Vi tok oss opp til Frigiliana, som ligger en liten times biltur øst for Malaga, opp den snirklete veien fra costa’en til den hvite husklynga. Sola stiger og du tenker at snart er det påske og snart er du ikke i femtiåra lenger...
Frigiliana har en rik historie, den har utropt seg selv til «villa de las tre culturas», den trekulturelle landsbyen. I flere hundre år levde her maurere, kristne og jøder side om side i fred.
Leiebilen blir pressa inn på Frigilianas siste ledige p-plass. Ikke vanskelig å skjønne at denne byen har vunnet flere byskjønnhetskonkurranser. Tilogmed det nye parkeringshuset er vakkert.
På med sekken, fram med vandrekjeppen, sett kurs. Allerde etter noen hundre meter er dere ute av den vakre hvitkalkede byen med sine 3065 innbyggere, klamrende så elegant og selvføgelig til fjellsida, og plutselig er så er Gran Sendas de Malagas befriende røde og hvite merkerstolper å skue. Og da er det bare å vandre glad i vei.
Velduftende timian og lilla såpeluktende lavendel, fargerike margeritter og en og annen valmue. Innestengte geiter med sin umiskjennelige odør av chevre, pilende firfisler over betongdekte veidekke og våryre, kvitrende småfugl av ymse slag. Og noen døgnville haner, og plutselig: sirisser. - Du skal være glad så lenge du hører sirisser, har noen fortalt meg.
På denne turen treffer dere faktisk andre vandrere. Danske par i praktiske turantrekk, amerikanske venninner som har mistet veien, aldrende svensker damer med matchende leppestift og boblejakke (som forveksler Geddy meElse Byskovov, noe vi forsikrer dem om at ikke stemmer, men det et Else som har lært oss om vandringens gleder i Spania! Takk for det!) Forbi lange skakke agaver som visstnok kun blomstrer hvert sjuende år. Forbi digre tomat og - bønnedrivhus, forbi blomstrende mandeltrær og olivenlunder modne for innhøsting. Forbi en og annen gneldrebikkje som ikke skremmer oss lengre. Oppover går det, bare oppover faktisk den første timen. Men med ett så er dere over toppen og da går det ned, bratt ned. Og overalt gror det. Voldsomt hvor det gror. Du tenker at bare en putter et frø i den røde jordskråninga her og en sørger for vann, så gror det. Hele året gror det.
Deilig medbragt enkel lunch på en steinhelle i lille, bortgjemte Acebuchal! Den ligger liksom gjemt i en slukt, men har likevel rikelig med solgløtt - om du velger sitteplass med omhu. På serveringsstedet får dere også kruttsterk kaffe og skummende pils. Dere lukter på vandrestien til Competa, den begynner i en uttørket elv, dere bestemmer dere for at det får bli en annen gang. (Synd; for i ettertid møtte dere flere vandrere som anbefalte sløyfeturen i nabolaget.) Nå er det nistemat og kaffe og returen til Frigiliana og et hotellrom med dusj som teller. Og imorgen: videre til kysten, til havet, Nerja kaller.
Fakta:
Varighet: 5 t inkl pause
Distanse: 17 km, på betong og grusdekke
Vanskelighetsgrad: 3 fjellstøvler (av fem)