Hvorfor ikke gå Kyststien mot Brevik?
Dere begynner ved Herøyahuset.
Over kanalen bærer det, forbi adminiet, gjennom et fredelig boligstrøk, de blå merkene er her også, og så går det nedover og dermed er dere på Frierstien. Den er finfin. Løypa går i småkupert terreng, blåveis på ene sida, drivgods på den andre, fram til Versvika. Der er det en mann med en rar traktor som driver med noe dere ikke skjønner hva er. Deretter går det bratt opp og inn i skyggefull skog, før stien igjen tar dere ned til Frierfjorden og langs restene av et gammelt kalksteinsbrudd.
Og det er mange folk ute, mange som går, med og uten hunder, med og uten fart. Og alle holder behørig Corona-avstand, det hilses og det snakkes. Dere treffer f eks på kjekke kolleger. Og snart konverserer dere flere av de ansatte på Øya Spiseri. Og på stranda der nede sitter en kar og ser på lasteskipa som ligger på svai, han passer på et bål han har fyrt opp i vannkanten. Det lukter bråtebrann og vår. Og du tenker på alle de gangene du har tøffet utover Frierfjorden med hjertet i halsen. Vil koggen gå helt ut til Bjønneslandet? Eller i hvertfall til Brevik da, der det fines folk som har mer peil på en lunefull FM-motor enn deg.
Videre går det over rester av boplasser, plutselig vokser det busker og trær som ikke er særlig ville. Kanskje dette er «Nødlandstrand», en lun bukt der båtfolk søkte ly om været var for hardt. En hestehov der og en blåveisklynge der. Stien er rydda og godt blåmerka, et par steder er det stiger. Mest går du på mjuk skogssti med mye røtter, litt grusvei er det innimellom. Men ikke en bil. Vi tok oss fram til Saltboden, og litt videre - der ble det innvilget rosin og nøttepause.
Så bærer det samme vei tilbake, mindre vind nå og like mye sol. Neste gang er målet å gå til Brevik, ca en mil, og så busse hjem. Det er sånt man har tid til i disse coronatider. Uansett; det er befriende i disse dager å komme seg ut og bruke lemmene i den friske, klare vårlufta hvor det nesten er umulig å ikke tenke på dikter Harald Sverdrups linjer: «vårt trygge liv/ er tynn hud over ild.»