Nytt fra andre

Historien om et mord 4

Dramatiker.no - Sat, 2017-11-18 00:24

4. og siste episode av dramaserien Historien om et mord av Jorun Thørring på Den Nationale Scene. Fra perioden 25. november til 2. desember sendes alle episodene på en kveld.

Categories: Nytt fra andre

Nye husdramatikere

Dramatiker.no - Fri, 2017-11-17 23:55

De nye husdramatikerne på Dramatikkens hus for perioden 2018/2019 er Linda Gabrielsen, Mari Hesjedal, Fredrik Høyer, Monica Isakstuen, Maja Bohne Johnsen, Camara Lundestad Joof, Rolf Kristian Larsen og Arne Lygre. De får de hvert sitt stipend på kroner 200 000 samt teaterfaglige ressurser og prøverom i to år.

Juryen har bestått av Mikkel Bugge, Morten Cranner, Mari Moen, Line Rosvoll og Ole Johan Skjelbred. Juryarbeidet varte i to og en halv måned etter 80 søknader innkomne søknader. Les mer om utvelgelsen og presentasjonen av de nye husdramatikerne på dramatikkenshus.no

Fotomanipulasjon: Christian Fjeldbu

Categories: Nytt fra andre

Åtte nye husdramatikere ved Dramatikkens hus

Scenekunst.no - Fri, 2017-11-17 11:17

Dramatikkens hus annonserte i dag sitt tredje kull med husdramatikere. De åtte utvalgte dramatikerne får et arbeidsstipend på kr. 200 000 og tilgang til husets ressurser i to år. Ordningen ble lansert for første gang i 2013. Husdramatikere 2018-2019 er i følge Dramatikkens hus’ nettsider:

Linda Gabrielsen (f. 1974) er forfatter, dramatiker og poet. Hun debuterte med romanen ”Kongen befaler” i 2005, og som dramatiker med ”Slipp Kongene Løs i Hagen” på Dramatikkfestivalen i 2005. Gabrielsen er utdannet cand.mag. fra Universitetet i Oslo, har studert figurteater på Høgskolen i Oslo og har gått Forfatterstudiet i Bø og Skrivekunstakademiet i Bergen. Hun har mastergrad i scenetekst ved Teaterhøgskolen, KHIO.

Mari Hesjedal (f.1980) er utdannet scenograf ved Central Saint Martins College of Art and Design, London og International Film School of Wales, og har studert teatervitenskap ved Universitetet i Oslo. Hun studerte ved forfatterstudiet i Bø i 2013-14. Hesjedal arbeider med tekst, video, scenografi og kostymedesign. Hun deltok på Den norske dramatikkfestivalen 2015 med teksten ”Culparegelen” og i 2017 med ”Bilde av frukt som rotnar.”

Fredrik Høyer (f. 1988) er slampoet, forfatter og scenekunstner. Han har gått på tekstforfatterlinja på Westerdals Oslo School of Arts, Communication and Technology og har studert litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo. Han er kjent for å opptre med sine tekster på ulike scener, på fjernsyn og i radio. Med en fascinasjon for rap og hip-hop og jazzlyrikk, blander han performance og litterære punchlines i muntlige gatedikt. I 2016 gav han ut diktsamlingen ”Grønlandsūtraen”, som ble satt opp som monologforestilling på Nationaltheatret.

Monica Isakstuen (f. 1976) har siden hun debuterte som forfatter i 2008 utgitt både dikt og romaner og bidratt i en rekke antologier. I 2014 ga hun ut den kritikerroste romanen ”Om igjen”, som hun senere omarbeidet til en monolog med samme navn. ”Om igjen” hadde premiere under NonStop International Theatre Festival i Moss i 2016. For sin tredje roman, ”Vær snill med dyrene” (2016), mottok Isakstuen Brageprisen

Maja Bohne Johnsen
(f. 1972) har skuespillerutdannelse fra USA og har gått på forfatterstudiet ved Universitetet i Tromsø. Hun har skrevet bl.a. ”Vestregata”, Hålogaland Teater 2016, og ”Alaska”, Festspillene i Nord-Norge 2017. Johnsen tok en mastergrad i scenetekst ved Kunsthøgskolen i Oslo 2015–2017.

Rolf Kristian Larsen (f. 1983) er skuespiller og har skrevet for film og scene. Han debuterte som dramatiker og regissør med kortfilmen ”Bitter Lemon” som ble vist på Kortfilmfestivalen 2017. Han har hatt to scenetekster til utvikling på Dramatikkens hus, L.o.v.e.i.s.k.i.n.g.”og L.i.f.e.g.o.e.s.o.n.” Sistnevnte stykke skal ha premiere på Det Norske Teatret høsten 2018.

Camara Lundestad Joof (f. 1988) er norsk-gambisk scenekunstner og musiker. Hun arbeider med politisk og dokumentarisk scenekunst. Hennes selvbiografiske soloforestilling ”Pavlovs Tispe” har turnert i Norge og Skandinavia. ”Ikke uten min mor”, et dramatisk verk basert på intervjuer med 58 kvinner i tre generasjoner, har premiere i København i 2018.

Arne Lygre (f. 1968) er dramatiker og forfatter. Han har skrevet ni skuespill, to romaner og én novellesamling. Han er en av våre mest spilte dramatikere, og stykkene er oversatt til mange språk. Han mottok Ibsenprisen 2013 for ”Jeg forsvinner”.

Categories: Nytt fra andre

Kulturmelding med fremtidsanalyse

Scenekunst.no - Fri, 2017-11-17 09:08

I følge firmaets nettsider 13. november  er InFuture engasjert som prosjektleder for fremtidsanalyse i arbeidet med den nye kulturmeldingen.

Styreleder og en av syv partnere i firmaet er Svein Aaser.

Aaser var også styreleder i Nasjonalmuseet i åtte år fram til høsten 2016. I denne rollen gjorde han en avtale om etterlønn med museets daværende direktør Audun Eckhoff. Avtalen var åpent omtalt i årsmeldinger, men omfanget på tre millioner kroner var i manges øyne høyt for en tungt offentlig finansiert institusjon.

Blant dem som reagerte, var kulturminister Linda Hofstad Helleland. I februar i år uttalte hun i følge Dagbladet om etterlønnsavtalen til NRK at  ”det er altfor store summer det er snakk om, og det er ikke greit at en privat stiftelse, som får så store statlige overføringer til sin drift, avtaler etterlønn langt utover det som er vanlig i staten.”

Nå får altså firmaet som Aaser er partner i, betalt av Kulturdepartementet for å utarbeide fremtidsanalyser.

Kastet av Næringsdepartementet
I 2015 måtte Svein Aaser fratre som styreleder i Telenor som følge av manglende tillit fra næringsminister Monica Mæland (H), etter å ha gitt ufullstendig informasjon til Stortinget om Telenors håndtering av den internasjonale korrupsjons-etterforskningen rundt det russiske teleselskapet Vimpelcom, der Telenor har eierandeler.

Aaser hevdet i ettertid i følge DN og VG at en etterfølgende granskningsrapport viste at det var feil å gi ham sparken.

Mandag denne uken varslet kulturminister Linda Hofstad Helleland i et intervju i Nettavisen at den kommende kulturmeldingen vil inneholde store overraskelser og skal fokusere på barn og unge som brukere av kultur. Til det siste ønsker departementet hjelp av fremtidsanalytikere. Helleland refererer i intervjuet til hvilke TV-programmer hennes egen generasjon vokste opp med.

16. november står det om oppdraget på InFutures nettsider at ”En av målene [sic] til den nye kulturmeldingen er å ta hensyn til at yngre nordmenn har helt andre vaner og forventninger til medier enn eldre generasjoner.”

Brødrene Dal har bygget og inspiserer tidsmaskinen Stjernegris (1982). Skjermdump fra nrk.no

– Det hjelper ikke med politikere som klør seg i hodet og tror mye om fremtidens kulturbruk. Vi trenger faglige innspill, og de [fremtidsanalytikerne, red.anm.] har metoder for å kartlegge relevante trender, sier Helleland til Nettavisen.

Arbeidet med en ny kulturmelding ble satt i gang i mars i år.

Categories: Nytt fra andre

Ekspedisjon Knerten

Dramatiker.no - Fri, 2017-11-17 00:20

Ekspedisjon Knerten av Jan Trygve Røyneland (manus) og Andreas J. Riiser (regi) på norske kinoer.

Categories: Nytt fra andre

Verdalslaboratoriet

Dramatiker.no - Thu, 2017-11-16 17:32

I anledning Verdalslaboratoriet deles det  bl.a. ut stipender til 3 dramatikere/manusforfattere à kr 36 000. Frist for å søke stipendene er 30. november. Les mer her (pdf).

Categories: Nytt fra andre

Kunstneriske doktorgradsprogrammer trenger estetisk tenkning

Scenekunst.no - Thu, 2017-11-16 14:06

Det strides om berettigelsen av en kunstnerisk doktorgrad. I denne artikkelen vil jeg fremlegge et premiss som jeg anser som nødvendig for at en kunstnerisk doktorgrad skal kunne lykkes og forstås som en sentral bidragsyter til kunstnerisk og akademisk forskning. Dette premisset er enkelt og lyder slik: En kunstnerisk doktorgrad krever en ordentlig skolering i estetisk tenkning.

Hvem er jeg som fremmer et slikt premiss? Jeg arbeider som forskningsleder ved en høyskole som med gode grunner setter kunsten på første plass i utdanningen av fremtidige lærere i skolen (les: Jeg arbeider ved Steinerhøyskolen i Oslo). Jeg har doktorgrad i filosofi fra Tyskland og i musikk fra Norges musikkhøgskole, har utdannelse fra kunstneriske og akademiske institusjoner og forsker på veikrysset der kunst og filosofi møtes. Nok om meg, nå til saken:

Den estetiske utfordringen
Kunstnere som har tilegnet seg ulike posisjoner innenfor estetisk tenkning, kan bidra til at kunstdebatten kommer opp på et nytt nivå uten at den blir for abstrakt, fordi den nettopp er rotfestet i en kunstnerisk erfaringspraksis. I doktorgradsutdanningen blir utfordringen å gi studentene muligheten til å fordype sin kunstneriske praksis på to vis:

a) utdanningen bør føre til genuin kunstnerisk fordypning.

b) utdanningen bør legge til rette for at kunstnere kan oppdage sin egen kunstneriske praksis i et medium som river kunsten ut av kunstens indre rom inn i begrepets rom.

Estetisk tenkning er helt nødvendig hvis kunstnere skal reflektere over hvordan deres respektive kunst mottas av et publikum. For å kunne skildre kommunikasjonen eller mangelen på kommunikasjon, trenger kunstneren begrepet som formidlingsinstans. Men fordi ethvert begrep har en begrepshistorie, må kunstnere som gjennomgår en doktorgradsutdanning, være i stand til å reflektere sine egne begreper historisk og kunne se på «familielikheter» (Wittgenstein) mellom dem. Det krever akademisk kompetanse.

Estetikk på flere plan
I forbindelse med den kunstneriske doktorutdanningen vil man trenge estetisk tenkning på flere plan:

1) Estetisk tenkning i selve doktorgradsutdanningen.

2) Estetisk tenkning som tilbud for kunstnere på ulike stadier.

3) Et mangfoldig, offentlig rom for estetiske debatter.

Til 1). I selve doktorgradsutdanningen er de høyere utdanningsinstitusjonene nødt til å sikre estetisk kompetanse. En ting er estetikk som filosofisk fagdisiplin, noe annet er fagkompetanse som kombinerer estetisk skolering med kompetanse innenfor de forskjellige kunstfagene. Med andre ord må estetikk som ledd i doktorgradsutdanningen bli presentert som teori og som anvendt teori.

Til 2). Den kunstneriske doktorgraden blir en ny mulighet i norsk kunstutdanning. Her blir det viktig å forberede nye generasjoner på denne nye og unike muligheten. Estetisk tenkning kan ha en god effekt når det gjelder å la unge kunstnere utvikle og reflektere over sin egen kunst. Kanskje høyere utdanningsinstitusjoner bør samarbeide men kulturskolene og andre musikkutdanningsinstitusjoner for nettopp å lage et tilbud for unge kunstnere som ønsker å la den den estetiske refleksjonen bli en del av deres kunstneriske praksis? Kort sagt: Det gjelder å fange opp talenter og gi dem en estetisk forberedelse til «kunst og vitenskap i samspill» (for å bruke en velkjent formulering).

Til 3). En kunstnerisk doktorgrad åpner for at kunstnere kan gjøre kunsten til gjenstand for en ny type diskusjon, der man ikke bare diskuterer kunsten, men også hvordan kunsten blir reflektert av den forskende kunstner. For at slike diskusjoner skal kunne finne sted, trenger vi nye arenaer for offentlig diskusjon der forskere og kunstnere fra vidt forskjellig fag kan møtes. Det er en oppgave for alle involverte i det kunstneriske doktorgradsprogrammet å muliggjøre slike diskursive rom for kunstnerisk forskning.

Estetikkens bidrag til kunstnerisk fordypning
En estetisk refleksjonsprosess kan bidra til at kunstnere kan danne seg begreper om hva de holder på med som kunstnere. Å utsette sin egen kunst for estetisk begrepsdannelse er alt annet enn behagelig. Det er en fastleggelse av sin egen forståelse som på den ene siden sier noe bestemt om kunsten. Dermed «lukker» en slik begrepsdannelse forståelsen av egen kunst til en bestemt interpretasjonsmulighet. På den andre siden «åpner» begrepsdannelsen for en diskurs om kunsten. Det er unik sjanse for publikum til å komme på innsiden av kunsten, hvis man forutsetter at begreper er i stand til å transportere kunstneriske uttrykk. Det i seg selv er et stort og høyst problematisk tema innenfor estetisk tenkning som enhver med kunstnerisk doktorgrad bør være i stand til å si noe om.

Det er å håpe at både stat og kunstneriske utdanningsinstitusjoner forstår nødvendigheten av å integrere estetikk i de forskjellige kunstneriske doktorgradsprogrammene. Den teoretiske opplæringsdelen bør konsentrere seg om estetiske spørsmålsstilling i like stor grad som den gir en solid innføring i vitenskapsteori, metodologi og forskningsetikk.

Hvis estetisk tenkning blir anerkjent som betydningsfull for både kunstneriske og akademiske delen av en kunstnerisk doktorgrad, kan det oppstå nye konstellasjoner der man faktisk kan tenke nytt, kreativt og innovativt uten at disse tre ordene blir til kjedelige floskler uten faglig substans.

Categories: Nytt fra andre

meet me

Dramatiker.no - Thu, 2017-11-16 00:33

Sveitsisk premiere på Liv Heløs stykke meet me, Schauspielhaus Zürich. Spilles t.o.m. 7. desember.

Categories: Nytt fra andre

Demokrati er noe dritt!

Dramatiker.no - Wed, 2017-11-15 18:19

I går gikk Frp og Sylvi Listhaug på sitt første store nederlag i feltet de har tatt eierskap til, innvandring. Flertallet på Stortinget vil ha en ny vurdering av sakene til de unge afghanerne som er blitt gitt midlertidig opphold i Norge og som skal kastes ut når de fyller atten år denne høsten. Dronningen av første hus så ikke den komme, og løp straks til nærmeste kamera og forkynte til folket at nå vil millioner av flyktninger strømme til Norge siden politiske aktivister sender slike signaler ut i verden.

For det første er dette noe sprøyt, og for det andre er grensene til Europa stengt. Nesten ingen flyktninger slipper inn fordi de mest brukte fluktrutene er tatt kontroll over av EU, og til Norge kom de litt i overkant av 150 asylsøkere i oktober i år.

Men minister Listhaug roper ut sitt evangelium som har vært det samme i fire år, at om vi sender feil signaler ut i verden vil lykkejegere flomme inn og jafse i seg vår velferd og det vil spøke for våre barn og barnebarns fremtid.

Vi på venstresiden er blitt satt i skvis av høyresiden som mener at jo mer vi hakker på Listhaug desto mer oppslutning får hun. Det stemmer ikke, Frp har ligget stabilt på et sted mellom 10 og 15% i hele sin første regjeringsperiode, og valgseieren i høst var ikke overveldende. Det holdt akkurat.

Jeg ser ingen poenger i å hakke på en statsråd bare for å hakke, men når statsråden ris av vrangforestillinger og kommer med direkte usannheter er det faktisk alle nordmenns demokratiske rett å påpeke at hun lyver. For det er ikke sant at det vil komme millioner av mennesker hit bare fordi vi velger å gi unge mennesker en anstendig behandling og at sakene deres blir grundig gått gjennom en gang til. Det finnes heller ingen forskning som tilsier at slike signaler fører til økning i tilstrømningen av asylsøkere.

Det som er mest ille med Listhaugs oppførsel er at når hun går ut og sier at politikken styres av aktivister og «bare man lager nok spetakkel og hyler til seg ny behandling» er et tegn på at hun enten ikke forstår at Norge er et demokrati eller ikke vil forstå det.

Det er faktisk ikke slik at politikere kan instruere folk til å danse etter deres pipe, vi lever i et åpent og fritt demokrati. Det paradoksale er at det nettopp er dette demokratiet som Listhaug er livredd for at «fremmede» skal ta fra oss, men selv undergraver hun det ved å gjøre de som bruker sin soleklare rett til å kjempe for det de tror på til latter. Det er ikke en folkevalgt statsråd verdig.

Slik Sylvi Listhaug holder på nå, både i pressen og på egne platformer på sosiale medier begynner hun å minne mer og mer om Donald Trumps furting på Twitter.

Innvandrings og integreringsministeren er satt til å forvalte menneskers skjebne, til å sluse dem inn i den norske virkeligheten, eller kaste ut de som ikke skal være her. For øyeblikket kjører hun soloshow som Frp-politiker og glemmer at hun skal være minister for alle og være en samlende faktor for hele sitt felt.

Hun burde logge av sosiale medier, ta seg sammen og gjøre det hun skal. Hun fikk klar beskjed av stortingsflertallet i går at hun ikke kan ture fram som hun vil.

Og til det furter hun og sier at Norge blir en frihavn for alle som makter å karre seg hit. Det er sprøyt, og det finnes ingen sannhetsgehalt i det.

Demokrati er noe dritt når det reiser seg og stikker kjepper i hjulene for politikere, vi kan da ikke ha det sånn?


Categories: Nytt fra andre

Nathalie Stutzmann ny sjefdirigent for Kristiansand Symfoniorkester

Scenekunst.no - Wed, 2017-11-15 09:40

Stutzmann er engasjert for tre år, melder KSO på sine nettsider. Hun etterfølger Giordano Bellincampi og begynner høsten 2018.

Nathalie Stutzmann har en dobbel karriere som sanger (alt) og dirigent.

Hun er i dag også engasjert som første gjestedirigent for RTÉ National Symphony Orchestra of Ireland i Dublin og Associate Artist for Sao Paulo State Symphony Orchestra.

I sesongen 2017/18 er hun gjestedirigent for blant andre London Philharmonic, National Symphony Orchestra Washington, Philadelphia Orchestra, Rotterdam Philharmonic Orchestra, National Symphony Orchestra Washington, Konzerthausorchester Berlin, Kungliga Filharmonikerna i Stockholm, Royal Liverpool Philharmonic, St Louis Symphony, Saito Kinen Ozawa, Bergen Filharmoniske Orkester, Houston Symphony, Orchestre Philharmonique de Radio France og Royal Scottish National Orchestra.

Nathalie Stutzmann ble kjent med KSO i mars 2017, da hun dirigerte Strauss’ Tod und Verklärung, Mozarts fagottkonsert og Schumanns symfoni nr 3. I etterkant av dette ønsket dirigent og orkester å få til et fast samarbeid.

Stutzmann innleder abonnementssesongen 2018/19 med musikk av Wagner, Tsjaikovskij og Brahms.

Categories: Nytt fra andre

Chaplin: Diktatoren

Dramatiker.no - Wed, 2017-11-15 00:58

Premiere på Chaplin: Diktatoren av Line Hofoss Holm og Morten Joachim Henriksen, Rogaland Teater.

Categories: Nytt fra andre

Fem verk utvalgt til Koreografilaboratoriet 2018

Scenekunst.no - Tue, 2017-11-14 13:45

Med Koreografilaboratoriet vil Dansens Hus legge til rette for uformelle visninger av arbeidet til profesjonelle dansekunstnere. En uavhengig jury velger ut fire til seks prosjekter etter søknad. Disse tilbys et honorar på kr. 30 000, enkel lysdesign, enkel teknikk og scenografi og en teknisk prøve på 3-4 timer.

Søkere må være profesjonelle dansekunstnere og under 35 år og bo og virke i Norge. Årets laboratorium var utlyst med søknadsfrist 20. oktober. Til denne fristen mottok Koreografilaboratoriet 42 søknader, mot 71 søknader i fjor.

Årets utvalgte kunstnere og prosjekter er

Inés Belli – Postmodern cool
Karen Lynne Bjerknesli/Aslak Aune Nygård – Jeg er en hermafroditt
Ida Frømyr Borgen – Sart ansikt/hodeløs kropp
Mina Weider – XX
Deep Down Dopeizm – Uten tittel

 

Juryens begrunnelser er som følger:

Inés Belli
Postmodern cool er et helhetlig og konsekvent prosjekt som gjennom en delikat bruk av tid og timing, overrasker og begeistrer. Arbeidet er både en hyllest, en dekonstruksjon og rekonstruksjon av trad-jazz og inspirert av postmodernismens brudd med form, konvensjon og forventning.

Karen Lynne Bjerknesli og Aslak Aune Nygård
Duetten Jeg er en hermafroditt er et særegent og poetisk arbeid med en kresen, nyansert tilnærming til tid og bevegelse, og et overraskende forhold mellom positur og fremdrift. Kunstnerne forholder seg til et utvidet menneskelig register som utfordrer hva kropp, kjønn og seksualitet er.

Ida Frømyr Borgen
Soloen Sart ansikt/ hodeløs kropp er et stilistisk gjennomført arbeid, der kroppen, bevegelsene og det visuelle materialet går inn i en større koreografisk helhet. Soloen arbeider med et lekent forhold til persepsjon gjennom å sette gjenkjennelige elementer opp mot det tilsynelatende forvrengte.

Mina Weider
Kunstneren viser en sterk evne til å materialisere og veksle mellom flere pågående kroppslige prosjekt, musikk, lyd, objekt, kostyme og scenografi og samtidig skape en tydelige komposisjon over tid. I XX vil kunstneren videreføre en fragmentarisk undersøkelse av dans, objekt og kostymer og materialisere dette i en episodisk form.

dEEp doWN dopEiZM 
dEEp doWN dopEiZM er en erfaren og etablert gruppe som viser et stort potensiale for utvikling av sitt eget sceniske uttrykk. De ønsker å ta risiko gjennom å utfordre og samtidig videreutvikle den urbane tradisjonen de selv står i. I dette arbeidet ønsker gruppen å utvikle nye koreografiske metoder, arbeide i et mindre format og eksperimentere med det sceniske uttrykket og relasjonen til publikum.

Categories: Nytt fra andre

Overbevisende rapping med mer upersonlig innhold

Scenekunst.no - Tue, 2017-11-14 12:37

Sult1 er intet mindre enn en nyskrevet hiphopmusikal, inspirert av Knut Hamsuns gjennombruddsroman Sult fra 1890.

I Sult1 befinner vi oss i nåtiden, og den navnløse mannlige hovedpersonen i Hamsuns roman er byttet ut med en “Sara” (Ina Maria Brekke). Hverken i romanen eller i stykket får vi vite hovedpersonens alder, men i begge tilfeller har jeg inntrykk av at vedkommende er tidlig i tjueårene. Kontrasten er stor fra romanfigurens utvetydige voksenliv med fullt ansvar for egen situasjon, til den mellomposisjonen Sara befinner seg i som er så karakteristisk for vår tid – en slags sen ungdomstid der hun med en blanding av skam og selvfølge ringer pappa når kontoen er tom, og foreldrene fremdeles behandler henne som et borteboende barn som forventes å komme “hjem” til søndagsmiddagen.

Den kroppslige sulten etter mat i en tid uten velferdsstat er byttet ut med åndelig lengsel etter anerkjennelse i form av likerklikk og smilefjes i en digital verden, og mens romankarakteren fremdeles strever med å få skrivearbeidene sine antatt, har Sara ganske nylig knekt koden i rosablogguniverset. Hun får stadig flere følgere og beundrende kommentarer, men det hjelper imidlertid ikke mot tomheten og den gnagende indre uroen hun er fylt av, og Sara er utagerende, støter folk fra seg og vet ikke hva hun leter etter eller ønsker seg.

Handlingsforløpet er bare ytterst løst basert på romanen, og den kanskje tydeligste parallellen er det mislykkede kjærlighetsforholdet mellom hovedpersonen og Ylajali, her omdøpt til Snupsilupsi (Ulrik W. Grimstad), og flere replikkvekslinger fra møtene mellom dem er beholdt i en gjenkjennelig form. Heller ikke i denne versjonen makter de to søkende sjelene å finne hverandre, men der romankarakteren til slutt velger å lete videre etter sitt liv på egenhånd, beslutter Sara omsider å ta imot tilbudet om støtte fra omgivelsene.

Rap under huden
Konseptet “hiphopversjon av Hamsun” har litt av en fallhøyde, eller egentlig bare “hiphopversjon” av hva som helst, ettersom rapping i alle andre situasjoner enn “(dyktig) rapartist framfører raplåt” har stort potensial for å bli pinlig. Selve uttrykksformen har noe hardtslående og kjepphøyt over seg som lett blir en karikatur hvis det gjøres uten tilstrekkelig overbevisning. Heldigvis ser produksjonen ut til å ha tatt dette på det største alvor, og samtlige utøvere har lært seg håndverket og fått formen under huden. Høydepunktet er en bitter krangel mellom Sara og venninnen Emilie (Ann I. Fuglestveit-Mortensen) som går over i en rasende rap-battle framført med teknisk presisjon og troverdig innlevelse.

Simen S. Schøien og Geir Zahl har både skrevet musikken og medvirker selv som musikere, og de skaper et gjennomført musikalsk uttrykk med en slags rock-inspirert og ganske mørk hiphop der live gitar og elbass blandes med digitale lydspor. Selv om dette enhetlige lydbildet skaper en følelse av sammenheng, synes jeg kanskje det blir et knepp for ensrettet når det kommer til stykket, slik at spennet av følelser musikken er i stand til å formidle blir noe begrenset.

Kronikkteater
I sterk kontrast til Hamsuns roman, som vel først og fremst er et innblikk i én persons intense opplevelse av å være menneske, ser det ut til at musikalen vil formidle et tydelig budskap – noe i retning av at et konstant krav fra en skog av sosiale medier om å ha et velorganisert indre og et plettfritt ytre, sliter ut en hel generasjon unge. Den digitale hverdagen er en del av scenebildet, med diverse skjermbilder fra meldingsinnbokser og dating-apper projisert på bak- og sideveggene, og Saras fiendtlige stirring i speilet, overspente selfie-mani og hyppige blikk på mobilen etter nye likerklikk taler sitt tydelige språk.

Sult1. Kilden teater og konserthus 2017. Foto: Kjartan Bjelland

Kanskje litt for tydelig. Det er som om forestillingen insisterer på å vise meg noe utenfra istedenfor å invitere meg inn og la meg gjøre meg opp min egen mening. Saras lange utlegninger om press fra alle kanter høres litt ut som en fusjon av alle kronikker som har vært på trykk om temaet, og oppleves derfor mer som generell kritikk av et samfunnsproblem enn som en unik erfaring fra et individ.

Et forstyrrende element blir hengende igjen og skurre: Karakteren Sara går ganske mye rundt i bare undertøyet, uten at jeg kan se at det på noe tidspunkt er virkelig nødvendig for handlingen at hun er såpass avkledd. Jeg ser at det kan være et effektfullt virkemiddel for å blottstille sårbarheten hennes – som når hun nådeløst dømmer hele seg foran et helfigurspeil eller resolutt river av seg klærne etter sånn omtrent fire sekunder hjemme hos Snupsilupsi – men jeg vet ikke om det er nok til å rettferdiggjøre at en forestilling som tar på seg å problematisere kroppspress og utseendehysteri i praksis gjør seg til en enda en arena der en lettkledd kropp er i sentrum.

Categories: Nytt fra andre

Livsteater og scenekunst

Scenekunst.no - Mon, 2017-11-13 13:40

Vi drar til Stavanger for å skrive om hver vår forestilling med tanken om å flette dem sammen til én artikkel. Edy skal se Mette Edvardsens Black og Julian Kjersti Horns En Folkefiende. Fungerer det ikke, tas den ene ut i etterkant, bestemmer vi i forkant, og den andre får lov til å skrive om begge forestillingene. Edy håper det ikke blir henne som strykes. Hun føler et ansvar til å si noe om hva hennes kunstsøstre holder på med. Til å ikke la mannen (sin) monologisere alene om kvinnene.

Vi kjører i en skranglete brannbobil fra 80-tallet med barna våre i baksete. Det vil si, Julian kjører og Edy prøver, i ekte kjønnsmønsterklisjéstil, å lese et papirkart. Det går ikke så bra. Julian skriker til henne. Martha Wainwright skriker tilbake på den foreldede CD-spilleren som Edy da setter på full guffe: ”Bloody Mother Fucking Asshole!” Hva betyr det? spør den to år gamle sønnen vår på sitt barnlige vis idet vi ankommer Rogaland teater.

Julian parkerer og hopper ut av bilen for å rekke En folkefiende. Edy går alene rundt i byen med barna. Sønnen vår stopper for å høre på to mørke menn spille trekkspill. Edy blir stående en stund, men idet en av mennene prøver å stryke datteren vår over det blonde håret går Edy skamfullt videre. Hun leste nettopp at pesten har brudd ut igjen i Madagaskar.

Stykket Ibsen aldri fikk skrevet
”Flyktningmottaket er en pesthule!”, påstår folkefienden Dr. Stockmann. Kona hans, og blant tilskuerne jeg, Julian, rykker til. Er han rasist? I Ibsens originalstykke fra 1882 kjemper Dr. Stockmann for oppdagelsen sin om at et bad i en småby er forurenset og derfor bør stenges. Lokalbefolkningen protesterer. Badet er byens (tvilsomme, men det driter befolkningen i) hovedinntektskilde. I Kjersti Horns regi er badet erstattet med et flyktningmottak. Den paradoksale konsekvensen er ikke bare at doktoren kan høres ut som rasist, men også at innbyggerne i den lille byen, som er ensbetydende med det FrP kaller folk flest, fremstår som innvandrervennlige. De gjør alt for å bevare asylmottaket, mens ”sannhetshelten” Dr. Stockman gjør alt for å få det stengt. Men motivene til innbyggerne, representert av ordføreren og boktrykkeren, er i virkeligheten ikke heroiske. Kommunen får skattepenger for driften av asylmottaket, og innbyggerne er villige til å la flyktningene bli dødssyke av forurenset vann for å sikre denne inntektskilden. Dr. Stockmann derimot vil hindre dette. Han omtaler ikke flyktningene men, i tråd med Ibsen, vannet i mottaket som forpestet. Alle, inklusivt kona (og vi i publikum), skjønner fort at han altså ikke er så rasistisk som vi trodde. Men heller ikke en entydig helt. Når Dr. Stockmann gjør sin skandaløse oppdagelse om vannet i flyktningmottaket, er han ikke så forferdelig rystet, tvert i mot nyter han å bli feiret som modig rebell av venner og familie. I was born to be wild spilles på full guffe (han slår selv trommene til låten). Det gjør ham heller ikke mer politisk korrekt at han har en muslimsk flyktning som hushjelp, og at hen spilles av samme skuespiller som boktrykkeropportunisten, med andre ord er en muslimsk transvestitt, gjør denne utbyttingssituasjon nokså kompleks.

På slutten, når doktorens sannhetsfanatisme truer familiearven som har blitt forvandlet til aksjer i asylmottatekt, begynner han å angre på heltemotet sitt, men gir seg allikevel ikke. Det var Ibsen selv som hindret at Dr. Stockmann fremstår som utroverdig god, men Horn tar svik-dimensjonen overfor familien enda lengre ut. Forestillingen slutter med at Dr. Stockmanns datter skyter faren sin. “I menneskeverdets navn”, sier hun og siterer tittelen til et selvskrevet moraliserende slam-poetry dikt, en kunstform hun brenner for. Hun har tydeligvis arvet farens idealistiske ondskap (slik jeg tolker hans elitistiske motto ”majoriteten har alltid urett”, og de voldsomme utskjellingene han føler mottoet gir ham fullmakt til å utføre).

En folkefiende, Rogaland Teater, 2017, foto: Stig Håvard Dirdal

Men ingen forhastede konklusjoner om slutten før jeg har fortalt ferdig begynnelsen: Vi er i redaksjonen til Folkebudet, avisen der Dr. Stockman håper å få funnet sitt publisert. Motsatt hjemmet hans som, bortsett fra skrivemaskinen, kunne vært fra vår tid, er redaksjonsrommet, bortsett fra kaffeautomaten, fra en svunnen tid. Slik løser Horn problemene mange av dagens Ibsen-oppsetninger sliter med. ”Er det troverdig at Dr. Stockmann trenger en avis for å få publisert sine funn når han kunne ha postet dem på facebook?” Horn prøver ikke engang å være konsistent i etableringen av et realistisk årstall der forestillingen foregår, og unngår på denne måten å måtte forholde seg til slike spørsmål.

Redaksjonsmøtet foregår halvveis back-stage og blir filmet, slik at vi tilskuerne kan se det på lerret, men også, hvis vi strekker halsene våre, direkte. En lek med kropp og film, nærvær og fravær. Den blir enda mer innlysende under det berømte folkemøtet der Dr. Stockmann kommer med sjokknyheten sin. Folkeforsamlingen foregår ikke back-, men, under-stage. Publikum ser den på videolerret. Dr. Stockmann får sagt sin sannhet om asylmottaket – at det er forpestet – og sin mening om folk flest – at de alltid har urett, og at de er ”skrotthøner”. Og så bryter sannheten ut på scenen som dritten fra en tett do. Dr. Stockmann og resten av mengden, som er i gang med en slåsskamp fremprovosert av doktorens utskjelling, dukker opp fra et hull i scenen, inklusivt noen dokker som visstnok symboliserer de mest folkelige nikkedokkene.

Ibsen, som tematiserer sannhetens betingelser i et flertallsstyre mesterlig i En Folkefiende, glemte i dette stykket å si noe om den andre store politiske skrytesaken hans: Kvinnens betingelser i et mannsstyre. Heldigvis korrigerer Horn Ibsen her (i tillegg til at hun får inn innvandringstematikken som heller ikke spiller noen rolle i originalen). De ”viktige” menns selviscenesettelser på redaksjonsmøtet kommenterer doktorens kone med: Bloody Mother Fucking Asshole- versene Edy satte på i brannbobilen. Og så spilles sangen minst like høyt som Born to be wild.

En folkefiende, Rogaland Teater, 2017, foto: Stig Håvard Dirdal

Slutten, som jeg lenger oppe forhastet tolket som en reaksjon på familiesviket kan, hvis man ser den som videreutviklingen av denne feministiske tråden, også anses som kvinnenes hevn i Nora, Hedda Gablers (og Edy Poppys?) ånd. Etter at datteren har skutt faren, i menneskeverdets navn, signerer hun verket muntlig med ordene: ”En tekst av Petra Stockmann”. Det kan referere til poetry-slam-diktet ved navn ”menneskeverd” hun hele tiden har prøvd å fremsi og som hun nå endelig fremsa – med maskingevær. Men det kan også henspille til hele kveldens En folkefiende, for dette er forestillingens siste ord. I så fall kan man lese Petra Stockmann som alter egoet til Kjersti Horn. Med denne veldig fine forestillingen fikk regissøren endelig ”skrevet” den på alle måter politisk relevante teksten Ibsen aldri fikk skrevet.

Sløseriombudsmannen har alltid urett
Jeg, Edy, er på RIMI/IMIR, en nedlagt RIMI-butikk utenfor Stavangers bykjerne. Vi femten scenekunstinteresserte som har kommet oss ut hit denne lørdagskvelden, er sammen om dette. Det føles eksklusivt. Et privilegium. Sofaer, stoler og lamper er plassert midt i rommet og skaper en koselig kafefølelse under det høye taket. I en gang litt lengere borte står det noe á la Godteri, alltid billige varer i store bokstaver på veggen, en relikvie fra lokalets tid som butikk. Kunstnere er som aparte slyngplanter. De gjør intetsigende, ja stygge bygg dristige. De bryter ned, tar over, bygger opp igjen på en overraskende måte, det være seg steder eller ideer, eller bare ved å forandre ideen om stedet de skal skape i.

Vi går sammen inn i et annet rom, et stort lager. Setter oss ned.

Mette Edvardsen trer inn på den tomme scenen. Håret er festet i en hestehale, hun har en enkel T-skjorte på seg, svarte olabukser, joggesko. That’s it. Det er ikke noe fiksfakseri med Mette Edvardsen. Det er ikke noe jåleri å lene seg på, gjemme seg bak. Det er helt nedstrippet.

Table, Table, Table, Table, Table, Table, Table, Table

Chair …….

Lamp……

Shade…….

Light ……

Sier Edvardsen mens hun gjør små fakter med hendene, beveger enten seg selv eller øynene rundt om i rommet for å aksentuere det hun maner fram verbalt. Noen bevegelser er så små at de nærmest er umerkelige, andre er større, som at hun legger seg ned på gulvet:

Floor, floor, floor …

Eller, nesten mimende, begynner å krabbe rundt som en:

Dog, dog, dog …

Denne oppramsingen og gjentagelsen av ord har en merkelig effekt. Det slutter fort å være repetisjon. Ordene, språket, får en kropp, (jeg sikter ikke til Edvardsens kropp her, men en egen, en annen) samtidig som de maler fram det de betegner. Den tomme scenen blir snart fylt med ”ting”, med ”tang”. Edvardsens sparsommelige, presise bevegelser rundt om i lagerrommet, gir liv. Jeg blir dratt inn i et univers der gjentagelsene blir elementer i en historie. Det at hun tar av seg den ene skoen og bruker den som rekvisitt, den eneste fysisk eksisterende gjenstanden i løpet av performancen, blir ekstremt betydningsfullt. Jeg er hele tiden spent på ”hva som skjer videre”. Med ordene og kroppen sin skaper Edvardsen en scenisk page turner.

Black, Mette Edvardsen, foto: Gaetano Cammarota

Uttrykket hennes, som ved første øyekast kan virke stivt, alvorlig, ekskluderende, har masse humor. Flere ganger hører jeg latter blant publikum og tar meg selv i å le. Men jeg ler ikke av, jeg ler med. Jeg håner ikke, slik en annen, han jeg skal snakke om senere, gjør, jeg håper, motsatt denne andre mannen. Og håpet blir innfridd (ikke for ham, for kun den som i utgangspunktet håper, kan få det innfridd).

Etter forestillingen blir vi femten tilskuerne i salen tildelt et lite hefte med Edvardsens ord. De skrevne ordene er flott sammenstilt, deilige å lese, men uten hennes kroppstolkning er jeg litt lost. Faktene til Edvardsen gjør at jeg klarer å tolke ordlandskapet, se det i en større sammenheng. Kroppen hennes er kartet, som, motsatt kartet i den foreldede brannbobilen, hjelper meg videre. Det er som om heftet viser meg enda tydeligere at det lille Mette Edvardsen gjør, i virkeligheten er enormt.

Noe tydeligvis ikke alle kan se. I sommer ble hun omtalt som en slags folkefiende av personen som står bak facebookprofilen ”Sløseriombudsmannen”. Han mener Edvardsens kunst er noe humbug, keiserens nye klær, et godt eksempel på ”hvordan det offentlige sløser bort våre skattepenger på prosjekter som ikke bør finansieres av pengene vi betaler i skatter og avgifter” (han, motsatt henne, er tydeligvis ingen ordkunstner). For å illustrere det han mener, la han ut en link til forestillingen jeg nettopp har vært på. Videoen ble sett av over 100 000 mennesker på knapt et døgn. Sløseriombudsmannen klarte det utrolige, nemlig å formidle Mette Edvardsen til et brett, dog forarget publikum. Flertallet har alltid urett, sier Ibsens Dr. Stockman. Det er en perfekt kommentar i denne debatten, tenker jeg der jeg står i en – ikke menneskemengde, men – menneskeminoritet, som lik meg selv er fascinert av det vi har opplevd.

Sløseriombudsmannen viser nettopp hvorfor det er så viktig å gi midler til og verne om en kunstner som Mette Edvardsen. Uttrykket hennes er som en faretruet slyngplante fra et sjette kontinent. Det ville nok blitt totalt utryddet hadde det vært etterspørselen som skulle bestemt. Uttrykket er smalt. Og nettopp derfor må det jo få (stats)støtte! Motargumentet blir til for-argumentet.

Jeg vil hermed oppfordre sløseriombudsmannen til å nedlegge embetet sitt, slik at jeg kan ta over som sløseriombudskvinnen, som kjemper for kunstnerens rett til å ta livsløgnen fra gjennomsnittsmennesket og gi den innsiktsfulle lykken med det samme.

Etter kunsthelgen i Stavanger kjører vi hjem i vår foreldede brannbobil. Julian bak rattet, Edy med de skrikende barna i baksetet. Kjønnsmønsterklisjeene intakte, tanken et skritt videre. Den felles skrevne scenekunstteksten en realitet. Livsteateret også. Samtidig er det som om brannbobilens todeling blir et godt symbol på teaterverdenens todeling: det frie feltet på den ene siden og institusjonen på den andre. Førersetet versus baksetet. Og da dukker spørsmålet opp: hvem er det egentlig som, i overført forstand, sitter bakerst? Edy lener seg tilbake, ser ut av vinduet, lar trafikken suse forbi, de oppmålte koordinatene også. Hun har gitt opp å lese kartet, hun vil lese andre ting i stedet. Mens Julian, kjedelig men viktig, må forholde seg til trafikkreglene og styre på de vedtatte rutene, riktignok i en brannbil utenom det vanlige, kan Edy og barna oppfinne sin egen verden i baksetet, glemme det regelrette, drive med sitt. Mens Mette Edvardsen har all verdens rett, for ikke å si plikt, til å leke med ordene sine i fred på RIMI/IMIR, er det vanskelig å se bort fra den institusjonelle rammen Kjersti Horns oppsetning på Rogaland teater blir sjekket opp imot. Et sett av institusjonaliserte teaterregler i den 70 år gamle lufta. Som Kjersti Horn følger. Som Kjersti Horn bryter. Og hva med sløseriombudsmannens statusoppdatering på Facebook? Hvor plasserer man den i brannbobilsymbolikken? I søpla på rasteplassen? Unfriending? Ferdig?

 

 

Les også Ann-Christin Berg Kongsness tekst om Sløseriombudsmannens facebookpost om Mette Edvardsens arbeid.

Categories: Nytt fra andre

Vårens program på Nationaltheatret og Torshovteatret

Scenekunst.no - Mon, 2017-11-13 12:38

Torsdag sist uke la teatersjef Hanne Tømta frem Nationaltheatrets repertoar for våren 2018.

Vinter- og vårsesongen byr på stykket Engler i Amerika, som du kan oppleve i sin helhet på Hovedscenen, til ur- og norgespremierer på Amfiscenen, i tillegg til klassikeren Begjær under almene. Sci-fi på Torshov spiller denne sesongen UFO-bygda og Harry Martinssons Aniara.

I tillegg debuterer teatrets skuespiller Trond Espen Seim som regissør med klassikeren En handelsreisendes død på Hovedscenen, med Atle Antonsen i hovedrollen.

Helga Flatlands boktrilogi Bli hvis du kan skal dramatiseres av Tyra Tønnessen og tas til scenen under tittelen Tarjei. Else Kåss Furuseths Gratulerer er oppfølgeren til Kondolerer og handler om veien videre fra tragedien som rammet hennes familie.

Den islandske regissøren Gísli Örn Garðarsson er tilbake for å sette opp det nyskrevne britiske stykket Personer, steder og ting, hvor Ine Jansen spiller en skuespiller som må legges inn til avrusning.

Mer om vårens forestillinger på Nationaltheatret på teatrets hjemmesider her.

Categories: Nytt fra andre

Filmvisning «Når jeg faller»

Dramatiker.no - Mon, 2017-11-13 11:14

Spillefilmen «Når jeg faller» av kull 1 på Den norske filmskolens Master, vises på Vika kino fredag 17. november kl. 12.

Categories: Nytt fra andre

Arbeiderpartiets alternative kulturbudsjett

Scenekunst.no - Mon, 2017-11-13 08:12

Fredag la Arbeiderpartiet fram sitt alternative statsbudsjett for 2018. På kunst– og scenekunstfeltet foreslår Ap å styrke en rekke poster sammenlignet med regjeringens budsjettforslag.

Partiet foreslår å styrke UD-midlene til kultur og norgesfremme med 16 millioner kroner utover regjeringens forslag.

Ap vil styrke knutepunktinstitusjoner med 10 millioner kroner og gi 10 millioner kroner i friske midler til festivalstøtten.

Aps forslag vil gi midler til ferdigprosjektering og oppstart av nytt teaterbygg for Beaivvaš Sámi Našunalteahter i Kautokeino. Forslaget trekker fram den kunstneriske kvaliteten og at teatret nylig har fått to Heddapriser og Teaterkritikerprisen.

Partiet foreslår dessuten en tydelig satsning på scenekunst i regionene med oppstartbevilgning til opera– og kulturhus i Kristiansund på fem millioner kroner, økt driftstilskudd for Opera Trøndelag (2 millioner kroner), Operaen i Kristiansund (3 millioner kroner), Opera Østfold (3 millioner kroner), OscarsborgOperaen (2 millioner) og Ringsakeroperaen (2 millioner kroner).

Partiet vil også øke posten til scenekunsthus i Sentralbadet i Bergen med 10 millioner kroner og til Dansearena Nord på to millioner kroner, samt styrke Skuespiller– og danseralliansen med 8 millioner kroner.

Stella Polaris Vestfold er foreslått styrket med fire millioner kroner, og for Scenekunst i Østfold foreslås en økt bevilgning på to millioner kroner. Arbeiderpartiet vil også styrke Circus Xantis tilskudd med to millioner kroner.

Tilskuddet til Jo Strømgren Kompani foreslås økt med fire millioner kroner.

Ap foreslår også å øke potten til kunstnerstipend med 20 millioner kroner og å styrke det visuelle kunstfeltet, både med øremerkede midler (10 milloner kroner) og støtte til kunstnerassistentordning og utstillingshonorar.

Blant de største summene i Aps forslag til kulturbudsjett er 45,8 mill. kroner til å gjeninnføre ordningen Den kulturelle spaserstokken, som ikke opptrer i regjeringens budsjett og som partiet foreslår å finansiere over kulturbudsjettet.

Hele Arbeiderpartiets alternative budsjett kan leses her.

Categories: Nytt fra andre

Propellen lanserer ny fanzine

Dramatiker.no - Sun, 2017-11-12 16:35
Redaktør Berit Rusten skriver om høstens fanzine som skal lanseres på Propellen Teaters fagdag 15. november:
Fanzineskriving- «en treningsleir» for formidling av utøvende empiri
Jeg tenker at en fanzine er som et magasin, men der rommet for å skrive er mindre pretensiøst. At man får prøvde seg på å skriftliggjøre egne erfaringer og øve på å løfte frem egne refleksjoner. Å skrive i en fanzine gir muligheter til «å skrive det man har på hjertet» uten å pakke teksten inn i definerte sjangre eller teorier. Man kan øse av egen empiri og øve på at synspunkter relatert til dette kan bidra inn i en daglig diskurs. Å skrive i en fanzine kan være et slags tekstenes frigjøringsprosjekt;  en «treningsleir» for utøvende scenekunstnere til å skrive mer, skrive selv, om prosjekter Propellens medlemmer har på spilleblokka. Og, kanskje kan Propellen på sikt skape et eget magasin, en profesjonell publikasjon, som kan synliggjøre og løfte frem feltet i regionen? Eller blir forlengelsen et nettmagasin, der fagdiskursen kan blomstre?

Hva er dokumentarisme?
Utgangspunktet for denne utgaven av fanzinen er Propellens treårige prosjekt om dokumentarisme i scenekunsten, hvis intensjon ble uttrykt i fanzinen anno 2015:
-Vi betrakter dokumentarismebegrepet relativt bredt/.../Vi ønsker å skape et faglig fokus rundt dokumentarisme som  en scenekunstsjanger/.../Vi vil undersøke hvilke forskjellige dokumentariske fremgangsmetoder som kan brukes i scenekunsten og hva de kan oppnå. Utforske grenselandet mellom dokumentasjon og fiksjon, mellom virkelighet og teater. Kan det dokumentariske i scenekunsten skape verdifulle refleksjonsrom i samfunnet/.../? Kan de dokumentariske strategiene i teatret ta oss inn bak overskriftene, de forenklede slutningene og fordommene, og gi oss større forståelse for de menneskelige aspektene og emosjonelle sannhetene som ligger bak?

Er dette dokumentarisme?
I 2015 var spørsmålet for Propellen «Hva er dokumentarisme i scenekunsten?». I 2016, da det ikke ble gitt ut noen fanzine, var temaet som ble undersøkt ; «Er dette dokumentarisme?» og casene, med noen unntak, var relatert til personlige historier. I 2017 uttrykker programmet for Propellens dokumentarfestival et ønske om å se mere på prosjekter som knyttes opp mot samfunnsproblematikk.

Dette er dokumentarisme!
I  2017 er overskriften;  «Dette er dokumentarisme!»  I sluttåret for prosjektet ønsker  Propellen å sette punktum for undersøkelsesprosjektet, med imperativet «Dette er...». Med  utgangspunkt i ansatsen fra fanzinen 2015, bør kanskje 2017 bringe svar på de mange spørsmålene som ble skissert opp. Men. Påstanden; «Dette er dokumentarisme», er en så bombastisk, at vel ingen kan eller ønsker å si noe kategorisk om den.

Mange gir flere svar
Lene Rønning og Mari Moe Krysinska  har gjort en oppsummering av prosjektperioden. I deres oppsummering ligger pekepinner, mere enn tydelige svar. Utover dette har jeg som redaktør invitert flere som på ulikt vis har profilerte erfaringer med det dokumentariske i scenekunsten inn, til å konkretisere egen empiri. Jeg har også tatt initiativ til samtaler og/eller materialet fra noen av gjestepedagogene/gjestkunstnere som har besøkt festivalen og gitt input. Og, alle som har hatt verksteder i løpet av forsøksperioden, er oppfordrert om å skrive. Dette kan gi grunnlaget for at leserne selv kan formulere et slags imperativ på hva som er dokumentarisme, for Propellen og scenekunstutøvere i Midt-Norge.
Hjertlig Berit Rusten (red)
Categories: Nytt fra andre