DEN ABSOLUTT NÆRMESTE TUREN
Du liker så godt den absolutt nærmeste turen, den enkleste; den som begynner i porten på Kjerkehaugen midt i Porsgrunn og tar deg opp i vennlig stigning langs de små trehusa i Gamlevegen (”arbeidsfolks huse”), forbi arkitekttegna eneboliger fra sekstitallet, det ombygde vanntårnet og det nye funkishuset som fikk Byggskikksprisen for noen år siden, og på toppen troner det stilreine teglsteinssykehuset. Ganske fin arkitektonisk blanding i den lange bakken i grunnen, en bakke som forteller noe om byen vår.
Så bærer det inn i sykehusskogen, eller Bjørntvedtskauen da som de fleste kaller området. Du velger stien som ligger ytterst mot skrenten, mest lys der på eftan, her er blandingsskog og kratt, ekorn og sopp, småfugl og småsøppel, det stiger stadig, pumpa går. Øverst oppe, på sjølvaste Steilås, står det en fastmontert benk. Der gikk du på Anders Vangen og en sangkollega en tidlig lørdag formiddag en gang for ganske lenge siden, lokalpatrioten skulle vel vise fram den kjære byen sin. Han valgte rette plassen: på benken på Steilås har du panoramautsikt ut over hele Grønli, Stranda, Herøya inkl hele industriparken– og Rafnes. Soga sier at her, utfor den steile skrenten, var det en ung mann som datt - eller hoppa. Han overlevde ikke.
Du går videre forbi den ikke veldig pene, men svært solide og barnevennlige og populære gapahuken Reven (som Porsgrunn Rotary har satt opp på dugnad), videre på godt oppmerka sti under høyspentlinjer, ned bratt grusa bakke og inn i blant granleggene. Snart går du langs Bjørntvedtbruddet og du tenker på at der nede, akkurat der holdt Presten sin tale ved graven og litt lenger sør i bruddet svingte Knappestøperen sin sveiseflamme over kvartsfjellet – og den fortvilte Peer. På høyre side ligger hundeplassen, Gata, innegjerdet heldigvis, det bjeffes og apporteres i stor stil. (Ja, det var jo på denne plassen dere satt og varme opp med langpils før dere gikk på Kjellern og ble (rettmessig) nekta adgang av Tobben.
Når grusvegen langs sikringsgjerde tar slutt, bærer det inn i skogen igjen og holder du til venstre ved hver en skillevei ender du ut på kanten, nesten mot Pasa, og der svinger stien mot høyre og du må vende vende nesa hjemover. På pønten mot Flåttenjordet er det satt opp en kraftig benk, herfra kunne man en gang skue havet, plassen er døpt "Jacob Aalls utsikt", men du skal videre. Stadig en og annen skogsfugl å høre, bilduren fra Flåtten, en høstlig jogger stønner forbi. Igjen krysser du den nyrydda mastetraseen, snart går det nedover. Så må du velge mellom å koble deg på den løypa du kom eller, hvis du foretrekker sivilisasjonen på Skrukkerød og der omkring, så må du holde til venstre. Du kan ikke gå feil. POT har merka disse løypene så godt at det er en fryd.
Men du liker å holde deg i skauen og snart passerer du Reven igjen, men denne gang velger du å gå rett fram, da får du den mørke fine nålebestrødde skogsløypa ned til sykehuset. Og derfra er det nedoverasfalt helt til du er framme ved dørstokken hjemme. Turen tar litt under eller litt over en time, alt ettersom hvilke tempo du velger og hvilke årstid det er. Og selv om en kuldegrad eller tre kommer snikende så er denne løypa fortsatt trygg. Uansett, en mer kortreist tur finner du ikke, ikke på denne sida av elva.