Vår Peer Gynt i sol, regn, vind, torden, yr og ymse sorters vindkast.
Å spille uteteater i lite bra vær
Høsten kom fort, litt for fort for oss som jobber med vår versjon av Peer Gynt. Der er publikum – og skuespillere - under åpen himmel på de to første spillestedene på Telemark Fylkesmuseum; åpningsscenen med bukkerittet og Bryllupet på Hægstad. Deretter fraktes folk og fe i vanntette busser til Menstad der de oppholder seg innendørs i tre timer, midtveis trakteres de med et måltid i Dårekisten Kafe. Når Peer har vært på Harem og galehus samt druknet Kokken bærer det ut i friluft igjen: folket fraktes i busser (viktig å få samtlige skuespillere avgårde i første buss!) til Bjørntvedtbruddet i Porsgrunn der Prestens tale og Sluttscenen spilles på to ulike steder i bruddet – i gangavstand.
Som sagt: høsten kom brått på oss og det er nok noen og enhver som har pådradd seg en forkjølelse eller en forfrysning. Men det fabelaktige er at publikum er med på reisen fra start til mål uansett hvilke temperatur eller nedbørsmengde som måtte melde seg. Det er som om det oppstår et hemmelig forbund, en allianse mellom utøvere og tilskuere: ikke søren om været skal ødelegge for oss. Vi later som ingenting - og vi gjør det sammen.
Skjønt ingenting er kanskje ikke rett ord: jeg har oppildnet skuespillerne til å spille med været, ikke mot. Og det har de gjort med bravour. Regn kan være vakkert. Vindkast med.
Men hva er så vitsen med alle denne fartingen fra spillested til spille sted? Jo det er enkelt å si: Det gir oss scenografier, spillerom med atmosfære du ikke finner maken til i norsk teater. Det gir publikum en unik kunstnerisk og sosial opplevelse som går utapå enhver tradisjonell innendørs teateroppsetning. Og det tar tid. Mye tid. Det føles helt rett at når publikum først velger å kjøpe en billett til vår Gynt så må de sette av hele kvelden – og halve natten. Og publikum vil det. Ser ut til at det blir helt utsolgt. I år også.