo Adrian Haavind rusler rundt og deler ut billetter påført et Vipps-nummer og billettpriser etter fritt valg fra 0 til 200 kroner. En unge som synes jeg ser ut som en som har peiling spør meg om når sirkuset begynner. Noen kommer med en saftdispenser og en kjekspakke, og så er vi i gang.

Dumme youtube
En klassisk sirkusdirektør med høy hatt og bart setter oss, høylytt og dramatisk, raskt inn i rammefortellingen. Han er fortvila. Sirkus Zarabinski fyller 200 år og kjemper en tilsynelatende håpløs kamp mot den digitale samtiden: «Dumme Youtube». Om tre dager er det jubileumsforestilling, som står og faller med akrobatene Piff og Poffs hasardiøse rekordforsøk, kvintuppel salto med skru. Akrobatene, begge iført den klassiske stripete, urteite «verdens sterkeste mann»-drakta, har ennå ikke fått det til, og sirkuset ser døden i hvitøyet. Vi er vitne til akrobatenes kamp mot klokka. Det ser håpløst ut, helt til de finner en flaske inneholdende en mystisk styrkedrikk.

Piff er en snusfornuftig herre med orden i sakene. Poff er en sprudlende, frodig, rotekopp. Disse gjensidig utfyllende ulikhetene utgjør en viktig del av vennskapet de to imellom, noe som igjen danner grunnlag for en lang rekke klovnerier som går rett hjem hos barna. Men så dukker flaska opp. Først ser den ut til å løse alle problemene deres. De mestrer den kvintupple saltoen flere ganger på rad, men etter hvert blir flaska kun til besvær. De kjemper om den, blir uenige om hvordan innholdet skal brukes og ender opp som uvenner. Ikke ulikt historien i den sørafrikanske filmkomedien Gudene må være gale fra 1980, der funnet av en tom colaflaske ender opp med å skape ufred i den ellers så harmoniske stammen av buskmenn i Kalahariørkenen.

Appelsinsaft
Det viser seg til slutt at flaska inneholdt helt alminnelig appelsinsaft, med en magisk placebo-effekt. Det var vennskapet som ga dem styrke til å gjennomføre rekordforsøket og redde sirkuset fra youtube-døden.

De uformelle rammene, støyen fra trafikken i bakgrunnen og det livlige publikummet fordrer høyt volum og høyt tempo. Dette er ikke tiden og stedet for undring og finstemte nyanser. Men det fungerer som det skal og stemningen i den tradisjonsrike bakgården er lett og humørfylt. At Youtube er plukket ut som selve symbolet på alt som er galt virker likevel en smule søkt, ikke minst i en tid der det først og fremst er ungdommens generelle mobilbruk på skolen som debatteres høyt og lavt. Stor kunst er det ikke, men det gjør ikke noe og trenger det heller ikke være. Det beste og viktigste med dette er det overordnete prosjektet som forestillingen inngår i. Den skal de kommende to – tre ukene turnere rundt til en rekke bakgårder og boligområder på Oslos østkant. Det vesle kompaniet tar gjennom dette mål av seg «å vekke dugnadsånden… styrke naboskap og skape gode relasjoner på tvers av kulturell og sosial bakgrunn». Og det koster alltid det du synes det er verdt.

Tidløs og burlesk
Ved siden av forestillingens tidløse og, i klassiske forstand, burleske karakter inneholder denne «pakka», slik jeg ser det, en masse åpne og skjulte referanser til både historien og samtiden. En hovedtendens innen nyere ikke-institusjonell scenekunst er vektleggingen av det sosiale i og rundt forestillingene; fellesskapet mellom aktører og publikum, opphevelsen av skillet mellom scene og sal. Her går teatertruppen og publikum sammen om å tilrettelegge forholdene i bakgården for visningen og skaper derigjennom samhørighet og et felles ansvar for at alle får en fin stund. Men sterkest inntrykk på meg gjorde de underliggende historiske referansene knyttet til nettopp strøket der forestillingen ble vist. Dette er Oslos klassiske, og en gang mørkeste, østkant. Gråbeingårdene huset tusenvis av mennesker i leiligheter bestående av ett rom og kjøkken, helt fram til gårdene ble renovert tidlig på 1980-tallet, mange leiligheter slått sammen og antallet boenheter kraftig redusert.

Arbeider- og revolusjonsdikteren Rudolf Nilsen (1901–1929) bodde i nabolaget mesteparten av sitt korte liv. Der turnerte Spikern og Hjalla og Sving deg rundt i bakgårdene, stilte seg opp og sang og fikk kanskje slengt til seg en mynt eller noe mat. Det er en nærmest uoverstigelig avstand mellom de, som Rudolf Nilsen skrev, «er dømt til livet i gråbeingårdenes by» og dagens publikum av velstelte småbarnsfamilier i etableringsfasen som bor der midlertidig. Men prinsippet er det samme, uten at det blir proklamert og gjort noe nummer av. Og det er dette siste som er det mest sympatiske: Den naturlige, utvungne måten det hele blir avviklet på.

Stolte tradisjoner
At publikum blir bedt om å betale i ettertid det de synes forestillingen er verdt og det de selv har råd til, er et grunnleggende sosialt og bevisstgjørende prinsipp, det også i full overensstemmelse med stolte tradisjoner innen arbeiderteatret. På den måten har det nye bakgårdsteatret skutt blink og skapt grunnlag for et langt og lykkelig liv.

 

 

 

 

Kategorier: Nytt fra andre

Alexia vs verden av Nina Grünfeld

Dramatiker.no - ons, 2018-08-15 00:00

En tv-serie i 7 episoder for lineært tv og web om forfatter Alexia Bohwim og hennes indre og ytre kamp for å overleve.

Kategorier: Nytt fra andre

Årets avslutningsfilm i Haugesund

Dramatiker.no - man, 2018-08-13 10:32

Studentfilmen «Når jeg faller», laget av Den norske filmskolens første masterkull, får æren av å avslutte filmfestivalen i Haugesund 24. august. Her forteller manusforfatter Kristian Landmark om skriveprosessen.

Kristian Landmark, manusforfatter.
Foto: André Løyning

– Skriveprosessen med «Når jeg faller» foregikk over to år. Historien var opprinnelig basert på en idé av regissør Magnus Meyer Arnesen.
Dette har for meg vært en særskilt lærerik prosess, spesielt med tanke på å stole på karakterene i en nedtonet historie.

Det er en svakhet jeg har hatt som manusforfatter at jeg blander inn «ytre dramatiske påfunn», og det var også i denne prosessen gjentatte ganger fristende. Filmen slik den fremstår nå anser jeg både engasjerende og dramatisk, men den er dramatisk på en ny måte i forhold til prosjekter jeg tidligere har vært involvert i, og dette er verdifull lærdom jeg vil ta med meg videre. Ettersom dette var en masterproduksjon ble prosessen fulgt av erfarne rådgivere fra filmbransjen. Vi fikk en unik mulighet til å være på «laben» lenge – der hele teamet og rådgiverne deltok i de innledende diskusjonene om tematikken og hvor vi ville med historien. Hvorfor vi ville fortelle akkurat denne historien.

Karakteren Joachim har vært interessant å jobbe med. Den skjulte rusmisbrukeren. Han som tilsynelatende fungerer i samfunnet, men går sakte, men sikkert til grunne. Han som egentlig ikke har hatt noen «grunn» til å ruse seg. Han som kommer fra en stabil familie som elsker ham, og der alt ligger til rette for at han skal fikse livet, men så har han likevel valgt rusen. Kanskje er skammen enda større, når det ikke finnes en grunn? Historien om denne skjulte rusmisbrukeren er viktig, synes vi. Et annet interessant aspekt ved karakteren Joachim er at han på mange måter ikke «går opp». Det gjør jo ikke vi mennesker heller alltid, for å si det mildt, men jeg har nok i for stor grad tidligere vært ute etter å finne «cause and effect»-løsninger i karakterer og deres historie. Gjøre dem for «logiske». I Joachim er nettopp det irrasjonelle, det for meg nesten uforståelige, blitt det aller mest interessante, avslutter Kristian Landmark.

«Når jeg faller» er produsert av Den norske filmskolen. SF Studios er distributør. Ordinær kinopremiere blir 21. september.

Manus: Kristian Landmark
Manus og regi: Magnus Meyer Arnesen
Foto: Ivar Taim
Produsenter: Gyda Velvin Myklebust og Magnus Kristiansen
Musikk: David Stephen Grant

På rollelisten: Preben Hodneland, Marius Aandal Pedersen, Alexandra Gjerpen, Vidar Sandem og Morten Svartveit.

Bildet på forsiden er fotografert av: André Løyning.

Kategorier: Nytt fra andre

Trollet som ikke kunne telles av Gunnar Germundson

Dramatiker.no - man, 2018-08-13 00:00

Det som telles teller ikke og det som ikke telles forsvinner.

Kategorier: Nytt fra andre

Ibsens ripsbusker og andre buskvekster – hva får vi se på teater høsten 2018?

Scenekunst.no - fre, 2018-08-10 12:26

Ibsendominansen denne høsten kommer blant annet av at det er Ibsenfestival på Nationaltheatret. De skal ha premiere på sine egne produksjoner av Byggmester Solness, Hedda Gabler og Hærmennene på Helgeland i tillegg til gjestespill fra inn- og utland av Peer Gynt, Fruen fra havet , En Folkefiende, Hedda Gabler og Lille Eyolf. Selv om samtidsdramaene dermed dominerer, som de som oftest gjør, er det ganske stor bredde i representasjonen av forfatterskapet, selv synes jeg det er særlig spennende med Hærmennene fra Helgeland, et stykke drama jeg ikke tidligere har sett oppført på en scene.

Foto: Øyvind Eide. Mariann Hole og Mads Ousdal i Byggmester Solness.

Selv om Nationaltheatret med Ibsenfestivalen vinner i antall Ibsenoppføringer i høst, er det slett ikke bare de som synes det er stas med Ibsen. Det Norske Teatret, som ikke setter opp Ibsen like ofte som konkurrentene fordi de naturlig nok ikke satser på riksmålsdramatikk, skal i høst sette opp Peer Gynt med Toralv Maurstad i rollen som Peer. Den snart 92 år gamle Maurstad spilte sist rollen som Peer i 1955, da mot Tore Segelcke som Mor Åse og med sin far Alfred Maurstad som regissør. Det er et prosjekt som med dette i bakhodet kan falle begge veier, men blir derfor desto mer interessant å se.

Både i Bergen og Trondheim er det også Ibsen på plakatene. På Den Nationale Scene skal de sette opp Vildanden med Anne Sofie Kvalvik, en skuespiller med Downs syndrom, i rollen som Hedvig. På Trøndelag Teater er det Byggmester Solness som står for tur, og man kan kanskje lure på hva det er med dette stykket som gjør at det settes opp både der og på Nationaltheatret akkurat nå. På Trøndelag er det den unge regissøren Johannes Holmen Dahl som har regien. Han fikk Heddaprisen for beste regi nå i 2018 for regi av Tennessee Williams’ klassiker Glassmenasjeriet på samme teater, og forestillingen Antigone fra Det Norske Teatret, der han også hadde regi, fikk prisen for beste audiovisuelle design. Han er absolutt en regissør å følge med på, og det blir spennende å se hva han får til med byggmesteren.

Marie og Fredriks teaterlag, det omdøpte teaterkompaniet til regissør Marie Nikazm Bakken og scenograf Fredrik Floen, skal i slutten av august gjøre en nattlig horrorversjon av Fru Inger til Østeraat på Otta i samarbeid med Otta Kulturhus og Black Box teater. Black Box teater setter opp busser sånn at publikum fra Oslo lett kan komme seg av gårde. Det ser ut til å bli en teateropplevelse utenom det vanlige i sensommermørket i fjellheimen med Ibsen og skrekkfilmeffekter i en slags skjønn forening.

Klassikere og komedier
I tillegg til Ibsen er det andre klassikere som dominerer repertoaret. Det Norske Teatret skal vise Shakespeares Macbeth, et stykke som til tross for sin posisjon som verdensklassiker sjelden settes opp på norske scener. Rogaland teater skal vise Romeo og Julie, en Shakespeare-klassiker som må sies å bli iscenesatt en god del oftere.

Ingeborg S. Raustøl og Preben Hodneland i Macbeth.

Det er imidlertid i barneteaterprogrammet vi ser aller mest gjenbruk av klassikere. Den Nationale Scene skal sette opp Folk og røvere i Kardemomme by av Torbjørn Egner. Det kommer til å bli en suksess og Kasper kommer til å bli brannmann, men offensiv programmering er det ikke. Karius og Baktus kan igjen ses både på Oslo Nye Trikkestallen og Riksteatret. Dette er kanskje kjedeligst for voksne, og debatten om mengden Egner i barneteaterverdenen leder muligens ingensteds hen, men litt mer moro må man kunne forvente. Beaivváš skal lage den første samiske oppsetningen av Pippi Langstrømpe, en klassiker det er fint at gjøres tilgjengelig på mange barns morsmål for første gang. Det skal også lages barneteater av tv- og filmproduksjoner. Rogaland teater skal lage en versjon av Trollmannen fra Oz og Oslo Nye Teater skal lage en juleteaterversjon av julekalenderserien Snøfall på samme måte som de tidligere har laget Jul i Blåfjell. Riksteatret skal sette opp Georgs magiske medisin av Roald Dahl og Teatret Vårt og Nordland teater samarbeider om en oppsetning av Astrid Lindgrens Mio min Mio. Begge er romaner som kan bli ordentlig fint teater, men det er påfallende hvor mye kjent materiale som tas i bruk når man skal lage teater for barn og unge. Her skiller Det Norske Teatret seg ut med to nyskrevne stykker for denne målgruppen Nila og den store reisa og HyPer i Egypt. Begge disse oppsetningene tror jeg er risikoforestillinger, men skal man skape nytt må man evne og tørre å risikere noe.

Stor bredde
Det er stor bredde i høstens sesong, og det står ikke frem noen helt åpenbare trender, men hvis jeg skal peke på noe er det at det er mange komedier og lett materiale på plakatene i tillegg til klassikerne. Oslo Nye Teater skal gjøre en versjon av Den Spanske Flue, en forestilling jeg ikke trodde teatre satt opp på ekte, men fungerte som bransjevits for salg fremfor kunst. Riksteatret setter opp en ny versjon av Stein i lomma og Den Nationale Scene fortsetter å vise forestillingen Der går grensen i tillegg til premiere på ”krimkomedien” Hotel Norge. Nationaltheatret skal fortsette å vise Else Kåss Furuseths Gratulerer og skal også vise Rune Andersens Lykkeliten. Begge komiske forestillinger om at livet kan være fælt. En annen personlig enpersonsforestilling av en komiker er Bjarte Tjøstheims Det går betre no på Det Norske Teatret.

Selv i klassiker- og letthetsjaget skjer det også mye som tar innover seg både teatermørket og menneskemørket. Både Trøndelag teater og Turnéteatret i Trøndelag presenterer forestillinger basert på tekster av Olav Duun, en forfatter som vel ofte hadde en dragning mot det mørke, og om ikke mørkt er bearbeidelsene av romanene Tung tids tale av Olaug Nilssen på Riksteatret og Vigdis Hiorths Arv og Miljø på Den Nationale Scene forestillinger som tar for seg at livet tross alt er ganske vanskelig innimellom.

Selv ser jeg kanskje aller mest frem til noen forestillinger jeg ikke har nevnt ennå, Arbeidstittel: Savnet Fellesskap av Jonas Corell Petersen, Kunsten og spørre eller Jakten på det sonore landet av Peter Handke i regi av Melanie Mederlind på Nationaltheatret og De Utvalgtes Skipet vol. 5 i fjæra på Nesodden. Gleder meg også passe mye til Ann Liv Youngs Antigone på Black Box teater (i hvert fall hvis det faller på en dag jeg føler det er greit å bli skjelt ut).

God teaterhøst!

Kategorier: Nytt fra andre

Utfordrende framtidsfiction

Scenekunst.no - ons, 2018-08-08 10:18

Márkomeannu er en samisk festival som hvert år arrangeres i grenseområdet mellom Skånland kommune i Troms og Evenes kommune i Nordland. Den er kanskje mest kjent for sin markasamiske profil, samtidig som den inviterer kulturaktører fra hele Sápmi. Siden oppstarten i 1999 har en rekke konserter, teater, marked, seminarer og andre kulturarrangement blitt avviklet, og fra 2002 har den holdt til på området rundt gårdstunet til friluftsmuseet Gállogeaddi, som også setter fokus på markasamisk kulturhistorie.

Et av festivalens mest populære arrangementer har de siste årene vært en kulturvandring i skogen, hvor ulike artister og kunstnere har vært utplassert langs veien slik at natur, dans, teater, slampoesi, etablerte kunstnere og unge talenter ristes sammen. Årets Márkomeannu hadde ingen kultursti; i stedet var hele festivalen omfattet av konseptet rundt Sáŋgarat máhccet // Pionereene vender tilbake. I samarbeid med Giron Sámi Teáhter på svensk side av Sápmi og det sørsamiske Åarjelhsaemien Teatere, har Márkomeannu produsert en forestilling i tre deler, som er ment å omslutte hele festivalen og ta publikum med til 2118.

Ut av vante tankemønstre
Forestillingen(e) – og festivalen – utspiller seg altså i en fiktiv framtid, hvor kloden ligger i mørke, med maktkamp, atomkrig, kolonialisering og katastrofer. Det er kun er noen få fristeder igjen, som urfolksgrupper har lyktes i å holde skjult fra den onde verdenskansleren Ola Tjudi[1] som har overtatt hele verden med sine roboter. Gállogieddi er ett av disse fristedene skapt av samene som alle festivaldeltagere blir en del av. I «en blanding av utopi og dystopi» skal vi tvinges til å se verden i et annet lys – et grep som ifølge programmet handler om å hjelpe urfolk å dekolonialisere hodene sine og tvinges ut av fastlåste tankemønstre.[2]

Både regissør Stein Bjørn og dramatiker Siri Broch Johansen har lang fartstid i nord-norsk og samisk teaterverden, og har jobbet med konsepter som snur rundt på vante tankemønstre på ulike måter. Totalteatrets Siste kveld med mamma skapte for eksempel bølger etter urpremieren på Riddu Riđđu-festivalen i 2001, med Bjørn som en av skuespillerne. Johansen har et virke både som forfatter (blant annet har hun skrevet biografien for en av denne forestillingens hovedpersoner, Elsa Laula Renberg), og som dramatiker hvor hun også med tekster som SOS Dobrie snur rundt på vante maktforhold for å se samtiden i et nytt lys. Som teaterinstitusjon har også Giron Sámi Theáhter satt opp dystopiske framtidsbilder blant annet i Kenneth Hættas Reaktor i 2015, og ingen av samarbeidspartnerne er ukjent med kunst og teater som har et aktivt og eksplisitt forhold til sin rolle som samfunnsaktør.

Det er derfor ekstra interessant å gå nærmere inn på hvordan disse aktørene har løst det å skulle la teateret være et totalkonsept, i en festival hvor konserter og seminarer ellers er bærende elementer. I forkant har kryptiske videoer på sosiale medier (Facebook, Snapchat, Instagram) spurt om vi «hører buzzen», og telt ned til festivalstart før programmet – og konseptet – ble sluppet for fullt kun et par uker i forkant av festivalen.

Framtidsdystopi
Som publikum blir vi kjent med konseptet på åpningsdagen. Allerede på vei inn på festivalområdet må vi gjennom en portal som markerer inngangen både til festivalen og forestillingen. Portalen er en lang, hvit tunnel sett utenifra, mens innsiden er en mørk, trang og lett tåkelagt. En kan skimte revir fra reinsdyr bak delvis gjennomsiktige forheng, og et lydlandskap skaper en lett uhyggelig stemning. Vel ute på andre siden myser vi i sola og kikker oppover bakken til festivalområdet på Gállogieddi. Senere får vi vite at vandringen gjennom portalen måtte gjøres for å «koble ut chipene våre»; i 2118 har alle mennesker en chip i seg som gjør at den onde Ola Tjudi til enhver tid vet hvor vi er, men her inne på fristedet sørger portalen for å oppheve det.

På vei opp bakken møtes vi av ungdom som står utplassert langs ruten, hvitkledde foruten vevde belter rundt livet, og med en utstrakt arm som de holder noe frem for oss med. Tang, skjell og en gammel kvittering. På ulike måter forteller disse objektene historier om menneskets påvirkning på naturen, og med små lydsnutter får vi høre historiene bak, fra nedhogget urskog til skjellets perspektiv på de århundrene mennesket har eksistert og endret atmosfæren så uendelig mye raskere enn vi forstår selv. Noen festivalgjengere går forbi, andre blir stående og lytte ettertenksomt. Til tider blir budskapet nærmest moralistisk, men når det holder seg innenfor perspektivene skjellet, kvitteringen og tangen har oss, som mennesker, kjennes det mer som perpleks undring. Ungdommene står stille og ser delvis på oss, delvis på landskapet rundt. De er åpne, med sårbare uttrykk, og sånn blir de en kontrast til den harde virkeligheten ordene forteller om.

Ungdommene var ikke en del av selve forestillingen, men deltok på et ungdomsopplegg (Márkolávdi) hvor de hadde hatt workshops med Nina Erdahl og Mikkel Gaup i forkant av festivalen. De ble likevel en del av helheten rundt konseptet, slik også utstillingen til festivalkunstneren, Sunna Kitti, rammet inn det samme tankegodset. Bildene hennes er inspirert av spekulativ fiksjon og sci-fi, og viser en dystopisk framtidsverden hvor folk – noen av dem koftekledde – går med lutet rygg og gassmaske for å beskytte seg mot verden utenfor.

Pionerene fra fortiden
Under åpningen møter vi de tre hovedpersonene; Elsa Laula Renberg, Anders Larsen og Jaako Sverloff, spilt av Nina Valkeapää, Ánte Siri og Aleksi Ahlakorpi. Også de er kledd i hvitt foruten kommagene og skallebåndene, samt Elsa Laulas tradisjonelle lue. Alle tre er viktige samiske forbilder i samisk rettighets- og språkkamp, som har hatt stor betydning for utviklingen av det samiske samfunnet på ulike måter. Elsa Laula (1877-1931) var drivkraften bak det første samepolitiske møtet i Tråante/Trondheim i 1917, og startet allerede i 1910 Brurskankens samiske kvinneforening i Vefsn i Nordland sammen med Ellen Olsen Toven og Anna Renfield. Anders Larsen (1870-1949) kjempet for samisk språk og kultur midt i fornorskingsperioden, og startet den første samiskspråklige avisen, Sagai Muittalægje (Nyhetsfortelleren), samt skrev den første samiskspråklige romanen som kom ut i 1912. Jaako Sverloff ledet sin siida av skoltesamer til en ny framtid etter at de mistet alt da de måtte flykte fra Sovjetunionen etter grenseendringene i 1945. Tre pionerer fra to ulike perioder, og et valg av personer som spenner hele Sápmi; en nasjon som er delt av grensene til fire stater, Norge, Sverige, Russland og Finland.

De tre hovedpersonene forteller at de er hentet tilbake fra åndeverdenen (Saivo) til framtiden, for å rådgi samene i 2118 om hvilke valg de skal ta for å sikre sin egen og framtidige samers overlevelse. Hver av dem presenterer seg selv i en lett stilisert spillestil hvor de både spiller de historiske figurene og er fortellere som forklarer publikum om bakgrunnshistorien og grunnen til at både vi og de er samlet. De snakker både på norsk og på nordsamisk, og forklarer hvordan denne verdenen utenfor ser ut, og hvordan de også vet om andre lommer hvor andre urfolk har klart å skape lignende fristeder. Ved å lære seg å forstå hvordan trærnes rotsystem kommuniserer, kan vi vite hva som foregår i verden utenfor. Trærne har kunnskap, de har sett ødeleggelsene menneskene har forårsaket, og sett hvordan robotene og tjudene dreper. Nå truer det kanskje oss her også. Snakk med hverandre, lytt til hverandre, sier de – vi har kanskje ikke så mye tid igjen.

Dagen etter holder de tre karakterene en vandring på området for å la publikum bli bedre kjent med omgivelsene på fristedet. Det veksles mellom historier som fortelles og instruksjoner om at vi skal bli med videre, og noen ganger oppfordringer til at vi skal ta del i enkle handlinger. Vi legger igjen et håndavtrykk i kritt på den hellige steinen, lytter til bergkrystallene, får høre om metallets hellige og beskyttende egenskaper, serveres suppe på lokal rabarbra, og lærer fletting med tradisjonelle farger og metoder. Skuespillerne er både inviterende og distansert fra oss på samme tid, i en spillestil som får frem at vi tilhører ulike tidsepoker selv om vi er sammen her og nå.

Det er en svært liten gruppe som blir med vandreforestillingen, og med det bærende innholdet kun på nordsamisk, blir det også noe utilgjengelig for festivalgjester som ikke har fått lære det samiske språket hjemme, har et annet samisk morsmål eller ikke snakker samisk overhode. Språkvalget kjennes likevel som et bevisst grep for å skape et rom hvor det samiske får lov å være på sine egne premisser, men dobbeltheten som oppstår når det ikke er tilgjengelig for alle minner meg også på hvor sårt – og vanskelig – språk fortsatt er for mange.

Foto fra vandringen: Stein Bjørn

Spør publikum til råds
Siste del annonseres som et allmøte i Storlavvuen, hvor det i motsetning til vandringen er godt oppmøte, og en ordning med tolk slik at alt er tilgjengelig både på nordsamisk og norsk. De tre pionerene har fått Marit Myrvoll som panelleder, og allmøtet tar form som en samtale hvor de presenterer sitt perspektiv på det store spørsmålet: Det er bare et spørsmål om tid før tjudene kommer hit, så skal vi bli og forsøke å bekjempe Ola Tjudi, eller dra til en annen planet, som har samme atmosfære som vår?

Hver av pionerene har ulike meninger. Elsa Laula mener organisering er det aller viktigste for å klare seg. Anders Larsen mener vi må bli her: Vil samene ikke slutte å være samer hvis koblingen til landet og naturen – til røttene i trærne – forsvinner? Jaako Sverloff er uenig: Fienden er for sterk, og det er ikke noe annet valg enn å dra. Han forteller at selv om det kostet da hans folk forlot sine områder for å komme unna Sovjet, så var det eneste måten å overleve på. Ingen av hans folk har noen gang klandret ham for det. Samtidig, sier en av de andre, er det en risiko: Hvordan vet «vi» at det ikke er folk på denne planeten fra før? Hvis samene kolonialiserer et annet land, så blir man jo selv ikke noe bedre enn kolonimaktene.

Om pionerene har noe å si til det samiske samfunnet i dag, så er det altså ikke entydig. Bak diskusjonene om man skal bli og kjempe eller flytte seg til et nytt lovet land, ligger ulike erfaringer med kolonialisering, vilkårlig maktutøvelse fra ulike stater, rettighetskamp og tanker om framtiden. Det handler også om mer enn mennesket: Relasjonene mellom samer og samer, med trærnes rotsystemer, hellige steiner og kvantefysikkens innsikt er det som gjør oss til folk, og å forlate disse relasjonene har sin pris. Slik desentreres også mennesket fra å være midtpunktet med kontroll over natur og teknologi, til noe som en del av den som ikke uten videre kan rive opp røttene sine og dra.[3]

Det som blir igjen
Som forestilling og konsept er Sáŋgarat máhccet spennende, og Márkomeannu skal ha honnør for å satse på noe som er krevende og omfattende for alle involverte, fra betalte festivalarbeidere til stab og frivillige. Teater er ikke nødvendigvis det som skaper mest oppmerksomhet eller blest, og uten et headliner-navn er det vanskelig å skape den entusiasmen som Facebook-videoene nok er ment å gjøre. Åpningen er godt besøkt, men langt fra alle festivaldeltagerne er på de andre forestillingene. ‘Alle’ har likevel fått med seg portalen, lydlandskapet til Anders Rimpi, Sunna Kittis bilder som også er merch på t-skjorter og bærenætt, scenografiske installasjoner på området med blant annet reinsdyrrevir, og en ny scenedekorasjon som skiller seg ut fra hvordan hovedscenen på Márkomeannu vanligvis ser ut. Konseptet setter sitt preg på helheten, men en festival er en utfordrende arena for akkurat denne typen formidling, spesielt når den er såpass kompleks og forutsetter en del bakgrunnskunnskap om de samepolitiske pionerene og deres historiske bakgrunn for fullt ut å forstå hele fortellingen.

Samtidig lykkes konseptet i å sette samtiden i et annet lys gjennom fiksjonen. Midt i en festivalhelg som byr på blodmåne, nordnorsk tropevarme og fønvind, bærer også naturen med seg et varsel om hva som venter i framtiden. For mens dette er festival og fristed hvor de aller fleste er til stede for å høre konserter, se venner og feste sammen, gir den altfor varme sommeren av 2118/2018 også et frampek hvor fiksjonen ikke kjennes så usannsynlig. Tørke, lavt grunnvann og ødelagt natur hører ikke bare framtiden til, men lik forestillingen selv er det ingen endelig avgjørelse om hva vi skal gjøre. Enn så lenge er det mest snakk, og både i forestillingen og festivalen er det heller ikke alle som føler at de må – eller bør – være en del av den avgjørelsen.

 

[1] I samiske sagn opptrer tjudene eller tsjudene som et røverfolk fra øst, som folk gjemte seg fra for ikke å bli drept. En norsk leser kjenner kanskje til filmen Veiviseren//Ofelaš av Nils Gaup fra 1987, hvor det er tsjuder som er fienden – uten at det betyr at framtidstjudene i Sáŋgarat máhccet // Pionereene vender tilbake er identiske med disse.

[2] http://www.markomeannu.no/sgarat-mhccet-pionerene-vender-tilbake/

[3] Disse tankene, om teknologien som noe som like gjerne kan koble sammen som fremmedgjøre, har forøvrig mye til felles med andre urfolksperspektiv som kommer til uttrykk i essayet Making Kin with the Machines (Jason Edward Lewis, Noelani Arista, Archer Pechawis, and Suzanne Kite i Journal of Design and Science (JoDS) July 16 2018.) https://jods.mitpress.mit.edu/pub/lewis-arista-pechawis-kite

 

Kategorier: Nytt fra andre

Beretningen om et varslet mord

Scenekunst.no - fre, 2018-08-03 11:31

Tidligere i sommer meldte Klassekampen at Jo Strømgren Kompani (JSK) står i fare for å måtte legge ned virksomheten etter å ha fått avslag på alle søknader om støtte fra Norsk Kulturråd. JSK har fått basisstøtte fra Kulturrådet i 12 år, og 12 år har vært ansett som grensen for hvor lenge man skal kunne få slik støtte, men tidligere har ingen nådd grensen. Det kommer av at hele ordningen ble innført i 2007 nettopp for å sikre drift av JSK av daværende kulturminister Trond Giske som uten så veldig armlengdes avstand bevilget penger til ordningen.  Giskes forutsetning for å opprette ordningen var at et av kompaniene som skulle få motta tre millioner kroner hvert år i fire år skulle være JSK. Det andre kompaniet som fikk støtte i den første runden med basisfinansiering var Verdensteatret.

Senere har basisfinansieringsordningen bare økt, og  i 2017 mottok 14 grupper til sammen 47 millioner kroner. Ordningen utgjør nå omkring halvparten av de årlige bevilgningene til scenekunst i Kulturrådet. 12-årsregelen, det at man kan søke fortsatt basisfinansiering i fireårsperioder tre ganger, har ligget til grunn for hver bevilgning, men mange har nok lurt på hva som vil skje etter at de 12 årene har gått. Tidligere i år lanserte Kulturrådet en evalueringsrapport om basisfinansieringsordningen gjort av Telemarksforsking. Rapporten, som for det meste handlet om hvor vellykket ordningen er, kommer også med en klar anbefaling om å gå bort fra 12-årsregelen. Alternativet som foreslås er at alle skal kunne søke så mange ganger de vil, men at de som mottar støtte skal gjennomgå en streng evaluering hvert fjerde år. Sånn som jeg leser rapporten vil det bety at det skal bli lettere å falle ut av ordningen etter først å ha kommet på, ikke nødvendigvis at det skal bli lettere å forbli på.

Når JSK nå faller ut av ordningen som offer for 12-årsregelen må det være mulig å påstå at de har visst om 12-årsregelen i nettopp 12 år. Det har også bevilgende myndigheter gjort. Der har det manglet en ordentlig plan for hva som skulle skje når de nærmest sagnomsuste 12 årene var omme. I Kulturrådets mandat ligger det at støtten skal være midlertidig. Når en midlertidig ordning blir permanent blir frigruppen en institusjon. Kulturrådet skal ikke finansiere permanente institusjoner. JSK har vært drevet som en nærmest permanent institusjon med et stort organisasjonsapparat og stor egeninntjening, men den offentlige finansieringen har vært midlertidig. Det har gjort hele prosjektet sårbart.

Hvis bevilgende myndigheter vil at JSK skal være en permanent institusjon må finanseringen legge til rette for det. Det vil imidlertid by på nye problemstillinger hvis produserende scenekunstkompanier skal inn under vingene til Kulturdepartementet og plasseres på statsbudsjettet. Hvem skal bestemme hvilke kompanier som skal gis en slik permanent status? Hvordan skal dette kvalitetsbedømmes? Hva skjer med armlengdes avstand-prinsippet? Hvor lenge skal denne ordningen vare? Helt til Jo Strømgren selv vil gi seg? Eller skal man se for seg en institusjon der den kunstneriske lederen kan byttes ut? Dette er faktisk ganske store scenekunstpolitiske spørsmål. Kanskje fordi disse spørsmålene i så stor grad går utover Kulturrådets mandat er ingen av spørsmålene stilt i evalueringsrapporten fra tidligere i år, men de var merkbart fraværende.

Basisfinansieringsordningen er fantastisk. Den gir muligheter og forutsigbarhet, men den har nødvendigvis sine begrensninger, og disse begrensningene må kanskje i større grad internaliseres i forståelsen av ordningen. For alle som har sitt hjerte i Jo Strømgren Kompani er det selvfølgelig leit hvis de må legge ned. De er også en viktig oppdragsgiver for dansere og andre kunstnere og bidrar sånn sett mye til miljøet. Jo Strømgren selv er huskoreograf i Nasjonalballetten, så hans kunstneriske virke forsvinner ikke over natten, men den skuffelsen avslagene nå bærer med seg må ses i en større kulturpolitisk sammenheng. JSK er imidlertid blitt reddet av statsråder før, og det blir spennende å se om redningen av Jo Strømgren igjen gir opphav til en ny finansieringsordning for norsk fri scenekunst.

 

Kategorier: Nytt fra andre

SCENEKUNSTKRITIKK: Alf Kjetil Walgermo, Vårt Land

Scenekunst.no - ons, 2018-08-01 09:26

Kan du fortelle litt om hvordan din redaksjon jobber med scenekunst?
Vi har eit godt samspel mellom redaksjonen og eksterne kritikarar i å plukke ut og melde dei viktigaste framsyningane. Regelmessig har vi også journalistiske saker frå scenekunstfeltet.

Hvilke scenekunstrelaterte prosjekter er du mest stolt av å fått til i din periode som redaktør?
Eg er stolt over at vi heile vegen har hatt gåande ein solid scenekunstkritikk gjennom ulike turbulente periodar i avisa. Vår tidlegare hovudmeldar Liv Riiser har dei seinaste to åra sete i juryen for Hedda-prisen, mens vår noverande hovudmeldar Kjersti Juul nyleg blei tildelt stipend frå Fritt Ord.

Hva tenker du om de generelle vilkårene for scenekunstkritikk i Norge i dag?
Eg synest at scenekunstkritikk i somme tilfelle får for tronge refleksjonsrom, der kritikarane i dagsavisene må levere kjapt etter at ei førestilling er ferdig. Vi har prøvd å unngå slike altfor hastige leveringar i Vårt Land, sjølv om vi også søker å trykke kritikken eit par dagar etter premieren. Når det gjeld den meir langsame kritikken, står vel Norsk Shakespearetidsskrift i ei særstilling positivt sett. Elles synest eg faktisk det er mange dyktige dagsaviskritikarar i sving der ute, ikkje berre i Vårt Land, men fleire andre stader, til dømes i Klassekampen. Det står ikkje dårleg til med norsk scenekunstkritikk.

Hvilken rolle spiller din redaksjon i scenekunstlandskapet dere dekker? Har dere en funksjon for offentligheten på dette feltet?
Vårt Lands stemme er ei viktig stemme i scenekunstlandskapet, og har vore det i over femti år. Vi kan, med vår ideologiske ståstad, finne fruktbare vegar inn til verket som ikkje like naturleg kjem fram alle andre stader. Såleis er vi med på å utvide den opne og opplyste offentlege samtalen rundt scenekunsten.

Kulturkritikkens manglende oppslutning i mediene debatteres stadig vekk. Ser vi en endring i kritikklandskapet?
Det er ein fare for at kulturkritikken fleire stader kan bli ramma i ei digital tid der alt skal teljast og målast. Pilene har allereie i lengre tid peika nedover for kritikken, og eg er alvorleg redd for at han skal komme til å bli skvisa endå meir i framtida.

Hvordan tror du dette vil se ut i fremtiden og hvordan vil dette se ut i din avis?
Det er godt mogleg at det blir mindre kritikk i norske dagsaviser enn det er i dag. I Vårt Land, som er ei meiningsavis, tenker vi motsett: Kritikken er ein viktig del av samfunnsoppdraget. Difor jobbar vi stadig med å styrke kritikken yttarlegare.

 

Kategorier: Nytt fra andre

Solidaritetsstipendet

Dramatiker.no - tir, 2018-07-31 09:20

Vi minner om at medlemmer av Dramatikerforbundet kan sende inn forslag til Solidaritetsstipendet.

Stipendet utlyses f.o.m. 2019, og er på kr 50 000 som kan gå til organisasjoner, prosjekter eller enkeltpersoner som av politiske grunner ikke kan oppholde seg i sitt hjemland, evt. som oppholder seg i sitt hjemland, men under politisk vanskelige forhold.

Forslag sendes inn av Dramatikerforbundets medlemmer på dette skjemaet >> 

Frist for innsendelse: 27. august 2018. Endelig vedtak gjøres av styret.

Solidaritetsstipendet har siden 2009 vært tildelt Woman Playwrights International (WPI) og overført i forbindelse med WPIs verdenskonferanser i 2012, 2015 og 2018. Overførte midler går til arrangøren som dekker reise og opphold for dramatikere som ellers ikke ville hattt muligheten til å delta.

Kategorier: Nytt fra andre

SCENEKUNSTKRITIKK: Stian Wallum, Adresseavisen

Scenekunst.no - man, 2018-07-30 10:50

Kan du fortelle litt om hvordan din redaksjon jobber med scenekunst?
Vi dekker Trøndelag Teater og Turnéteatret i Trøndelag nokså tett nyhetsmessig og anmelder de fleste premierene. I tillegg har vi noen større frigrupper vi følger tett, samt en enormt sterk Spel-tradisjon. Vi anmelder de fire-fem viktigste utendørsforestillingene (Spelene), samt har et blikk på Studentersamfundet, BUL Nidaros, og lokalrevyene som står sterkt i Trøndelag. De store humorshowene som gjester byen hender det også vi anmelder.

Hvilke scenekunstrelaterte prosjekter er du mest stolt av å fått til i din periode som redaktør?
Har kun vært reportasjeleder siste to måneder. Før det, for to-seks år siden, hadde jeg sterkt fokus på å ha sentral anmelder på scenekunstfronten. Vi innførte terningkastanmeldelser uten å miste dybde og den økte leserappellen dette førte til har bidratt til en sunn diskusjon om dramatikk og kvalitet. Jeg har personlig en tro på at dette har bidratt til oppsving i kvaliteten ved teatrene i fylket (Heddapriser i fleng) og i Spelene (også Heddapriser).

Hva tenker du om de generelle vilkårene for scenekunstkritikk i Norge  i dag?
Scenekunstkritikken har bedre kår enn noen av de mer produktrelaterte anmelderformene. Forestillingene er hendelser med egen dramatikk og stor publikumspotensial som gjør det til takknemlig stoff for en god kritiker. Det er også unikt stoff, all den tid det foregår her og nå – og ikke er like utsatt for internasjonal konkurranse (som f.eks bøker, film, musikk). Det er mer krevende å forsvare anmeldelser av besøksforestillinger i den programmerte teaterverdenen, men vi gjør det innimellom, men ikke så ofte som før.

Hvilken rolle spiller din redaksjon i din regions scenekunstlandskap? Har dere en funksjon for offentligheten på dette feltet?
En stor funksjon som den ledende kulturmeningsavisa i Midt-Norge.

Kulturkritikkens manglende oppslutning i dagspressen debatteres stadig vekk. Ser vi en endring i kritikklandskapet?
Med en viss nedbygging av lokalredaksjonene i NRK ser vi stadig oftere at avisen er enerådende på meningsstoff om kultur og har størst bredde i kulturdekningen. Posisjonen avisen innehar blir mer tydelig også for de som prioriterer ressurser. Stoffet har utløst abonnement, noe også andre regionaviser forteller om. Det er et godt tegn for kritikken.

Hvordan tror du dette vil se ut i medie-Norge i fremtiden og hvordan vil dette se ut i din avis?
Det er hardt press på prioriteringer, men jeg tror den sterke meningen (kritikken) av kunstarter med appell i befolkningen har gode utsikter. Dette gjelder kanskje i særlig grad scenekunsten.

Kategorier: Nytt fra andre

Oops! … They did it again

Scenekunst.no - ons, 2018-07-25 16:02

Like før Ravnedans dro i gang denne sommeren kom nyheten om at de for første gang får flerårig arrangørstøtte av Kulturrådet. Festivalen som i ni år i stor grad er blitt drevet av engasjement og frivillighet blir stadig mer profesjonalisert. Det startet i 2009 i Ravnedalen, stedet som har gitt navn til festivalen, og programmet har i løpet av årene spredd seg utover på «sommerbyens» scener. Fra å ha samlet lokalpublikum i Ravnedalen, virker festivalen i takt med profesjonaliseringen å ha blitt en festival med utøvere som kjerne. Gitt festivalens stadig endrede karakter er det interessant å se hva årets utgave kan varsle av fremtidig utvikling. De driftige festivallederne Julie Rasmussen, Tone Martine Kittelsen og Irene Vesterhus Theisen har i år igjen lyktes å skape en fantastisk festivaluke.

Tett program
Klokken 08.50 sykler du mot bystranda i morgensolen, klokken 09 tar du splitthopp ut i sjøen i ravnedansbadedrakta (som du vant på lotteriet i fjor), og så kravler du deg opp på land til en kopp kaffe. Klokken 10 spretter du rundt i treningstøyet og får prøve ut konseptet til forestillingen du så i går. De neste timene fylles med for eksempel workshop, sponsa iskremyoga, krabbetime (med Martin Slaatto), mer bading, kanskje et gjestespill fra Belgia (The Gyre) etterfulgt av sponsa bolle- og chipsfest i Ravnebaren på Aladdin. Deretter blir det klubbdans til morgengry og måkeskrik. Etter en hel uke med dette sosiale opplegget blir du sannsynligvis rammet av en «introvert hangover» (hvis du er av det slaget), men det er verdt det.

Årets festival byr på så mange uforglemmelige øyeblikk at det er vanskelig å velge seg ut favoritter. Høyest opp på listen for min del kommer nok likevel workshop i Transporteringsdans med Martin Slaatto, som ble arrangert siste dag av festivalen i form av en parade fra sentrum til Ravnedalen. Med Slaattos smittende begeistring for den frie bevegelse i det offentlige rom blir det overraskende uproblematisk å springe midt i gata med åpne armer, krabbe sakte over overgangsfelt og snurre seg rundt en lyktestolpe som Gene Kelly i Singing in the rain. Det er et paradoks at en sterk frihetsfølelse kan oppstå når man følger instruksjoner formulert som imperativ: Løp! Hopp! Dytt! Slaattos lekne og lite selvhøytidelige holdning legger til rette for en spontan kollektiv frihet og glede.

En festival med fokus på deltagelse
De deltagende innslagene på festivalen utkonkurrerer i år nesten sceneforestillingene. Som festivaldeltaker er det stas å delta sammen i en slags daglig rutine. Først er det morgenbad arrangert av «Gud», Ida Gudbrandsen. Badet har tre regler: 1. Ikke lov å dytte 2. Ta med din egen kopp 3. Del koppen din med andre. Etter badet stiller man opp til felles fotografi.

Hver dag ble det også arrangert danseklasser eller Teaching artist der festivaldeltakerne fikk ta del i kunstneriske praksiser. Det ble også arrangert ulike workshops, samt et såkalt performance lab for profesjonelle dansere med Ludvig Daae, som endte med en visning i Ravnedalen. I likhet med Daaes danseforestilling Dance To Dance To tok dette arbeidet for seg problemstillinger knyttet til ideer om høykultur og innovasjon innenfor dansen. Ved å la sosial dans som disco, line dance og folkedans få være drivkraften i arbeidet utfordrer Daae sjangerhierarkiene i dansen.

Av forestillingene som ble vist ble jeg særlig begeistret for Sebastian Lingserius Kroppsmaskiner – en forestilling med dansende roboter, der menneskene lever under en slags post-cyborg bevissthet. Åpningsscenen er komisk. Tre små roboter kjører i stillhet fram fra en glinsende gardin. Robotene snurrer, beveger armer og ben for så å dette som pinner mot gulvet. De menneskelige dansernes bevegelsesmateriale ga inntrykk av at de hadde glemt hva det ville si å bevege seg fritt som et menneske. I blant fikk menneskene impulser til å bevege seg, som om de mottok signaler eller plutselige glimt av minner fra fortiden. Lingserius lyktes i å vekke interessen ved å stadig leke med scenekonvensjoner og publikums forventning.

I tillegg var Oona Dohertys Hope Hunt og Eivind Seljeseths gjenopptakelse av Hus Forbi sterke bidrag. Hope Hunt foregikk delvis ute på gata. En bil kjører opp der publikum står og venter på å få komme inn på teateret. I bilen sitter en person, Luca Truffarelli, og røyker. Etter hvert åpner Truffarelli bakluken på bilen og en kropp, Oona Doherty, kaster seg ut. Doherty spretter rundt på gata, blokkerer for andre biler og stjeler oppmerksomheten fra forbipasserende. Doherty engasjerer seg i en slags intens kommunikasjon med publikum med eksplosive bevegelser og følelsesladet blikk og gir meg en følelse av at jeg betrakter hvordan en bestemt sosial klasse kan bli en form for kroppsliggjort erfaring. I Seljeseths Hus Forbi får publikum sitte på hver sin side av en vegg og se hver sin versjoner av samme forestilling. Det skaper en bestemt konsentrasjon og som Seljeseth påpeker i en etterfølgende kunstnersamtale har man, selv om man bare ser én versjon som publikummer, en slags forståelse for en helheten. Denne realiseringen var interessant, at man forestiller seg en helhet med et “ytre blikk” på situasjonen, at man som publikummer er opptatt av de andres opplevelse like mye som sin egen.

Satser internasjonalt og på utøvere
At en liten festival som Ravnedans bidrar med såpass mange internasjonale aktører er imponerende. Flere av forestillingene har også, så vidt jeg vet, aldri blitt vist i Norge før. Det vitner om kunstneriske ambisjoner fra festivallederne. Programmet virker å være basert på kvalitetsforståelser snarere enn en tematisk tråd. Et varierende program speiler festivalledernes ulike forankringer i kunst- og dansefeltet, og et gjennomgående trekk ved festivalen er den aktive bruken av offentlige steder i tillegg til et fokus på å fremme det uetablerte og eksperimenterende. Denne åpenheten gjør festivalen til en unik plattform.

Festivallederne selv bidrar til å skape en boblende stemning. Deres avslappede holdning til sitt lederskap, åpenheten mot andre festivaldeltagere, drivkraften og iveren de utstråler virker smittende. Ravnedans blir en festival som tiltrekker seg utøvere snarere enn et generelt publikum, eller viktigheter fra kulturlivet, noe som kanskje henger sammen med at festivallederne selv er utøvere.

Å kritisere en festival man elsker
Det er lite rom for ting som kritikk, kompliserte følelser og grining på en festival. Det er tid for feiring, fest og glede. Pakker du imidlertid kritikken godt inn i for eksempel et Britney Spears-kostyme går det hjem blant festivaldeltakerne. I Tone Martine Kittelsens årlige standup- og lotterishow får vi et slags ventilering av potensiell irritasjon som kan samle seg opp i forbindelse med en ellers euforisk og herlig festivaluke. Tone Martine sprader rundt i en rød one-piece, er frekk mot alle og rapper Eminem-sanger. Hun heller champagne over seg selv og bader til slutt i loddene som har blitt helt utover scenegulvet (kan hende jeg innbilte med det siste).

Kritikken var også til stede under et seminar med tittelen Scenekunstkritikk over landegrenser, arrangert av Anette Therese Pettersen og Hild Borchgrevink. Deltagere fra Kina, Frankrike, Sverige, Norge og Danmark ble invitert til å dele erfaringer rundt internasjonalisering av scenekunstkritikk og kritikkens fremtid i offentligheten. Under et foredrag av Mette Garfield om den danske avisen Politikens kunstkritikerskole siterte hun Axel Andersson fra det svenske Kritiklabbet: «critics direct itself to a public only when it tries to expand its audience.» For at kritikken skal bli relevant for offentligheten må den altså ha som målsetning å ekspandere sitt publikum utover de allerede innviede. Oppfyller Ravnedans en slik ambisjon?

Med danseklasser, fysiske workshops og performance lab virker en stor del av programmet å sikte seg inn på profesjonelle dansere. Som dansekunstner opplever jeg at denne festivalen passer meg og treffer mine interesser. Likevel har festivalen i år arrangert kunstnersamtaler, hatt forelesningen Post-dans med Amanda Øiestad Nilsen, vært tilknyttet et kritiker-seminar og boklansering av publikasjonen Critics in Conversation med Anette Therese Pettersen. Altså kan det virke som at festivalen jobber mot å tiltrekke seg et større profesjonelt miljø rundt dansekunsten. At festivalen til stor del foregår utendørs og på offentlige plasser kan også bidra til at flere i lokalbefolkningen får seg en smakebit. Likevel er det en forskjell mellom et publikum som er innforstått med hva de ser og de tilfeldige forbipasserende som selv blir en slags attraksjon for de “sterkere” publikummerne. Tidligere har festivallederne gitt uttrykk for å være interessert i å tiltrekke seg det lokale publikummet. Dette lykkes de kanskje frem for alt med gjennom innslagene for barn slik som Conta Kids med Mari Angell-Petersen Grønnesby og Barnedisco med Tone Kittelsen og DJ Ingebling. Til neste års 10-årsjubileum håper festivalleder Kittelsen i hvert fall på folkefest som hun forteller i et intervju i Fædrelandsvennen.

Kategorier: Nytt fra andre

Coby Omvlee er festivalkunstneren

Dramatiker.no - tor, 2018-07-19 11:22

Coby Omvlee er festivalkunstneren (trollheimsporten.no)

Kategorier: Nytt fra andre