REISEN TIL VENEZIA
En dag Bjørg besøkte naboene våre i Furustadveien på Moldhaugen, Oddlaug og Sverre Winther Pedersen, ble hun møtt av Sverre i døra iført fullt fjellantrekk, beksøm og topplue : - Jasså, skal dere ut å reise? spurte Bjørg. – Neida, vi er på tur vi, svarte Sverre, akkurat nå er vi langt oppe i Rondane.
Det lille hverdagsmøtet ble det noen år senere teater av, en kan inspireres av slikt. I 1985 skriver Bjørg enakteren REISEN TIL VENEZIA, en vemodig komedie om et gammelt ektepar som reiser til stadig nye steder – i sin egen stue. Ved hjelp av mat og drikke, litteratur og musikk maner de fram byer de har vært i - og steder de aldri rakk å besøke. Stykket ble spesialskrevet for det nystartede Intimteatret i Oslo, et usedvanlig freskt friteater drevet frem av ildsjelene Merete Skavlan og Gerhard Knoop. Det ble en pen suksess, både for teatret som turnerte flittig med forestillingen (filmet av NRK), og for moderen, som i 1992 mottok Ibsenprisen for stykket. Siden er Reisen til Venezia oversatt og satt opp i bl.a. Danmark, Polen og Russland. Men altså ikke her hjemme. Ikke før nå. Vi tok tak i stykket i forbindelse med en større festforestilling teatret laget i anledning Bjørgs 80 årsdag i 2015. Og i høst legger vi ut på turne for annen gang med oppsetningen - og vi har det ganske morsomt, stoffet lever fortsatt.
Ved siden av huset vårt lå det ei gammel brunrød rønne. Der bodde einstøingen Vassbotn, han fiska ål i Porsgrunnselva, kjøkkengulvet hans var av hardtrampa jord og huset fløt av små utbetalingsbonger fra Norsk Tipping. Jeg måtte skynde meg forbi det litt skumle huset, for bortenfor Vassbotn bodde en pensjonert apoteker og hans pianospillende hustru og midt i stua deres var det en liten kasse med en skjerm på fire bein, jeg hadde aldri sett et fjernsynsapparat før. Hver søndag ettermiddag løp jeg over til det snille ekteparet for å se Pernille og Mr Nelson. Stua var ellers dominert av et flygel, en mengde bøker, blomster, malerier. Og katter, mange katter. Nå, over femti år seinere, er jeg tilbake i stua til det paret som intetanende inspirerte Bjørg til å skrive scenedramatikk etter et lengre opphold, nemlig Oddlaug og Sverre.
Men nå er det Helge Rennesund som bor der.
Som tolvåring ble han sendt opp til Winther-Pedersens av sin mor fordi Oddlaug hadde spurt om Helge eller søsteren Else (som begge tok pianotimer hos Oddlaug) kunne hjelpe til med å gå ærend i ny og ne. Det var Helge som fikk jobben og den utviklet seg til et nært vennskap som varte i nærmere førti år. Vi sitter i stua og det er en merkelig opplevelse å være tilbake. Jeg spør Helge om han kan fortelle litt om det uvanlige paret han ble så godt kjent med:
- Jo, to ganger i uka banket unge Rennesund på døra, bukket dypt og spurte om det var noe han skulle handle. Og det var det stadig. Etter hvert ble det hagearbeid, praktiske gjøremål i huset, kjøreoppdrag og sosialt samvær. Oddlaug og Sverre var to intelligente, menneskekjære og inkluderende mennesker. Jeg hadde enormt utbytte av og glede av samværet med dem. De hadde en usedvanlig fin sans for humor, det var mye latter i dette huset. Og da jeg fylte seksten fikk jeg beskjed om at siden de ikke hadde barn skulle jeg arve alt etter dem, helt uten forpliktelser. Det var som et sleggeslag, jeg vet ikke om jeg hadde vett til å si takk en gang. Jeg fortalte det ikke til noen, ikke hjemme engang.
- Ja, og så var det de legendariske middagene, de som Bjørg lot seg inspirere av?
- De fant sted hver lørdag klokka 14.00. Noen dager i forveien kunne Oddlaug plutselig si at til lørdag skal vi til Berlin. Og så ble jeg sendt ut for å skaffe ingredienser til et tysk måltid, som hun laget meget kreativt etter diverse oppskrifter. Tysk vin måtte skaffes tilveie. Lørdagen måtte alle stille i antrekk tilpasset reisemålet. Oddlaug spilte et stykke av en tysk komponist, leste høyt fra Goethe og så kosa vi oss med mat og drikke. Sausene var et kapittel for seg, de var så tykke at de måtte spas ut av sauseøsa. Sverre fortalte artige historier fra apotekerverdenen, han hadde hukommelse som en ungfole. På bordet var det øl, vin og genever. Jeg er jo bare evig takknemlig for at jeg hadde vett nok til å være med på det. Så begeistret var jeg for disse middagene at hvis jeg var på hyttetur med gutta så stakk jeg til byen lørdag formiddag og ble med på middagen med de to og så kjørte jeg ut til gutta igjen etterpå.
- Hvordan var forholdet dem i mellom?
- Sverre og Oddlaug sa aldri et ondt ord til hverandre, aldri. Å se folk i voksen alder, som hadde vært så lenge sammen, sette så stor pris på hverandre, var sterk kost for en ung mann. Måten de ga hverandre kjærtegn og oppmerksomhet på, samholdet og tonen dem imellom. De hadde alltid så mye å snakke om. ”Vi har aldri kranglet vi” pleide Oddlaug å si.
- Hva slags type var Oddlaug?
- Hun var en dame med et åpent og tolerant sinn, aksepterte menneskene som de var. Pianospillingen var nok det viktigste for henne, men hun skrev også, fikk utgitt flere bøker, fem i alt tror jeg, under pikenavnet Oddlaug Ekrem. Og så malte hun. Hun fortalte, litt stolt at da Henrik Sørensen fikk se maleriene hennes så sa han: ”Slutt med spillingen, Oddlaug, flytt til Oslo. Jeg skal lære deg å male.” Mange mente også at hun kunne blitt en stor pianist, men hun måtte velge mellom karrieren og familien.
- Og valgte?
- Sverre, den høflige og muntre apotekeren som elsket henne over alt. Og så elsket han ballett, - og naturisme. Han likte godt å sprade naken rundt i huset her og et av yndlingsreisemålene hans var tyske naturiststeder FFK, Freie Kørper Kultur. De to hadde nemlig reist en hel del i Europa i yngre år. Da jeg ble kjent med dem var det slutt på fartingen, den gjorde de unna innendørs. Hver tirsdag og fredag i mange år kjørte jeg Sverre til og fra den kommunale svømmehallen på Kjølnes, der skulle han dusje, svømme og løse verdensproblemer med de andre i badstua. Men på sine eldre dager ville han ikke gå tur på byen for han begynte å se så dårlig og var redd folk ville tro han var overlegen hvis han ikke hilste.
- De var kulturinteresserte mennesker?
- Begge var enormt glade da Ibsenhuset i Skien ble bygget, som var et av Norges første kulturhus. De kjøpte alltid halvårsabonnement til tre personer; fire konserter eller balletter i løpet av sesongen. Da var det på med finstasen, og den ikke helt unge Rennesund måtte være sjåfør i fars bil som var noe mer presentabel enn min. Etterpå var det rett tilbake hit der det vanket snitter og alltid, alltid en Veuve Clicquot. Og så gikk samtalen om det vi hadde sett og opplevd der oppe i Skien. Jo, Oddlaug og Sverre var to meget oppegående kunst- og kulturinteresserte mennesker. Det var som å komme til en helt ny verden for meg å være med dem.
- Sørger du over dem?
- Nei, men jeg savner dem, selv etter så mange år. Tenk at jeg var så heldig å bli kjent med de to menneskene. Går det an å ha sånn flaks?
I 1974 fikk Oddlaug omsider Porsgrunn kommunes kulturpris. Sverre (1895-1981) og Oddlaug (1907-1991) ligger gravlagt på Vestre Porsgrunn kirkegård. Gravstenen er en stor rullestein som Helge og en kompis stjal på Mølen etter råd fra presten som bodde tvers over gata. Akkurat det tror jeg at Winther-Pedersens ville hatt sansen for.
Helt personlig må jeg innrømme at det er ganske rart, litt fint og litt skummelt å skulle fremstille karakteren Oskar Tellmann (i anorakk og beksømstøvler), en rolle som er modellert etter den vennlige tilårskomne mannen som lukket meg inn og lot meg se Pernille og Mr Nelson og Tøffe Lokomotiv på den magiske skjermen. Det var også en reise.
Grenland Friteater spiller ”Reisen til Venezia” følgende steder i høst:
Reisen til Venezia (2016), av Dag Jenssen
19.10 Ælvespeilet, Porsgrunn
20.10 Ælvespielet, Porsgrunn
24.10 Tokestua, Drangedal
25.10 Drammen Teater
26.10 Litteraturhuset, Oslo
27.10 Litteraturhuset, Oslo
03.10 Røhnesalen, hamar
02.11 Lier Kulturscene
07.11 Holmestrand bibliotek
VELKOMMEN!
(Og er det andre interesserte arrangører der ute, gi lyd!)