Teatermannen har – av alle ting – blitt intervjuet av Menighetsbladet! Om tro og tvisyn.
Lars Vik intervjuet av Tord Standal fra Menighetsbladet, des 2004:
«Kom dere mer ut på gaten!»
Teaterfestivalaktivisten og Fritjof Fomlesens alter ego skulle være et velkjent fjes på byen. Å si at han også skulle være et velkjent fjes i kirken ville være en sterk overdrivelse. Men det forhindrer ikke at han, som de fleste, har sine tanker om både kirke og kristenliv. I åpningstalen til teaterfestivalen i sommer refererte han ikke bare til det noe anstrengte forholdet som lenge har eksistert mellom kirke og teater, men også til en klovnemesse som en kollega hadde vært på i England. "Hjelp meg å spre mer glede enn tungsinn" står det i klovnens bønn, - og hvem kan vel ikke underskrive på det?
Det er midt i november, og mens vi sitter inne på Lars sitt lille kontor i det gamle bryggerhuset på eiendommen hans, begynner høstens første snøfiller å falle utenfor. Vi er begge bare sånn passe begeistret for det. Kanskje det er derfor vi kommer inn på kirker i Sør-Europa?
Jeg opplever de katolske kirkene i Sør-Europa som mer åpne enn de protestantiske norske, sier han. Ikke bare fysisk, men også ved at de oppleves som mer inkluderende. I Norge får man følelsen av at man forstyrrer når man kommer inn…
- Hva tror du det anstrengte forholdet mellom kirke og teater skyldes?
Det ligger nok langt tilbake, svarer Lars og finner fram en bok av en italiensk teaterhistoriker. Her leser han om kirkens fordømmelse av gjøglerne i middelalderen, at gjøgleri ble betraktet som djevelens verk fordi de forestilte seg, og alt kunstig var av djevelen, mens alt naturlig var av Gud. Den ene fryktelige beskrivelsen tar den andre, og jeg tenker med meg selv: Dette er jo akkurat slik vi kristne blir framstilt på film og teater, men vi lever da ikke i middelalderen? Jeg prøver å skyte tilbake:
- Jo, men hvis teaterverdenen har kirkekritikk å komme med, hvorfor blir vi da alltid framstilt på en så parodisk måte at vi ikke kjenner oss igjen? Kritikken rammer jo ikke hvis vi ikke føler oss truffet? Kjenner dere virkelig så lite til hvordan kirken er i dag?
Jeg forstår godt din reaksjon, sier Lars. Her i Winthergaten er vi jo nærmest omringet av forskjellige kirkesamfunn, og jeg har ikke møtt den typen maktmennesker eller overgripere her i det hele tatt, selv om det ofte er slik kristne blir framstilt. Det spørs om det er et slags oppmagasinert hat? At man på en måte vil ta igjen for feil kirken har gjort i tidligere tider?
- Ja, for hva med Desmond Tutu, Lech Walensa eller frigjøringsteologene i Sør-Amerika? fyrer jeg videre.
Eller Mor Teresa eller Dom Helder Camara, supplerer Lars, - de er jo strålende eksempler på hvordan kirken kan fungere når den fungerer rett. Det er heltemodige mennesker som på sin måte bør være med på å balansere bildet. Men i dag er jo også forholdet kirke-teater betydelig endret i forhold til middelalderen. Vi ser hvordan kirkerommet brukes til kultur, og også hvordan skuespillere og gjøglere bruker bibelsk materiale. Svein Tindberg og Markusevangeliet er ett eksempel, i det siste er også en teaterversjon av Tomasevangeliet blitt satt opp i Oslo. Vi lever i et velfødd, sedat samfunn. Kunsten skal jo arrestere sin samtid, men det er ikke så lett å finne noen å skyte på her. I hvert fall ikke i forhold til Sør-Afrika under Apartheid.
- Hvordan ser du på det hvis kirken skulle bli mer aktiv under teaterfestivalen?
Det er bare fint med utfyllende aktiviteter! Men det ville overraske meg litt, kirken er jo ikke så spenstig. Jeg tror den hadde hatt godt av å komme litt ut av gamle mønstre og tenke i nye baner. Kirken har et "hus", og det er alltid litt farlig, - dere må komme ut av huset!
- Tenker du på noe konkret?
Tja, se på f.eks. påskeprosesjonene i Spania. Teater, karneval og folkefest på samme tid. Der har den norske kirken ett og annet å lære….
- Hva slags forhold har du selv til kristen tro?
Lars vrir seg i stolen. Det er tydelig at han ikke er helt bekvem med å skulle snakke om det, men han kommer fort på gli: - Jeg er ikke medlem av statskirken og jeg er ikke døpt. Jeg har nok en litt vinglete holdning til kristen tro, - jeg er ikke så bombastisk. Av og til ser jeg på meg selv som ateist, andre ganger er kanskje agnostiker et mer dekkende uttrykk, men jeg vil ikke plasseres i bås! Jeg stoler ikke helt på at det er noe etterpå, for å si det sånn. Vi må gjøre det beste ut av den tida vi famler rundt på denne jordskorpen.
-Trenger vi kirken, da?
Kirken har noen viktige ritualer som vi absolutt trenger! Det som har gitt meg de sterkeste opplevelsene i kirken er begravelser. Det ritualet har mye for seg, det å minnes et menneskes liv, høyttenkningen omkring et liv. Kirkerommet er også et fantastisk rom, tiden står på en måte stille.
- Til slutt, hvordan var det å få så mye penger av en statsråd fra Kristelig Folkeparti?
He, he, det var bare hyggelig. Hvor de kommer fra er det samme, bare de kommer, men jeg sender gjerne en blomst til Valgjerd!