Nytt fra andre

Timeglassprisen til Maren Skolem!

Dramatiker.no - søn, 2019-06-16 12:41

For manus til SHE-PACK har Maren Skolem fått årets Timeglasspris på kortfilmfestivalen i Grimstad. Det er Dramatikerforbundet som deler ut prisen på 15 000 kroner til beste kortfilmmanus. Vinneren tilbys også en ukes opphold i en av forbundets skrivestuer.

Det er bursdagsfeiring på svømmehallsdisco, og underdogen Ronja utfordrer jentegjengens alfahunn til maktkamp. Men leken eskalerer fort, og jentene står i fare for å miste kontrollen. (Portrettfoto: Den norske filmskolen)

Årets jury har bestått av Hanne Hagerup og Trond Arntzen. Her er juryens begrunnelse:

Dramatikerforbundets Timeglasspris går til en grenseoverskridende, forførende og troverdig kortfilmfortelling. Med et stramt og effektivt manus skreddersydd det korte formatet skildres en brutal, men underholdende maktkamp. Historien har et godt driv og er imponerende fortalt. Den er visuelt sterk, nærmest strippet for dialog og balanserer på grensen mellom det groteske og det såre. Dette er en oppvekstfortelling som handler om identitet, makt og om å teste grenser. En gjenkjennelig film om å overleve i en jentegjeng og om å ikke la seg kue. Filmens sluttscene både berører og overrasker. Hierarkiet oppløses og jentene samles mens de jubler «fitte» i et begeistret, høylytt kor.

Tusen takk for barnebursdagen fra helvete.

Timeglasset og prisen for beste manus går til Maren Skolem med filmen SHE-PACK.

SHE-PACK ble også tildelt Gullstolen og Kritikerprisen.

Her kan du se filmen: https://tv.nrk.no/program/KOIF75002118

Kategorier: Nytt fra andre

Sweatshop Aleppo

Dramatiker.no - lør, 2019-06-15 00:36

Sweatshop Aleppo av Tale Næss – Iscenesatt lesning på Dramatikkfestivalen, Vega Scene.

Kategorier: Nytt fra andre

Gå ikke til kilden, gå til nærmeste spring

Scenekunst.no - fre, 2019-06-14 10:13

I regnet utenfor Black Box teater etter endt forestilling lurer jeg på hvordan jeg skal klare å skrive en anmeldelse av det jeg nettopp har sett. «Velkommen til referansehelvetet», roper en kjenning mens han farer forbi på sykkel i full regnmundur. Jo takk. Det myldrer av dem. Minner, fragmenter uten definerbar opprinnelse, men med assosiasjoner til gresk mytologi – fordi det står i programmet. Og noen litt tydeligere: Cry me a river med Ella Fitzgerald, om svik i kjærlighet og drit og dra med deg. Og en jeg er litt mindre sikker på: Om å stå på stranda med en pistol i handa, Killing an arab med The Cure, inspirert av Den fremmede av Albert Camus.

De to kvinnene sitter på scenegulvet/stranda ved en ansamling oransje tauverk med lys inni = bålet. De snakker om hvor og når det begynte og om hvem de er. De kommer opp med flere forslag, men må stadig begynne på nytt, presisere og utdype, igjen og igjen. De er tross alt på leting etter begynnelsen, opprinnelsen, sannheten. Eller en vei ut av kaoset og uvissheten som de befinner seg i.

Myter og legender
Forestillingen er basert på en tur som kunstnerne Karen Røise Kielland og Katja Dreyer la ut på i november 2016 langs Styx for å finne selve kilden til denne elva som er opphav til så mange myter og legender: Den er grensa mellom jorda og underverdenen, elva hvor fergemannen Kharon fraktet de døde over til dødsriket. Det er elva som Akilles ble dyppet i av sin mor, Narcissus ble forelsket i sitt eget speilbilde og druknet i den og gudene sverget sine eder ved den. Elva forgiftet og drepte Aleksander den Store, og det sies at man mister hukommelsen om man drikker fra den. På sin vei, under ledelse av en gresk guide, har de to scenekunstnerne snakket med tilfeldige lokale om deres forhold til alle historiene som er knyttet til elva. Det er dette materialet de nå bearbeider scenisk. Ideen og innretningen er nært beslektet med Karen Røise Kiellands forrige prosjekt Å gå med Kølle/A slow escape, hvor hun fotfulgte den norske maleren og vandreren Catharine Kølles vandring fra Ulvik til Venezia i 1841.

Stranda eller bredden av elva forvandler seg til et atelier hvor de to kvinnene setter i gang å jobbe med gipsavstøpninger noe som ser ut som kommende torsoer. En radio står på. De utveksler løsrevne refleksjoner rundt det de opplevde underveis:

K: Did you hear that they didn’t even go to the acropolis?

D: Really?

K: Really.

D: You know what I heard, that they tried to break into the epigraphic museum in Athens ’cause it was closed all the time although it said it would be open online?

K: What were they looking for?

D: They were looking for old inscriptions, texts, the oldest stories carved in stone.

K: So?

D: So?

K: Did they get in?

D: They met a guard.

Litterært og poetisk
De veksler mellom gipsstudioet og bålet, snakker distansert, litterært og poetisk, i tredje person. Det er spekket med referanser til mytologien, i flere versjoner av de samme fortellingene. Det er krevende å følge med, og det er varierende tydelighet i replikkene. Tyske Katja Dreyer har en stemme og et utadvendt fysisk uttrykk som bærer. Karen Røise Kielland er mer introvert. Mitt sytten år gamle følge må gi etter for en akutt mangel på blodsukker. Jeg forblir likevel, til min overraskelse og til tross for at det til tider røyner på, påhekta. De to passer til, og utfyller hverandre. Jeg blir en slags kikker inn i dette lille universet hvor de to kvinnene surrer rundt i gipsstudioet sitt og tilsynelatende bryr seg katten i om jeg klarer å følge med. Men det er noe med avstanden og spenningen mellom det liksom hverdagslige, trivielle livet i studioet og spennet og den potensielle dybden i det prosjektet de har gitt seg ut på.

Kunststykket, om man vil, i denne sammenhengen er at de to aktørene, tvers gjennom all den lavmælte, til dels stillestående og, for noen, søvndyssende utvekslingen av erfaringer, fortellinger og referanser, klarer å vedlikeholde denne spenningen hele veien fram til det den peker mot: Et aristotelisk vendepunkt og ikke minst, den avsluttende, utrolig vakre katharsisen som gjør akkurat det den skal, forløser alt det som bare har ligget i kim gjennom forestillingen.

Mer prekært enn ellers
Jeg skal ikke her avsløre verken vendepunktet eller den avsluttende forløsningen men nøyer meg, min vane tro, med et sitat av Georg Johannesen: Gå ikke til kilden, gå til nærmeste spring.

Jeg setter også pris på at Kielland og Dreyer ikke plager oss med unødvendige forsøk på såkalt aktualisering – for da kan jo jeg gjøre det i stedet: Letingen etter sannhet og klarhet er ikke et påfunn av ny dato, men i noen faser av historien kjennes det mer prekært enn ellers.

Det sies ofte at vi befinner oss i en krigssituasjon, og krigens første offer er som kjent sannheten. Washington Post undersøkte og fant at USAs president i løpet av sine 759 første dager i embetet kom med 8718 falske eller villedende utsagn. Og kan han så kan vel noen millioner andre også.

Kategorier: Nytt fra andre

Frilansprisen til Jan Neal Holden

Scenekunst.no - fre, 2019-06-14 09:58

– Jeg har vært nervøs i flere dager, og trodde ikke jeg skulle vinne. Dette betyr veldig mye, sa Holden da han hadde mottatt prisen på Cafeteatret.

Holden har i en årrekke jobbet svært allsidig som scenekunster. Både som skuespiller og dukkespiller, men også bak scenen, som regissør, teknisk produsent, lysdesigner og scenograf.

-Jeg er stolt, jeg må si det. Prisen er viktig for min egen del og viktig for Vestlandet. Jeg håper dette vil bidra til at Bergen synes for det arbeidet vi legger ned i scenekunstfeltet.

Jurymedlemmene fra #stilleforopptak og Linn Meyer Kongshavn, kunstnerisk leder ved Norsk Skuespillersenter, sa følgende da de overrakte prisen og pengepremien på 20 000 kroner:  “Prisvinneren har en enorm og bredspektret kompetanse som det velvillig bys på, og er dermed med på å løfte og utvikle andre scenekunstnere. Dette er en uselvisk, dedikert og hardtarbeidende person, et ja-menneske, som jobber for fellesskapet.”

I begrunnelsen for tildelingen vektla juryen vinnerens omfattende og langvarige innsats, hans positivitet og skaperkraft, og ikke minst hans evne til å fungere samlende og støttende for det frie scenekunstfeltet i Bergen: “Det er umulig å snakke om frilansmiljøet i Bergen uten å snakke om årets prisvinner. Overveldende mange Bergens-frilansere mener at det ikke ville vært et frilansmiljø å snakke om hadde det ikke vært for ham. Jan er et nav for frilansmiljøet i Bergen.”

Juryen skriver at fellestrekket for årets nominerte er at de har bidratt kunstnerisk, administrativt og med sine personlige egenskaper, til å styrke frilansskuespillere, deres produksjon av scenekunst og deres arbeidsbetingelser. Også disse ble feiret av kolleger og venner i det festpyntede Cafeteatret:

Hedda Munthe og Inger Gundersen har med kompaniet Teater Spillebrikkene i over 20 år utviklet en teaterform med vekt på humor og musikk i samspill med viktige tema. De har spilt for titusenvis av barn og unge i Den Kulturelle Skolesekken, og skapt en arbeidsplass for frilansskuespillere med gode rammer for vekst og trivsel.

Andrea Wasrud og Barbro Bugge har siden 2015 opprettet og videreutviklet konseptet Værsågod, hvor skuespillere kan vise frem arbeidet sitt og få tilbakemeldinger fra faglige veiledere og publikum. På den måten bidrar de til å synliggjøre, utvikle og samle skuespillere, hvilket gir mange frilansere drivkraft til å kjempe videre i en krevende bransje.

 

Kategorier: Nytt fra andre

Kutt i stipender og kompetansehevende tiltak som ledd i ABE -reformen

Dramatiker.no - tor, 2019-06-13 14:35

Som et ledd i ABE reformen, avsluttet NFI for 3 år siden ordningen med prøverom for manusforfattere og regissører.  Dette var en av få ordninger der filmkunstnerne fikk mulighet til å utvikle og forske i sitt prosjekt uten en produsent. involvert Forklaringen på dette kuttet var at man ikke lengre hadde menneskelige ressurser til å forvalte ordningen.

Monica Boracco, forbundsleder. Foto: Kristin von Hirsch

Når det nå vurderes å kutte manusutviklingsordningen, stipender samt NFI-LAB (kompetanse) som en del av ABE uten at bransjen er tatt med på råd er det grunn til å stille spørsmål ved de faglige vurderingene og begrunnelser for dette.

På spørsmål fra bransjerådet om begrunnelse for kutt svarer direktør, Sindre Guldvog:

«Jeg må dessverre bekrefte at vi har sett oss nødt til å iverksette et omstillingsprosjekt i NFI for å holde oss innen kostnadsrammene.  Og dessverre vil det ikke være mulig å oppnå de ønskede resultater uten at det vil få konsekvenser for arbeidsporteføljen.»

Arbeidsporteføljen eller tilskuddsordningene det vurderes å kutte helt eller delvis i er NFI´s kjernevirksomhet og vil, dersom det gjennomføres ramme film og tv-bransjen hardt.  Tiltakene treffer ikke der de skal, men fører til reell nedgang i utviklingsmidler til bransjen, med de følger det vil ha for tilgangen på personlige originalverk med høy kunstnerisk kvalitet.

Om ordningene

NFI:LAB

I følge NFI´s nettsider skal NFI:LAB bidra til kvalitetsheving og profesjonalisering av den audiovisuelle bransjen.  Dette gjøres gjennom konventer, bransjedager prosjektrettede verksted, mesterklasser, seminarer, partnerskap, samarbeid og nettveksbygging nasjonalt og internasjonalt, samt tildeling av stipend til deltagelse på kurs i utlandet og filmrekruttering»

Manusutvikling

30-40 prosjekter tas inn i ordningen hvert år av ca 180 søknader.  Budsjettrammen for 2017 var kr. 7,5 millioner.

Manusforfattere får tilskudd til manusutvikling og dramaturg.

Regissører får tilskudd til utvikling av regikonsept.

Stipend

Dette er ikke én enkelt ordning.  NFI:LAB håndterer flere ordninger, og det er usikkert om det kun er disse som vurderes avviklet eller om det også er tenkt at flere stipendordninger skal kuttes.

Vi mener dette er feilprioriteringer og vi kan heller ikke se at dette er villet fra departementet side, for å møte kravene i ABE-reformen. 

Kategorier: Nytt fra andre

Intense klovnerier

Scenekunst.no - tor, 2019-06-13 13:54

Jeg må innrømme at gjestespillet Eins zwei drei ikke var blant det jeg satte eseløre ved første gang jeg bladde gjennom årets festspillprogram. Ikke andre gang heller. For meg har det ofte føltes som en litt enkel metode å male seg hvit i ansiktet, kanskje sette på seg en rød nese og på den måten påberope seg retten til ordløst å kommentere verden – i hvert fall i en moderne teaterforestilling.

Den sveitsiske regissøren, koreografen og klovnen Martin Zimmermann besøkte seinest Festspillene i 2016 med gjestespillet Hallo, som også tok utgangspunkt i sirkusestetikk og akrobatikk. Heller ikke den gang appellerte programteksten til meg – forestillingen føltes ikke aktuell eller original nok innimellom alle forestillingene en har å velge mellom under Festspillene.

Med tanke på hvor lenge klovnen har eksistert i kunsten, og ikke minst hvordan assosiasjonene til klovnefiguren har endret seg: Kan klovner i kunsten fremdeles fortelle noe originalt om det å være menneske i verden? Zimmermann hevder at klovnefiguren i moderne teater for ham alltid handler om eksistens. Ifølge forhåndsomtalen tar han for seg «autoritet, underkastelse og frihet, og spenningene som skapes i møte med god smak, orden og etikette». Er en klovnekarakter virkelig så velegnet til å gjøre dette?

Vakker åpningsscene
Til denne forestillingen har Zimmermann valgt å bruke levende musikk, og har med pianisten Colin Vallon på scenen. Forestillingen innledes med en enkel, sildrende flygelimprovisasjon. Hele scenen er dekket av et tynt silketeppe. Idet det langsomt dras bort og avslører et flygel og enkel sort-hvit scenografi, humrer publikum når vi forstår at pianisten faktisk har sittet og spilt live under teppet. Publikum skal utsettes for atskillig flere overraskelsesmomenter i løpet av de neste to timene.

En skuespiller har også vært skjult under silken. Han presenterer seg på flere språk som museumsdirektør, ønsker velkommen til det minimalistisk innredede «museumslokalet» og sminker seg mens vi ser på. Underveis i denne opptredenen er det som om noe tidvis overtar kroppen og stemmen hans, og vi får en forsmak på slapsticken som skal prege forestillingen.

En sortkledd ansatt av direktøren gjør brått entré – det skal følge utallige entreer gjennom dører og vinduer. Kontrasten etableres: Den hvitkledde, hvitsminkede direktøren er arrogant, selvopptatt og kontrollerende, mens den ansatte er naiv, klossete og kledd i sort, med sort sminke og et par sorte cocker spaniel-aktige ører viftende rundt hodet.

Bevegelse og lyd
Med ballettens grunntrinn som utgangspunkt, bygger de to opp den ene akrobatiske scenen mer imponerende enn den andre. Den sortkleddes forsøk på å flytte på utstillingsmontre og komme seg frem på det glatte museumsgulvet er så elegant gjennomført at det er umulig å si hva som er gjennomkoreografert og hva som er improvisert.

Verbalt er de to også ulike. Jeg blir overrasket over at språket har fått så stor plass i forestillingen: Direktøren snakker engelsk og maser og maser. Jeg merker at jeg nyter de ordløse scenene der jeg kan konsentrere meg om det danseriske. Den sortkledde mumler nonsensfranske stavelser og ytrer sjelden noe forståelig, bortsett fra noen få innøvde norske setninger, for eksempel «det er jeg som bestemmer her» når direktøren har herset litt for mye med ham. Dette språklige bruddet funker fint som komisk element ettersom vi ikke forventer at utøverne skal kunne norsk.

Den levende musikken er en fordel for den dramaturgiske utviklingen. Iblant er Colin Vallons spill akkompagnerende, iblant mer illustrerende og godt taimet med skuespillernes raske regi. Tidvis bruker han elektronikk, og skaper suggererende knitring når han bøyer seg over flygelkassen og røsker i de dypeste bass-strengene. En del av lydbildet er ganske tradisjonelt sirkusaktig, en del mer improvisatorisk og eksperimenterende.

Iblant interagerer Vallon ordløst med skuespillerne, som når den sortkledde gjør et halsbrekkende forsøk på å fremføre «Non, je ne regrette rien» stående på en vaklende gardintrapp oppå flygelet – som igjen står på en snurrende dreiescene – for å fikse et løst lysrør i taket. I de heftigste sekvensene flytter Vallon seg lenger bak på scenen og spiller trommer.

Forestillingens identitet
Når vi har blitt vant til all bevegelsen inn og ut av dørene, kommer kveldens mer overraskende entré: En hånd bokser seg plutselig opp gjennom scenegulvet så publikum hopper i setene, og en tredje karakter kravler opp. Han er mer seksualisert: smiler fårete, som i en rus, slikker på sin egen halvnakne kropp og på gjenstander rundt seg, og ytrer et og annet nytelsesfullt «aaahh».

Det er nå den forhåndsannonserte utforskingen av «poesi, maktkamp og hvor sammensatte og intrikate forhold mennesker imellom kan være» virkelig begynner. De tre bygger tilsynelatende skiftende allianser. Når direktøren og den sortkledde tvinger den tredje karakteren inn i en gjennomsiktig kasse og liksom-auksjonerer ham bort til en publikummer som et kunstverk, skjønner jeg at det ligger mye symbolikk om kunstverdenen og menneskers gjensidige maktkamp og undertrykking under, men scenene avløser hverandre så raskt og alt utvikler seg i en så heseblesende retning at jeg ikke får tid til å la inntrykkene synke inn og kjenne etter hva de betyr for meg. Kanskje er dette intensjonen: å skape kaos og tydelig ubehag.

 Det er imidlertid vanskelig å forstå hva forestillingen som helhet ønsker å være. Noen ganger føles humoren billig og momentene overraskende uoriginale, som for eksempel når den sortkledde leker grasiøs ballerina. Dette føles malplassert når utøverne er så gode dansere – de kunne jo tilført en slik klisjéscene noe nytt og overraskende. Da er det morsommere med det totale bruddet der den sortkledde med ett twerker og breaker, og i dansen spiller klossete på en usedvanlig elegant måte. Jeg kan ikke unngå å tenke at det enorme bevegelsesrepertoaret hans kunne blitt brukt på mer interessante måter for å belyse de eksistensielle temaene regissøren erklærer at han vil ta opp.

Etter hvert får jeg inntrykk av at en del i publikum virker uforberedt på det visuelt ekle og det tematisk eksistensielle. Det kan virke som om mange etter å ha lest forhåndsomtalen hadde forventet seg en mer klassisk morsom og småfilosofisk klovneforestilling, og flere rundt meg virker utålmodig og forvirret, som om de ikke er mottakelige for de mange sterke virkemidlene og den stadig skiftende identiteten forestillingen synes å ha: Vil den underholde med naive klovnerier eller vil den utfordre med eksistensielle problemstillinger? Skal vi behages eller plages? Antagelig en blanding. For meg fungerer heller ikke denne hektiske miksen – jeg blir imponert over håndverket, men ikke grepet av den kunstneriske ideen og budskapet ettersom jeg føler meg overøst av stadig skiftende inntrykk.

Bevisst overlesset sluttdel?
Det blir ikke lettere å forholde seg til forestillingen etter hvert som den utvikler seg og tar fullstendig av. Visuelle virkemidler brukes til overdrift – aldri har jeg sett DNS’ dreiescene snurre så fort og lenge som i scenen der de tre klatrer rundt på kulissene og bokstavelig talt tar dør-entreene til et nytt nivå.

Når det tilføres en masse elementer på slutten – som at direktøren tar bilder med mobilen sin eller drar et sangnummer helt ut av kontekst – virker det bare irriterende på meg, fordi spenningskurven for lengst har sprengt taket og jeg ikke kan forholde meg til flere inntrykk og illusjonsbrudd. Idet en stor, rød organisme blåses opp på scenen, er luften for lengst gått ut av publikum, og forestillingen har gått en halv time på overtid. Der klovnens rolle tradisjonelt har vært å på finurlig og ofte ordløst vis påpeke menneskets feilbarligheter og livets paradokser, føles det som om kveldens tre klovner vifter dem foran ansiktet mitt mens de roper meg rett i øret.

Kanskje er alle lagene med virkemidler en måte å utfordre oss på, en pirking i det tradisjonelle og minimalistiske mange forventer seg av en klovneforestilling, en kommentar til uttrøttingen vi daglig utsettes for gjennom visuelle inntrykk fra kunst, reklame, nyhetsmedier og hybridene av disse. Jeg sitter utmattet igjen og skulle paradoksalt nok ønske at jeg hadde fått servert den naivistiske klovneforestillingen jeg trodde jeg opprinnelig bladde forbi.

Kategorier: Nytt fra andre

Jon Fosse utnevnes til æresprofessor

Dramatiker.no - tir, 2019-06-11 15:47

Jon Fosse utnevnes til æresprofessor ved Shanghai Theatre Academy. Utnevnelsen finner sted i Spegelbaren på Det Norske Teatret lørdag 15. juni.

Den internasjonale Fossefestivalen finner sted 6. – 15. september 2019.

En delegasjon fra Shanghai Theatre Academy, med president Huang Changyong i spissen, legger turen til Oslo og Det Norske Teatret for å utnevne forfatter og dramatiker Jon Fosse til æresprofessor ved en av Kinas viktigste institusjoner for utdanning i skuespiller- og teaterfaget. Akademiet har en 70 år lang historie og har utviklet seg fra å tilby et rent fagstudium til å bli en av de sentrale universitetene for utøvende kunst.

I år er det 25 år siden Jon Fosse debuterte som dramatiker, og i september fyller han 60 år. Det Norske Teatret og Samlaget har gått sammen om å arrangere Den internasjonale Fossefestivalen som finner sted 6. – 15. september.

Det Norske Teatret melder at det er særdeles hyggelig å få være vertskap når Jon Fosse utnevnes til æresprofessor i et jubileumsår som 2019, og attpåtil under Heddadagene!

Kategorier: Nytt fra andre

Streite forstyrrelser

Scenekunst.no - tir, 2019-06-11 13:10

Arrangementene ved årets festspill i Bergen er delt inn i tre kategorier: «Forstyrrelser», «Forbindelser», og «Fornøyelser». I et overraskende stigmatiserende grep er samtidsmusikk samlet i førstnevnte kategori, mens «det ypperste av den klassiske kunsttradisjonen» befinner seg i kategorien «Forbindelser». Bare der ligger det en hel kronikk, men jeg nøyer meg med å påpeke det uheldige i at en tung institusjon som Festspillene allerede i programmet plasserer samtidsmusikk i en gammel og slitt bås.

Rarere er det at det som må kunne sies å være kjernen i den musikalske delen av forstyrrelsene, årets festspillkomponist og Artist in Residence, Unsuk Chin, ikke oppleves som særlig forstyrrende. Fire av de totalt seks verkene hennes som spilles gjennom festivalen havner i denne kategorien. Man kan si veldig mye om musikken hennes, men at den skulle være spesielt provokativ eller sprø er langt fra det første som slår meg. Derimot er den ofte lett, lys og rask, og overrisler lytteren med klanger og lydeffekter. Chin sier selv at musikken er en refleksjon av lyset og fargene i drømmene hennes, og det gir mening når man hører den. Hun er en mester i å sette de ulike instrumentenes klangfarger opp mot hverandre og få frem et vell av nyanser. Det er vakkert å høre på og man kan lett finne små øyeblikk å fortape seg i, men jeg synes likevel noen av verkene som ble spilt preges av en ubestemmelig vaghet. Jeg savner iblant større kontraster, tydelige brudd, en slags kjerne, og klart avgrensede idéer.

Konsert i forkledning
På konserten Mimodramas med BIT20 Ensemble og Carte Blanche ble dette ekstra tydelig. Hennes cosmigimmicks – a musical pantomime og Gougalon – Scenes from a Street Theatre ble spilt på hver side av György Ligetis Aventures og Nouvelle aventures for tre sangere og ensemble. Ligeti er hennes tidligere komposisjonslærer, og påvirkningen er merkbar, men sammenstilt på denne måten fremstår Ligetis verk så mye mer konkret og meningsmettet, med håndfaste idéer som forfølges til ytterpunktene.

Det underligste med Mimodramas er likevel hvor det ble av den «festen av et samarbeid» mellom de ulike aktørene, som ifølge programmet skulle skjule seg bak den mystiske tittelen, illustrert med et like mystisk bilde av en galakse. Chins verk er fra henholdsvis 2009–2011 og 2012, og ingen av dem er skrevet spesielt til hverken disse aktørene eller denne anledningen. Carte Blanche er bare med på cosmigimmicks, og jeg får ikke helt tak i forbindelsen mellom akkurat denne musikken og dansen. I helsvarte, individuelt utformede antrekk forholder danserne seg til hverandre som om de inngikk i en autonom enhet. Den minste bevegelse fra én henger sammen med alle de andre, og de søker seg vekselvis ut mot kantene, inn mot midten, mot eller vekk fra hverandre, og danner og oppløser større og mindre grupper. Kroppsbeherskelsen og lydhørheten er imponerende, men likevel er det som om uttrykket blir så introvert at det ikke evner å kommunisere hverken med musikken eller med publikum.

Innimellom slagene var det også klemt inn en tilsynelatende litt malplassert, men glimrende utført, utgave av Stravinskijs Tre stykker for strykekvartett, noe som bidro til å manifestere inntrykket av at Mimodramas rett og slett er en god, gammeldags – særdeles velspilt – konsert, med en gjesteopptreden av Carte Blanche i første avdeling.

Saftige ytterpunkter
At Chins musikk også kan være konkret, ble tydelig på Arktisk Filharmonis sinfoniettas konsert i Domkirken. I Double Blind? (2006) for solo fiolin og elektronikk, skrevet for og også her fremført av Peter Herresthal, er et lysende eksempel på en tydelig idé som utforskes til bunns. Herresthal rister fiolinen, banker i instrumentkroppen, stryker over strengene med en liten stoffbit og lokker frem klanger i alle valører. Alt han gjør forlenges, fordreies og forsterkes i høyttalerne og blir gradvis til rasling, ramling, klukking og sildring, som om alle de underlige lydene oppstår fiolinen.

Akrostichon Wortspiel for sopran og ensemble (1991-1993) illustrerer ytterpunktene: sofistikert, fiffig klangbehandling og frustrerende vaghet. Sopranstemmens mange valører, inkludert bokstavlyder fra fiktive ord og oppstykkede setninger inngår i et finstemt flettverk av de øvrige instrumentlydene, og noen ganger blir jeg usikker på om det er stemmen jeg hører, eller en obo eller fløyte. Denne klangleken optimaliseres av Sara Hershkowitz’ utenomjordiske prestasjon. Stemmen hennes er like lett og elastisk som henholdsvis en fuglefjær og en springfjær, og hun håndterer Chins halsbrekkende virtuoseri som om det var en enkel oppvarmingsøvelse. Samtidig fremstår de syv satsene som litt for like. På forhånd ble det sagt at de skal representere hver sin følelsesmessige tilstand, men etter min oppfatning ville følelsen «opprømt» være dekkende for alle. Med hederlig unntak av fjerde sats, som var mer lavmælt og hadde forhekset og hemmelighetsfullt ved seg, med en hviskende sangstemme.

Stilisert perfeksjon
Under «Forstyrrelser» ble også musikkteaterforestillingen The Sandman presentert, basert på et eventyr av E.T.A. Hoffmann. Det passer i hvert fall helt bokstavelig inn under temaet, ettersom hovedpersonen må kunne sies å være svært forstyrret. I barndommen får Nathanael høre om den skumle «Sandmannen», som kommer om natten og stjeler øynene til slemme barn som ikke vil sove. Når faren dør under mystiske omstendigheter mens en vemmelig herr Coppelius er på nattlig besøk, blir Nathanael redd for at det egentlig er Sandmannen som er på ferde. Resten av livet forfølges Nathanael av marerittet om Sandmannen og/eller Coppelius, og hvor mye av det som bare foregår inni hodet hans og hva som faktisk skjer forblir uklart, både for ham og leseren.

I Robert Wilsons regi er dette grenselandet mellom drøm og virkelighet utnyttet for alt det er verdt. Historien fortelles nogen lunde kronologisk, men i brokker og fragmenter og med brå brudd mellom de ulike virkelighetslagene. Overdådige kostymer, voldsom sminke og fargesprakende scenedesign danner et karikert eventyrunivers. Lys, lyd, musikk og karakterenes bevegelser er koordinert til fingerspissene, og det komiske og tragiske blir like absurd. Komponist Anna Calvis’ powerballader i rockemusikal-stil er riktignok irriterende forutsigbare, men også det har sin funksjon: Når de ultra-stiliserte, tegneserieaktige figurene plutselig synger det de er gode for (og det er ikke så rent lite) i fullt sentimentalt alvor, føles det på samme tid både umulig og maktpåliggende å ta dem alvorlig. Det er så godt gjort, godt tenkt og godt utført, i alle ledd, at det bare er å gi seg over.

Den største forstyrrelsen er nok ikke tilsiktet: Volumet er skrudd latterlig høyt opp. Skarpe smell og høye drønn sved i ørene, og de sangene med mest trøkk ble nærmest uutholdelige å høre på. Det er umulig for meg å forstå hva et sånt lydnivå skal være godt for, men hvis det har en eller annen ufravikelig funksjon, bør det i det minste deles ut ørepropper ved inngangen.

Virkelighetsteater
Den aller mest forstyrrende opplevelsen var nok likevel SS MendiDancing the Death Drill, av og med det sør-afrikanske Isango Ensemble. Som The Sandman var også denne oppsetningen sømløst gjennomkoreografert, men i motsatt ende av effektmakeriets skala. Helt akustisk, med aktører i enkle, like kostymer som gjorde alt selv: De gled ut og inn av rollene som fortellerstemmer, rollefigurer, sangere, dansere og perkusjonister. All handlingen foregikk på et enkelt skråstilt tregulv, flankert av to rader med marimbaer og andre typer slagverk. Handlingen er basert på en bok av Fred Khumalo, som igjen er basert på en sann historie: I 1917, mens første verdenskrig raste, ble det britiske troppeskipet SS Mendi påkjørt av et annet skip utenfor Isle of Wight, og over 600 vervede sørafrikanere druknet. Det andre skipet kom relativt uskadd fra hendelsen, men da kapteinen så at de forulykkede var av den melaninrike sorten, gadd han ikke stoppe for å redde dem.

I tillegg til nyansert og usentimental historiefortelling, vakker og mektig sang og troverdig skuespill, bød SS Mendi på Festspillenes sterkeste øyeblikk. I siste scene viser kapteinen, forestillingens eneste hvite skuespiller, sitt – og med det kolonimaktens – sanne ansikt. Han har i grunnen vært en drittstøvel hele veien, men ikke stort verre enn britiske sjøoffiserer flest i historisk fiksjon, med sin kadaverdisiplin og hakkeorden. Nå, som det hele er over, sier han, dryppende av forakt, hva han egentlig mener om sitt sørafrikanske mannskap: Dere er ikke annet enn ulydige apekatter. Og med ett trenger virkeligheten inn i teateret. Hudfargene er ikke kostymer. Selv om jeg vet at det her og nå bare er skuespill, gjør det vondt helt ned i tærne å se en hvit mann stirre svarte mennesker i øynene og kalle dem aper. Jeg kom i tanker om en reklame for barnepentøy som dukket opp i min nyhetsstrøm på Facebook rett før 17. mai i år. Modellen var en liten gutt som så ut til å ha afrikansk opphav, og under bildet hadde en eller annen skakkjørt sølepytt av et menneske lagt ut en ape-emoji. Det er over 100 år siden 1917, men disse holdningene er vi ikke kvitt.

Forstyrrende lavt ambisjonsnivå?
Jeg ble altså forstyrret likevel, men på et personlig og politisk plan. Og selvsagt skal Festspillene romme svært mye og kan kanskje ikke pålegges å være Norges fremste spydspiss for ny musikk. Men når man nå engang satser på å fronte en levende festspillkomponist, og bruker terminologi som tilsier at man vil røske opp litt, hadde det gjort seg med i hvert fall ett bestillingsverk, og at musikken hennes inngår i tverrfaglige samarbeid som sikter høyere enn en konsert forkledd som en ekspedisjon ut i verdensrommet.

 

 

 

 

Kategorier: Nytt fra andre

Heddaprisen og Ibsenprisen

Scenekunst.no - tir, 2019-06-11 12:41

Gode Thomas Bye.

Takk for dine betraktningar rundt nominasjonane for beste scenetekst. Det er gledeleg at nominasjonane vekker engasjement, det seier noko om at vi har ein relevans for bransjen.

Du reiser spørsmålet om årets nominasjonar i kraft av sin tyngde på originaltekst vert ein reiskap for å svekke Ibsenprisen sin standing. Eg tolkar deg slik at du er uroleg for inflasjon i prisane sin verdi på grunn av overlappingar i nominasjonar og vinnarar. Du uttrykker også uro for om Ibsenprisen sin eksistens kunne verte truga av den yngre og breiare Heddaprisen for beste scenetekst. Det siste ville eg synes var veldig uheldig. Vi er mange i norsk teater som gjerne slår ring rundt Ibsenprisen. Den er høgt ansett og godt forankra i bransjen.

I fjor var ingen originaltekstar nominerte til Heddapris. I år er dei alle tre nettopp det. Nett no kan den likne ein rein dramatikarpris. Men det er framleis forskjellar mellom dei to prisane. Ibsenprisen sitt juryarbeidet er i mykje større grad spissa mot originalteksten sin eigenverdi og der ligg andre kriterium til grunn for kva tekstar som skal vurderast. Heddaprisen sitt scenetekstomgrep er tettare knytt til iscenesettinga og famnar både omsetjing og omarbeiding. Dette gjer at vi til saman utgjer eit godt og representativt spenn.  Dei to juryane sitt arbeid famnar til dels overlappande og til dels ulike grupper av kandidatar. Til sist men ikkje minst er Ibsenprisen også eit stipend. Det er ikkje Heddaprisen sin agenda å fordrive ei gjev utmerking i norsk teater. Vi treng Ibsenprisen.

Då vil du kanskje spørje; «Om det stemmer, kan Heddaprisen då ikkje vere gode å ekskludere originaltekst frå sine nominasjonar?» Til det vil eg seie nei. Eg er ikkje einig i ditt premiss om at desse to prisane ikkje kan eksistere side om side eller at landet er for lite til to årlege utmerkingar. Eg meiner heller ikkje at det er problematisk om vi nokre år har overlappande nominasjonar. Om noko, treng vi å løfte viktigheita av sterke skrivande krefter si avgjerande rolle i eit vitalt scenekunstfelt. Dramatikarane har sin naturlege plass i Heddafamilien saman med alle dei andre skapande krefter bak og i ei framsyning. Å ekskludere originaltekst frå kategorien ville vere heilt galt overfor ei så avgjerande gruppe kunstnarar i norsk teater og i scenekunsten i det heile.

Jan H. Landro har i tråden presisert kva kriterium juryen sitt arbeid navigerer etter. Mellom dei finns ikkje kvotering, politiske omsyn, geografisk / institusjonell spreiing eller andre balanseøvingar. Det er kunstnarleg kvalitet og eigenart som er i sentrum for deira vurderingar. Her har dei sterk integritet.  Og slik skal det vere.

For scenetekstkategorien har juryen sitt arbeid hatt særs ulike utslag. Pendelen har svinga frå ytterpunkt til ytterpunkt. Mellom vinnarar er det både dramatikarar, skrivande instruktørar, par- og lagkonstellasjonar og omsetjarar.  Personleg synes eg det er gledeleg at vi i år feirar et teaterår med så markante og tydelege urpremierar, eg gler meg saman med og over dei nominerte. At dei alle er nominerte for originaltekst burde ikkje svekke Ibsenprisen sin prestisje.

Solrun Toft Iversen
Dramaturg, Teatersjef og leiar for Heddakomiteen.

Kategorier: Nytt fra andre

HEDDADAGENE 11. – 18. JUNI

Dramatiker.no - tir, 2019-06-11 10:05

Her finner du programmet for Heddadagene 2019:
https://www.heddadagene.no/program

Kategorier: Nytt fra andre

STUDENTSLIPP PÅ WESTERDALS: SHOW AND TELL

Dramatiker.no - tir, 2019-06-11 10:01

Torsdag 13. juni kl. 14 – 18 på Vulkan:
BA-kull fra programmene Manus, Film/TV, Lyd, Visual Effects,
Spilldesign og 3-D Grafikk byr på showcase, manuspitch utstillinger m.m.

Viktige tidspunkt:
KL 14: ÅPNING
Kl. 1430: Visning av SHOWCASE fra alle linjer
Kl 1515: MANUS og FILM/TV pitcher: 10 TV-serier og 7 spillefilmer (Auditoriet)
1630: Screening av VFX produksjon
1700: Tapas og mingling

VELKOMMEN TIL ÅRETS STUDENTSLIPP PÅ WESTERDALS!

Kategorier: Nytt fra andre

55 prosent empatisk?

Scenekunst.no - fre, 2019-06-07 13:40

– Som kunstner må du innimellom sløse bort alle mulighetene som systemet gir deg for derigjennom å få muligheten til å starte på nytt.

Uttalelsen ble avlevert under en «høring» på Meteorfestivalen i Bergen i 2015 av den svenske dramatikeren Ludvig Uhlbors. Han hadde da vært involvert i en serie hendelser som startet med at han som student ved Dramatiska Institutet i Stockholm ble stevnet for retten etter å ha lest en tekst om oralsex høyt for en skoleklasse. Deretter havnet han, som kunstnerisk leder for teatergruppa Institutet i Malmö, på kant med bevilgende myndigheter i Malmö kommune, noe han har redegjort for i boka Gjord obrukbar. Så «obrukbar» at «Jeg for min del skal nå prøve noe nytt: Å underlegge meg systemet, å gjøre som det forventes av meg», konkluderte han med på tampen av seminaret i Bergen.

I takt med tida
Jeg vet ikke om det er dette som ligger bak valget hans om å søke seg til Oslo og KHiO og å kaste seg inn i det mer meditative universet til vår ikoniske nasjonale filosof Arne Næss, men det kan se sånn ut. Del to av trilogien om Arne Næss hadde oslopremiere (snart to år etter urpremieren på Teaterfestivalen i Fjaler) på samme dag som en partimåling i regi av Norstat viste at Miljøpartiet de Grønne, hvor Arne Næss var æresmedlem til sin død, snuser på ti-tallet og har gått forbi selveste Fremskrittspartiet. Kanskje dette er et tegn på at Uhlbors nå er i takt med tida og gjør som det forventes av han?

Noen offentlige figurer går liksom ved siden av deg gjennom livet og bidrar dermed, enten du vil eller ikke, til å gjøre deg til den du er. De siste åra har jeg sett forestillinger om flere av dem, blant annet Fredrik Fasting Torgersen, Arnold Juklerød og nå Arne Næss. Jeg tilhørte et av de utallige årskullene på forberedende prøver til universitetet, det i dag visstnok sterkt desimerte Ex. Phil., som måtte gjennom standardverket En del elementære logiske emner. At forfatteren framsto som en offentlig intellektuell ramp, fjellklatrer og bokser var avgjørende for at jeg åpnet meg for verket. Og ikke minst hans enkle, tindrende klare antimaterialistiske budskap midt i etterkrigstidens materialistiske eufori: Hva skal vi med alle disse tingene som ikke en gang gjør oss glade?

Dette siste er en essensiell del av grunnlaget for hans økofilosofí, eller økosofi som han kalte det, hvis «Dypøkologiske Plattform» enkelt sagt går ut på at alt liv har en verdi i seg selv og at mennesket må leve i pakt med naturen.

Tvergastein
Ludvig Uhlbors og hans medarbeideres kunstneriske og eksistensielle prosjekt går ut på å gjenopplive, ikke bare denne filosofien og livsformen, men også Arne Næss selv! Som en del av forprosessen flyttet teamet inn i filosofens nærmest uinntakelige hytte Tvergastein ved Hallingskarvet, hvor de prøvde å leve slik de forestilte seg at han gjorde. Arne Næss: Gjenoppstandelsen kan dermed sees som en slags statusrapport fra denne forskningsekspedisjonen.

De to aktørene sitter inntil veggen, kledd i hvite laboratorieaktige klær, med Uhlbors bak miksebordet på den andre siden av rommet, som tekniker, konferansier og innspisker. Sistnevnte introduserer det hele med en liten redegjørelse for utgangspunktet, før Arturo Tovar og Kjersti Aas Stenby beretter om sine mer personlige innganger til materien. Stenby så for eksempel for første gang i sitt liv en ravn, som noen et helt annet sted i verden tidligere hadde utnevnt til hennes «spirituelle dyr». Noen videobilder av livet i eksil på Tvergastein vises. Siden tar regissøren igjen ordet for å introdusere Alexander Rishaugs forsøk på gjenskaping av lydbildet som utspiller seg på det værharde stedet. Det forklares at tilværelsen på Tvergastein var en læringsprosess i å «kjenne empati» og i å oppheve grensene mellom tid og rom, før aktørene forsøker å mane fram døde personer som angivelig har en relasjon til noen i publikum. Responsen er ikke overveldende og de fleste av dem må de bare «la gå».

Forestillingens kjerne
Forestillingens, så vidt jeg kan se, kjerne og kunstneriske vendepunkt inntrer etter at sjefen har iført de to aktørene hver sin maske av bjørkebark og de utfører en slags dans til et suggererende, messende, repeterende lydbilde. Den minimalistiske koreografien er begrenset til noen få bevegelser med assosiasjoner til ritualisme, kjønn og noe som minner om kung fu. Det er vakkert, medrivende og kjennes, etter diverse forklaringer og mislykte forsøk på spiritisme, befriende. Så også det sterke, mildt sjokkarta uttrykket i aktørenes ansikter når Uhlbors befrir dem fra maskene.

Til slutt får, den for øvrig velspillende, Kjersti Aas Stenby, etter mye mas, hjelp av en publikummer til å legge hode, ansikt og kropp i de rette Arne Næss-foldene. Hun begynner å snakke som ham og oppfordrer publikum til å stille spørsmål, som til et orakel, noe flere av dem faktisk gjør. Svarene letes opp i en taus speiling mellom Stenby og Tovar og avgis deretter i form av korte konsentrater av noen Arne Næss-sitater, pussig nok avsagt som bastante, udiskutable dogmer.

Mens alt dette pågår kommer jeg, som jeg ofte gjør, til å tenke på barna mine som små. På vei til barnehagen måtte jeg rett som det var stoppe opp fordi sønnen min måtte trøste trærne. Hvert eneste av dem skulle omfavnes, koses med og hviskes til. Dattera mi kunne plutselig stoppe og stirre fjernt oppi femte veggen, kanskje fordi noe henvendte seg til henne. Da gjaldt det å ha god tid og la dem utføre sine ritualer i fred.

Oppriktigheten
Like tålmodig er jeg ikke med relativt voksne mennesker som reiser ut i naturen for å «lære å kjenne empati» gjennom å bli, eller ikke bli, Arne Næss, selv om jeg har sympati med oppriktigheten som ligger i Uhlbors’ prosjekt. Og likevel: Sett fra et annet ståsted har leken med den innlevende skuespillerrollen og spørsmålene som ligger innbakt i den et potensial som peker utover seg selv. På spørsmål fra Uhlbors anslår Kjersti Aas Stenby at hun er «55 prosent Arne Næss». Det rene sprøyt, selvfølgelig, men likevel et godt kunstnerisk forslag som tåler å tenkes på.

Det problematiske ved denne forestillingen er ikke idégrunnlaget i seg selv, heller ikke den – eller de – kunstneriske tankegangene som preger arbeidet til Uhlbors og aktørene. Begge deler er på sett og vis uangripelige, hver for seg. Problemet oppstår i forholdet mellom de to; hva som sies og hva som gjøres. Hva som varsles og hva som kommer. Hva var for eksempel poenget med å utsette publikum for et semmert forsøk på spiritistisk seanse? Hvorfor funka det ikke? Fordi vi i publikum ikke er åpne nok for det? I så fall er det ikke vi, men Uhlbors og aktørene som bør gå i seg selv. Den typen «interaktivitet» får meg til å lengte etter den fjerde veggen. Den som reiste seg under det nydelige ordløse, musikalske bevegelsespartiet, etter at aktørene hadde vært ute og virret på kaotisk leting etter kontakt med fascinasjonsobjektet sitt.

 

 

Kategorier: Nytt fra andre

Springbrett til teaterscenen

Dramatiker.no - fre, 2019-06-07 12:57

Identitet er gjennomgående tematikk for stykkene som vises under Dramatikk-festivalen helgen 13. – 15. juni. For første gang er det satset ekstra på tekster for barn og unge.

Bilder fra prøver på Liv Marit Webergs tekst «Hvem er fienden» som foregår på Brageteatret disse dager. Foto: Brageteatret. 

Ny rekord i antall innsendte manus viser at festivalen fortsatt er en svært viktig arena for mange dramatikere, mener kunstnerisk leder for festivalen, Victoria Meirik.

Mange av stykkene som vises under festivalen finner dessuten veien inn på teaterscener over hele landet.

– At for eksempel Kathrine Nedrejord sine bidrag har gått fra vår festival videre til Nationaltheatret – har vært ekstremt viktig. Nettopp fordi målet
er å være en plattform som synliggjør scene-teksters potensial. Under
Heddadagene kan vi gjøre nettopp det. I så måte så mener jeg at
festivalen levendegjør tekstens potensial både for dramatikeren selv – og ikke minst for teatrene som skal produsere den videre.

Egen jury for barn og unge

I år har festivalen også satset mer enn vanlig på tekster for barn og unge.

– Årets festival er faktisk den første i historien som har dette som fokus. Vi hatt to adskilte juryer i år; en for barn og unge – og en for tekster som er myntet på et voksent publikum.
Rett og slett fordi vi de siste årene har hatt et økende tilsig av tekster for et yngre publikum. Under festivalen vil det arrangeres et eget seminar som vi har valgt å kalle Nedenifra og Opp, som tar for seg nettopp dette å skrive for barn og unge.

Hilde Brinchmann, Hildur Kristinsdottir og Niels Petter Mørland har sittet i juryen for tekster for barn og unge, mens den andre juryen har bestått av Lisa Lie, Fredrik Longva, Saila Hytteinen og Matilde Holdhus.

Viktig samtidsfestival

Etter flere år som kunstnerisk leder for festivalen, er Meirik sjokkert over at en så viktig festival har så få produksjonsmidler.

Victoria Meirik, kunstnerisk leder ved Norsk Dramatikkfestival. Foto: Siren Høyland Sæter.

– I flere år har festivalen vært avhengig av god drahjelp fra teatrene hvor alle institusjonene stiller opp og samarbeider. Det er svært vanskelig for festivalen å få nok egne produksjoner på beina både med hensyn til tid og midler.

Meirik er klar på at det må satses mer på festivalen i fremtiden.

– Som jeg allerede har vært inne på er festivalen er et perfekt springbrett med tanke på å bli vist og produsert utenfor institusjonsteatrene. Festivalen er en enorm rekrutterings-plattform og ikke minst et møtepunkt for regi og tekst. Og flere av våre dramatikere blir senere husdramatikere på Dramatikken Hus, som for eksempel Birgitte Larsen. Jeg må også få nevne Mari Hesjedal, som er blitt plukket opp av Hordaland Teater.

Når det er sagt må festivalen bygges videre, mener Meirik.

– At festivalen nærmest må tigge for å få produksjonene på beina gjør ting unødvendig vanskelig. Vi trenger større gjennomslagskraft for å nå opp til de forventningene og det nivået vi mener oppsetningene bør ha. Slik det er nå er det for mange omstendigheter som holder festivalens potensial nede. Teatrene er jo svært villig til å arbeide med oss fordi de ser at det er her talentene er. Ikke minst får de sett tekster i et rom – lest og gestaltet med skuespillere. Det bør være ganske mye verdt.

DRAMATIKKFESTIVALEN Neste festival er 13. – 15. juni 2019. Festivalen presenterer scenetekster av Birgitte Larsen, Daria Osipova, Rolf Kristian Larsen og Veronika Erstad. Nytt for Dramatikkfestivalen 2019 er utvelgelse av scenetekst for barn og unge av Liv Marit Weberg, Nelly Winterhalder og Tale Næss. Dramatikkfestivalen gir publikum mulighet til å oppleve tekster av utvalgte dramatikere som representerer nåtidens tendenser i norsk dramatikk. Velkommen til tre dager med visninger, seminarer, samtaler og gjester.

Bildene i saken er fra Hvem er fienden som skal vises på Dramatikkens hus 15. juni kl. 16.00. Medvirkende: Regissør: Even Torgan | Skuespillere: Trine Wiggen, Andrea Berntzen, Jakob Fort, Sacha Slengesol Balgobin, Hedda Gundersen Gullikstad | Regiassistent: Rebekka Jynge | Scenografisk festivalkonsept: Sir Grand Lear | Lysdesign: Tobias Leira | Produksjonstid: 10 dager | Iscenesatt visning i samarbeid med Brageteatret | 60 minutter | Foto: Brageteatret 

 

Kategorier: Nytt fra andre

NAV til glede og fortvilelse

Scenekunst.no - fre, 2019-06-07 08:30

Noe er utenom det vanlige når jeg går mot sideinngangen i teaterbygningen til Den Nationale Scene i Bergen for å se forestillingen NAV Betaler på Lille Scene: Et grått tipiformet telt befinner seg på plenen like ved inngangen. Utenfor teltet står flere campingstoler, og på to av dem er det festet en plakat med skriften «Vil du snakke om det?». Helst ikke, tenker jeg. Min løsning på kræsjlandingen med arbeidslivet som nyutdannet humanist har så langt vært mer utdanning, ved et annet fakultet. På veien inn streifer blikket mitt to bannere som henger på veggen med store, sorte bokstaver: «TRYGDETEATER» og «SUBSIDIERT OMRÅDE». Jeg humrer litt av ordene. Idet jeg skal gå inn døra møter jeg en person i gul refleksvest som holder en kølappmaskin. Han ber meg strengt om å trekke en kølapp. En annen gir meg et spørreskjema med 12 spørsmål, som blant annet lyder «hvilken rolle spiller du?» og «hva er din viktigste kvalitet?». Det er små bokser til å krysse av i ved siden av svaralternativene. På skjemaet er det dessuten opplyst at «vi gjør oppmerksom på at det kan medfølge konsekvenser å oppgi uriktige opplysninger». Harseleringen med byråkrati-Norge er snill, men treffende.

Borgerteater
NAV Betaler er et resultat av et samarbeid mellom Bergen Borgerscene, Den Nationale Scene og Festspillene i Bergen. Forestillingen er basert på en modell fra tyske og danske borgerscener som går ut på at vanlige folk inviteres til fortellerverksteder. Deretter utgjør de startpunktet for en kunstnerisk prosess der de er medskapende fram til ferdig forestilling hvor de selv står på scenen og forteller sin personlige historie. Fra før har Bergen Borgerscene laget forestillingene Det var en gang et menneske (2015), En plass i solen (2016) og Lykkeliv (2018). Nå som tidligere er det Vibeke Flesland Havre som står for regien og denne gangen er det arbeidsledighet som er temaet. På scenen står åtte høyst forskjellige mennesker som alle har opplevd arbeidsledighet og virkningene av den.

Til tross for at de åtte aktørene er helt vanlige folk som forteller sin personlige historie, er de ikke fullt så vanlige som jeg hadde forstilt meg på forhånd. De er kledd i alminnelige hverdagsklær, men har på seg dyremasker når jeg kommer inn i lokalet. Scenografien underbygger dyresymbolikken: På halvgjennomsiktige draperier som dekker alle de tre veggene bak aktørene ser jeg projeksjoner av en skog, tett i tett med trær. Foran på scenegulvet brenner et lite bål og aktørene sitter på stoler og trestubber. Langs den ene veggen er et rødt, lysende skilt der det står «arbeidslivet». Slik blir skogen både et konkret og et metaforisk sted. Så tar aktørene av seg maskene og begynner å fortelle. Fortellingene er fragmentariske og springende, og avløser hverandre hurtig, liksom hopper fra person til person, ofte uten noen annen åpenbar sammenheng enn at historiene handler om det samme temaet. Det er regissør Flesland Havre som har skrevet manuset, og det virker som hun har forsøkt å bake de forskjellige historiene sammen basert på tematiske tråder.

Når det autentiske forsvinner
Det fungerer det, til et visst punkt. Publikum møter Daniel, datanerden som ble utbrent, Roy Tore, en helt vanlig arbeidskar med skulderplager, Johanne, som har slitt med spiseforstyrrelser og depresjon hele livet, Trond som er plaget av en vanskelig oppvekst, Vegard som er blitt MS-syk, italienske Marco som har flyttet til Norge, høyt utdannede og ADHD-diagnostiserte Guro som står uten jobb og Francine – som jeg skal komme tilbake til litt senere. I de raske monologene og dialogene reflekteres det rundt barndom, drømmer, depresjon, NAV-systemet – kort sagt hvem de alle sammen er og hvordan de endte der de er i dag. Tidvis er det interessant teater som gir publikum innsikt i hverdagen som arbeidsledig og uføretrygdet, men for det meste er formen det fortelles i så heseblesende at refleksjonene ikke får vokse og utvikle seg. Selv om prosjektet er prisverdig i sin intensjon om å fjerne mytene rundt arbeidsløshet, blir jeg liksom aldri spesielt godt kjent med menneskene som står på scenen.

Mye av grunnen til at jeg aldri kommer så tett og nært på som jeg ønsker, tror jeg er all staffasjen teamet rundt har lagt til. At folk står på scenen i kraft av å være seg selv skaper en forventning i meg om at forestillingen skal være virkelighetsnær og autentisk, men både strukturen til manuset og bruken av virkemidler gjør at det motsatte skjer fordi det oppstår en avstand mellom aktørene og det de forteller. Forestillingen har et musikalsk soundtrack som blant annet består av en utstrakt bruk av Ennio Morricones cowboymusikk fra spaghettiwesternfilmer som The Good, the Bad and the Ugly (1966). Det er mulig at musikkvalget skal få oss til å trekke en parallell mellom de gamle antiheltene i westernfilmene og menneskene på scenen, men musikken fungerer dessverre heller dårlig som dramatisk forsterker og forstyrrer replikkene.

Flere sekvenser virker konstruerte, for eksempel når draperiet bakerst på scenen trekkes vekk og Daniel setter seg på en kontorpult. Der sitter han foran en PC og spiller mens han forteller. Det virker også konstruert når Marco står på en trestubbe, westernsoundtracket skrus opp i volum og han snakker om hvordan nordmenn har mistet kontakt med røttene sine og jobber for mye. Problemet med regivalgene som blant annet legger til rette for en rekke dramatiske opptrinn, er at spillestilen til alle på scenen er i overkant teatralsk. Fordi det litt for ofte høres ut som ordene er lagt i munnen på dem mister de noe av eierskapet til egen fortelling.

Peppes Pizza og NAV
Når det så endelig oppstår pauser i den hurtige dialogen, involveres publikum på ulikt vis. Vi oppfordres til å reise oss og være med i et kollektivt brøl for å få ut frustrasjon. To ganger ropes tall fra kølappene og utvalgte tilskuere får være med bak scenen. Når de kommer ut igjen har de på seg bursdagshatt og har fått et stettglass med drikke. Plutselig kommer noen fra Peppes og leverer pizza som sendes rundt – vi får nemlig vite at telefonnummeret til Peppes Pizza og NAV er nesten helt likt, og at flere har ringt feil. Fordi det ikke er skikkelig integrert i forestillingen og hensikten bak er uklar fungerer interaksjonsaspektet bare sånn halvveis.

Kanskje forsøker forestillingen rett og slett å si for mye om for masse. Personene på scenen stiller en rekke relevante og viktige spørsmål om sammenhengen mellom mennesket og systemet, og jeg synes det er en styrke hvordan den balanserer mellom alvor og NAV-morsomheter, til tross for at det blir i overkant mye av sistnevnte. Aktørene belyser hvordan det finnes flere måter å være virksom på selv om man ikke står i arbeid og artikulerer presist hvordan menneskelige ressurser og liv ikke kan måles i kroner, øre og statistikk. Likevel lykkes forestillingen bare delvis med å vise kompleksiteten i hvordan man forholder seg til NAV. Aktørene kommer med både ros og kritikk av systemet, men resonnementene i den sporadiske systemkritikken får ikke riktig lov til å utvikle seg og ta plass. Publikum får høre litt her og der om at den økonomiske tenkningen har gått for langt når mennesker reduseres til tall i en statistikk og det spørres «hvorfor går regnskapet alltid på hva de arbeidsledige koster systemet og ikke på hva systemet koster de arbeidsledige?». Et høyst relevant spørsmål som hadde fortjent en grundigere behandling.

Uklar samtale
I forestillingens slutt skjer det noe som punkterer store deler av vitnesbyrdene publikum har fått høre. Plutselig spør en kvinne i publikum om hun kan fortelle sin historie. Hun kommer opp på scenen og presenterer seg som Francine. Hun kom til Norge som flyktning i 2005. Hun gir oss et narrativ om motgang, ensomhet, vaskejobb, arbeidsledighet og universitetsutdanning som omsider endte i jobb. I dag jobber hun med å hjelpe andre innvandrerkvinner ut i jobb. En suksesshistorie med andre ord. «Jeg vil bare si at du kan klare det!», sier hun. Det er ikke hennes feil, men sett i lys av de andre historiene i NAV Betaler er det som om fokuset flyttes til noe helt nytt – her er det akkurat som om regissøren har glemt at det handler om veldig forskjellige former for utenforskap. Samtlige av de andre personene på scenen har helt andre forutsetninger for å kunne delta i dagens arbeidsmarked da flere er helt eller delvis uføretrygdet – det er jo det hele forestillingen har handlet om til nå: At det ikke er så lett for alle å klare det og heller ikke mulig.

At NAV Betaler har stor betydning som sosialt prosjekt og som et samtalerom der fortellerverkstedene kan ha ringvirkninger for en langt større krets av personer enn de som står på scenen, hersker det liten tvil om. Det er en sympatisk og fin gest når publikum inviteres ut i tipiteltet for å fortsette samtalen etter forestillingen, men i siste instans forblir det uklart hva denne samtalen egentlig skal handle om.

 

Kategorier: Nytt fra andre

Free as a Bird, Light as a Bone av Ren Powell

Dramatiker.no - fre, 2019-06-07 00:00

Playtext for physical theatre - poetic realism -surrealism.

Kategorier: Nytt fra andre

Needy Little Gods av Ren Powell

Dramatiker.no - fre, 2019-06-07 00:00

translation available (bokmål).

Kategorier: Nytt fra andre

Aldri Aldriland

Scenekunst.no - tor, 2019-06-06 09:59

28. mai var jeg i Brekkeparken i Skien og så Teater Ibsens utendørsoppsetning av Peter Pan . Til høsten skal Brageteatret gjøre Peter Pan i et telt på ulike steder utendørs i Buskerud, og Den Nationale Scene skal lage en oppsetning med tittelen Wendy og Peter Pan. Jeg vet ikke om det er en grunn til at så mange norske teatre satser på historien om gutten som aldri vil bli voksen nå i 2019, eller om det er tilfeldig. Jeg har prøvd å undersøke om det henger sammen med opphavsrett eller jubileer, men kan ikke finne noen klar årsakssammenheng.

Peter Pan er en spennende fortelling som er kjent av mange. Det kan hende det er derfor flere teatre vil iscenesette akkurat dette, men jeg synes jo det er litt kjedelig. I det siste har jeg bygget opp en klar klassikerskepsis når det kommer til barneteater. Ikke at det er noe galt i klassikere, men barn har ikke en klassikerforståelse på samme måte som voksne, og det gjør at det egentlig ligger et stort potensial for nyskapelse i barnekunsten, i hvert fall hvis vi ser bort fra at det er de voksne som skal kjøpe billettene. Hvis klassikere skal brukes i teater for barn må det være for noe mer enn gjenkjennelsesfaktoren.

Peter og Wendy
Forfatteren J. M. Barrie skrev selv flere versjoner av historien om Peter Pan og Wendy Darling. Skuespillet ble første gang oppført i London i 1904, og i 1911 kom historien ut som roman. Som teater ble det i Norge først satt opp på Den Nationale Scene i 1942, og et raskt søk i Sceneweb viser at fortellingen er satt opp på teatre over hele landet med jevne mellomrom siden da. Mest kjent for alle aldersgrupper er sikkert allikevel Disney-filmen fra 1953. Skuespillet, romanen og filmen handler alle om Wendy Darling og brødrene hennes som får høre fortellinger om Peter Pan. Han bor i det som i norsk oversettelse heter Aldriland, en eventyrverden med sjørøvere, havfruer, indianere, feer og tikkende krokodiller. Peter, som aldri vil bli voksen, lever sammen med en gjeng bortkomne gutter som han vil at Wendy skal være moren til, og han er i en stående konflikt med sjørøveren Kaptein Krok, som på sin side frykter krokodillen som en gang bet av ham hånden. Noe av det beste med denne fortellingen er barnets frykt for voksenverdenen kombinert med alt som i datidens barnekultur var spennende og gøy. Fremdeles er sjørøvere av den langhårede sortkledde typen noe av det mest spennende barn kan tenke seg, og voksne og deres verden noe av det mest kjedelige. Denne kontrasten er et godt utgangspunkt for teater som lek.

I Brekkeparken i Skien er teateruttrykket tatt ned til et minimum. Jeg og en stor gjeng førsteklassinger og førskolebarn fra regionen var plassert i et amfi som stod i en rett vinkel mot en husvegg på Telemark museum. Spilleplassen bestod av en gressmatte med en liten rund platting på, og skuespillerne brukte huset ved siden av til å klatre inn og ut av vinduer. Peter Pan er et skuespill som sikkert kan gjøres stort med snorloft og flyvende karakterer, men fordi det er så basert i lek er det også noe som med riktige grep kan fungere i en intim setting og fortellermessig nærhet. Men så var det dette med de riktige grepene.

Peter og Krok
Teater Ibsen har omarbeidet fortellingen veldig mye. Jeg synes ikke det er noe problem at brødrene til Wendy er kuttet, men det er mer problematisk at relasjonene mellom karakterene er endret og at disse relasjonene gjennomgående oppleves som umotiverte. Det er også en rekke mindre ting jeg stiller spørsmål ved underveis.

For eksempel begynner forestillingen med at Wendy, spilt av Vilde Johannesen, leker på rommet sitt. Hun har på seg pysjamas, noe som gjør at jeg tror det er leggetid, men hun sier til moren sin at hun gjør mattelekser. Så kommer Peter Pan, spilt av Stian Isaksen. I motsetning til originalfortellingen der Peter mister skyggen sin, har han her glemt igjen underbuksene sine. Hvorfor har Peter Pan kledd av seg alle klærne hjemme hos Wendy?

Vilde Johannessen spiller Wendy med barnlig overskudd og energi, og er forestillingens høydepunkt, selv om jeg noen ganger skulle ønske at hun tok det helt ned og skapte mer ro i fortellingen. Wendy er ti år. Hun kan masse ting som tiåringer kan, men det er mange ting som voksne driver med hun ikke vet hvordan hun skal gjøre. Hun kan for eksempel knyte skolissene sine og hun kan enkel matematikk, men hun kan ikke betale regninger og lurer veldig på hvordan voksne vet hva de skal handle på butikken. Barna i publikum oppklarer det siste ganske raskt, for det er helt åpenbart for fem-seksåringene rundt meg at voksne bare skriver handlelister.

Peter kan imidlertid ingen av disse tingene, og han sier selv at han er 37 år, men allikevel kan han ikke knyte skolissene sine. Jeg blir mer enn forundret over dette. For hvorfor er Peter Pan en voksen mann? Er ikke poenget at Peter ikke kan bli voksen? Når Peter ikke er et barn som ikke kan bli voksen, men en voksen mann som ikke klarer å være det, faller idéen om Aldriland helt gjennom. Idéen om de gjenglemte underbuksene ser også helt annerledes ut hvis det er en 37 år gammel mann som har glemt dem igjen på soverommet til en ti år gammel jente.

De bortkomne guttene, som i originalversjonen er Peters venner og motivasjon for å hente Wendy med seg, er også utelatt i denne versjonen. Det gjør at Aldriland er veldig tynt befolket. Det snakkes om en romkamerat, Roger, men han pekes ut som en av de voksne blant publikum, så også han er en rar, voksen figur. Roger kan ikke lese, og går rundt med en lapp med en bolleoppskrift på. Hvorfor han går rundt med denne lappen er enda et av mange spørsmål som ikke besvares, men Wendy klarer å dechiffrere den, til Peters store forbauselse. Det fører til at Wendy blir gitt oppgaven med å betale regninger. Hun kan jo så mange voksne ting. Jeg nekter imidlertid å akseptere at det finnes regninger i Aldriland. Hele poenget med Aldriland som en barneverden der man leker og finner på spennende ting forsvinner fullstendig hvis det finnes ting som banker og internett.

Omarbeidelsene av karakteren Kaptein Krok, spilt av Mathilde Skarpsno, er kanskje det som får meg til å stille flest spørsmål. For Kaptein Krok er ikke skummel eller spennende, men en lettere dement type som har store problemer med virkelighetsoppfatningen. I denne oppsetningen er ikke Krok en ordentlig sjørøver, men en som tror han er en skummel sjørøverkaptein. Istedenfor å ha et sjørøvermannskap har han kosedyr festet på jakken sin, og han tror at disse kosedyrene er farlige sjørøvere. Han har så lite kontakt med virkeligheten at han tror gressmatten plattingen står på er havet og at plattingen er et sjørøverskip. Jeg har lyst til å være med Kaptein Krok på at gresset er hav, men vi blir gjentakende ganger fortalt at det bare er gress og at det er Krok som er gal. Dette kombineres med at Krok egentlig er Peters bestevenn, og helt til slutt blir de venner igjen. Det forflater og forvansker forholdet Peter Pan har til Krok, og bidrar også til at Aldriland ikke blir det store spennende fantasistedet det burde ha vært, men en uklar og ulogisk assosiasjonsstrøm.

Aldriland
Teater Ibsens oppsetning av Peter Pan gjør oppgaven med å iscenesette historien vanskeligere enn den hadde trengt å være. Det er i utgangspunktet en i overkant mangfoldig historie, men forsøkene på å gjøre den mindre har gått utover alt som gjør fortellingen spennende. De manglende motivasjonene for handlingene og den svake etableringen av relasjoner gjør, i tillegg til fraværet av fantasiaspektet, at Aldriland ikke etableres som en egen verden med sin egen logikk. Som publikum blir vi aldri bedt om å innbille oss at vi er et annet sted, Kroks sjørøverskip blir kalt Brekkeparkens fineste platting, og jeg savner så veldig at ensemblet løfter oss vekk fra Brekkeparken og Skien. Vi kunne blitt tatt med til London eller til Aldriland, men vi kommer ikke en millimeter utenfor den lille firkanten vi er blitt tildelt i den timen forestillingen varer. Det er veldig synd.

Kategorier: Nytt fra andre

Fra hæl til himmel

Dramatiker.no - tor, 2019-06-06 00:18

Verdenspremiere på FRA HÆL TIL HIMMEL, av Torgeir Rebolledo Pedersen. Kunstnernes hus kl. 20.

Kategorier: Nytt fra andre