Opp i praktfull morgensol, ut av det litt fawlty towers- aktige hotellet, innom kolonialbutikken og få med to påsmurte bocadillos av bestemora med barnebarnet bak disken + lokale druer tørka på kvist (=smakfulle rosiner), slå av en kartprat på torget med en dreven vandrer fra USA bosatt i Irland. Han skulle gå helt til Competa, vi vil til Nerja, vi vil ned ved kysten.
Dersom du tror at om du kjører opp til en såkalt hvit landsby oppe i fjellet og tar turstien ned til kysten så vil det bli grei skuring og nedoverbakke, så tar du feil, skammelig feil. Denne Grand Senda-etappen var særdeles variert og dramatisk,- med veldig mye rett opp og veldig mye rett ned. Ruta var vakker. Og storslått. Og krevende.
Etter relativt kort vandring langsmed et elveleie finner følgende dialog sted:
MANNEN (fortsatt helt i slutten av femtiårene):
- Ja, hvis jeg bare for en gang skyld kunne få se en av disse spanske fjellhjortene, så skulle jeg være fornøyd...
KVINNEN (hans livsledsager fra innerst i en vestlandsfjord):
- Me skal sjå kva me kan gjera med den saken.
(kort vandrepause, han ser opp og rundt på det storslåtte landskapet, trekker inn den klare morgenluften)
MANNEN (vilt oppglødd):`
- Å, dæven. Se! Se der!
Sannelig! På en liten hylle rett over dem i den stupbratte skrenten spankulerer fem (!) nydelige hjorter med den største selvfølgelighet. Hvilket morgensyn! Dermed blir han mer enn fornøyd.
Det er forunderlig, du får en helt annen tidsoppfatning når du går, andrerledes fra sykling, for ikke å snakke om biling. Dere bare går og går. Snakker, ser, lukter, går. Gjennom buskas av rosmarin, forbi pinjelunder, over rislende bekker. Dere går sakte, men dere når langt på den måten. Ja, sånn er det, akkurat sånn.
De siste km går dere sammen med to unge menn, som også startet ut fra Frigiliana; en er fra Tyskland og en fra England (han var språklærer i Sevilla), de møtte hverandre på pilgrimsvandring til Compostela, der engelskmannen også traff sin russiske hustru. Ja, vandringer kan føre til så mangt. F eks irritasjon; jeg ble forbanna på den nye fjonge Garminklokka mi, den som skal telle og registrere alt. Etter å ha gått i timesvis påstod den at vi bare hadde tilbakelagt litt over ni km, det kunne da for pokker ikke stemme! Jeg roa meg da hun andre skjønte at den telte i miles, da kunne dagens ferd ganges med 1.6 og da begynte det å monne...
Etter å ha kjempet dere opp en heftig stigning etter en elvepassering (Higueron?), kommer dere på noen som kan minne om en kjerrevei, den snor seg dovent langs åssiden og med ett blir den bedre og plutselig går dere på en parkert en bil og snart ser dere skilt og over den furukledde bakketoppen skimter dere med ett et hav, dit vi alle skal. Deretter er det grei skuring. Den enkle bilveien slynger seg slakt nedover og nedover, forbi et og annet hus, en slags campingplass og med ett er dere på en trafikkert vei - like i nærheten av det som må være "inngangsporten" til grottene - El Maro - i Nerja. De er dere ikke interessert i.
Til slutt en takk til dem som gikk opp stiene, enten det var gjetere, geiter, handelsfolk eller trimgale turistsjefer!
Turfacts:
Gran senda rute 259, Frigiliana - Nerja i Sierras de Tejeda, et natureservat, Parque Natural.
Higueron-slukten, over Chillar og Higueron- elvene, gjennom Marodalen via piknikstedet El Pinarillo, fram til hulene i El Maro utenfor Nerja.
Distanse: 16 km, 922 høydemeter
Varighet: 5 t inkludert bocadillo- pause
Vanskelighetsgrad: 3.5 vandrestøvler (av 5)