Du våkner av lyset, den sterke andaluciske morgensola hvelver inn soverommet, den lokker deg ut av senga, ut av huset, ut i campoen. Ruskeværet er over – eller som spanjolene sier - Endelig litt regn!
Og dersom du er en smule ør i øvra etter gårsdagens festligheter, så får vi se om denne morgenvandringen kan få deg på rett kjøl igjen. Rette klær, gode sko, nøtteblanding, energibarre, vann. Avsted!
Villsvinet er ferdig med sine gravinger i elveleiet, svarttrosten fortsetter imidlertid sin morgenkonsert og snart langer du langsomt ut på de slyngete grusveiene, under motorveien, forbi de brannskadde furuene, inn til den gamle ruinen. Der må du ta en pause, for der gror villasparges. Og rosmarin. Og lavendel. Og rett som det flyr noe som må være en nøttefugl forbi.
Ikke mange andre vandrere å se, en hundelufter her og en solo crosskjører der. Små brune svaler klipper luften, snart over deg, snart under deg å stien. På det høyeste punkt kan du skimte gibraltarklippen, der synet innbyr til en kort pause. Utsikt, tørsteslukking, flystriper i det blå. Funderingene, ettertankene. Jeg vandrer, altså er jeg.
Du har ingen klar ide om hvor du skal («Den som ikke vet hvor han skal, går seg aldri bort.»), noen veier er kjente, noen stier er nye. Sola klatrer stadig høyere opp på hvelvingen, jakka må av, svetten må tørkes. Den vårlige lyden av fluesurr, synet av en hvit og en gul sommerfugl i luftig parringsdans, et hvitt skip som glitrer i solen der ute.
Og du skjønner at det er mulig, selv om det er krig, å gå langsomt over andaluciske bakkekammer og kjenne en slags fred.