Kjappe avsnitt om et arbeidsopphold i Spania, vår 2005.
Jeg er ingen god nomade.
Egentlig liker jeg meg ganske godt i Porsgrunn jeg. Selv når teaterjobben tar meg til fjerne og
eksotiske steder som Beijing og Havana og Hradec Kralove, så er det alltid fint å komme tilbake,
hjem til fødebyen og platesamlinga og bøkene og komfyren og venner og kontoret og alt det der.
Men så er det denne norske vinteren.
Selv om jeg liker å gå på en real fjellskitur eller å suse utfor en akebakke i gnistrende
fullmåneføre så er det noe med lyset (vel, fraværet av lys) og temperaturen som går meg på nervene. Særlig
når vinteren setter inn i oktober og varer til april. For det er det som er sannheten; den norske
vinteren varer 6 månder. Slaps og sørpe og plutselige plussgrader til til tross, du lurer ikke meg,
vinteren vår er lang og hard og veldig mørk.
Da kan f.eks. Spania være redningen.
Her er ikke så kaldt som hjemme (selv om jeg har sett snø på fjelltoppene i år), det er lysere enn
hjemme (det er ikke bare det at alt blir lettere i solskinn; det blir penere og - og morsommere. Og
så er det faktisk ikke så dyrt som hjemme. Som sagt, Spania kan være løsningen. Helt siden tidlig
på nittitallet har vi tilbragt noen uker eller måneder i enkle leieleiligheter i La Cala De Mijas for å
arbeide. eller for å studere, eller begge deler. Igrunnen aldri for å feriere. Samme hva Porsgrunn
Ligningsvesen mener.
I denne lille landsbyen ved havet (som vokser fort, det skal sies, år for år) har GF-produksjoner som FRI & FRANK, HOTEL IBSEN, DEN INNBILT SYKE (egentlig hele Riksgjøglerne) , EVENTYRMANNEN og ARS MORIENDI blitt til. Jeg går forbi paseoen til Pedros beskjedne strandbar og tenker på Taj Chi om morgenen og Fri og Frank (den gamle gartneren Miguel(?) spør stadig etter dere, Anders!), jeg ser på den vulgære eneboligen som nå er bygd der vi prøvet på Den Innbilt Syke i fire uker på en medbragt plattingscene. Jeg går tur med Tobias på festplassen og tenker på stylteparaden og der er baren hvor Ars Moriendi & co øvde og øvde, den er lukket for sesongen. Men Vera Mar (morgenkaffe) og glassbaren Arroyo (fiskelunch! stipendmiddager!! bursdager!!!) er absolutt åpne. Her er mange steder med mange lyse minner som knytter seg direkte til store & små GF produksjoner og prosjekter.
Jeg har hovedsaklig brukt periodene her nede til å skrive.
Når det blir for maste i Porsgrunn - og for mørkt, og kaldt, så er det perfekt å gjemme seg bort
her i kortere eller lengre arbeidsøkter. Her ble MINE BARNSLIGE VENNER skrevet. Og RADKAS REBUS
(en radiohørespillserie som aldri ble sendt!). Og TEATERSPØKELSET, FOMLESENS FERIE, DANIELS
JUL, diverse artikler og Pit-programtekster og en god del annet, brev bl.a. Det er ikke sikkert at
det har betydd all verden at tekstene ble skrevet akkurat her, men jeg er sikker på at noen av
dem definitivt ikke hadde blitt skrevet om det ikke var for her.
Arbeidsatmosfæren er upåklagelig, mobiltelefonen har stilnet, skaperkraften/gleden/lysten har blomstret - parallellt med barbesøk og gode middager (utsøkte råvarer; akkurat nå: fersk asparges, jordbær, tomater, jeg mener ordentlige tomater med tomatsmak), turer i campoen med og uten joggesko og utflukter til nærliggende byer som Sevilla, Malaga, Ronda, Cordoba. Granada. (Var det ikke det dronning Sonja sa at vi ved kysten skulle gjøre?)
Det er noe med at som god (og typisk) nordmann greier jeg ikke riktig å nyte strandlivet eller den kald pilsen eller den gode middagen på kvelden om jeg ikke har gjort meg fortjent til den. Yte før nyte. Altså: til skrivebordet! Om det er aldri så ruglete.
Uten å ta munnen altfor full og snakke for hele min lille (og store) familie tør jeg påstå at vi er blitt ganske glade i dette stedet, dette landet. Den voldsomme turistmaskinen til tross, samt det stigende prisnivået, den vanvittige trafikken (og stygge kjøringa) og alle nordmennene og svenskene og engelskmenn. You name it - but I like it here.
Men det er som sagt nesten alltid et arbeid som venter på den medbragte laptopen (akkurat nå faktisk på fanget i lørdagsettermiddags-sola på terrassen), og denne gangen - som på ingen måte er over - var det dette, i en slags løs prioritert rekkefølge:
- Skrive ferdig librettoen til et utendørs kammeroperaprosjekt, som jeg jobber fram sammen med komponist Guttorm Guttormsen på. Bestillingsverk til GFs Stedsans 2005-07.
- Skrive videre på et bitte lite barnestykke jeg begynte på hjemme i vinter. To skuespillere og et hundehus.
- Skrive, vel egentlig totalt omskrive, 'Musikken i Berget Det Blå' - et bestillingsverk til Telemarksmusikerne. Et musikalsk eventyr. Også det med Guttorm.
- Skrive en liten artikkel/kåseri til jubileumsboka PORS 100 år.
Og så - ikke minst - leser jeg Hamlet ukentlig og gjør meg mine tanker om hvordan jeg skal sette det i scene i Tønsberg (Festspillene) i sommer. Produksjon: Teater Ibsen. Jeg skal forresten se en spansk Hamlet i Malaga i løpet av helga. (Husker dere at vi drog og saa Den Innbilt Syke paa spansk. Husker dere hva vi stjal?)
Og hvordan har så dette gått, har Vik greid å innfri sitt store arbeidsprogram? Vel, han holder på, det skal han ha, jevnt og trutt er visstnok tingen. En side om dagen blir 365 i året osv. Men han holder kortene tett til brystet og vil bare røpe at han er godt i gang - ja, ja godt i gang og vel så det da. Nå er det jo som kjent kvaliteten på de skrevne sidene som teller - ikke mengden. På den annen side: No dog ever pissed on a moving vehicle ....sang Tom Waits?
Men været - det som alle vi nordmenn er så sykelig opptatt av - hvordan er det? Jo, takk nettopp nå, nydelig. Vi har hatt særdeles mye og variert vær denne gangen. Inkludert dagesvis med regn. Men nå skinner sola igjen fra en praktfull blåhimmel og jeg skal snart ta meg en joggetur i campoen. Mens jeg småløper mellom oliventrær og pinjelunder skal jeg fundere på hvor jeg skal plassere 'Å være eller ikke...-monologen' - for jeg her innbiller jeg meg at Willy var aldri så lite på bærtur.... (Har`u hørt på makan? Ska si dissa klimaflyktningene blir svære i kjeften så snart de får karra seg litt utaskjærs!)
(skriblet ned ca. 1. mars)
Tanker på tampen
Hjemreise-datoen nærmer seg ubønnhørlig og behovet for en aldri så liten oppsummering melder seg. Så hva var denne reisens - vel, dette oppholdets - ups and downs?
Utvalgte oppturer
At jeg har fått skrevet så pass mye som jeg har gjort. Minst tre av de planlagte prosjektene er i havn. Det har vært morsomt, passe vrient, engasjerende; hvor bra det er får andre/tiden/dramaturgene/kritikerne bestemme. Jeg kan i i hvert fall ikke skylde på at her ikke har vært nok tid & ro.
Besøk på det ny Picassomuseet i Malaga i regn.
At Tobias, som når han var her nede en uke jobba på et utdrag av En Gjøglers Fødsel av Fo, kom videre til andre prøve på Teaterhøgskolen like etter hjemkomst.
Sist lørdags tyrefekting på staslige Plaza del Toros i Malaga sammen med svigerfar.
En lettere stekt Cogollos (i store mengder hvitløk), inntatt på Arroyoen en plutselig solfylt formiddag.
At vi har hatt så lett for å ha det hyggelig sammen her, både den faste gjengen og diverse besøkende. 4 uker har gått kjapt unna ja.
Lange langsomme løpeturer i campoen der det lukter lavendel og rosmarin nå, der mimosaen og miniprestekragene blomstrer. I fyllingene vokser blomkarsene vilt og plutselig letter en praktfull nøtteskrike og havet er stort og blått der nede.
Jeg har lest flere bøker, særlig romaner, enn på lenge.
At politiet i Marbella i disse dager ser ut til endelig aa faa tatt raatta paa en internasjonal hvitvaskingsliga med forgreininger langt opp i Europa og langt inn i Russland og Yukos.
At grunnlaget for forretningsideen VIKS SENIORSREISER er lagt. Prosjektet er tenkt lansert med undertittelen 'Gruppesex og fårikål' og henvender seg fortrinnsvis til fordomsfulle norske pensjonister (enslige og par) som er ganske åpne for nye impulser i utlandet.
Nedturer
At været har skiftet vel mye i perioder (på den annen side: dårlig vær er bra for arbeidsmoralen).
Alle byggeprosjektene i campoen gjør det vanskeligere å finne gode vandre- og joggestier.
En relativ uinteressant spansk oppsetning av Hamlet ved Noviembre Teatro fra Valladolid (?). Men det skal sies: den var absolutt inspirerende, det skal den ha.
At jeg heller ikke på dette utenlandsoppholdet har brukt badebuksa mi (jf. Cuba). Jeg har lovet Tobias og Anna å bade i havet, men det skal holde hardt.
At nå er prisnivået på boliger/leiligheter/land steget så kraftig i Spania, i alle fall på kysten, at den drømmen skal få fare for min del. (Å leie har dessuten mange gode sider ved seg.)
Hasta siempre!
(nedtegnet 15.3)
Etterskrift 17. mars
Rettelse: jeg fikk bada. I går, nest siste dag, var sola så sterk og heftig og himmelen så skyfri at jeg greide ikke å motstå fristelsen. Det var ikke så kaldt som jeg trodde. Det var en passende avslutning for nå drar jeg hjem. For denne gang.