Nytt fra andre

Pene fruer med slør foran øynene.

Dramatiker.no - lør, 2017-09-23 13:49

I de siste ukene har jeg sett en del privilegerte hvite kvinner som nekter å kalle seg feminister lage storm i en tekopp på grunn av at cirka femti kvinner i Norge bærer heldekkende niqab. Man hyler om forbud før dette «problemet» vil spre om seg, så det gjelder å være føre var.

Man vil med andre ord bruke tvang mot kvinner man mener er utsatt for tvang, for «alle vet jo» at det står en kontrollerende mann bak en hver kvinne med heldekkende plagg, og det er noe alle reflekterte mennesker vet.

Samtidig som dette lille «hverdagsdramaet» pågår i kronikker og kommentarfelt der de som skriver som regel aldri har støtt på en kvinne med niqab raser en annen debatt som handler om middelaldrende hvite menn som sender slibrige sms til kvinnelige studenter og bruker sin guddommelige manndom og ytringsfriheten til å skremme kvinner vekk fra den offentlige samtalen.

Det virker som om pene fruer med tekstil-angst og vikarierende motiver ikke har fått med seg at det finnes høyt utdannede menn i eget land som også driver med sosial kontroll av kvinner? Jeg våger å påstå at sist nevnte problem er større og farligere enn at noen ytterst få kvinner dekker seg til i det offentlige rom.

Hva er frihet? Og hvor frie er vi?

Er en kvinne fri bare hun viser ansikt? Og blir hun friere om hun blir utsatt for tvang i et land hun har rømt til på grunn av at hun ikke hadde frihet idet landet hun kommer fra? Jeg tror det er så enkelt at frihet sitter inne i hodet, ikke på.

Jeg tror også at ingen er frie.

Selv ikke en pen privilegert hvit frue er fri.

Vi er alle offer for press om hvordan vil skal være. En pen hvit frue er ikke like mye verdt når årene tærer på skroget og ansiktet ikke er lenger det det var, så pene fruer kjemper en kamp for aksept på arbeidsmarkedet der det ofte er hylsteret som teller og ikke hjernen. Selv unge kvinnelige toppolitikere må tåle å lese som seg selv på Twitter at «Hun er en veldig flink jente!»

Som middelaldrende mann føler jeg meg svært ufri. Jeg nærmer meg ikke speilet like uanstrengt og likegyldig som før. Presset om å være trent, slank, i form er like hardt som for kvinner.  Selv i mitt yrke som skuespiller der vi skal vise levd liv på scenen lønner deg seg å ikke forfalle.

Vi vet alle at det ligger trygghet i det å passe inn i sin klikk. Venninnegjenger har sin harde justis og koder, som guttegjenger har det. Vi tilpasser egen identitet etter hvem vi trives med, vår lille flokk har noen usagte grenser og regler, og den rammen lønner det seg ikke å sprenge, da risikerer vi utenforskap.

Jeg tror noen klamrer seg til heldekkende plagg fordi de gir trygghet. Og jeg synes det er respektløst å ikke prøve å forstå det.

Nå vet jeg hva du tenker, at vi på venstresiden skal forstå oss ihjel på alt mulig hele tiden. Nei, vi skal og bør ikke forstå alt, og noe dypt i meg stritter når jeg tenker at noen tvinges til noe mot sin vilje, det være seg et lite barn som tvinges til å gå med hijab eller en liten jente som stikker fingeren i halsen og brekker seg over toalettet for å spy opp maten fordi noen har sagt at hun er tykk.

Det er så lett å peke på noe og stille en enkel diagnose. Ja, sosial kontroll over kvinner, barn og menn er alvorlig, og det skal tas alvorlig.

Men vi må ikke sette i gang forbud mot noe bare fordi vi tror eller antar ting uten å ha gått i dialog med dem det gjelder. Pene hvite fruer som nekter å kalle seg feminister, men som er ute i et «kvinnefrigjørende» prosjekt i de siste ukene har skuffet meg veldig.

Noen har slør på hodet og andre har det foran øynene.

 


Kategorier: Nytt fra andre

Vinnerne av Pitchorama 2017

Dramatiker.no - fre, 2017-09-22 11:37

Sondre Bilet og Erik Skaufjord gikk helt til topps med prosjektet Birkelunden bnb (Foto: Feirus A. Jama)

Av 44 prosjekter som fikk individuell workshop med utviklere fra TV2 og NRK Utviklingsavdelingen, gikk til slutt de to avgangsstudentene på manuslinja ved Westerdals Oslo ACT av med seieren i Pitchorama 2017.

Vi kommer tilbake med et intervju med Sondre Bilet og Erik Skaufjord her på dramatiker.no

Kategorier: Nytt fra andre

Basisfinansiering til Tori Wrånes

Scenekunst.no - fre, 2017-09-22 09:30

I rådsmøte 21. september tildelte Norsk kulturråd performancekunstner Tori Wrånes flerårig støtte over ordningen for basisfinansiering av frie scenekunstgrupper. Wrånes mottar tre millioner kroner per år fra 2018 til 2021.

Ordningen for basisfinansiering har som formål å styrke den kunstneriske virksomheten og gi økonomisk forutsigbarhet over tid til scenekunstnere på særlig høyt nivå. Basisfinansiering er en spesiell ordning som gir scenekunstnere mulighet til å utvikle sine kunstnerskap i dybden. Støtten gis som et fast årlig tilskudd i et begrenset antall år, og skal dekke utgifter til produksjon, formidling, nettverksbygging og drift. I 2017 rommer ordningen 14 kunstnerskap .

– Årets tildeling til Tori Wrånes bidrar til en etterlengtet utvikling og fornying av performancetradisjonen i grenselandet mellom scenekunst og visuell kunst. Tori Wrånes har skapt et stofflig performativt språk som vekker undring og begeistring hos publikum, sier Thorbjørn Gabrielsen, leder for Faglig utvalg for teater hos Kulturrådet, i forbindelse med tildelingen.

Wrånes arbeider i et tverrkunstnerisk uttrykk som rommer performance, scenekunst, visuell kunst og musikk. Hennes utstilling Hot Pocket fylte nylig det tidligere Samtidskunstmuseet på Bankplassen i Oslo som siste utstilling i dette bygget før det nye Nasjonalmuseet åpner dørene.

Kulturrådet skriver i en pressemelding at det i år kom inn rekordmange søknader om basisfinansiering, og at fagutvalgene i tildelinger er opptatt av å prioritere kunstnerskap hvor tilskudd kan bidra til å forløse et videre potensial for kunstnerisk utvikling.

Kategorier: Nytt fra andre

Huset fullt av komponister (og en gal superkjendis)

Scenekunst.no - fre, 2017-09-22 08:49

Norsk komponistforenings 100-årsjubileum ble viet stor plass i avslutningshelgen til årets Ultimafestival, blant annet med et gratis arrangement på festivalens hjemmebane, Sentralen, under Oslo kulturnatt fredag 15. september. I tillegg til Oslo-Filharmoniens to konserter i Marmorsalen pågikk det komponist-aktivitet i hele huset: Film om Arne Nordheim, urpremierer på verk av Henrik Hellstenius, Nils Henrik Asheim og Peder Barratt-Due framført av Juniororkesteret fra Barratt Due musikkinstitutt og panelsamtaler med en rekke komponister – Henrik Hellstenius, Rebecka Ahvenniemi, Nils Henrik Asheim, Kristine Tjøgersen, Maja S.K. Ratkje og Jan Erik Mikalsen, ledet av fløytist og Ny Musikk-leder Bjørnar Habbestad.

Komponistleksikon eller konsert?
Filharmoniens første konsert representerte den eldre (og avdøde) garde, og la i følge dirigent Christian Eggen vekt på å “vise bredden” blant foreningens medlemmer. Programmet var kontrastfylt nok, med en lystig Fest-ouverture av Maj Sønstevold, velkjent for mange for sin store produksjon av film- og teatermusikk, etterfulgt av den forholdsvis ukjente Arvid Klevens nydelige, men kanskje litt naive verk Lotusland, preget av eksotismen som ligger i navnet, og til slutt som behørig representant for modernismen – Fartein Valens følelsesladede fiolinkonsert, fremragende fremført av Filharmoniens egen konsertmester Elise Båtnes.

Elise Båtnes i Valens fiolinkonsert. Foto: Oslo-Filharmonien

Denne lettbeinte “komponistpresentasjonen” var interessant nok som sådan, og Christian Eggens uformelle innledninger var morsomme og informative. Det er i det hele tatt noe befriende ved at formen brytes og dirigenten skravler i vei fra podiet som om hele Filharmonien var klemt inn i en musikksalong i Wien. Samtidig er det et eller annet ved hele settingen som gir inntrykk av at Komponistforeningen bare låner Filharmonien for å “vise fram noen artige verk” – i motsetning til at noen setter sammen et program av rent kunstneriske grunner. Jeg mistenker at dette egentlig er å gjøre de aktuelle verkene en bjørnetjeneste.

Liberace og jeg
I alle tilfelle fungerte konserten fint som et historisk bakteppe for Filharmoniens andre konsert, eller kanskje snarere avdeling, nemlig urfremføringen av den lys levende komponisten Jan Erik Mikalsens verk Just for you, dirigert av Lars-Erik ter Jung og med Ellen Ugelvik som solist. Verkets tema er den talentfulle og ikke så rent lite stormannsgale pianisten og showmakeren Liberace, og dette er så vidt jeg vet Mikalsens andre verk om ham. Jeg forstår fascinasjonen: Det som bare skulle være kjapp research-googling førte til at jeg ble sittende klistret foran dataskjermen resten av helgen, stirrende på youtubeklipp av opptredener, intervjuer og gamle nyhetssaker med dette bisarre fenomenet av et menneske. Til slutt så jeg meg nødt til å se den kritikerroste biografiske spillefilmen Behind the candelabra fra 2013, med Michael Douglas og Matt Damon i rollene som Liberace og hans 40 år yngre kjæreste, Scott Thorson. Filmen er basert på sistnevntes bok med samme navn, der han hevder at Liberace tok ham innunder sin minkpelskledte vinge og overveldet hans unge, ubefestede sinn med en sinnssyk livsstil full av smykker, biler og overdådig luksus, at han ble lurt inn i narkotikamisbruk, og overtalt til å – hold deg fast – få utført ansiktskirurgi for å ligne på en yngre utgave av Liberace selv.

Liberace, 1983. Foto: Alan Light/Wikipedia

Mikalsens verk har fire satser: “Introduction for the left hand”, “Birth”, “Liberace and Mom” og “Scott”. De tre siste satsene har en tilhørende tekst trykket i programmet, henholdsvis om en livmor og en død tvillingbror, og to tekstutdrag fra sanger i Liberaces repertoar – For you, som han sang han til sin mor da hun var gjest i TV-programmet hans, og I’ll be seeing you, et av hans glansnumre. Man må altså ha inngående kjennskap til Liberaces liv og virke for å forstå sammenhengene – for eksempel gjetter jeg på at hans berømte venstrehåndsdrevne boogiewoogienummer har gitt navn til første sats – men tekstene danner samtidig sitt eget poetiske narrativ om et liv, fra fødsel, gjennom barndom og morsbinding og til voksenliv og romantikk.

Musikken skaper også sitt eget univers med en indre logikk og struktur. Mikalsen tegner store klangflater der hele orkesteret spiller, men uten at noen distinkte toner eller utskilte instrumentlyder slipper gjennom. Denne bevegelsen gjentas støtvis med en jevn puls, som åndedraget til et gigantisk vesen, eller kanskje som en tåkelur. Noen steder dukker det opp gjentagende rytmefigurer eller brokker av en melodi, men lydbildet vender stadig tilbake til en eller annen form av denne vekslingen mellom crescenderende, tettpakkede klangflater og lavmælte syltynt instrumenterte partier der nesten ingenting skjer. Pianostemmen inneholder både frenetiske fortissimotirader og mer stillferdige og lyriske løp, og dukker ofte opp i mellomrommene mellom de tunge utpustene. Ellen Ugelvik hamrer løs og holder tilbake med sin utpregede sofistikerte intensitet og skarpe presisjon.

Foruten et par tydelige sitater som jeg antar kommer fra Liberaces standardrepertoar, er det ikke lett å se noen direkte sammenheng mellom den historiske personen Liberace, den vesle fortellingen i programteksten og musikken. Det er selvsagt ikke noe mål at det skal være et én-til-én-forhold mellom tekst og/eller tema og musikk – det handler snarere om en opplevelse av at Mikalsens tungpustede organisme av et verk står såpass støtt på egne ben. Når programtekstens referanser i tillegg er helt spesifikke og innforståtte, er det vanskelig å se hva teksten og musikken egentlig tilfører hverandre. Isteden utgjør de to parallelle virkeligheter som ligger og vaker ved siden av hverandre, men som aldri riktig møtes. Et lite dikt om Liberace, og et autonomt musikkverk som sier noe ingen tekst kan uttrykke.

Kategorier: Nytt fra andre

Sykt rart.

Dramatiker.no - fre, 2017-09-22 08:25

Når du har levd en stund oppstår evnen til å se at verden har forandret seg. Borte er de søte gamle damene i kåpe på Frogner-trikken, og gamle menn begynner å ligne mer og mer på en selv. Når du har levd en stund har du alle aldre i deg, du er liten gutt, du er ungdom, voksen og aldrende.

Nei, jeg er ikke et menneske som syntes at alt var bedre før, og at forandring er djevelens verk. Jeg liker at ting forsvinner og at nye ting tar over.

For oss homofile her i vesten har verden forandret seg kraftig.

Jeg husker en tid da vi snek oss som grå skygger der vi løp i sikkerhet inn på Metropol i Akersgata for å treffe likesinnede, eller til Reidar’s Selskapslokaler nede ved festningen for å danse og drikke.

Det var den gangen selv den norske grunnloven syntes det var «sykt rart» at to menn kunne elske hverandre og store gjenger sto og ventet på oss oppe på Egertorget for å banke oss der vi pilte som livredde rotter ned i T-banen eller inn i en drosje.

Det var den gangen det var forbudt for to menn å ha sex, vel, vi snakker 70-tallet og ikke tidlig bronsealder.

Her forleden sa en homofil deltager i «Skal vi danse?» at det ville vært «sykt rart» om to menn skulle danset pardans i denne realityserien.

Spania og Danmark har åpnet opp for det, fordi der har det tikket inn at et par er et par i en moderne verden.

Det var mange i LGBTQ-miljøet som ble litt triste og sinte da vi leste denne uttalelsen, selv om de aller fleste av oss ikke tror at deltageren som selv er homofil synes det er «sykt rart» at to menn danser sammen.

Men da vi kritiserte ham offentlig oppsto noe «sykt rart». Mange heterofile og homofile fans mente at vi som kritiserte var smålige og ikke forsto at man ikke mobber homofile i et moderne og likestilt demokrati. Knegg. Altså, det siste jeg ville komme på å gjøre er å mobbe noen for deres seksuelle legning.

Det som er problemet er at de homofile som media, da særlig realityserier plukker ut og som blir «kjæledegger» for publikum er slike homser som svarer til forventningene og stereotypiene for hvordan man mener homoer er. Og så sitter altså denne gjengen der med løse håndledd, litt i overkant sminket og alle «bare elsker dem!» fordi de er så søte og gode og hjerte, hjerte, hjerte, suss. Men det er faktisk ikke slik at det eneste vi homoer gjør er å stelle håret til venninnene våre

Nå tror dere sikkert at jeg mener at homser ikke skal få lov til å være super-skruller. Det mener jeg overhodet ikke.

Da vi som gikk inn i homokampen for noen tiår siden, kjempet vi for menneskers rett til å elske den de vil og for retten til å være den de vil. Vi gikk og går i tog for mangfold og for at vi skal få være like mangfoldige som alle andre, uten at seksuell legning skal være den eneste markøren som definerer oss. Og det har vi faktisk fått til selv om samfunnet rundt ikke helt ser hele viften av folk som definerer seg med LGBTQ-identitet.

Men selvfølgelig er det stylister og bloggere som skriver om frokost av piskete eggehviter og make-up og what to wear, skuespillere, stand up-komikere og frisører som synes best i landskapet.

Også noen åpne Stortings-politikere selvsagt, men potetbønder, kontorrotter, fiskere, sosionomer, sykepleiere, leger, tannleger, psykologer, barnehage-arbeidere, drosjesjåfører, advokater, eiendomsmeglere, byråkrater, bibliotekarer, ja, de som ikke står i spotlighten er ikke like gøye i realityserier, i den kulørte ukepresse og debatter selv om jeg synes det hadde vært «sykt fint» om noen av disse også kunne løftes ut av «skyggene», noe de selvfølgelig også gjør i mange tilfeller.

Men det som gjør meg trist og rasende er når enkelte homofile mener at PRIDE og alle de som går i tog med bar rumpe og fjør og paljetter «ødelegger» for andre «vanlige» som ikke vil komme ut av skapet fordi folk tror at alle homofile er slik. Alvorlig talt, bare bli i der inne i skapet om du ikke tåler det!

Og til folk som stemmer på partier som motarbeider homofiles rettigheter bare fordi de selv er innvandrerfiendtlige og hater muslimer, vel, dere var en pariakaste selv en gang, og jeg skjemmes over dere! Men for all del, man er nødvendigvis ikke smart, solidarisk eller inkluderende selv om man er homo!

Det er også en ting man skjønner når man har levd en stund og sett verden forandre seg, man vet at den når som helst kan reverseres. Og for ikke å snakke om at man må krangle med 19-åringer som ikke aner noe om snøen som falt i fjor. Som ikke har opplevd å miste familie, venner og jobb for å kunne bli den de ville, elske den de elsket.

Dere er så jævla heldige, og det synes jeg dere skal være litt takknemlig for! Bang!


Kategorier: Nytt fra andre

Kulturkamp for de få

Dramatiker.no - tor, 2017-09-21 16:50

Kulturkamp for de få (dagbladet.no)

Kategorier: Nytt fra andre

Din frihet, min ytring.

Dramatiker.no - tor, 2017-09-21 09:31

Jeg vet ikke om det skyldes lesevansker, latskap eller vrangvilje, men jeg utsettes stadig for raseri og til tider trakassering fra folk som mener jeg driver med «skittkasting» og ufin  mobbing av mennesker som mener noe annet enn meg.

Setninger som «Om du ikke har noe hyggelig å si, så klapp igjen!» møter meg stadig i eget kommentarfelt. Og for mange er konklusjonen at venstresiden brukte mer tid på å kaste dritt mot høyresiden enn å snakke om egen politikk under valgkampen. Jeg kunne ikke være mer uenig.

Venstresiden gjorde nesten ikke annet enn å snakke om egen politikk, og flertallet ville faktisk ha den. Venstresiden kom styrket ut av valget 2017 selv om AP er noe svekket. Og skal vi snakke om «skittkasting» er vel vendettaen mot Jonas Gahr Støre noe vi ikke har sett maken til i Norge? Den overgår selv hetsen mot Sylvi Listhaug der jeg faktisk mener at mange fra venstresiden også har tråkket kraftig over.

Det er også veldig lett å gjøre narr av politikk som maner til mindre forbruk, skru igjen oljekraner, mer skatt og mindre forskjeller i samfunnet. En politikk som snakker i mer store og rosemalte vendinger er letter å selge, og skaper mindre storm.

Nå er selvfølgelig super-populister også lette å ta fordi de ytrer seg på kanten av hva som kan være anstendig i manges øyne, og derfor er det fristende å blande person og sak, noe folk også gjorde med Støre. Men når man kaller en minister nazist eller heks, sier at hun ikke burde være mor, eller mener at en mann ikke kan være sosialist bare fordi han har penger i banken, at han er korrupt og en iskald manipulerende drittsekk eller tåkefyrste har man passert grensen for saklighet i en meningsutveksling.

Vi som mener mye i offentligheten menes mye om.

Vi utsettes stadig for hersketeknikker fra folk som ønsker at vi skal være stille. Det mest vanlige er «Logg av Facebook nå da, solen skinner der ute..» noe som er litt på høyde med «Om du ikke liker det du ser på tv, så finnes det en av-knapp!», høyst irriterende.

Mer alvorlig blir det når folk du «kjenner» skriver «..slutt med den skittkastingen av folk som mener noe annet enn deg, snakk om egen poltikk for faen, det er din egen skyld at jeg ikke stemmer på sånne som deg!» eller «Du fikk motstand nå, tålte du det ikke?» og «Her i landet er det ytringsfrihet, og derfor sier jeg hva jeg vil om sånne som deg!»

Ytringsfrihet er et ansvar og en toveis ordning.

Mange forstår ikke at når de tror de blir hetset eller trakassert så blir de bare motsagt. Med kors på halsen, jeg har bare kalt folk for rasister et par ganger, og da har det vært nødvendig.

Men jeg kunne aldri komme på å kalle folk ting bare fordi de er uenig med meg politisk. Men om jeg tramper over og blir usaklig må jeg finne meg i å bli satt på plass. Og ja, det har hendt mer enn en gang at denne skribenten har måttet legge seg flat, ikke på grunn av hets, men av feilinformasjon, mangel på kunnskap eller usaklighet i en opphetet diskusjon.

Jeg er nesten 100% uenig med Frp og sier det ofte, men jeg trenger verken kjønnsord eller kallenavn for å få sagt det jeg mener.

Men det forhindrer ikke at jeg av og til våkner til hyggelige meldinger som «Brenn i helvete, jævla SV-fitte!» og andre små delikatesser av noen kommentarer.

Språket er et mektig våpen.

Og vekten av ord er noe vil alle skal tenke på før vi kaster oss over tastaturet. Og så bør vi kanskje bli litt mer generøse over partigrensene. Selv om du er på høyresiden og sier et par pene ord om Per Fugelli når han dør er det ingen som tror du er sosialist, og det skader virkelig ikke å si noe pent om Erna Solberg når hun gjør noe bra selv om du er i SV.

Vi kan løfte oss opp sammen, da går alt så mye lettere.

Prøv med et smil, se hva som skjer.

 

 


Kategorier: Nytt fra andre

Norsk musikal vant tysk musikkteaterpris

Scenekunst.no - ons, 2017-09-20 18:31

Musikalen «Jorden rundt på 80 dager», opprinnelig skrevet av komponist Gisle Kverndokk og librettist Øystein Wiik til åpningen av det nye operahuset i Bjørvika i 2008, hadde tyskspråklig premiere ved Landestheater Linz i Østerrike i 2016.

Mandag kveld vant produksjonen førstepris i hele seks kategorier av musikalprisen Deutscher Musical Theater Preis i Berlin: beste musikal, beste regi (Matthias Davids), beste scenografi (Hans Kudlich), kostyme (Susanne Hubrich),  koreografi (Simon Eichenberger) og beste mannlige birolle (Rob Pelzer).

Kategorier: Nytt fra andre

Det mykes forsvar

Scenekunst.no - ons, 2017-09-20 16:31

I sommer ble scenekunstner og koreograf Mette Edvardsen hengt ut av den anonyme “Sløseriombudsmannen” i en facebookpost. Jeg har tenkt på hvordan jeg som dansekunstner kan møte denne posten og kommentarfeltet under på en konstruktiv måte og ikke bukke under for følelsen av avmakt og trangen til å bare gå og legge meg. Etter mye fram og tilbake velger jeg nå å se på dette som en ypperlig foranledning til å diskutere ulike kunstsyn og ulike oppfatninger av hva kunst kan være og hva kunst kan gjøre.

Sløseriombudsmannen la 4. juli ut en video på sin facebook-side, et utdrag av forestillingen «Black» av Mette Edvardsen, hun står alene på en tom scene og har en lang monolog der hun gjentar hvert ord flere ganger mens hun går rundt i rommet. Teksten han har skrevet under lyder:

«Performancekunstner Mette Edvardsen får 1,9 millioner skattekroner i årslønn fra Kulturrådet i fire år framover for å holde på med DETTE. Hva synes dere?»

Videoen som Sløseriombudsmannen publiserte utdrag av, fra Lyon-biennalen 2013

Uka etter befinner jeg meg på en dansefestival, nærmere bestemt Ravnedans i Kristiansand, og overhører en samtale der en person forsøker å forklare begrepet “postdance” for en annen. Den andre personen skjønner ikke helt greia og stiller mange helt legitime spørsmål, som likevel gjør meg så innmari irritert, sikkert fordi jeg føler meg så innmari truffet. Begrepet blir grundig forklart med en tålmodighet som imponerer meg, en tålmodighet jeg tenker jeg overhodet ikke har tilgang på, der jeg sitter og hausser meg opp. Og det er her tankene igjen vandrer til facebook-posten til Sløseriombudsmannen om Mette Edvardsen og hvordan den gjorde meg så fly forbanna, men også så redd.

Jeg tenker at man kanskje trenger en viss distanse til noe for å virkelig kunne forsvare det på en konstruktiv måte. Hvordan det er så mye lettere å forsvare noen andre enn å bli tvunget til å forsvare seg selv. Tanken på dette ineffektive og umulige selvforsvaret, for alle ville jo ha forsvart seg selv, og dessuten muligheten for at ingen andre kommer til unnsetning, gjør at jeg bare får lyst til å gå og legge meg. Jeg blir dårlig fordi det kunne ha vært meg, fordi det plutselig går opp for meg at hvem som helst kan bli revet ut av sin sammenheng og gjort et eksempel ut av på denne måten.

Det er muligens det virtuose som for mange fortsatt er det mest gjenkjennelige ved kunsten; det vakre og imponerende, at kunstnerens ferdigheter og talent står i forgrunnen og vises fram. Dette gjør kunstneriske arbeid som ikke lener seg på det virtuose, men som heller har et konseptuelt utgangspunkt, på et vis lettere å latterliggjøre for utenforstående. Jeg vil derimot kjempe et slag for at slike arbeid er modige og generøse, de tør å stå i seg selv og stole på at tilskuerne over tid vil se deres verdi, se hva de forsøker å gi dem. De tør stole på at tilskuerne er i stand til å ta imot og selv produsere den estetiske opplevelsen som arbeidene tilrettelegger for. De tar utgangspunkt i koreografisk tenkning, i vekslingen mellom koreografi og grundig tenkning rundt hva denne koreografien produserer, og bidrar slik både kunstnerisk og faglig til feltet de er en del av.

Mette Edvardsen svarer saklig for seg i Dagbladets omtale av saken 5. juli og bruker sin spalteplass på å påpeke det uriktige i tallene som Sløseriombudsmannen har tatt i bruk. Arne Fagerholt, leder for faglig utvalg for dans i Kulturrådet, påpeker det samme, at Edvardsen ikke mottar 1,9 millioner i lønn, men i produksjonsmidler, og forklarer hva basisfinansieringsordningen faktisk går ut på. Han sier videre at vi trenger bredde i kunsten og må også tørre å støtte smalere uttrykk, men gir også enhver rett til å ikke like kunsten til Edvardsen og til å mene hva de vil om den. Jeg tenker at selvfølgelig er det helt okei at folk ikke må like alt, men at dette er helt irrelevant i denne debatten.

For Sløseriombudsmannen og alle som har delt og kommentert denne posten har jo ikke faktisk sett Edvardsens arbeid. De har sett en bit av en videodokumentasjon av én enkelt forestilling, og det er her nødvendig å gjøre folk oppmerksomme på forskjellen mellom dette og den konkrete erfaringen i tid og rom som en danse- eller scenekunstforestilling faktisk er. I tillegg er noen typer kunstneriske arbeid ikke basert på virtuositet, og vil dermed alltid komme til kort hvis det kun er virtuositetens målestokk som gjelder. Det er ikke hva som blir sagt og gjort til enhver tid som er disse kunstneriske arbeidenes fremste styrke, det er hvordan forestillingens forløp er satt sammen, ved hjelp av grunnleggende koreografiske grep som oppbygning, repetisjon, bruk av varighet og transformasjon over tid. Premisset må alltid være at du faktisk møter opp på forestillingen og opplever den, da kan du selvfølgelig mene hva du vil om den etterpå. Og slik er det mulig å komme med også et dansekunstfaglig forsvar av Kulturrådets tildeling til Edvardsens arbeid, og ikke bare et politisk og økonomisk forsvar.

Jeg har forsøkt å finne en konstruktiv måte å deale med denne saken på ved å analysere Sløseriombudsmannens komposisjon, altså sammensetningen han gjør av tekst og bilde i denne spesifikke sammenhengen.

Skjermdump, fjesbok 4.7.17

En filmsnutt blir satt opp mot en setning. Bildet zoomer inn og mottakeren mister helheten. Teksten zoomer ut og mottakeren mister tilgang på detaljene. Ordene «table, table, table, table, table, table, table, table» opp mot 1,9 millioner kroner. Dette blir presentert som et stykke nøytral informasjon. Ingen komposisjoner er nøytrale. Bildet zoomer inn så man ikke får tilgang på Edvardsens faktiske arbeid, som er en scenekunstnerisk komposisjon som ikke kan forstås utifra et videoutdrag. Man får ikke tilgang på hennes kunstnerskap, hennes posisjon og rolle og mangeårige bidrag både faglig og kunstnerisk til danse- og scenekunstfeltet både i Norge og internasjonalt. Og teksten zoomer ut, den er misvisende, og tallet den velger å framstille skjuler alle de andre tallene som ligger bak, som utfordrer og nyanserer dette ene tallet som blir oppgitt. For ikke å snakke om alt det arbeidet som aldri ble eller blir omgjort til tall, alt arbeid som faller utenfor tallene, all kunstnerisk virksomhet som står utenfor økonomien.

Sløseriombudsmannens påstand om at staten sløser bort penger på scenekunst er i det hele tatt et angrep på alle aktører i dansefeltet, også alle de som aldri kommer i nærheten av basisfinansiering, altså de aller fleste. Dansefeltet som er det minste og yngste kunstfeltet som fortsatt prøver å ivareta egen eksistens, der mange av institusjonene har blitt drevet fram av dansekunstnere selv, av pionerer som har ofret så mye for at feltet i seg selv skal finnes. Jeg får lyst til å ta til motmæle mot Sløseriombudsmannens «undring». Jeg tenker på alle de mange, mange ulønnede arbeidstimene som ligger bak hvert eneste kunstnerskap, uavhengig av hvor høy anerkjennelse man ender med å oppnå i samfunnet. Alle kunstnere har så uendelig mange timer gratisarbeid bak seg, hele det frie kunstfeltet er etter min erfaring i stor grad basert på frivillighet og dugnadsånd. Dessuten vet man aldri på forhånd akkurat hvem som vil bidra med disse kunstverkene og -opplevelsene som endrer liv, som gir rom for kontemplasjon og ettertanke, som ryster og får folk til å handle og ta grep, som gir trøst og håp og glede. For at disse arbeidene skal se dagens lys, er man nødt til å støtte og fasilitere et bredt og mangfoldig kunstfelt.

Et spørsmål uten undring er etter min mening ikke et reelt spørsmål, det er heller en påstand forkledd som et spørsmål. Sløseriombudsmannens post om Edvardsens arbeid er formulert som et spørsmål, men jeg tror ikke noe på at han lurer på noen ting som helst. Jeg får inntrykk av at han tror han allerede vet alt. Komposisjon handler dessuten ikke bare om hva du gjør selv, men også hvilket handlingsrom du muliggjør for andre i kjølvannet av din egen gjøren. For hva slags kommentarfelt fasiliterer egentlig denne facebookposten? Slik utøver Sløseriombudsmannen en enorm makt med sin spekulative virksomhet og fasiliterer i stor grad polarisering framfor undring og forsøk på forståelse. En populær og velbrukt teknikk nå om dagen, kan det virke som. Jeg tenker at reduksjon og forenkling er våre alles fiender.

I serien Skam sitter Isak og Sana på en benk, og Sana er så lei av å svare på dumme spørsmål. Isak påstår at det er så viktig og bra at folk fortsetter å stille dumme spørsmål, det farlige er når folk slutter å stille disse spørsmålene som kan oppleves som dumme og heller begynner å trekke sine egne konklusjoner, uten å i det hele tatt la seg forstyrres av virkeligheten til de som direkte påvirkes av disse konklusjonene. Jeg anerkjenner at det selvfølgelig er forskjell på opplevelsen av og ansvaret rundt å tilhøre en minoritet og å drive med kunst, men tror likevel det finnes noe overføringsverdi her. Jeg lurer på hvilket ansvar vi egentlig har, vi som i ulike sammenhenger tilhører mindre grupper som lever eller arbeider i en virkelighet som får begrensa oppmerksomhet fra resten av samfunnet. Hvilket ansvar har vi for å gi folk flest tilgang på denne virkeligheten?

Kanskje kan ingen fullt ut forsvare sin egen eksistens når den blir stilt spørsmålstegn ved og plassert under lupen. Der har alle mennesker ansvar for hverandre, å se hverandres verdi og argumentere på hverandres vegne. Et forsvar fra annet hold, fra noen som ikke er direkte rammet av kritikken, vil ofte veie tyngre og inneha større troverdighet, da det ikke kan beskyldes for å handle utifra egeninteresse. Og som en forlengelse av dette tenker jeg at vi, som bryr oss om kunst, må ta i bruk og mestre språket for å forsvare alt det som ligger utenfor språket. For å si med ord at også det som ikke kan sies med ord finnes. Også kunstuttrykk som tar i bruk tekst kan befinne seg innen denne dimensjonen av språkløs eksistens, hvilket jeg opplever kan være tilfellet med Edvardsens arbeid. Noen har sagt at det myke ikke kan forsvare seg selv, idet det gjør det slutter det å være mykt og blir til noe annet. Litt sånn tenker jeg det er med kunsten også.

Les intervju med Mette Edvardsen på Scenekunst.no fra 2015 her og forestillingskritikker under relaterte artikler.

Teksten er skrevet i forlengelse av Scenekunst.nos prosjekt Innsiden ut og prosjektet Critics in conversation, begge del av Ravnedans i juli 2017.

Kategorier: Nytt fra andre

Gullrosen til Nobel

Dramatiker.no - ons, 2017-09-20 16:05

Tv-serien Nobel, skrevet av Mette Bølstad og Stephen Uhlander (bildet), er tildelt prisen Rose d’Or i Berlin (Gullrosen) for beste drama. Per Olav Sørensen hadde regien.

Serien  handler om norske spesialsoldaters krigføring i Afghanistan og forviklinger i norsk utenriksdiplomati, og ble vist på NRK høsten 2016. Serien er blitt et av tidenes største TV-salg til utlandet og manusforfatterne vant tidligere i år manusprisen Nordisk Film & TV Fonds Pris på 200 000 svenske kroner som ble utdelt under Filmfestivalen i Gøteborg.

Les mer om prisen og utdelingene her.

Kategorier: Nytt fra andre

Hvilke verdier baserer norsk kulturpolitikk seg på?

Dramatiker.no - ons, 2017-09-20 11:22

I denne teksten ser artikkelforfatterne Ingri Midgard Fiksdal og Helle Siljeholm på noen hovedtrekk ved utviklingen av forholdet mellom stat, kunst og kultur fra 1814 og frem til i dag. De ønsker å kartlegge hvilke verdier dagens norske kulturpolitikk for det frie feltet baserer seg på. Påvirker politiske strukturer kunstnerisk innhold? Hvor frie er vi som kunstnere i forhold til bevilgende og formidlende institusjoner?

Last ned artikkelen «Hvilke verdier baserer norsk kulturpolitikk seg på?» (pdf)

Vi har fått tillatelse til å gjengi artikkelen, «Hvilke verdier baserer norsk kulturpolitikk seg på?», som ble publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2 – 3/2017. 

Kategorier: Nytt fra andre

Closer

Dramatiker.no - ons, 2017-09-20 10:30

Premiere på Closer av Per-Olav Sørensen, Nonstopfestivalen, Parkteatret Østfold.

Kategorier: Nytt fra andre

Når hvert rom er en verden

Scenekunst.no - tir, 2017-09-19 15:37

Spoiler alert: teksten avslører dramaturgiske overraskelsesaspekter ved forestillingen.

Det er vanskelig å avgjøre akkurat når den norsk-japanske kunstnerduoen Fieldworks’ (Heine Avdal og Yukiko Shinozaki) forestilling Unannounced begynner. Jeg kommer inn i et rom som for anledningen er gjort om til en bar på USF Verftet. Til tross for den inviterende atmosfæren, går noen publikummere forvirret ut av rommet igjen. Har vi gått riktig, er det her forestillingen spilles, spør de. Etterhvert viser det seg at utøverne har glidd ubemerket inn blant den ventende menneskemassen i rommet hvor de begynner å plassere kort med håndlagde blyanttegninger overalt rundt oss. På bord, i vinduskarmer, på gulvet. Kortene legges i rekkefølger slik at de forteller små historier. En utøver gir meg et kort med påskriften come with me og nølende følger jeg og fire andre etter henne og videre inn i korridorene på USF Verftet.

Rom med optiske illusjoner
Siden 2000 har Avdal og Shinozaki skapt over 15 verk. Alle verkene har et performativt utgangspunkt og befinner seg i krysningspunktene mellom dans, visuell kunst, video, musikk og teknologi. Gjennomgående for kunstnerskapet er utforskningen av forholdet mellom aktør og tilskuer, teatrale og ikke-teatrale rom og en ikke-hierarkisk tilnærming til de forskjellige elementene som utgjør en forestilling. Særlig kjent er de for sine stedsspesifikke arbeider og minutiøse blikk for menneskelige omgivelser.

I fjorårets forestilling Carry On undersøkte de utallige rom i Sentralbadet i Bergen, og resultatet var en opplevelse som slo pusten ut av meg: en labyrintisk vandring i den gamle svømmehallen der rommene og objektene nærmest fikk sitt eget liv. Charlotte Myrbråthen skrev i sin anmeldelse i Klassekampen at det var «en forestilling som må oppleves, ikke forklares» og det har hun delvis rett i. Det skyldes kanskje nettopp Fieldworks’ evne til å skape optiske illusjoner som underliggjør den virkeligheten og de rommene vi tror vi kjenner. Bearbeidelsen av den materielle virkeligheten i Carry on snudde i aller høyeste grad om på de romlige størrelsesforholdene gjennom anvendelsen av forskjellige objekter.

Det samme året så jeg også kompaniets forestilling Nothing’s for something, som til forskjell fra Carry on spilles i en black box. Forestillingen er blant annet en storslått iscenesettelse av koreograferte draperier og ballonger, som tilsynelatende beveger seg av seg selv til Johann Strauss den yngres «An der schönen blauen Donau», inntil utøverne etterhvert kryper fram fra baksiden av draperiene og det til slutt ender med at skillet mellom scene og sal oppheves. Flere dager gikk før jeg kunne se på de bølgende foldene i en gardin igjen, uten å gjenoppleve den underlige fornemmelsen jeg hadde under forestillingen av at gardinene var en levende organisme i stand til å bevege seg av egen fri vilje.

Ikke-teatrale og teatrale rom
I likhet med både Carry On og Nothing’s for something, utforskes relasjonen mellom aktør og tilskuer også i Unannounced. Der de to overnevnte forestillingene begrenser seg til å foregå i kun én type romlige omgivelser, da enten i hverdagslige rom eller i en black box, er det slående hvordan det i Unannounced lekes langt mer med publikumskontrakten gjennom å ta oss med på en reise fra et ikke-teatralt rom til et teatralt rom. Bevegelsen fra et rom til et annet skaper forbindelser på kryss og tvers av høyst ulike verdener og muliggjør en kompleks lek med våre antakelser om hva som er virkelig og fiktivt, tilfeldig og regissert. Slik tittelen Unannounced antyder, er det nettopp det ukjente, overraskende, plutselige og uventede som ligger til grunn for forestillingens dramaturgi og sammenstilling av elementer.

Etter at hver utøver har valgt seg ut en liten tilskuergruppe, følger vi ham eller henne på en romlig utforskning i det store og uoversiktlige byggverket USF Verftet er: en gammel fabrikk omgjort til kunst- og kulturhus. Endeløse korridorer med kontorer og atelierer utgjør store deler av bygningens indre arkitektur. Alt er lydløst. Utøverens bevegelsesspråk er finstilt med et nærvær og et fravær på samme tid: som om hun befinner seg midt mellom en fiktiv verden og de hverdagslige rommene vi går gjennom. Med seg har hun en miniprojektor som projiserer tekst på alle tenkelige overflater i bygningen. Teksten styrer blikket vårt og tempoet vi tar inn rommet og observerer objektene i. Teksten smyger og bukter seg framover sammen med utøveren, på tilsynelatende uvesentlige detaljer som til vanlig er usynlige: et speil og en plastpose. Vi beveger oss ut en dør, opp en spiraltrapp på bygningens utside, inn igjen, opp enda en trapp til vi kommer til et kontor i øverste etasje. En mann sitter i telefonen og snakker, helt uanfektet av vår plutselige inntreden. På denne måten oppstår det ikke bare stadige møter mellom det iscenesatte og det tilfeldige, det etableres også en usikkerhet om hva som er regissert og ikke. Mens vi går rundt i korridorene, undrer jeg meg over hva de andre i bygningens andre rom opplever i dette øyeblikket.

Til slutt ledes vi inn i en black box. Det er bekmørkt og vi befinner oss bak det jeg etterhvert forstår er et hvitt, tynt sceneteppe. Utøveren lyser på en rekke gjenstander i mørket: en appelsin, en handlevogn og et grønt ark. Vi kommer ut i rommet blant andre publikummere som allerede har blitt ført inn i black boxen. Det hvite sceneteppet utgjør samtidig et hvitt lerret som strekker seg hele veien fra taket til gulvet. Et skyggespill av voldsomme proporsjoner utspiller seg plutselig på lerretet. Lyder av boring, skraping, fugler, knitring og bass kommer fra ulike retninger samtidig som lyskasterne og utøvernes lommelykter lyser opp forskjellige punkter i små glimt før det blir mørkt igjen. Et plutselig lysglimt fra en utøver som beveger seg blant oss avløses av en lyd fra en helt annen retning. Når utøvernes kropper forflytter seg og kommer til syne i små lysglimt gir det assosiasjoner til en slags subtil skrekkfilmestetikk. Spillet mellom lys og skygge, lyd og bevegelse, kropp og objekter i rommet skjer i et eskalerende tempo og gjør at jeg opplever en kontinuerlig forvirring og spenning. Det er som om en voldsom kraft utenfra styrer alt som foregår i rommet og setter det i bevegelse. Hvor skal jeg feste blikket når perspektivet hele tiden flytter seg, i stadige glimt jeg knapt nok henger med på? Og hva er det egentlig jeg ser?

Forventningsbrudd og øvelser i oppmerksomhetsmodi
Idet elementenes bevegelser i scenerommet blir så hurtige og basslyden så gjennomtrengende at den borer seg inn i hele kroppen min, kommer et plutselige brudd i dramaturgien som aktiverer oss og forsterker den spenningen som allerede har bygget seg opp og. Hva skjer nå? Hvilket ansvar har vi for hva som skjer videre?

Bruddet fungerer godt fordi persepsjonen vår allerede har blitt kraftig manipulert og innstilt på en forventning om noe annet. Kontrasten til de tidligere sekvensene er stor og forsterker inntrykket av at jeg ikke har bare har beveget meg gjennom ulike rom, men også gjennom ulike former for oppmerksomhetsmodi. I Verftets rom og korridorer dominerte langsomheten, konsentrasjonen og det å la blikket dvele ved detaljene, mens i black boxen er det det hurtige blikket som distraheres og tar inn verden glimtvis som aktiveres. Deretter fryses tiden fast og stopper når lyset slås på.

Alt det rare som finnes i verden
Men det varer selvsagt heller ikke lenge. Utøverne begynner å bevege seg umerkelig og det utarter til en basstung slowmotion-sekvens der sceneteppet heises opp og ned. Det oppleves som å betrakte noe som foregår i en annen tid, men likevel finner sted i samme rom. Helheten av utøvernes bevegelsesspråk, lyd, lys og objekter i Unannounced er så tvers igjennom perfeksjonert at jeg ikke kan annet enn å la meg forføre av det universet som åpner seg. Begeistringen min skyldes trolig også at jeg oppfatter at det ikke bare er et grunnleggende alvor, men like mye en absurd form for humor som kommer til uttrykk i sammenstillingen av elementene. Det er omtrent sånn som dette: lyset kommer på og forskjellig frukt er pent dandert nederst på det hvite sceneteppet. En tekst projiseres og inviterer til en konkret og ujålete metarefleksjon over det som nettopp har skjedd og ber oss legge merke til det som er ved siden av ananasen. Det blir mørkt og et selvlysende tau beveger seg i rommet og forvandles til en dør. Det hele avsluttes med at frukten viser seg å bestå av innebygde høyttalere som spiller musikk. Jeg legger øret inntil den ene mandarinen og hører tonene fra en munnharpe. På veien ut passerer jeg flere bananer og epler på gulvet i korridorene. Jeg plukker dem opp fordi jeg ikke klarer å se om de er ekte eller kunstige.

Ved å aktivere en slik undring vekker Unannounced en spontan begeistring i meg over alt det rare som finnes i verden, fra nesten usynlige detaljer til store objekter. Samtidig oppfordres vi til ikke nødvendigvis å stole på våre umiddelbare sanseinntrykk, men heller undersøke omgivelsene våre grundig. Ved å stadig bryte forventningene våre om hva vi skal oppleve, trener vi blikket og sansene til å være oppmerksomme på det foranderlige i verdenen vi lever i. Slik er forestillingen både befriende og alvorlig til samme tid, da den risser opp et bilde av at vi tross alt ikke er verdens midtpunkt, men at vi derimot er del av en stor og uoversiktlig helhet der vi likevel har et ansvar.

 

Foto: Julie Pfleiderer

Kategorier: Nytt fra andre

Dramatikerforbundets stipend 2018

Dramatiker.no - man, 2017-09-18 13:00

Det er nå klart for å søke Dramatikerforbundets stipend 2018. 

Søknad til Dramatikerforbundets arbeidsstipend og/eller honnørstipend skal søkes på samme skjema. Skjemaet du finner det her.

Søknad til Statens kunstnerstipend: Alle opplysninger ligger på egen nettside: www.kunstnerstipend.no

Vi oppfordrer alle søkere til å søke begge stipendinstanser, forberede søknadene godt ved først å lese de respektive instansers råd til søkere og deretter i god tid sende inn søknadene.
Frist for innsending er: 17. oktober 2017 kl. 13.

Samme frist gjelder for stipendsøknader til Statens kunstnerstipend og Dramatikerforbundets stipend.

Kategorier: Nytt fra andre

Nynorsk teater for 60 millioner

Dramatiker.no - man, 2017-09-18 12:58

Nynorsk teater for 60 millioner (ba.no)

Kategorier: Nytt fra andre

‘Grenseland’ henter inspirasjon fra Eirik Jensen-saken

Dramatiker.no - lør, 2017-09-16 13:14

Grenseland henter inspirasjon fra Eirik Jensen-saken (aftenposten.no)

Kategorier: Nytt fra andre

Bestevenner

Dramatiker.no - lør, 2017-09-16 00:44

Bestevenner av Lars Vik, Brageteatret.

Kategorier: Nytt fra andre

En dirrende gordisk knute

Scenekunst.no - fre, 2017-09-15 12:57

Synne Skouens nyskrevne opera Ballerina er basert på hennes far Arne Skouens prisbelønte teaterstykke fra 1976 med samme navn, og handler om autistiske Malin og moren Edith, som bor sammen på en avsidesliggende gård på fjellet. Her har Malin fått sette premissene, og hun har skapt sitt eget univers der fantasi, drømmer og virkelighet glir over i hverandre, og sammen har de utviklet et språk for hennes indre liv. Vi kastes inn i handlingen idet en krise står for døren: Malin er blitt voksen, og Edith prøver å finne ut hvem som skal ta seg av Malin etterhvert som hun selv blir for gammel og sliten. Både Malins far, bror og tidligere barnepike, Rutta, er inne i bildet, men ingen av dem er villige til å etterkomme Ediths knallharde og ufravikelig betingelse: Malin skal ikke på institusjon, men må få leve videre på sine egne premisser i huset på fjellet.

Historien har ingen jevn dramaturgisk utvikling. Det er snarere som om vi får innsyn i en gordisk knute av fastlåste etiske dilemmaer og umulige valg, rammet inn av Malins forestillingsverden. Scenen er hennes eventyrskog, der trær, steiner og vanndammer har navn og menneskelige egenskaper, og hun interagerer direkte med de ti musikerne, som sitter langsmed veggen på hver side av scenen. På denne måten ser vi alt gjennom Malins øyne, samtidig som vi ser henne utenfra. Fortellingen tar ikke parti med noen av karakterene, og jeg blir stående i en sympatispagat der alle deres motstridende og gjensidig utelukkende behov virker like legitime: Morens desperate instinkt som forteller henne hva som er best for Malin, uløselig sammenfiltret med hva som er best for henne selv, farens fortvilelse over at det kanskje finnes hjelp for Malin som moren ikke vil gi henne, brorens selverkjennelse av at han ikke kan, ikke vil, tilbringe livet sitt i Malins verden slik moren har gjort. Og Rutta, som ser at hun er en av få som når inn til Malin, men som har den utenforståendes privilegium – hun kan velge bort hele familietragedien når dens krav blir umenneskelige.

Musikalsk fargelegging
Musikalsk sett har Synne Skouen tatt et drastisk valg: Musikken har ingen selvstendig funksjon, og det finnes ingen forspill, mellomspill eller lengre sammenhengende musikalske flater. Isteden er musikken helt integrert i handlingen, og den kommenterer, utdyper, forsterker, speiler og skyggelegger. Hun gir altså avkall på en av mulighetene i operaformatet – musikk som selvstendig fortellerstemme, som et eget kunstnerisk uttrykk som kanskje kan si noe mer eller noe annet enn ordene. Jeg er opplever det imidlertid ikke som et savn, for det man får isteden er et umiddelbart og direkte forhold mellom språk og musikk, og en tilstramming av uttrykket som underbygger forestillingens klaustrofobiske intimitet.

Denne stramheten forsterkes ytterligere av at forestillingen ikke har noen dirigent. Det sterke musikalske samspillet mellom de seksten utøverne kan nesten føles, som om de puster med en og samme kropp. Silje Anker Johnsen lykkes med å lage en gjennomført og troverdig Malin, trassig og sint i det ene øyeblikket, sårbar og var i det neste, og imponerer i tillegg med sømløs veksling mellom en strøm av vokale uttrykk, fra grove brøl med talestemme til treffsikre slanke løp i toppen av registeret. Hege Høisæters Edith er vekselvis trygg, moderlig og konstruktiv, og liten, desperat og ensom, følsomt uttrykt gjennom både mimikk og stemme.

Det er noe med stykkets slutt som ikke henger helt sammen for meg. Når Edith og Malin sammen hopper ned i den sorte, lokkende dammen, er det uklart hva som ligger bak. Hvorfor gikk det plutselig så langt? Ifølge programteksten har Edith i siste scene “blitt helt omsluttet av Malins verden”, men den leste jeg ikke før etterpå. Der og da virket det som om Edith var klar som aldri før, men opplevde en brå og brutal erkjennelse av de destruktive kreftene i hennes sterke bånd til Malin, idet hun skjønner at det er hun selv som er det skremmende elementet i Malins tilbakevendende mareritt. Etter halvannen time med massiv utlegning av hvor kompleks og uløselig hele situasjonen er, kommer denne drastiske løsningen litt brått på. Jeg savner en tydeligere oppbygning mot dette point of no return, der den aller, aller mørkeste veien virker som den mest forlokkende.

Hovedinntrykket er likevel ikke rokket ved. Ballerina framstår som en dirrende, naken og svært gjennomarbeidet kammerforestilling som vender alle formatets potensielle begrensninger til effektive fordeler.

Kategorier: Nytt fra andre

Fire nye blå

Dramatiker.no - tor, 2017-09-14 09:48

Så er det klart at det blir fire nye år med blå kulturpolitikk.  En ikke-politikk som ikke vil noe, sier noen.  De gjør jo ingenting sier andre.

Men dette er verken ”ikke-politikk” eller ”ingenting” sett fra et Høyre/Frp´s ståsted.  De navigerer som andre partier etter sin ideologi, som er å finne i deres partiprogrammer og handlingsplaner.  Frp er krystallklare på at vi ikke trenger kultur som ikke kan finansiere seg selv.  Mer er det nesten ikke å si om det.

Høyre er mer moderat og tar høyde for en gradvis overgang til mer privat finansiering av kultur.

De skal blant annet  ”Fortsette arbeidet for et fritt og levende kulturliv gjennom både offentlig finansiering og private bidrag” og ”Bidra til kvalitet og mangfold i kulturlivet med sterkere vektlegging av kulturens næringspotensial.”

Det første punktet reflekterer en virkelighet kulturlivet kjenner fra før, men ser vi på det andre punktet likner det mer på det Frp sier når de programfester at kulturen må være selvfinansierende.

I punktet om åndsverkslov, sier Høyres program at de skal ” ivareta opphavsrettighetene til åndsverk for å sikre et marked for kulturell produksjon og distribusjon.”

Det klinger ikke ulikt forslaget til revidering av loven som mobiliserte hele bredden av kunstnerorganisasjoner til protest før ferien.  Der foreslo Helleland at skaperens  rettigheter skulle overdras i sin helhet til oppdragsgiver (for å sikre produksjon og distribusjon).

Dette er ikke ”ikke-politikk”og ”det skjer ingenting-politikk.”  Nei, det er ideologi og det er gjennomgripende i alt Høyre ønsker å utrette med kulturfeltet.  Tilrettelegge for næringsutvikling – styrke buisness-leddet selv om det går på bekostning av skaperne.

Så spørsmålet vi bør stille oss er ikke hva vi skal med fire nye år uten at noe skjer, for det skjer mye.  Spørsmålet er hvordan vi skal forholde oss til den rådende ideologien.

Hvordan kan vi navigere og ikke bare skadebegrense som med åndsverksloven, og kanskje også få noe bra ut av de forslagene som kommer.

For eksempel er Kulturrådets nye næringsatsing Kreativt Norge, direkte rettet mot produsent/gallerist/distributør/ men det ligger et premiss for å motta tilskudd at det finnes en avtale med en eller flere enkeltkunstnere.  Altså indirekte potensielle inntekter til kunstneren.  Men, som i filmbransjen er det altså kun produsenten som får pengene utbetalt.  Det skal ikke så store justeringer til for å sikre ordningen slik at alle får fair betaling og har sine rettigheter i behold.  Men vi må regne med å måtte jobbe for det når det er uttalt ideologi at rettighetene bør overdras (for å sikre produksjon og distribusjon).

Men det er lyspunkter i Høyres kulturprogram.  De vil ”satse på det frie feltet ved å opprettholde og videreutvikle et sterkt Norsk kulturråd, med enkle og effektive søknadsordninger.”  Videre skal de ”legge om kunstnerstipendordningene med sikte på større fleksibilitet for frilanskunstnere og kulturarbeidere.”  Det er usikkert hva det siste betyr, men det må vi finne ut av og spille inn det som er viktig for oss.

Når det gjelder filmpolitikken kan det virke som de ønsker et status quo og det eneste som nevnes er en styrking av incentivordningen for utenlandske produksjoner i Norge.

Til gjengjeld mener Frp at filmer som får tilskudd må ha som sitt formål (!) å nå et størst mulig publikum.

I Frp´s programkapittel om språk og litteratur gis det klare føringer for hvordan språkrøkten skal foregå: ”Den beste strategi for et sterkt og levende norsk språk er den daglige frivillige bruken.”

Så da er det vel bare å prate i vei.  Hvis du vil da.

Monica Boracco

 

 

Kategorier: Nytt fra andre