Fortelling: Byen som ble glemt

Med en svært så fersk egenprodusert fortelling ønsker jeg hjemmesidas lesere god jul og et riktig så godt nyår.

Byen som ble glemt

Det var en gang en by som var så liten og unnselig at den var det ingen som brydde seg om.

Jo, de som bodde i byen, de brydde seg selvfølgelig om den. De brydde seg veldig om den. Ja, de syntes rett og slett at byen deres var et finfint sted å leve. – Byen vår er verdens navle den, sa de og smilte fornøyd. Men det var bare det at byen var i ferd med å visne hen. Når barna ble store og drog ut for å skaffe seg utdannelse var det så få av dem som vendte tilbake. De gamle fabrikkene hadde ikke bruk for nye folk. Innbyggertallet sank og snart måtte byen stenge barnehager og skoler. Stillheten senket seg. Det eneste den tok seg råd til å bygge var gamlehjem… for det trengte de. Gamle var det nok av.

Ingen reisende stoppet i byen lenger. Alle ferierende og utlendinger og andre for forbi i kjøretøyene sine.
- Var DET en by vi passerte der? sa de.
- Hvilke by? Jeg så ingenting, sa de. Den lille byen var i ferd med å bli aldeles glemt.

Noe må gjøres, tenkte borgermesteren, for en borgermester hadde de fortsatt i byen. Han reiste til hovedstaden og oppsøkte dem som bestemte i riket.
- Dere må hjelpe oss, sa borgermesteren, byen vår er i ferd med å gå i glemmeboken, den går under om vi ikke foretar oss noe.
- Jaha, hm-m. Hvilke farge er det på denne byen din? spurte hele landets bysjef.
- Farge? spurte borgermesteren.
- Ja, vi har nemlig delt inn alle byene i riket etter farger.
- Hva betyr det? spurte borgermesteren for dette hadde han aldri hørt om før.
- Det betyr at om vi har gitt byen din fargen rød så skal den bort.
- Bort? sa borgermesteren.
- De røde byene er byer vi ikke trenger lenger, steder vi ikke vil ha, og de skal vekk. Alt kan ikke være som det alltid har vært. Det er noe som heter framskritt, kjære borgermester. Planlegging, utvikling, strategi.

- Er det ikke litt vel tett luft her, sa borgermesteren.

- Men har den fått tildelt fargen blå er det håp, sa bysjefen, vi utreder stadig lure ting å gjøre med de blå byene.
- Lure ting? spurte borgermesteren, som begynte å bli en smule skeptisk.
- Ja, slike lure ting som …å bygge en ny fabrikk i byen for eksempel. Da skjer det noe. Eller anlegge en storflyplass. Eller flytte et bibliotek dit. Grunnlegge et universitet eller…. Og hvis ingenting av dette hjelper så har vi spesialplaner som skal lokke utlendinger. De skal få fiske torsk for eksempel - eller svømme med spekkhoggere eller beundre midnatts-sola og sånne ting utlendinger liker.
- Men hvis…
- Men hvis byen skulle vise seg å være oransje, mante bysjefen, da er det bare en ting å gjøre: slå seg sammen med nabobyen. Og gjør det før VI gjør det. Det blir billigere. For oss. Ja, og for dere selvsagt, la han fort til.
- Men byen min har ingen naboby. Eller reinsdyr. Eller midnattssol eller sel. Eller fabrikkprosjekter. Hva skjer med oss? Hvilke farge har dere gitt oss?
- Hva het byen din sa du? sa bysjefen.

Borgermesteren sa navnet på sin kjære by og bysjefen brettet ut kartet over hele riket, men så viste seg at byen var så liten og unnselig at den ikke var merket av på kartet i det hele tatt og derfor hadde den slett ikke fått noen farge og da hadde plutselig ikke bysjefen mer å snakke med borgermesteren om.

- Jeg vet virkelig ikke hva vi skal finne på, sa borgermesteren. Han hadde samlet alle de klokeste i den lille byen til et råd.
- Vi får ikke noe hjelp fra hovedstaden. Byen vår er ikke med i deres planer. De har glemt å gi den farge.
- Glemt hvafornoe? spurte en gammel mann.
- Ikke spør meg, sa borgermesteren, jeg blir deprimert bare ved tanken.
- Altså må vi finne på noe, sa en gammel kone. - Vi kan ikke bare sitte og se på at byen vår viskes ut for ettertiden. Det fødes nesten ikke barn her, ingen unge vil bo her.
- Du har så rett, så rett, sa borgermesteren. Men jeg kan ikke hjelpe dere. Skaff dere en annen borgermester. Og slik endte det møtet.

Ingen visste hva de skulle finne på for å redde den lille kjære byen sin. Det så kort sagt mørkt ut, svært mørkt.

Men så en dag skjedde det noe merkelig.
Det kom en diger gul luftballong seilende inn over byen, det vil si, ballongen hektet seg fast i byen, helt øverst oppe i kirkespiret. Og ned klatret en diger mann med masse viltert skjegg og en lang hestehale. Han bykset ut på torget og ropte:
- Hallo, er det noen her? Jeg er sulten! Hvor er bakern?
- Vi har ingen baker her i byen, sa en eldre kone. Men De kan få ferdig oppskåret vakumpakket brød i supermarkedet på sletten utenfor bymuren. Det er billig og holder seg lenge.
- Jeg vil ikke ha noe som er billig eller vakumpakket, sa mannen. Og jeg vil i hvert fall ikke vase rundt på et supermarked. Hør: jeg kommer - ved et uhell riktignok - til et sted jeg aldri har vært før. Da vil jeg for svingende ha brød, ordentlig brød, godt brød!
- Beklager, ikke i vår by, sa konen. Det gamle bakeriet ble stengt for mange år siden, det ligger der borte - med steinovn og det hele. Det var min familie som drev det så jeg vet hva jeg snakker om.
- Så får jeg bake brødet selv da, ha - verdens beste brød skal jeg bake! sa den skjeggete mannen.

Og det gjorde han.
For han kunne bake. Og han fikk låne det gamle bakeriet. Og brødene var gode. De var faktisk så gode at folk sluttet å kjøpe brødet sitt på supermarkedet, de kjøpte etter hvert alt brødet de trengte av ballongmannen som nå bare ble kalt Bakeren.
- Sannelig godt brød du har, baker, sa de.

En dag kom det en mann fra byen på den andre siden av fjellet og kjøpte brød. Noe slikt hadde aldri hendt før.
- Litt av et brød dere har begynt å holde dere med, sa han.

Bakerens brød-rykte tok fart. Det kom kunder langveisfra.
- For et nydelig brød, sa de.
- Jeg tar to, sa de.

Bakeren greide snart ikke å bake nok brød.
Hver morgen stod det en kø av utålmodige, sultne mennesker utenfor bakeriet hans, og køen ble lengre og lengre for hver uke som gikk.
- Nei. Dette går ikke lenger, sa bakeren, jeg må ha tak i broderen.

Og det gjorde han.
Og broren kom. Og broren bakte. Sammen med flere av byens eldre menn og kvinner som hjalp til på det travleste. Men ikke nok med det. Bakerens bror hadde med seg kona si. Hun var skomaker og da hun fikk se den gamle skofabrikken fikk hun blod på tann. Hun vasket og ryddet og kalket og satte i gang. En formiddag var hun på plass på torget med sko hun hadde laget selv. Og det var de nydeligste sko man kan tenke deg. Så myke, så elegante, og så holdbare.
- For noen fine sko, sa borgermesteren og kjøpte seg et par med det samme. Så gode og vakre sko har jeg da aldri hatt på mine borgermester-ben før.

Og da han siden var på den store borgermesterkonferansen hadde han skoene på seg og etter det strømmet en hel delegasjon av borgemestere til byen for å kjøpe sko. Og sko fikk de. Og brød fikk de, for også de hadde hørt om det berømte bakeriet.

Skomakeren trengte hjelp i skofabrikken sin.
Hun fikk tak i flere eldre menn i byen som - viste det seg - kunne litt av hvert om lær og skinn og garving og flikking. Et par unge ble også lært opp i skomakerkunsten. Og fine sko ble sendt over hele landet. Snart begynte de å lage vester og skinnjakker og lommebøker. Det var travle tider.
- Nei, det vi trenger nå er fetter Edvardo, sa bakeren. - Send bud på han! Da blir det liv.

Og Edvardo kom.
Aldeles tomhendt kom han. Det vil si ikke helt tomhendt for han hadde med seg en blyant. Og en rull papir. Edvardo var nemlig arkitekt.
- Hva skal vi med en arkitekt? sa menneskene i byen, husene våre er jo så små og stygge og ….
- For noen vakre hus, sa Edvardo. Og for en praktfull elv.
- Uff ja, den går stadig over sine bredder, sa innbyggerne.

Men aller mest inntrykk på Edvardo gjorde alle de gamle fabrikk-bygningene utenfor byen: spinneriene, teglsteinsfabrikken, møllen, slakteriet og koksverket.
- Ja, alt dette skal vi snart se å få revet, sa borgermesteren.
- Over mitt lik! sa Edvardo.

Og så satte han i gang.
Og Edvardo, som var av den ustoppelige typen, akkurat som bakeren og skomakeren, han var byggmester og oppfinner og ingeniør og mere til. En mann som var så full av energi og lyst og planer og ideer kunne ingen si nei til. Aller minst Borgermesteren.
- Vi må legge til rette, sa Edvardo.
- Nettopp, sa Borgermesteren
- Slik at ting kommer i gang.
- Nettopp.
- Vi må si ja, sa Edvardo.
- Ja, sa Borgermesteren.

Og litt etter litt kom ting i gang.
En ustoppelig kokk flyttet til byen og åpnet restaurant med fisk fra elven og vilt fra fjellet på menyen. En ustoppelig bryggerimester la merke til kilden utenfor bymuren og startet sitt eget lille bryggeri med et fabelaktig øl. En ustoppelig omreisende gjøglertrupp slo seg ned og lagde teater i det gamle spinneriet.
- Denne byen trenger en fest, sa skuespillerne, en skikkelig byfest.
- Hvorfor kan ikke vi stelle i stand det? sa de.

Og det gjorde de. Jeg skal si det ble fest.
Med gjøglere og jubel, teater og tivoli, musikk og mat.
Folk og fe kom. Filologer og filosofer kom, leger og legfolk, diktere og døgenikter kom.
- Fin by dette her, sa de. Fine folk. Her kunne jeg godt tenke meg å bo.

Og Edvardos kontor tegnet hus og boltreplass til alle.
- Du vet det, herr borgermester, sa han, det er ikke bare det at folk trenger en by. Byen trenger folk. Skjønner?
- Skjønner, nikket borgermeseteren.

Han var spesielt glad da de unge, som engang hadde forlatt byen, nå begynte å flytte tilbake. Han passet på at det ble husly til alle som ville slå seg ned i byen. En svært så vakker dag kunne han stolt gjenåpne skolene og barnehagene han engang hadde måttet stengt.

Og i feriene?
I feriene kom det mennesker, de kjørte ikke forbi byen lenger.
- Bra brød, sa de. Ja, og godt øl, sa de. Og flott marked.
- Her var det sannelig trivelig, sa de.
- Denne byen må vi fortelle om til vennene våre, sa de.

Og det gjorde de.

Borgermesteren var såre fornøyd.
Den lille byen som holdt på dø var i ferd med å bli riktig så levende igjen.
- Og alt på grunn av et brød, sa borgermesteren, og så lo han litt.

Snipp snapp snute….her kan eventyret om den lille byen godt være ute.

Men det kan også fortsette … for eksempel slik:

En dag kongen i landet var ute og kjørte en tur i den lange bilen sin passerte han den lille byen, som ikke var så helt liten lenger.
- La oss dra inn dit, sa han til sjåføren. Jeg har hørt om den byen der.

Som sagt så gjort og kongen likte så godt det han så i byen og han likte så godt det han spiste og drakk i byen og han likte så godt menneskene i byen at han sa: - Her var det fint, her vil jeg bo.

Og som alle konger i alle eventyr fikk kongen det som han ville.
Snart hadde han et eget hus hvor han bodde i feriene sine og da en fjernsyns-stasjon i riket hørte om kongens nye tilholdssted så lagde de et flott program om byen. Om bakeren og skofabrikken og bryggeriet og teatret og alle de andre ustoppelige virksomhetene i de gamle fabrikkbygningene. Og programmet ble ikke bare vist i det lille landet, men også i nabolandene, ja i hele verden faktisk. Ryktene, fortellingene og mytene om den lille spesielle byen levde etter hvert sitt eget liv.

Det strømmet til med nye folk.
Fra hele verden kom de. I fly og busser og tog kom de. Og til fots. Og pr sykkel og ferjer og dressin. De var overalt, på alle gater og streder og torg og i verksteder og butikker og konsertsaler og pensjonater. Og penger brukte de alle sammen, mer og mer penger brukte de, og byen vokste. Den var slett ikke liten lenger og langt fra glemt.

- Det er for mye ståk her, sa en gammel mann en dag, det var bedre før.
- Nei nei. Det var jo dette vi ville, sa borgermesteren. Alle ville dette.
- Ikke jeg, sa mannen. Det var ingen som spurte meg.

(Lars Vik, des 2004)

Denne fortellingen ble skrevet som mitt innlegg/bidrag pål infomøtet FOKUS Grenland arrangerte på Kafe K 4.11 d.å. Tema var omtrent: hvordan utvikle en by … med fokus på kultur da.