På scenen: en godt voksen mann med en bikube på hjul. Det skal snart vise seg at bikuben rommer overraskelser som musikk, vannverk og kokemuligheter. Og fortellinger. I et nært og finurlig samspill med publikum diktes fram en aldri så liten livshistorie om en mann som kjemper seg til alt - og som mister alt, unntatt en bikube...
Kommunikationschef på Momentum, Mira Erik skrev en besked til mig i dag. Den lød sådan her: Du skal mene noget på onsdag.
Da jeg som regel altid går rundt og mener noget, er det jo bare at kaste sig ud i det. Så håber jeg at det, jeg mener i dag også gælder på onsdag. Mon ikke, det er sådan? Denne gang mener jeg noget om en begivenhed, der ligger lige for. En begivenhed der har bevist at der er styrke i sammenhold, i samarbejde, i den lille indsats for det store hele.
En dag Bjørg besøkte naboene våre i Furustadveien på Moldhaugen, Oddlaug og Sverre Winther Pedersen, ble hun møtt av Sverre i døra iført fullt fjellantrekk, beksøm og topplue : - Jasså, skal dere ut å reise? spurte Bjørg. – Neida, vi er på tur vi, svarte Sverre, akkurat nå er vi langt oppe i Rondane.
Der jeg vokste opp, i Furustadvn 10b på Moldhaugen, var det en liten dam, som pappa Hans Jørgen stelte flittig. Han sørget for at dammen ikke tørket helt ut, for da ville visst ikke salamanderen være der mer. I årenes løp ble det satt ut både fiskeyngel og rumpetroll i den dammen, men bare salamanderne overlevde. De og blodsugerne, begge har en sentral plass i min oppvekst.
Jeg liker å svømme.
Derfor besøker jeg ofte svømmehaller. Der får en beveget på seg, og det året rundt, der får en vasket seg, der treffer en folk, med og uten klær. Når en svømmer tømmes hodet, alt handler om å holde seg flytende og holde flyten. Kanskje dukker det en ide eller ganske ny tanke opp. Det hviler noe vektløst vakkert over svømmingens mysterium, skjønt det er jo vannet vi kommer fra. Det sies at svømming er den mosjonsidretten som har færrest belastningsskader. Uansett: en svømmeøkt med påfølgende badstu-besøk er makaløse greier.
Vi starter opp med et skrik.
Og så løfter vi en hånd eller beveger en finger.
Glipper med øynene, sparker med beina. Snart ligger vi og rugger i barnesenga, griper etter rangler, dytter kosedyr.
Og så begynner vi å bevege oss i verden; krabbe, prøver å reise oss, faller, reiser oss igjen, krabber videre.
Snart kan vi gå. Løpe. Klatre. Sykle. Svømme. Danse. Elske.
Gjennom hele livet beveger vi oss, kroppen vår er skapt for den slags. Den er så bra konstruert at det er nærmest ikke er grenser hva den kan få til.
UFULLSTENDIG MANIFEST FOR DEN SOM SKRIVER TEATER
To uker i januar har GF hvert år besøk av et dusin studenter fra Forfatterlinja i Bø, vår oppgave er å gi dem en innføring i det å skrive dramatikk, noe mange av dem ikke har gjort før. Gjennom en intensiv arbeidsperiode setter vi opp alle de scenetekster, dialoger, skisser, pitcher etc som de produserer. Dette arbeidet har fått meg til å sammenfatte noen egne erfaringer med det å skrive for teater, jeg har formet det som et slags tabloid manifest.
Og da er prøvene i gang på Jesper Halles Pøbel i pels på Riksscenen Schouskvartalet. Med livlig musikk av bl.a. Odd Nordstoga, herlige animasjoner og felespell av Andreas Ljones. På scenen: en opplagt kvartett bestående av Silje Onstad Hålien, Eirik Eirik Risholm Velle, Marit Synnøve Berg og Leif Arild Sanden. Samt dansere fra Camilla Tellefsen og Mathias kule Subsdans crew. M .fl. «Kom igjen, katta, kom igjen!»
Vi spiller fredag 9.12, lørdag 10.12 (utsolgt) og søndag 11.12 (få bill).
7.-14. 06 var jeg på en aldeles praktfull sykkeltur på Sicilia. Klikk på overskriften for å lese min poetiske raptus til avslutningsmiddagen.
Theaterwerkstatt i Hannover skal sette opp Balladen om Bohm & Bøhmer neste år.