Å GÅ I ANDALUCIA I JANUAR. 2022.
Ingen skal få deg til å snakke stygt om de ujålete chiringuitoene, de spanske strandbarer som ligger som perler på en snor fra Malaga til Marbella. (sendalitoral.es) Med lokal sjømat og iskalde små øl på menyen - og ekstraordinær utsikt - har de gledet mang en lyshungrig nordboer. En praktfull strandstafett dette: å slentre fra strandbar til strandbar helt til sola faller i havet et sted nede ved Gibraltarklippen.
Men du og din medvandrer har også fått sansen for å gå vekk fra havet og inn i den relativt øde og fredsommelige campoen. For eksempel om man starter fra sentrale Elviria: først opp den lange slake gata kalt Avenida de las Cumbres (cumbre betyr bakke, åskam) der villaene ligger på geledd, med mye plass og høye gjerder og hundeglam. Videre opp bakken til Greenlife Golf, forbi en illegal fylling (sementklumper, gulvfliser, hageavfall), over bompenge-motorveien (som nesten ingen bruker), opp bakken og vipps er all bebyggelse tilbakelagt og dere er ute i campoen. Små kjerreveier snor seg langs og opp og ned åskammene, en og annen furu kneiser på toppene, spor etter villsvinets gravinger i buskaset– og fuglekvitringen er absolutt tilstede.
Ved første øyekast kan sti og vei-nettet virke ubegripelig, men det er et slags system i det hele: de bredeste «veiene» er branngater, laget for å forhindre skogbrann, dem skal du ikke gå. De bratteste har motor-cross-gutta kjørt opp, de skal du ihvertfall ikke prøve deg på. Men den kjerreveien som slynger seg organisk fram i det bølgete landskapet, sikkert laget for hest og kjerre, det er DEN du skal gå. Den gir deg ikke korteste vei fra et punkt til et annet, men den beste. Og vakreste.
Det er grønt i campoen, frodigere enn i høst, blomstene er begynt å komme, det lukter av lavendel og rosmarin, sola stiger på himmelen, dere svetter, men pause blir det ikke før toppen ved La Mairena er nådd. Det er ikke bare føttene som tar dere videre, tankene får også luft under vingene. Dessuten: den som vandrer sutrer ikke.
Det er søndag og dermed ikke helt stille i campoen. Motorcrossere farer som iltre veps opp og ned åskammene, på jakt etter de bratteste, mest krevende bakkene. Dere går på en gjeng grønnkledde offroadsyklister på vei nedover; kjekt hilsende, brede dekk, god fjæring. En stor doven jogger passerer, to små hunder på slep. Langsom hundelufting er nok områdets mest utstrakte form for mosjon.
Medvandrer Aniksdal innvilger pause på toppen. Påsmurte bocadillos og hjemmelagde tortilla espanol inntas på turens høyeste punkt. Bakken stikker, men for et syn. Hele kysten med Marbella og Estepona brettes ut i all sin velde. Og se, der borte i fjellene i vest skimtes Ojens hvite bebyggelse. Etter rasten bærer det nedover, noen hus, noen illsinte hunder (som ikke skremmer dere like mye som før), stolte eukalyptustrær ( som kan bli 80 m høye!) i veikanten. Dalen åpner seg, vinden og duftene, en kan bli rent lyrisk av mindre, Inger Christensen!
Mandeltrærnes finnes
Lavendelduften finnes
Olivenlundene finnes
Sitrontrærne finnes
Svette vandrere finnes
Gneldrete hunder bak hjemmesnekra gjerder (rustne sengebunner, springfjærmadrasser, hagestoler) finnes
Flatklemte padder i grusveien finnes
Korktrær med sin avklipte bark finnes
Gibraltarklippen finnes
Den finnes et sted langt langt der borte i disen
Og så, etter fem timers vandring, dukker Ojens tettpakkede hvite legoklossebygg opp bak en åskam; dere skal bare forbi noen usedvanlig rotete småbruk, en badekulp nede i dalsøkket, en velstelt kirkegård og en bugnende appelsinlund. Så bærer det bratt oppover, medvandreren banner så det synger, krevende ankomst til Ojen. Men snart er dere innlosjert på særegne La Posada del Angel. Der finnes varm dusj, en vakker takterrasse, en Alhambra-pils og en veldig deilig seng.
Og dagen etter blir dere enige om å vandre eksakt samme vei tilbake, dere bruker en halvtime mindre og turen blir faktisk en ganske annerledes opplevelse. Landskapet ses fra motsatt hold, det er nesten som en ny tur. Ingen motorcrossfolk, ingen på joggere eller syklister, bare dere to og landeveien virker det som. Og en nydelig saftig appelsin på deling. Og den stigende sola. Og den hardtrampa svingstien. Og disen over Afrika. Og villaspargesen. Og de små gule blomstene du ennå ikke vet hva heter…
*