Tekst: Gyrid Axe Øvsteng
«Ta på deg gode sko,» skriv Lars. «Vi skal ikke sitte stille, for å si det sånn!» Eg tek på meg vandrarsko, set meg på bussen, og snublar. Eg er èin time for tidleg, men veit det ikkje ennå. Bussen sneglar.
«Eg blir litt forsinka,» melder eg, «men er der om fem minutt.» «Dét går nok bra,» svarar Lars. «Vi avtalte å møtes klokka ti».
Auda.
«Jeg kommer så fort jeg kan,» fortset Lars, «og det er fort!» Han er der før eg får reist meg. «Nå har du en inngang,» smiler han, hjelper meg opp, vi byrjar å gå; jamne, ivrige steg.
Lars Vik er teaterarbeidar og dramatikar, skodespelar og forfattar; han er medforelder til barn, friteater og teaterfestival og det er lett å miste pusten når ein skal seia kva Lars gjer og er og har gjort. Han derimot, synast aldri å gå tom for luft; han snakkar på innpust og utpust.
«Likar du å vera stille når du går tur?» Eg prøver å vera journalist, spørsmålet står på blokka, men nå kjennest det litt malplassert. «Jeg er jo en jævla pratmaker, men det er klart at jeg også går tom for temaer og replikker. Og da blir det helt stille.»
Dét må vera ein lang tur, tenkjer eg. Han svingar til venstre, peiker på skiltet: Bjørg Viks veg. Lars vil gjerne prate om mor si. Ég vil gjerne prate om Lars. Førebels går det slik passe.
«Hei, Lars!» Folka vi møter helser og smiler. «Bjørg blei ofte spytta på,» seier han. Mykje har skjedd sidan Lars sprang porsgrunnsgatene med korte bein. Byen har blitt open for nye tankar, og eg mistenkjer at både mor og son har vore med på dét.
«Vet du hvordan Porsgunn blei til?» Lars peiker ned mot elva. «Det var mye sagbruk i Skien, og sagmuggen gikk ut i elva. Vannet blei etterhvert grunnere og grunnere, og de store båtene kom seg til slutt ikke opp helt til Skien, de måtte stoppe her. Her blei det tollbod. Og dét var begynnelsen av Porsgrunn.»
Elva rann fritt da Lars blei teatermann; det er tid for turens musikalske innslag. «Hit eit steg, og dit eit steg...» «Det begynte med at jeg spilte andre havhest i Taremare By. Det var bare jeg som passa inn den der skumgummidrakta.»
Andre havhest byrja i amatørteater da han var ti år. «Etterhvert blei vi så uregjerlige at de plasserte oss i en egen ungdomsgruppe, men så blei vi enda mer uregjerlige, og da starta vi for oss sjøl.» Slik blei Grenland Friteater til. Gjekk vegen frå avant garde-teater til teater for mange; dei var leie av å spela for skrinn sal. «Det er viktig for meg at teater blir sett; opplevd. Og ikke bare av venner og kollegaer.»
Eg har innbilt meg at Lars er bypatriot av det hardmjuke slaget, trur eg veit svaret når eg spør; korfor blei de i Porsgrunn?
«Vi ville egentlig fløtte, vi - på én betingelse: at vi fikk like gode og billige arbeidsrom som i Porsgrunn.» Dét synte seg å vera umogleg. «Husker du kapteinkjeksen? De der runde, bleike... De blei laga her. Da Oscar Andersens kjeksfabrikk ble nedlagt, fikk vi øvingsrom der, fikk det billig, tror lissom vi ikke betalte noenting. De skulle bygge politistasjon der.. en gang. Det tok si tid. Og da de begynte bygginga av biblioteket, ble vi plassert i Frelsesarmeen sine gamle lokaler, og sånn har det vært hele tida. Det er kommunen sin feil, at vi blei,» humrar han.
Å bli buande i byen betydde at dei hadde råd til å lage kunsten sin. Det som før var bleike kjes, blei fargerike framsyningar. Friteateret fekk etterkvart eit stort og trofast publikum. Da Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival vaks fram, opna folk seg for framsyningar dei før ikkje ville sjå: framsyningar som likna dei som Friteateret lagde, i byrjinga.
«Ser du den porten?» utbryt Lars. Vi står framfor huset der Lars vaks opp. «Da jeg var liten krøyp jeg under der, ville prøve å rømme. Bjørg tok meg fort igjen.» Ein annan gong la Lars på svøm; han ville besøke onkel og tante. «De måtte ha racerbåt for å ta meg igjen.»
Det var mykje rørsle i barne-Lars, og rørsla sit igjen i vaksenkroppen. Saman med sonen reiser han rundt på skulane og får barna til å røre på seg under tittelen Alvorlig talt: Lek. «Barn sitter altfor mye,» seier Lars. Nett som dei vaksne. Dei går for lite; tek seg ikkje tid til å tenkje gå-tankar.
«Det skjer ett eller annet i hjernen vår når vi går. Vi tenker annerledes.» Eg grip tak i dét som burde vera ein smooth overgang. «Fortel om Solvitur Ambulando!»
Lars stoppar, men ikkje før vi har utsikt til nye forteljingar. Han peiker, snakkar om fabrikkane i Porsgrunn, om dei som var, og dei som vaks fram. «Vet du hva porselen er laga av?» spør han ivrig, men kjem ikkje lenger enn til «leire». Nå må eg gripe tak! «Solvitur Ambulado,» gjentek eg.
Lars går inn i nåtid.
«Geddy og jeg har gått mye de siste åra.» Geddy Aniksdal er ei anna viktig kvinne i Lars sitt liv, i mange sine liv, og i kunsten. Ho er si eiga historie verdt. «Vi begynte å snakke om å gå, mens vi gikk, og skreiv et manus basert på de samtalene.» Resultatet blei til eit nytt prosjekt med det fine namnet: Solvitur Ambulando. Det løyser seg når ein går. Kan opplevast under årets PIT.
«Det handler om hva vandringa gjør med oss, med tankene våre, sanseapparatet... Vandrologien! Alle får en sekk med sitteunderlag og kopp inni, og Geddy og jeg er vandreledere, og så har vi noen stopp underveis.»
Om dei vaksne sit, lærar barna å sitte. Om dei går, spring barna etter. Lars vil at barna skal gjennoppdage rørsla, i kroppen, men også; som teater. Han har skrive mykje barnedramatikk.
«Jeg har et litt anstrengt forhold til kunstnerbegrepet,» seier Lars. «Jeg liker å kalle meg håndtverker, men vet jo at jeg er dramatiker, kan ikke nekte for dét, når jeg skriver dramatikk. Men for meg er det viktig at forestillingen får et liv, at det ikke blir så kortvarig. Jeg forstår jo at det er stas å settes opp på en hovedscene - men man spiller lissom tre uker, og så er det ferdig med dét. Er det ikke like stas å bli spilt i tre år på skoler?
«Å jobbe med barn- og ungdomsstoff blir jo litt sånn utafor, nesten ignorert, det er ikke noe prestisje i det... Du jobber i en annen divisjon liksom, men jeg har likt meg veldig godt, der. Har ikke følt noe voldsomt savn i å ikke bli sett.
Likevel; han blei glad da han høyrte at dramatikken hans skulle bli del av Vidarforlagets bokserie med barnedramatikk.
«Tekstene mine har levd godt i svette gymsaler, barnehager, nedslitte samfunnshus og småscener. At noen hadde tatt seg bryet med å lese teatertekstene mine som ikke har blitt sett på store scener, store teatre – det var moro. Og ærefullt! Å havne i selskap med dramatikerne som prega barndommen min, forma oppveksten...»
Alf Prøysen, Anne Cath Vestly, Thorbjørn Egner, Tor Åge Bringsværd – og Lars Vik. Set spor i barneliv.
Lars har krope, hoppa, svømt og sprunge. Nå vandrar han. Av og til med armane bak ryggen, slik far hans gjorde. Gjerne med stav i handa. Eg syns det er fint at menneske som Lars, med slik oppdrift og sprett, også finn nytte i å støtte seg på stav. Lars har fortalt meg så mykje, så mykje eg ikkje har plass til å fortelle, her. Heldigvis er det masse plass, i verda utanfor arket. Nå følgjer han meg til busshaldeplassen. «Vi kan ikke risikere at du går seg vill,» seier han, med alvor. Eg har fortalt at eg har litt problem med retningssansen.
«Du likar ikkje å gå deg vill? spør eg. «Nei!» kjem det, kontant. «Jeg liker å følge de oppmerkede stiene. I hvert fall i naturen.».
Eg kliv inn i bussen med gå-tankar i hodet. Kanskje ég skal vera turleiar neste gong, tenkjer eg. Lære Lars kor moro den kan vera - kunsten å gå seg vill. Èine foten framfor den andre.