Teater Ibsen spurte meg i fjor høst om jeg kunne tenke meg å sette opp en utradisjonell versjon av Hamlet i Tønsberg til sommeren. Det kunne jeg. En samproduksjon med Festspillene i Vestfold.
Parallelt med arbeidet med iscenesettelsen prøver jeg å sporadisk skrive en slags dagbok her. Den skal kunne leses både av teaterarbeidere med ulik bakgrunn, svorne shakespearefantaster og generelt nysgjerrige mennesker fra alle lag av folket. Her er'n:
NB: Se Dag Jenssens fine bilder i Fotogalleriet.
Les IdaLou Larsens anmeldelse.
Uke 12 Finito
Mandag 20. juni
En matt, men lykkelig regissør skriver disse linjer. Hamletpremieren er historie, vi kom ned på beina og vel så det. Jeg synes vi nådde mange av de målene vi satte oss. Det vi lanserte da vi gikk ut med ved prøvestart kan man se igjen i den ferdige forestillingen. Det vi ikke greide får jeg ta på min kappe. Bedre enn dette er jeg ikke. Bedre Hamlet kunne jeg ikke laget på DET stedet med DE menneskene der JEG er nå. Det har vært den vanskeligste regijobben jeg har gjort i hele mitt liv. Det betyr ikke at ikke har vært morsomt, lærerikt, spennende.
Til alle dere som var involvert i prosjektet: på, bak og over scenen, teknisk og administrativt; takk for flott samarbeid. Vi ses ved neste korsvei. The readiness is all.
For alle dere andre: vi spiller t.o.m. 26. juni. Don't miss it.
Uke 11
16. juni
Og så er det premieredag og plutselig og endelig er det ikke så mye mer jeg kan eller skal gjøre. Jeg har riktignok noen kommentarer til gårsdagens generalprøve (som var bra, men ikke topp – og det er vel sånn det skal være) som jeg skal overlevere gjengen og jeg vil gjerne gi dem noen oppmuntrende ord før alvoret (og leken) braker løs i kveld, men nå er vi straks fram ved den stasjonen der jeg skal gå av på og det livlige toget fortsetter foruten meg. Det er sånn det skal være.
Snart har de glemt meg, det gjør som de vil. Dagene etter en premiere kan være ganske så tomme og rare for en regissør, men jeg får se om det er noe liv på den stasjonen jeg ble forlatt på. Kanskje jeg finner noen andre som vil leke med meg?
På spørsmålet 'Hva er det med Hamlet' vet jeg ennå ikke om jeg har funnet svar gitt. Vi får se i kveld. det er da det virkelig gjelder. Virkelig gjelder.
14. juni
I dag er egentlig siste arbeids/prøve-dagen på Hamlet. Vi skal ha en dagprøve og gjennomgang med et større (gratis)publikum i kveld. Nå gjelder det å fokusere på det som fortsatt kan forbedres, kommentere det som skal kommenteres, overse det som løser seg av seg selv. Hvordan gå den siste viktige stykket i fellesskap? Nå gjelder det å skjerpe sansene, løfte blikket og holde hjertet varmt og hodet kaldt – og ræva nedpå.
Uke 10
12. juni
Jeg vil ikke si det var en strålende gjennomgang i går, men det går rette veien. Det fåtallige og noe eldre publikum så ikke ut til å kjede seg nevneverdig. Flere kom og takket etterpå.
Særlig var akt en litt omstendelig, savner noe framdrift og intensitet i begynnelsen, og så var det urytmisk rent teknisk (lys/lyd/dører), men det er en fin stigning i forestillingen nå. Akt to har framdrift og intensitet som griper. Noen ganger blir skuespillerne vel revet med, andre ganger er de ikke riktig observante nok. Jeg savner en større grad av kroppslig bevissthet hos flere av de yngre. En slags følsomhet og fysisk presisjon. Det holder ikke at den indre følelsen og tanken er rett om det ikke når ut over rampa.
Jeg tror ikke denne forestillingen blir kjedelig. Og det er faktisk ganske viktig.
Nå: to dagers pause. Håper det skal slå ut den rette veien. Tirsdag skal det prøves på dagtid og spilles full gjennomgang på kvelden.
10. juni
I går under gjennomgangen tenkte jeg for første gang: nå skulle vi hatt publikum her. Det må være et godt tegn. Andre akt funka bedre enn noen gang. Første var kanskje litt daff og ukonsentrert, men vi er på gang. Helheten tar form. Noen aktører brygger på småforkjølelser og halstrøbbel, det MÅ holdes i sjakk. Og så håper jeg ved Gud at det kommer publikum på dette spetakkelet. Det er for dem vi gjør dette. Men i morgen kommer det i hvertfall litt publikum fra Husøy Vel. Skal tro hva de synes. Jeg tror jeg ville likt denne forestillingen.
8. juni
Det er ingen selvfølge, ingen naturlov eller sannhet, og derfor dessto mer befriende når det skjer. Hva? Jo, når vi jobber hardt og lenge og energisk på en scene (som f.eks. Gjøglerscenen igår): vi kutter noe tekst, framhever handling, øker presisjonen (fastsetter regler og kjuing) i fellesopptrinn, jobber med tekst etc. Og som arbeidsleder må en bare holde hodet kaldt og tro rolig og fast på det man gjør, de valgene man tar. Og da er det så herlig befriende når det slår inn. For når vi spiller gjennom scenen på tampen av arbeidøkten ER den blitt bedre, strammere, morsommere, mer levende – og klarere. Release, job done!
7. juni
Ha!
I går – midt i første akten – begynte skuldrene mine å senke seg en smule, det var deilig. Denne oppsetninga begynner å lukte svidd – og det er et kompliment. Ja, det er mye å forbedre fortsatt, ja, det er for tregt her og der, ja skuespillerene er ikke alltid like lette å forstå (mumling, skriking, harking og stønning), ja, det overspilles, ja, danserne glemmer scener de skal være med på, ja, amatørene virker helt lost i hvor de hører hjemme. Ja, lyset kommer og går og ja, musikken er ennå ikke klar. Men det begynner å ligne noe… for et syn når Hoffet toger inn i scene to, for et trøkk! For en uhellsvanger atmosfære når Gjenferdet dukker opp, for en herlig hjerteskjærende scene når Ofelia tørner, det urovekkende når Hamlet ressonnerer omkring liv og død… osv… Nå, tror jeg at vi kan lage en versjon av Hamlet, vår versjon av Hamlet som ikke ligner på noen annens. Og den følelsen, akkurat den følelsen, er sabla viktig å ga med seg de siste innspurtsrundene før mål.
6. juni
Ny uke, nye sjanser. Regissøren har vært i Stamsund og spilt Fomlesen for ivrige nord-norske barn (og litt blaserte teaterfolk) – finfin festival i praktfulle omgivelser – og fått påfyll. Godt å tenke på noe annet enn Ofelia og Hamlet og Polonius og dørene på Husøy og lysmomenter og billettsalg.
Gjnnomgangen vi gjorde på fredag var det beste so far. Betydelig framgang i akt 1. Vi er på vei. Men hver gang ser jeg nytt arbeid, ting som må gjøres om, forbedres, foredles, videreutvikles – og strykes. Vi har fortsatt tid. De siste to ukene kan og bør det skje mye.
Uke 9
3. juni
Det regner, norges skal spille landskamp (åpenbart århundrets viktigste kamp siden det ikke står annet i avisene om dagen), regissøren er tett i hals og hode og sår i hals og sjel, men hamlet-toget bare går og går. Pressekonferanser med fotografer som virrer rundt og jornalister som aldri spør om hva Hamlet egentlg handler om, billett-flørting med næringslivet, en hest som er til testing for scene 20 (og som blir godkjent), gamle arrangementer kastes på båten, gamle ideer blir som nye, en stadig kamp med stoffet for å komme nærmere en kjerne (som jeg har begynt å tro ikke finnes, et stendigt arbeid for å legge samtlige scener til rette for at historien og aktørene skal folde seg ut i sin vakreste blomstring. Vi har to uker å oss, no more, no less. Og i dag skal vi ha komplett gjennomgang minus statister (og hesten).
30. mai
Scenografen har noe han må vise meg og det må skje nå. Rekvisitøren vil gjerne se over en rekvisittliste med meg og det haster. Produsenten lurer på om ikke jeg kan moderere utfallet mot lokale cateringbyråer på hjemmesida, teatersjefen har noen kommentarer til gårsdagens gjennomgang, en skuespiller har en ide til en strykning, en markedsføringsansvarlig etterlyser teksten til programmet, en syerske lurer på hvor hattene er, en etterlengtet komponist sitter fast i kork på flyplassen, en inspisientassistent spør om når vi trenger hesten som skal testes, scenografen har en ting til han må fortelle, en amatør lurer på om han skal mer på scenen i dag (han har ikke vært der ennå), en skuespiller har et forslag til et nytt arrangement, teatetersjefen vil ha et møte, koreografen fatter ikke hva jeg mente med den forrige beskjeden, den lille hunden liker slett ikke teater og gir høylydt uttrykk for det, det er gjennomtrekk og termosen er tom. Det tragiske blir plutselig komisk og hver gang vi skal øve utescener regner det hardt og scenografen har fått en nye ide.
Omtrent sånn er det å være regissør.
Og jeg elsker det.
29. mai
'Shakespeare har ingenting å si, ikke Tsjekov heller. De setter livet på scenen med alle dets motsigelser. Man trer inn i en verden når man begynner å arbeide med dem. Man trer inn i verden.' Skriver Erland Josephson i sin dagbok under arbeidet med Kirsebærhaven i Peter Brooks regi.
Jada, jada. I går kom mange kostymer til Husøy, i dag begynner lyset å vise seg. Vi tråklet oss gjennom 19 av 20 scener i går og jeg sov rolig i natt. Mange ting begynner å finne sin form, noen scener (og faktisk større partier) var mer enn akseptable, andre har lengre vei å gå. Men det er ennå god tid til premieren. Noe av det vanskeligste nå er alle valgene: Hva skal vi bruke tid på? Hvordan organisere den resterende arbeidstiden? Hvor bør det kuttes? Hvordan løfte de svake scenene? Når skal man sette inn støtet? Hvem kan ta ansvar?
Uke 8
28. mai
En aldri så liten stor opptur i går. Vi (skuespillerne og jeg) har jobbet hardt i to dager med den første halvdel (og vel så det) av annen akt. Drog igjennom denne biten før den tilkjørte 'varme' maten (som virkelig ikke var noe å skryte av) – men altså; de førti minuttene vi spilte gjennom før maten, lovet godt. Særdels oppløftende. herr Hamlet begynner å komme i draget. Det er dramasus over denne biten; dramatikk og framdrift.
Resten av kvelden gikk med til utescener og pirk.
Og inne i byen – på dansestudio – jobber Un-Magritt med dansegjengen.
26. mai
Situasjonsrapport fra Husvøy Verft onsdag ettermiddag: Inne på scenen jobber Unn-Magritt med samtlige dansere på diverse hoff-entreer, ute på området mellom scenen og fjorden prøver jeg med ymse lokale amatører på troppeforflytninger. På betongplattingen bak dobrakkene holder Hamlet og Ofelia på, i sidehallen styrer Anne-Sohie med gjøglertruppens håpløse forestilling og inne i en krok ved gamleverftet står Horatio og terper tekst under åpen himmel. Hele det gamle verftet syder av teater-aktiviteter. Det liker jeg. (Men hva hadde enm gammel skips-sveiser tenkt om han ruslet forbi der akkurat da?)
25. mai
På mange måter har arbeidet tatt en ny retning denne uka; vi slipper oss mer løs, vi tør mer, satser tungt på det teatrale, det utadvendte. Og lar selvhøytideligheten og gravalvoret hvile litt. Det snodige er at dette slett ikke går på bekostning av alvoret – eller innholdet i Wills tekst. Men det blir mer interessant å se på, mer variert, mindre kjedelig, altså: bedre teater.
I dag kommer alle lokale dansere og statister til Husøy for første gang, det tenker jeg blir livlig.
23. mai
Oj, det var moro å få danserne inn i salen.
Oj, det var moro å se Husøy Verft nesten ferdig innredet.
Oj, det var gøy å se skuespillerne og danserne og rommet sammen.
Oj, det er mye arbeid som gjenstår,
Oj, så bra det skal bli.
21. mai
En kort, men uhyre intensiv arbeidsuke er over. Vi gjorde godt arbeid hver dag – og da vil instruktøren gjrne at det skal forløses i en gjennomgang på tampen av uka som løfter seg betraktelig fra forrige gang. Det gjode den ikke. Vel, enkeltscener og enkeltprestasjoner (sic!) var bra, bedre enn sist, men som helhet var det hele, særlig første akt, tamt. Det hjalp seg etter lunch og den første halvtimen der begynner å svinge. Men det er ikke nok. Inspisient Morten mente at det var bra at det ikke gikk så bra, det er for tidlig til at det skal gå bra mente han. Nå skjerper de seg, mente han.
Jeg lengter til Tønsberg, til å abeide i dekorasjonen på Husøy Verft, jeg lengter etter å se danserne på gulvet med skuespillerne, jeg lengter etter å se om masseopptrinnene fungerer, jeg lengter etter å sette alle bitene sammen. 'Alt kan gå godt.'
19. mai
Imorgen, fredag, har vi siste arbeidsdag i Skien. Planen er å pløye gjennom mesteparten av stoffet for de som gidder å se på. Har sett på store deler av video fra forrige fredag, det er lærerrikt å observere stoffet på tejp. Ting tydeliggjøres, ikke bare det dårlige. Kongen og Dronninga er i hovedstaden i dag for å svinge seg med hoffet mens vi terper enkeltscener. I kveld akl vi til TV Vestfold og gjøre et innslag for dem. Hadde vært fint om vi fik solgt noen billetter til dette spetakelet også.
17. mai
Jeg er en idiot!
Sitte på nasjonaldagen og tenke på Hamlet! Bekymre seg om morgendagens arbeidsprogram, planlegge nye sceneløsninger, vurdere strykninger og tillegg, tenke på alt som må, som skal, som vil bli bedre i løpet av de tre neste ukene.
Hva er det med Hamlet?
Hva er det med denne teksten som gjør at den kverner rundt i hodet mitt hele dagen og invaderer drømmene mine om natten og som gjør meg fjern og ukonsentrert i trivelig mellommenneskelig samvær med folk jeg faktisk bryr meg om? Som får meg til å lengte dypt til premieren er overstått slik at jeg kan legge meg rett ut på et svaberg og glane opp på den høye himmelen og vite at nå er det ingen som venter noe som helst av meg i fem, kanskje seks, uker framover…
I mellomtiden skal vi samle kreftene, forene og forløse det store kunstneriske potensiale som finnes i ensemblet og alle rundt prodksjonen og lage en så god hamlet som vi bare kan. 'Alt kan gå godt!' Også for idioter.
13. mai
Ha, trettende er ikke noen ulykkesdag, nei. Ikke for oss. I dag kjørte vi – etter lunch – igjennom en haug med scener – nærmere hundre manus-sider, det tok godt og vel hundre minutter. Men viktigere, det begynner å svinge. Når skuespillerne vet hvor de er , hvorfor de er der og hva de skal gjøre der de er og greier å være der/spille sammen så begynner ting å skje, da begynner det virkelig å ligne noe. Og det er første gang vi har gjort så store strekk og i lange partier satt jeg bare og så på… og så at dette kan bli riktig så fint.
Tilbakemeldinger fra dem – særlig unge folk – som ikke har sett noe av dette før var også oppmuntrende. Altså: pinse med god god samvittighet.
12. mai
Forskjellen på, vel, en av forskjellene på, en god og mindre god skuespiller (eller er ordet mer erfaren?) er kanskje dette: evnen til å skjønne når man gjør noe riktig, å forstå når man har truffet en mening, en åre, et spor, en vei. For så å bygge videre på det neste gang. Ikke kaste det gode overbord med det halvgode (eller riktig dårlige). Evnen til å stole på at reisverket holder slik at man kan begynne arbeidet på utbroderingene, utskjæringene, detaljarbeidet. Beholde troen på at det (vel, alt!) kan bli bra (og ferdig) selv om det er dårlig (og uferdig) akkurat nå. Å holde det lange siktemålet i blikket selv om man nettopp nå må konsentrere seg om det hele nære. Å ikke tæres opp av tvil. Å stole på seg selv. Og sine medspillere. Og instruktøren.
Ellers: idag kom Duc, da er vi alle her, vel, da har vi alle vært her. Og vi fikk jobbet med flere av hans sentrale scener, jobbet godt.
11. mai
I dag hadde vi for høyt ambisjonsnivå, vel jeg! Det var FOR mange scener vi hadde tatt mål av oss å nå over. Men de vi rakk tok vi da grundig fatt i. Særlig var det soveroms-scenen mellom Hamlet og Gjertrude som fikk vår oppmerksomhet, det er en nøkkelscene, den er vanskelig, det er mange lag, mange muligheter til unik drama og heftige vendepunkter. Og – det må sies – slett ikke enkelt å spille. Men når det funker – å gøddvære!
Nå om en halv time drar en billast til Tønsberg for å jobbe med amatører og lokale dansere. Og snart – snart flytter vi til Husøy for godt!
10. mai
Mandag jobba vi med de fre første scenene, med nesten komplett ensemble (jippi!), ting tar form. Før vi begynte arbedet snakket jeg om fire punkter jeg ville det skulle fokuseres på i de resterende 8 dagene i Skien. Det var: KARAKTERARBEID (inkl. holdning, gestikk, dynamikk, stemmebruk), SAMSPILL (åpent, dialogisk, troverdig, reelt), HELHETSFORSTÅELSE (herunder tematisk og rytmisk innsikt og observasjon i totalen) og LIVPUSTING altså oppgaven som går ut på å puste liv i arrangementet som bare er et tomt skall).
Uke 5
7. mai
I går kom Jonathan, Horatio. Det var fint å få ham på plass. Stadig nye brikker. Jeg vil ikke akkurat si at det sprutet energi og overskudd og overdådig talent i arbeids-salen i går, men vi gjorde det vi skulle. Vi er håndverkere (men noen ganger blir det kunst).
Drog rett fra prøveslutt til Oslo for å møte toppene på Riksteatret. Thomas og Jonathan satt på med meg innover og sannelig snakket vi ikke teater teater i to-og-en-halvtime nonstop. Vel de, vel Thomas, snakket mest. Særlig om 'de fysiske handlingers metode'. Dette er en arv fra Teaterhøgskolen og de (vel, særlig Thomas) er, mildt sagt, meget opptatt av denne arbeidsmetoden og han vil svært gjerne arbeide på den måten – også med meg – som ikke er så opptatt av eller interessert i den… Men jeg tror faktisk at vi vil det samme – målet er felles. Men det finnes flere veier dit. Flere måter å gjøre det på, flere metoder. Og det er samme pokker for meg hvilke metode eller system eller tro hver enkelt skuespiller benytter bare det han/hun presterer (sic!) på scenen lever, er troverdig, dialogisk, teatralt, godt.
5. mai
Visst ble det en ståkete og litt heftig dag, men sannelig fikk vi ikke gjort følgende: vært gjennom scene 2 flere ganger (med falkeblikk på koreografi og musikk), scene 6 (den delen med Polonius og Ofelia), scene 7 (den er lang & viktig), scene 8, scene 9 (delen etter skuespillet), scene 10, 11, 12, 13, 14, 15, 16 og graverne (første del av) 19. Det kaller jeg et godt dagsverk.
Noen scener glimter til, særlig var det moro å se de bitene der vi kan spille flere scener etter hverandre. Der begynner det å svinge. Og så er det selvfølgelig sånn: noen scener som var bra forrige gang holder ikke mål nå… så da er det på'n igjen.
På kvelden var det tapas i vår hage, sola kom (og mange folk fra både Teater Ibsen og Grenland Friteater) og det minnet plutselig om sommer ofg det var deilig å drikke vin og prate sjit og ikke skulle på jobb.
4. mai
Hver gang du når ned til et lag så oppdager du et nytt. Hver gang du har besvart et spørsmål dukker det opp et annet. Hver gang du gjør noe som er bra skjønner du at det kan gjøres bedre.
Idag er en viktig dag, også kalt den store styrkeprøven, vi skal gå gjennom store deler av materialet i den for det foreligger akkurat nå. Får besøk av koreograf og komponist og teatersjef. Kanskje Willy stikker innom og?
3. mai
Jeg går inn i salen.
Jeg vet hvilke scene vi skal jobbe på. Jeg har lest den, jeg har tenkt på den (også mens jeg sykler og spiser og går), jeg har forsøkt å drømme den, men egentlig er jeg helt blank: jeg vet ikke hvordan vi skal komme videre, hva vi skal gjøre med scenen for å løfte den. Jeg setter meg ved arbeidsbordet bak haugen av manuser og notater. Vi har gjort scenen en gang før og laget en skisse. Den er ikke god nok, men det er alt vi har. Så begynner arbeidet. De to skuespillerne skisser gjennom det vi la i går. Jeg ser en liten ting jeg liker, ber dem utvikle det, de gjør det og foreslår i samme slengen – på gulvet, i arbeidet – en annen sak. Jeg ber dem undersøke hvordan den ideen kan kombineres med den første og utvikles til noe tredje. De griper begjærlig muligheten, tempoet endres, lesbarheten forsterkes, de to har det gøy, det begynner å svinge. Dette er dialektikk, det ene tar det andre. Og før timen er over har vi et flunkende nytt arrangement, et stilig forslag til hele scenen som er helt annerledes og – liker jeg å tro – mye bedre enn det fra i går. Det er et mirakel. Hvor kom det fra? Hvem fant på dette?
Søndag kveld:
En noe amputert uke står for døra. Mai er full av overraskelser (akkurat som Elsinore). Onsdag får vi besøk av komponist, koreograf, gjenferd og Horatio. Inspisient Morten B er ikke frisk, så jeg må kjøre lyd. Scenografien er under ombygging/justering, godt!
Vi skal jobbe videre med bilde/opplevelsen av rommet ute/inne av Husøy i bakhodet. Om fjorten prøvedager er vi på plass der permanent.
Uke 4
Kveld: Jepp, da er det gjort. Vi har vært gjennom hele greia. Vel, mer eller mindre hele greia, riktignok uten komplett emsemble, uten all musikk, helt uten koreografi, nærmest kostymeløse, men allikevel: vi har vært gjennom. Det tok – som planlagt – fire uker. Ennå er vi ikke halvveis i prøvetida, men det føles som om vi har gjort mer enn halve grunnarbeidet, det kjenns bra.
Etter en sein lunch drog vi i samla flokk til Tønsberg, vel Husøy, og tok spillestedet i besiktigelse. Mesteparten av scenografien var på plass (stort, tøft, krevende), rommet var rydda og malt. Jeg var bra tilfreds, bortsett fra noen mindre bekymringer: 1) Stigene/trappene fra catwalken til øvre scenegulv er ikke bra/riktige 2) oppgangen fra gulv til catwalk er ikke løst 3) malinga på veggen ser ikke helt bra ut (men den er visst ikke ferdig). Men verst av alt: de fæle nyrike, vulgære block-watne eneboligene som ligger på andre sida av sundet. Men de skal vi få sprengt vekk. Alt for Willy!
28. april
Nok en sykkeltanke:
Hvis dramatikeren er arkitekten, så er regissøren ingeniøren og skuespillerne håndverkerne. Men riktig liv blir det jo ikke i huset før folk tar det i bruk: publikum.
I går kveld hadde vi besøk av Henning, Erlend og Beate fra Tønsberg. De er blant de lokale medvirkende som har fått tekstroller. Nå har de fått lekse. Neste gang jobber vi med dem i Tønsberg, Papirhuset 11. mai. På dagen i går gjode vi små storframskritt på første møte mellom Gertrud og Hamlet og Claudius. Og så la vi ytterligere fast Ofelias første galskapsscene. Den kommer til å svinge. Galskap, merkelig, det liker jeg å iscenesette.
27. april
Det som skjer mellom mennesker. Det er noe av det mest fascinerende jeg vet om. Spillet mellom mennesker. Leken, driftene, maktkampen/gleden, misforståelsene, ertingen, drakampen, lokkingen, avvisning, tilnærming, mulighetene er legio. Hva gjør hun hvis han gjør sånn? Og hvorfor? Hva svarer han hvis hun sier det slik – eller motsatt? Alle de små og store tegn og små og store bevegelser. Alt det. Som skjer. Mellom mennesker.
(All denne opphopning av assosiasjoner dukket opp på sykkelen på vei hjem fra prøver i Skien på scene 2 (utdrag) , 16 og 19.)
26. april
Jada, vi sliter oss videre.
Nei, vi gjør ikke det. Vi drar i teksten, vi endvender den, vi leter etter anvendelige, rytmiske, reelle handlinger på scenen. Vi lar folk møtes; kjapt og dvelende, uten baktanker – og med, utfordrende og innsmigrende, motseningsfylt og raklinjet, ensidig og fullt av kontraster. Så jeg vil heller si vi søker, søker oss inn i materialet, inn til en kjerne, inn mot de valgene vi (vel, særlig jeg) må ta. Hvilke historie er det vi vil fortelle når alt kommer til alt? Hva er det vi vil si når det kommer til stykket? Hvem er denne Hamlet egentlig? Og hva er det han vil med oss – til syvende og sist?
Jeg synes fortsatt prøvene er morsomme, jeg gruer meg ikke til å gå på jobben og jeg har ikke kjent at tidpresset (tidsånden?) peser meg ennå? Men… i idiotens øre sover hånen. (W.S.)
25 april (morgen)
Det ble en fin tur til Risør i går; våren var kommet lengre der, vårt lille foredrag/arbeidsdemonstrasjon omkring den vanvittige Ofelia (med hovedvekt på en skuespillers arbeide med rollen fra en fysisk innfallsvinkel) ble tatt vel imot, (noen av de riktig gamle damene på første rad var over seg av begeistring for Kjerstis mimikk og plastikk og i det hele tatt), flere sa de ville til Tønsberg til sommeren og bilen min ble skrapt opp av en av Eyvind Solås sine shakespeare-korister. Det beste med det hele var dette: at vi greide å gjøre en slags 'prøve' med publikum, en aldri så liten offentlig improvisasjon. Og av det lærte vi flere ting. F.eks. vet vi nå hva slags bomsterbukett Ofelia skal ha – og dele ut – før hun drukner. Det måtte vi til Risør for å fnne ut.
Og nå en ny arbeidsuke.
24. april
I dag er det søndag, jeg skal møte sminkeansv. Heidi til en snakk på Kafe K og etterpå skal Kjersti H (Ofelia) og jeg til Risør for å holde foredraget 'Å være eller ikke…' på Risørs Kunstforenings seminar KUNST OG GALSKAP.
23. april
Det har vært en tett og god arbeidsuke, som fikk en – hva skal en si – smertefull avslutning. Oppildnet av gode gjennomdragninger av flere sammenhengende scener i midtpartiet tok vi sats og fleska til med en 'gjennomkjøring' av en haug scener (nærmere bestemt side 39 – 75) og det så ikke så veldig vakkert ut. Skuespillerne visste ikke hvor de var (og hva de gjorde der de var), teksten kom og gikk i rykk og napp, gestikken krakelerte og regissøren beundret det hele med en blanding av forundring og fortvilelse: har jeg stelt i stand dette? Er dette Shakespeare? Hamlet, hvilke Hamlet?
Som sagt: en smertefull time. Og særdeles nyttig. Det er NÅ vi skal ha sånne slag, ikke om seks uker. Dessuten så overdriver jeg. Alt var ikke sånn. Plutselig står en scene fram (f.eks. 'Gå i kloster, Ofelia!') eller en monolog og dirrer og funker så det suser.
21. april
I dag rett før midnatt ble jeg bestefar! Tjoho! (Livet er viktigere enn kunsten.)
20. april
I dag drog vi – på slutten av dagen – gjennom tre scener, 15 sider som ble 20 minutter. En positiv overraskelse. Det var sikkert for løst i fisken, for mye skiev pausering og nøling, tulling med blankvers og vendepunkter. grovt tegnede karaktererer og ikke spesielt bra timet. Men det var bra. Bra på den måten at det periodevis svingte; tror skuespillerne fikk en føling med at dette kan funke, at ting faktisk henger på greip. Og jeg – som anstrenger meg for å blankstille meg før gjennomkjøringa – synes det var ganske så underholdende å se på. Mye teater som ikke er det. Alt for mye.
Tror vi skal fortsette med dette på slutten av arbeidsdagen – og/eller uka å kjøre gjennom noen/flere/en rekke scener som en slags minnebok – en oppsummering – og utprøving av hva vi har gjort.
19. april (morgen)
Hva er det med Hamlet? Etter at han har fått den manenede beskjeden fra Gjenferdet om å ta livet av sin onkel er han på offensiven, men fra det øyeblikket han tar rotta på Polonius blir han drevet over på defensiven – og må improvisere. Som Walter Benjamin skal ha sagt: 'These are the days that no one should reley unduly on his competence. All decisive blows are struck left-handed.' (Thomas, vår Hamlet, er keivhendt.) Og når Hamlet improviserer er han dødsfarlig.
(kveld)
Etter en lang og hard og intensiv og lærerik (Sigmund holdt blankvers-for videregående-forelesning) dag har jeg ikke annet å komme opp med enn: 'Shakespeare is hard, but so is life.'
…
Noen ganger får jeg en følelse av at teater er en lukket verden, en selvforsynende biotop, og da kan jeg få en voldsom lengsel etter noe annet: vi må sprenge vegger, tenker jeg, kaste konvensjoner på havet, dra på oppdagelsesferd, skaffe nye briller…
F.eks., hvis det er sant som statistikken sier, at det er færre og færre som går på teater her i landet, hva skal – hva MÅ vi gjøre for å få et nytt publikum i tale? Hvordan kan vi utnytte det som er scenekunstens adelsmerke; at det skjer/det lever her og nå – at det er svingende laiv – hvordan utnytter vi det maksimalt? Hvilke konsekvenser får det i sin ytterste konsekvens? Hvordan slår det inn og ut på repertoaret? På spillestedene/scenene? Utdanningen? Presentasjonen? Så mange spørsmål…
Uke 3
18. april, morgen
Denne uka får vi to nye skuespillere på plass. Aller helst ville jeg hatt hele hurven disponible alle de 10 prøveukene, men med dagens travle skuespillere (TV-filming, reklame, stunts, barnepass og friengasjementer) samt økonomidirektørens formaninger lar det seg ikke gjøre. På den annen side: fint å få jobbe litt i ro/ litt ekstra med sentralaktørene (som er her hele tida). Fra nå av blir det mer og mer folksomt for hver uke som går og fra midt i mai er det full pakke.
Vedr disse loggboknotatene. Til deg som savner pikante avsløringer, teatersladder og denslags: jeg kan selvsagt ikke skrive alt. Dette er på sett og vis et offentlig dokument, det svever der ute i cyberspace og kan leses av alle. Altså må jeg vokte mine taster. Den som er lettest å henge ut/ avsløre/ laterliggjøre er jo meg selv. Det kommer, det er nok å ta av.
Men om det er spesielle ting du lurer på – teater/produksjonsgreier vedr Hamlet du er nysgjerrig på så får du slenge inn et spørsmål på FEEDBACK på åpningsida – så kanskje jeg får vridd ut av meg et svar… Nå til arbeid. Jeg liker mandag.
15. april
Hva er det med Hamlet?
En ting vet jeg: det er noe ufullendt over denne teksten, den er full av ubesvarte spørsmål og hemmeligheter. En må ta sine valg, velge sine svar. Og så er det en tilbakevendende følelse av avbrutthet. Alt blir avbrutt i denne historien: kjærlighetsforhold, fektekamper, teaterforstillinger, oppdrag, vennskap, ja nærmest samtlige mellommenneskelige relasjoner. Alt er i endring, i konstant bevegelse…
Vi nærmer oss slutten på andre prøveuke, en god uke. Kun i dag igjen.
(seinere samme dag):
Og så var uka omme.
Noen dager kan en skisse en hel drøss med sider uten for mye motstand og tvil. Andre dager kan en knote i timesvis med en side eler to. Sånn var det i dag. Vel, vi knotet slett ikke. Men vi gjennomprøvde en ganske kort (men viktig) scene mellom Gertrude og Claudius, den som ligger like etter at Hamlet har tatt rotta på Polonius. Og vi gjorde den på mange måter. Med ulike tempi, ulike viljer, ulik pausering, ulik betoning og temperament. Og i det minste lærte vi noe om hvor utrolig mange måter en liten scene kan gjøres på. Og noe om hvor vanskelig det kan være å velge rett, å treffe planke, detaljenes betydning. Det er fint og: å ikke måtte halse videre hele tida, mn å dykke litt dypere ned i stoffet. Hos Shakespeare er det mer enn nok å ta av.
Jeg må si det har vært en fin uke. Vi har ikke jobba kronologisk, men vi har jobba flittig, sett på mange scener / deler av scener, og det har vært morsomt. Det kan ikke overvurderes.
Nå går jeg i svømmehallen. Kommer vel til å tenke på Hamlet og co mens jeg svømmer min tusenmeter, det er ikke til å unngå.
14. april
(tidlig morgen) Jada, det går framover, i rykk og napp, plutselig er det noe som bare stemmer i en scene, skuespillerne vet hva det gjør (og kanskje hvorfor), de begynner å ta teksten i besittelse (og ikke omvendt) og vips begynner det å svinge. Teater er salig enkelt og fryktelig komplisert.
Har hatt besøk av komponisten vår, Jørgen Munkeby, det er alltid forfriskende – selv etter en lang arbeidsdag – å få nye folk inn i prøvelokalet. Nye folk med nye synspunkter, nye lesninger… eller ny musikk for eksempel. Skuespillerne stilte velvilligst opp (vel, noen forlangte) at vi tok en ekstra kveldsprøve for å vise Jørgen hva vi har gjort med scene 2 (hoffets entre og førstescene) , som er så viktig for hvordan musikken brukes i hele forestillinga. Den setter tonen kan man si. Og det er alltid moro å se når handlingen stemmes mot ordet som stemmes mot musikken som stemmes mot kreftene mellom de handlende som stemmes mot… osv. Eller så kunne man si: brytes mot, settes opp mot, legges langs med etc.
Og så har vi – hei, William, montert inn et stumt kjærlighetsmøte (uten berøring) mellom Hamlet og Ofelia i denne scenen, det blir fint.
Uke 2
Man 11. april
I dag har vi kun jobba på scene 2, presentasjonen av hoffet med dets hovedkarakterene. (Og så har vi prøvd å innbille oss at det er fem pluss søtten dansere på scenen – både her og der.) Prøvd å beregne antall musikkkutt som behøves og omtrent hvor lange de bør være og hvilke temperatur som høver. Dette er en stor og folksom scene og det er viktig å balansere de heftige store opptrinnene med de ømme, mer nære personlige møtene. Og skal vi ikke tape av syne hva scenen faktisk forteller og uttrykker. Vi er på vei… Unn-Magritt var med oss i dag, komponist Jørgen kommer onsdag.
Men vi er ikke så mange denne uka, fra neste baller det på seg.
9. april
I går var plutselig uka omme. Vi jobba (ved bordet, på gulvet) på de to hovedmøtene mellom Hamlet og Ofelia. Og noe på en kryssklippet duo mellom Claudius og Hamlet – og til slutt på et par Hamletmonologer (som ikke er så lange lenger). Vi famler, vi leter. og snubler sikkert, men det er moro (selv om det er vanskelig. Det kommer latter (selv om det er høytidelig). Shakespeare er virkelig noe å bryne seg på. Men – aldri glemme – han er en av oss. He he.
Og på Husøy Verft jobber teknisk avdeling med å vaske ned spillehallen, rydde utearealene, ta i mot gulvet (i form av løs plank), bore høl i taket (til lysrigg) og etterhvert montere stålkonstruksjonen som utgjør hovedelementet i vår enkle, men rike scenografi. Og mange kostymer er gått i produksjon: i Oslo, I Tøsnberg og i Grenland. Toget ruller med andre ord.
Men nå: en – forhåpentligvis fortjent frihelg. Jeg skal se Robert Wilsons nynorske Peer Gynt. Og legge noen stein i hagen.
8. april
I går jobbet vi oss gjennom samtlige scener med Rosenkrantz og Guildenstern; vi satt rundt bordet og leste og snakket og testa ut mulighetene. Jeg liker de to skrudde fyrene godt. Og det kan bli ganske så morsomt om vi treffer planka med dem. Viktig også at den bitene fungerer; de er som små opplett i en ganske så overskyet hamlethverdag. Vel, etterhvert er det jo ikke så mye opp med dem heller. Jeg tenker på dem som tvillinger. Noen ganger er det – ifølge Tom Stoppard – som de selv heller ikke vet hvem som er Rosenkrantz og hvem som er Guildenstern. Eller Guildenkrantz og Rosenstern som Claudius sier. Jeg mener at det er mer humor og mere vulgaritet – og kanskje mere vold – i Hamlet enn man vanligvis ser.
7. april
I går var arbeidet viet de skuespillerne som har en pause nå – før de er tilbake for fullt. Vi fikk sett både Laertes og Gjenferdet – på gølvet. Det er gølvet som teller. Jeg tror det ikke før jeg har sett det – der. Teknikken har laga et hovedriss av scenografien, litt trangt blir det i prøvesalen, men jeg liker tetteheten, nærheten i det rommet.
På kvelden drog noen av oss til Tønsberg og avholdt audition. Det kom ikke veldig mange folk, men flere fine unge gutter & menn, de skal vi nok få godt bruk for. Noen kunne fekte, noen turne – og de fleste hade spilt teater på et eller annet nivå før. De tolv jentedanserne er jo allerede på plass. En lang dag i går også, var ikke hjemme før ti.
For de spesielt interesserte: en dag skal jeg få lagt ut rollelista her.
6. april
Fin økt tirsdag. Vi leker og kræsjer, leser og diskuterer. Barthold Halle var med oss også i dag: han la ut om blankversets hemmeligheter. Skuespilerne fikk prøve seg i diverse Shakespeare-tekster. Nyttig. Godt å med en nestor på laget. Han kommer tilbake seinere og ser hvordan det barker i vei.
En ekstra kveldsprøve rakk vi og, det vil si: vi så på slitte VHS-kopier og ferske DVD-er; Looking for Richard med Pacino, utdrag av 4 forskjellige Hamlet-versjoner (fra L. Olivier via Kenneth B. og Mel Gibson til Ethan Hawke) og avslutningsvis starten av den elegante rocka MTV-versjonen av Romeo + Juliet til Baz Luhrman. Alltid nyttig og inspirerende og se andre folks versjoner/visjoner, også de dårlige. (Må også få tak i Hamlet Goes Buisniss av Karismaki.)
Da jeg gikk hjem etter en øl med de mest utholdende av gjengen rundt midnatt hadde jeg følelesen av at vi hadde jobba en uke.
Uke 1
5. april
Og så er vi gang.
En meget tett dag i går; en pumpa, letta og ganske glad Vik tuslet ut av teatret ved femtida. Det var så morsmt å se hele gjengen samla, vel, nesten alle – sånn i kjøtt og blod. Det er et flott ensemble – en bra gjeng. Unge, engasjerte, spillesugne. Ja, vi skal lage en vital Hamlet. Sexy, fysisk, rå. Pressen var tilstede og tok del i våre planer.
1. april
Hva er det med Hamlet?
Hva er det som gjør at dette stykket i følge UNESCO er den mest spilte teatertekst i verden? (Et Dukkehjem ligger på bronseplass) Hvorfor berører denne teksten, denne historien, denne mannen oss stadig? Og hvordan i all verden skal man – må man – spille en slik legendarisk – ja, kanonisert – tekst i dag i et av verdens rikeste land uten at det ender opp som museal småborgerlig underholdning eller avantgardistisk postmoderne fjas? Det – bl.a. – skal vi prøve å finne ut av. Og jeg tror jeg kan si at jeg gleder meg.
Motto:
'Skjer det nå, skjer det ikke siden.
Skjer det ikke siden, skjer det nå.
Skjer det ikke nå, skjer det likevel siden.
Å være forberedt er alt.'
