Høstturne

Reisen til Venezia (2016)

Til det nystartede Intimteatret i 1992 skrev Bjørg Vik Reisen til Venezia, som var sterkt inspirert av dette parets verdensomspennende reiser i egen stue. For dette mottok hun i 1993 Ibsenprisen.

Vi er for tiden på Telemark og Vestfoldturne med vår versjon av Bjørg Viks stykke. 14. oktober spiller vi i Sentrum kulturhus i Langesund.

Dørene åpnes en time før forestillingen. Det er åpen bar med servering av drikke i Sentrum kulturhus i forbindelse med forestillingen.
Medvirkende: Lars Vik, Anne-Sophie Erichsen, Lena Barth Aarstad, Joakim Dan Jørgensen. Musikk: Guttorm Guttormsen. Lysdesign Jean Vincent Kerebel. Teknikk: Agnar Ribe. Produsent Hans Petter Eliassen. Foto: Dag Jenssen. Regi: Geddy Aniksdal.
Arrangør lokalt: Langesund Damekor.

Paret i Furustadvegen 14

I nabohuset vårt, Furustadvegen 14 i Porsgrunn, befant det seg et under; et fjernsyn. En liten kasse på fire bein, mørkt treverk rammet inn en skjerm. Og på den skjermen, med de avrunda hjørnene, så jeg mine første TV-programmer. Tøffe og konduktør Snillesen. Pernille og Mr Nelson. Hver søndag ettermiddag løp jeg over til ekteparet som hadde denne fabelaktige innretningen sentralt plassert i stua. En stue som ellers var dominert av et gammelt flygel, bøker, blomster, malerier. Nå er jeg tilbake i huset til Oddlaug og Sverre Winther-Pedersen.

Men nå er det Helge som bor der, Helge Rennesund, han som ble sendt opp til Winther-Pedersens av sin mor, for Oddlaug hadde spurt om Helge (eller søsteren  Else, som begge tok pianotimer hos Oddlaug) kunne være behjelpelig med å gå ærend i ny og ne. Det var Helge på tolv som fikk jobben. Det ble et oppdrag og et vennskap som varte i nærmere førti år. Helge er ikke vanskelig å be om å fortelle om ekteparet:

- To ganger i uka banket unge Rennesund på døra, bukket dypt og spurte om det var noe han skulle gjøre, forteller han. I begynnelsen var det mest handling av dagligvare, etter hvert ble det hagearbeid, praktiske gjøremål i huset, transport, samvær. Jeg ble vel nesten adoptert.

- Og så var det middagene da, de fant sted hver lørdag kl 14.00. Midt i uka kunne Oddlaug si at denne uka skal vi til Berlin og så ble jeg sendt ut for å skaffe ingredienser til et tyskinspirert måltid som hun laget meget fritt etter kokeboka, og så måtte det være tysk vin. På lørdagen måtte alle tre stille i antrekk som passet til reisemålet. Oddlaug spilte et stykke av en tysk komponist, hun leste kanskje noe av en tysk forfatter og så kosa vi oss med god tysk mat og drikke. Sverre fortalte historier fra oppveksten og apotekverdenen, hadde hukommelse som en tjueåring. Og det var alltid tre ting på bordet: øl, vin og genever. Jeg er jo bare evig takknemlig for at jeg hadde vett nok til å være med på dette. Hvis jeg var på hyttetur med gutta, så stakk jeg gjerne hjem lørdag formiddag for ikke å gå glipp av middagen med Oddlaug og Sverre, og så dura jeg ut igjen til gutta i kveldinga.

- De var intelligente, menneskekjære og inkluderende med en usedvanlig god sans for humor. Og kunst og kultur. Jeg ble vel nesten som en sønn for dem. Og sjokket var stort da jeg som sekstenåring fikk beskjed om at siden de ikke hadde barn så skulle jeg arve alt etter dem, uten forpliktelser. Det var som et sleggeslag, jeg vet ikke om jeg sa takk engang. Jeg fortalte det ikke til noen, ikke hjemme engang.

- Oddlaug og Sverre sa aldri et ondt ord til hverandre. Å se folk i voksen alder sette så stor pris på hverandre, se hvordan de ga hverandre kjærtegn og oppmerksomhet, den gode tonen dem imellom, det var sterkt for en ung mann fra Moldhaugen. ”Vi har aldri kranglet vi”, sa Oddlaug. Hun var en dame med et åpnet sinn, tolerant, imøtekommende, aksepterte menneskene som de var. Pianospillingen var nok det viktigste for henne, men hun skrev også og fikk utgitt flere bøker. Og så malte hun. Oddlaug fortalte, litt stolt, at da Henrik Sørensen fikk se noen av maleriene hennes sa han: «Slutt med spillinga, flytt til Oslo. Jeg skal lære deg å male». Mange mente at hun kunne blitt en topp pianist, men hun måtte velge mellom karrieren og familien.

Hun valgte Sverre, den høflige og muntre apotekeren som elsket henne, ballet og nudisme. Han likte å sprade naken rundt i huset, et av yndlingsreisemålene hans var FFK (Freie Kørper Kultur) i Tyskland. Da Helge fikk lappen ble Sverre hver tirsdag og fredag kjørt til Kjølneshallen der han skulle dusje, svømme og løse verdensproblemer med mannfolka i badstua. På sine eldre dager sluttet Sverre å gå tur i byen for han begynte og se så dårlig og var redd folk ville tro han var overlegen når han ikke hilste.

- De var så glade da Ibsenhuset kom. De hadde et fast abonnement, fire billetter til fire konserter eller balletter i løpet av sesongen. Da var det på med finstasen, den ikke helt unge Rennesund var sjåfør i fars bil som var noe mer presentabel enn min egen. Tilbake i Furustadvegen 14 vanket det snitter og det var alltid, alltid en Veuve Clikot i kjøleren! Og så gikk samtalen om det vi hadde sett og opplevd der oppe i Skien. Oddlaug og Sverre var to meget oppegående kunst og kulturinteresserte mennesker. Og generøse. Det var som å komme til en ny verden for meg.

- Sørger du over dem, Helge? spør folk. Nei, sier jeg, men jeg savner dem. Tenk at jeg var så kjempeheldig å bli kjent med de to menneskene. Går det an å ha sånn flaks?

Sverre Winther- Pedersen (1895-1981) Oddlaug Winther- Pedersen (1907 -1991) ligger gravlagt på Vestre Porsgrunn Kirke, gravsteinen er en stor rullestein Helge stjal på Mølen. Hun fikk Porsgrunn kommunes kulturpris i 1974.

Grenland Friteater satte opp Reisen til Venezia i juni 2016, det står fortsatt på repertoaret.