Mai 2021: DEN ENE FOTEN FORAN DEN ANDRE
Vandrerapport Porsgrunn-Larvik- Nevlunghavn - Ødegaarden
Dag 1
Dere får skyss inn til Oklungen stasjon, der begynner vandringen på en grovpukket jernbanetrasse. Det er yr og småfugl i lufta, det er vårgrønt og vilt vakkert, kursen settes mot Larvik. En gang, nei mange ganger, kjørte du somletog på denne ruta. Du husker en liten gård, vika med badebygger, flere beverhi og en diger elg i morgendis.
Det er perfekt å gå på en fhv jernbanelinje. Den slynger seg i langsomme, nei dovne, buer gjennom landskapet, den har ingen heftige stigninger eller krappe svinger. Det er utsøkt ingeniørarbeid, for det meste utført med slegge og håndkraft. BaneNor anbefaler ikke at man går her, men dere treffer da på en kvartett godt voksne mannfolk som går i motsatt retning, de savner subbus. Den kommer nok.
Her og der bjeffer en hund eller så breker det en sau, en bokfink følger med fra buskene og der oppe ligger en stor rovfugl og duver på vinden. Kan det være en ørn?
Etter noen timer, ved Eikenes, tar dere av og går på fine, gamle slyngende grusveier fram til Kjose kirke der det blir termoskaffe og blingser, perfekt vandrekost. Etter rasten er dere tilbake på sporet, bokstavelig talt, etterhvert langs farrisvannet, over små bruer, gjennom mørke og kalde tunneler (ja, dere er varsomme!) og med ett skimter dere E18 langt der fremme, slikt et syn gir nytt mot & nye krefter. Framme, snart framme. Og det er bra, for nå er herrens apostler begynte å bli bra såre.
Når dere trasker inn i sterkt trafikkerte Larvik tenker du at denne ideen med en sammenhengende gang- og sykkelsti fra Porsgrunn og Larvik rett og slett er genial, den bare MÅ bli en realitet. Nå har dere vært underveis i nærmere seks timer. Da smaker det herlig med en kald Isbjørn, passe sterk indisk middag og en rein himmelseng på aktverdige Lysko Vertshus på Tollerodden. Imorra venter en ny vandreøkt. Heldigvis.
Dag 2
Etter velfylt frokost på rommet, strener dere avgårde i lett overskyet morgenvær, forbi Colin Archer og Heyerdahl og Vy, forbi førstelinjeleilighetene med full havutsikt og mye dyrt tomrom rundt seg. Så er dere langsmed riksveien til Stavern, i Tenvik tar dere av og finner den blåmerka Fjordstien. Den går først gjennom velfriserte villaområder, så inn kupert og vårgrønn lauvskog, det veksler mellom heggeduft og tanglukt, ned en tujaalle mot Mærraklova, videre gjennom edelløvskog, ved Smuglerhellern blir det kafferast. Der ute skimtes en blåskjellsfarm. Dere passerer Lillevik, Ambjørnsen brukte stedsnavnet i Hvite niggere.
Den siste kilometeren inn til Stavern må dere ta langs veien, men til gjengjeld går dere på en av karene som dere traff svillelangs igår, han hilser og vil snakke. Dere får tatt en titt på «Hergisheim», der HERman og GISken Wildenvey residerte.
Rekesmørbrødene på Den gule galleriet i et utenfor-sesongen-preget, men solfylt Stavern er helt passende luch før dere gir dere i kast med Kyststien, Den starter på Fredriksvern, går via Kysthospitalet og Rakker. I buskene høres en fugl som langer de merkeligste lyder, men den er umulig å få øye på. Dere stanser ved Rauglandstranda, for dere har dere vært så heldige å få låne sengeplasser av Anne Sofie Kristoffersen. Perfekt! Etter fem timer på tur i et etterhvert strålende vær er en iskald dukkert ikke bare forfriskende men også helt påkrevd. Å vandre er ingen spøk....
Dag 3
Og været er snart mye bedre enn meldt og straks er dere i siget: sol fra oven, hav på venstre side, småskog og kratt og nysådde jorder på høyre. Et forskremt ekorn farer forbi. Når hyttene er plassert tilbaketrukket i terrenget, i tette klynger, er strandsonen fri og der går dere og nyter hver meter. Leve allmannaretten, den leve! I de blomstrende slåpetornbuskene synger den fuglen igjen, den holder noe voldsomt på, den klikker og gurgler, med en fyldig mørk klang. Hva kan det være?
Dere trasker gjennom alleer av blomsterkledd hegg, det lukter bedøvende, kommer ut i nok en bukt, kanskje er den full av fargeglade trillebår. Campingplassene er stille, båtplassene øde, stiene folketomme. Dere er svette og innvilger lunsjrast i en vik med glattslipte kampesteiner med utsikt til Tvistein fyr. Medvandreren mener at blingsen med Kong Oscar Sardiner i olivenolje (med ørlite dryss av salt) er den aller første smak av sommer.
En vikinggrav der, et krigsminne her, en sjelden orkide, en oppskremt skogsdue, et minne om en klappetelegraf fra Napoleonskrigene, en gravemaskin på tokt, stor mann lufter liten hund.
Og når dere krysser de øde, ville svabergene etter Smørvika, kan dere skimte dagens mål: Nevlunghavn. Da er det bare å følge veien langs den rause Omrestranda og ta snarstien inn til havna, dere har vandret i 5-6 timer og det er igrunnen nok. Nevlunghavn Gjestgiveri venter med åpen dør og nyoppredd seng. Og dusj. En kald en. Fiskemiddag. I det hele tatt....
Dag fire
Havna er folketom, flatt hav, høy himmel. Sola har vært oppe en stund, men det har ikke dere. Dere tar en morgendukkert i det vårkalde vannet med påfølgende frokost på Nevlunghavn Bakeri, så slenges sekken på den litt ømme ryggen, føttene settes igang.
Ferden går gjennom Havnas hvitmalte hus og bugnende begonia, Oddanesand camping neste, og så Mølen. Selveste Mølen. Jomfrulands søster, tvillingsøster! Skarvetreff og vikinggraver, rullestein og sol så langt øye skuer. Og der er den fuglesangen igjen, men hvor er fuglen? Og hvilke slag? Jo, der, i toppen av ei lita furu sitter den og slynger ut de vakreste toner fra det lille gråbrune brystet. Der er den. Nattergalen.
På jordene før Omlistranda hopper en hare, den stanser, stikker de lange ørene rett til værs – og farer videre. Og på neste gulrotjorde en til, en diger en! En kjapp kafferast ved innfarten til Helgeroa og så videre på helt nye stier forbi Blokkebukta, campingplass nr 15, til Barkevik og Ødegaarden verk. Dere endte på en formidabel anleggsvei og da skjønte dere at nå er Tvedalen nær. Det er der de tar ut formidable steinblokker som skipes til Kina og India – og så kjøper vi den dyrt tilbake. Lunsj i veikanten.
Turen er over, kudos til LOT, Larvik og Omegn Turistforening for god merking og tilrettelegging av stier. Takk til Linda Runnan, som plukket oss opp og Unni Spakmo som hjalp oss i gang. Men den største takken går til konsertmesteren selv, nattergalen.