Hardangervidda sensommer 2021
Peter Wessel Zappfe om fjellklatring som sport:» En sport som forholder seg til anden sport som champagne til bokøl.»
Dere skal ikke klatre.
Dere småkjører gjennom frodiggrønne Telemark, beregner ankomst i Attrå før sju. For veien er stengt etter ras, det er bare tre 45 min slots i løpet av dagen. Og dere skal rekke Kalhovds andre middagsbordsetning. Snart passerer dere 1000 moh, trærne forsvinner, på fjellet igjen. Denne årlige turen er blitt en tradisjon, en kjær en. Været er utrygt, dere har sjekka yr og storm non stop, utsatt avreisen, tvilt dere fram til ny vandrerute. Men nå er dere her. Fjellet er her. Stien ligger klar, - og akkurat nå, akkurat nå regner det ikke som Yr sa.
Torsdag
Det regner ikke når dere våkner 1005 moh heller, det regner ikke når det spiser frokost, mekker matpakker og pakker for dagens vandring. Styrtregnet setter inn i det dere er klare til å gå. Derfor : kort time-out og rådslagning i peisestua, dere tviler: vandre/ikke vandre. Vil det øke på eller avta? Er det meldt lyn? Dere legger i vei når det regner mindre, opp gjennom blåbærlyng og vidjekjerr, vidda åpner seg, alt er grått og grønt og vakkert - og stille. Et skritt om gangen, en fot foran den andre, utrolig hvor langt en kommer på en time eller fem. Så regner mer, men rundt halv tolv slutter det helt, og sola begynner å yppe seg. Dette var absolutt ikke hva Yr forutså. Så glad en blir for litt opplett og et lite gløtt av sol når det har regna i tre timer.
Mye multer, mye småfugl, ikke bare den melankolske heiloen altså og opptil flere tamme ryper. Mårsbrotet, Oppnestjønn, Mårfjorden. Etter seks timer på vandring øyner dere Mårbu i det fjerne. Det regner fortsatt ikke, dusjen og tørkerommet fungerer utmerket. Føttene er såre og ryggen stiv, men snart er middan klar.