I 2005 fylte Pors 100 år. Jeg ble bedt om å skrive om mine fotballminner fra oppveksten.
Vi har fått straffe.
Det er antagelig fordi vi leder med ni mål over Storm og nesten hele laget har scora at Brede H
ber meg ta straffesparket. Det er ellers noe jeg bare gjør på Larsemaren. På Pors spiller jeg bare
forsvar, nå skal jeg til pers. Jeg legger ballen godt til rette på krittmerket, retter litt på den sånn
som gutta på A-laget alltid gjør, rygger, rygger langt, stanser et øyeblikk, måler keeperen. Så tar
jeg sats, løper, ser keeperen gå mot venstre, øker farta, knaller til, treffer kula perfekt med høyre
vrist, ballen farer av gårde over det slitte graset på treningsbanen ...
Jeg var ballgutt en eneste gang.
Men det var til gjengjeld den søndagen da Pors rykka opp i første. Og hvis jeg ikke husker feil så
knuste gutta Stag 6-1 den dagen og jeg henta to baller til keeper Arild W. Det var søndag og
ganske fint høstvær med smog som dreiv inn fra Herøya, ingen så noe særlig på de grøtete tv-
bildene som ble sendt fra opprykkskampen. (- Det er ikke smog, det er havdis, sa faren til
kompisen min, som jobba på Hydro.) Basse H. var bra rød i trynet i det kampen gikk mot slutten,
Maggen bare lo. Ropene fra Haugen hadde vært overmodige lenge. Kunne ikke dommeren bare
blåse kampen av? All tvil var feid av banen, Pors var best, de leda med fem og var i første. De
siste minuttene kunne vel den svartkledde droppe? Vi hadde tross alt viktigere ting fore, vi skulle
sparke.
Vi møttes alltid på Larsemaren etter Pors sine hjemmekamper og da spilte vi alltid bra. Uansett hvordan Pors gjorde det (dersom du holder med Pors så må du regne med litt av hvert), lot vi oss alltid inspirere av a-laget. Det var som om det å stå i 90 minutter og være tilskuere til en kamp ga oss ekstra løft og spillelyst. Våte av svette etter å ha råsykla fra stadion ankom vi den lille pynten ytterst på Moldhaugen, vår egen løkke. En søndag ettermiddag med perfekte forhold: leksene unnagjort, banen tørr, ballen passe pumpa og mange nok til å dele oss i to lag - med keepere. Og lenge til det ble mørkt. Noen ganger sparka vi etter at det ble mørkt også. Vi var så hekta på fotball at vi sparka etter at den første snøen kom. Gummi hadde en oransje ball som kunne skimtes i snødrev, den var bra slitt. At Gummi fikk slengnavnet sitt har sin naturlige forklaring; han stod som regel i mål og han kasta og slang seg etter absolutt alt. Selv de skudda som kom rett på kasta han seg etter. Han spratt rundt som en gummiball mellom de vindskeive målstengene på Larsemaren og redda en god del skudd på den måten. Hvordan Stokki og Langen og Tønna og Biff fikk kallenavna sine veit ikke jeg, men de kom og sparka de og. Den dagen Pors endelig rykka opp var vi bra gira hele gjengen.
De som ikke bryr seg om fotball skjønner ikke dette.
Eller de som bare glaner fotball på fjernsyn, de kan ikke forstå med hvilket alvor og engasjement
vi utkjempet de evinnelige kampene på Larsemaren. Fatter ikke den store og indre jubel en god
løkkekamp kan frambringe. Konsentrasjonen, intensiteten, fellesskapet. Gleden i å lykkes med et
plutselig langskudd, en finte som endelig sitter sånn at opp-passeren forsvinner ut til høyre og
veien til mål blir latterlig kort. Kicket når den forløsende pasninga åpner hele motstanderens
ugjennomtrengelige forsvar. Lykkefølelsen når laget ditt fungerer som et ekte lag, et velorganisert
og hardt arbeidende arbeidslag. De skjønner heller ikke at når du spiller en ordentlig kamp,
uansett hvor og når den utkjempes, så er den kampen, så må den kampen være, det viktigste i
verden. Den som ikke har gitt fotballen alt, på løkka eller stadion, har ikke gitt fotballen noe. Det
er sånn det er. Du trenger ikke være god, men du må gi alt.
Langens lag holdt på å tape og han fikk tårer i øynene. Griner du? lo Stokki. Nei, sa Langen. Jeg er forbanna. Og så gikk han rett opp å scora. Jeg sleit med å få orden på forsvaret mitt. Det virka ikke som om Pettern på høyresida tok denne kampen alvorlig nok. Han ble rund-dribla gang på gang av Tønna, som hadde brekt høyrefoten den sommeren og derfor blitt sabla god på venstre. Plutselig dro Tønna til med et vakent langskudd. Det gikk over og utafor Gummis mål, men han kasta seg såklart for det. Ballen fortsatte i en bue over furuene i skråninga og landa i elva utafor koggen til Per. Vi småsprang langs elvebredden under Sjømannshjemmet og kasta småstein på utsida av ballen for å drive den til land. Vi måtte få den inn før det gamle ferjestedet ved Aasland hvis ikke så havna den i Knardalstrand eller Danmark. Og sånt hadde ikke vi tid til. Stillinga var 9- 9 og første målet vinner.
Jeg var kanskje for dårlig.
Riktignok var jeg svært ivrig på Pors som lilleputt og småguttspiller, men riktig hekta på organisert
fotball ble jeg aldri. Jeg så mine medspillere fra barneskolen avansere til kretslag og A-lag og
landslagsamlinger. Da Pors endelig slo Brann og vant junior NM etter fire (?) uavgjorte kamper i 74
(?) fordi Finni ikke orka flere kamper og scora et av sine ytterst få mål, må jeg allerede ha lagt
opp. (Skjønt: en som virkelig elsker å sparke, legger egentlig aldri opp, han tar bare pauser.) Jeg
satt oppe halve natta og skreiv for å dekke den finalekampen for Dagbladet. Og fikk kjeft av
klasseforstanderen da mora mi skreiv i meldingsboka at jeg hadde forsovet meg p.g.a. glede. Det
har aldri vært gyldig fraværsgrunn på Vestsida Ungdomsskole, selv ikke etter at mattelærer Roy M
ble hovedtrener.
Da vi endelig krabbet opp på Larsemaren igjen med den gjennomvåte ballen var alt forandra. Jentegjengen var kommet og da visste jeg at løpet var kjørt. Samme hvor mye Langen og jeg stod på for å holde tempo og lagmoral oppe ble kampen aldri den samme. Ingunn, som egentlig var ganske god til å sparke, maste om at vi skulle leke sisten og boksen går i lia og Marianne ville vise fram kløfta si og etterpå ville de på slang. Så det ble aldri et tiende mål den kvelden Pors rykka helt opp. Jentene fikk det som de ville. Vi lekte på Larsemaren til det var passe mørkt til å snoke gatelangs på Moldhaugen; så luska vi på Hilde og Espen som klina på Lysthusåsen og bomma på trost med luftgevær og da det var blitt mørkt nok gikk vi på drueslang til Fru Abrahamsen i Bybakken. Stokki påstod at han visste om et sted på Tollnes der det vokste digre meloner, men de fant vi aldri.
For meg er fotball forbundet med glede.
Glede i minnene fra Maccas økter på den forblåste trenings-banen, glede over finalen i TA/SIFs cup
for Storm der vi tapte 1-2 for Skeidar, glede i bussreisene med endeløse fotballsanger der Espen G
var selvutnevnt forsanger, ståkete juletrefester og årsavslutninger med taler og blanke stygge
pokaler. Glede ved det ubrytelige guttefellesskapet i såvel trening som kamp. Glede over
fotballens uforutsigelige og suverene blanding av lek og alvor, av disiplin og frihet. Samspillet
mellom individets ferdigheter og kollektivets potensiale. Gleden ved å strekke seg mot sitt ytterste,
og la kroppen selv, dens sener og muskler og knokler, tale sitt eget språk. Og bak alt dette, det
voldsomme ønsket om å vinne, denne fabelaktige motoren, urdrivkraften som ligger i det å måle
krefter med likemenn, og å beseire dem. Det viktigste er å vinne jevne tette kamper, utklassing er
for pingler.
Og når det ble riktig mye snø på løkka vår, når det ikke lenger var fysisk mulig å spille fotball på Larsemaren, så pakka vi motstrebende bort fotballstøvlene, smørte inn lærballene med vaselin, tok fram samlinga av engelske fotballkort og begynte den lange ventinga på neste sesong. Det var bare en eneste ting som gjaldt i mellomtida: bandy. Det var nesten like morsomt og like alvorlig som fotball.
Jeg skyter ikke hardt, jeg skyter velplassert.
Dette har jeg terpa på løkka; markkrypere i høyre hjørne. Det er akkurat dit ballen er på vei nå,
keeperen er stadig på skautur. Kanskje det går, kanskje jeg for første gang i historien skal score
for Pors, laget mitt. Men så skjer det noe; ballen treffer en ujevnhet i bakken eller noe, den skyves
ørlite ut av kurs, skrur seg mot høyre, jeg ser keeperen stanse opp og glane etter ballen. Det er
da jeg skjønner at det blir stang, stang ut. Nærmere kom jeg aldri.
(Bidrag til jubileumsboka til Pors som utkom høsten 2005. Red: Gro Jørgensen).